Innholdsfortegnelse

Innholdsfortegnelse,kilder
Pionerfasen
Den lange motbakken
Mot frigjøringen
Frigjøringen
Mottak av våpen
Sabotasjeaksjoner
Milorgs sentralledelse
Skisse sentralledelsen

Pionerfasen

Den første tiden i Milorgs historie blir gjerne kalt pionerfasen. I denne hadde Tyskland stadig fremgang og virket uover-vinnelige. Blant ungdommen i Norge var det mye pessimisme og mismot, men kampånden var i ungdommen. Det var der det hele startet, noen av de som hadde vært med i krigsdagene i april 1940 ville gjøre mer. De gjemte unna store mengder våpen og utstyr, og de fortsatte og ha kontakt seg i mellom i mindre grupper. Også idrettslag og andre kamerater flokker dannet grupper. Den store ”idretsstriden” høsten 1940 var med på å øke motstandsviljen hos idrettsungdommen. For å få orden på disse selvstendige gruppen måtte de samles, og dette skjedde på to måter:
1). Flere av de uavhengige gruppen ble samlet lokalt.
2). En landsomfattende sentralledelse fra høsten 1940 og samle alle gruppene i et stort nettverk.

Det var på Østlandet at de fleste Milorg gruppene ble bygd opp, og en av grunnene til at gruppen fikk så stor popularitet var inspiratoren Knut Møyens arbeid. Han gjorde en stor innsats med å samle de militære motstandsgruppen. Han tok over arbeidet med dette etter Halftan Haneborg Hansen som allerede i 1940 hadde startet dette arbeidet . Han hadde dessverre ikke den store sansen for sikkerhet, og derfor ble organisasjonen raskt infiltrert av tyskerne. Dette førte til en rekke arrstasjoner i 1941, og da Haneborg Hansen ble arrestert overtok Knut Møyen dette arbeidet. Møyen var en meget forsiktig mann og tok ingen sjanser, derfor fikk han innført flere strenge sikkerhet prinsipper. Møyen klarte å holde organisasjonen gående med trenings-oppgaver og oppdrag innenfor den rammen som var mulig med begrenset tilgang på våpen og instruktører. Ved siden av Knut Møyen arbeidet den unge juriststudenten Hans Christian Hauge, han ble som kjent senere leder i Milorg, og erfaringene han tok med seg denne første fasen kom hele Milorg til gode. Tyske patruljer ute i gatene, et vanlig syn gjennom hele krigen.

Da sentralledelsen i 1940 ville samle de forskjellige gruppene, ble det dannet et øverste organ, Rådet. Dette Rådet bestod av ca 4.medlemmer gjennom hele krigen. I 1940 sende Rådet et brev til kongen der de ba om status som en anerkjent organisasjon. Dette brevet ble videre sendt regjeringen og drøftet der. Rådet hadde utviklet retningslinjer for Milorg som da ba regjeringen ta stilling til.

Milorgs retningslinjer var nøye gjennomtenkt og det var lite villskap og mye ansvarsbevissthet. De var blant annet mot innsendelse av våpen og instruktører til Norge på daværende tidspunkt, p.g.a. sikkerhetsmessige grunner. Milorg ble den 20.nov 1941 godkjent av det norske forsvaret som anerkjent organisasjon i samarbeid med SOE, men fikk klar beskjed fra SOE at hvis de skulle ha noen betydning i det hele tatt måtte de organiseres fra bunnen. Innsending av våpen/instruktører måtte skje selv om det ikke skulle brukes med det samme. Milorg ble underlagt forsvarets overkommando i London, og da FO ble gjenoppbygd i 1942 ble det bestemt at Milorg skulle være det fjerde forsvarsorgan. Det ble opprettet en egen gruppe, FO 4, som igjen ble delt i to. Den ene delen skulle ta seg av opp-bygging og organisering av Milorg, operasjoner utført av Milorg og sambandet mellom Milorg og London. Den andre delen var NORIC 1, Linge kompaniet. Militær inspektøren i Stockholm fikk også sitt eget kontor for behandling av Milorg saker.

På slutten av 1942 begynte Gestapos opprullingen innenfor Milorg for fult. De som jobbet i motstandsbevegelsen hadde ikke noen erfaring fra illegalt arbeid, og en dag måtte det gå galt. Gestapo kom på sporet av noen grupper og slo til på Vestlandet, i Nordland, Sørlandet og Østlandet. Mye av det som var bygget opp gjennom to år ble nå ødelagt. Det ble etterpå sagt at årene 1941 og 1942 var en herdningsperiode for Milorg, men det var ikke bare denne fasen som skulle til for at Milorg ble en virkelig militær organisasjon. I denne pionerfasen var det cirka 20 000 mann med i organisasjonen det var 1 – 3 radiostasjoner på lufta.

Den lange motbakken

Denne fasen var tung for Milorg, opprullingen i 1942 gjorde situasjonen vanskelig. Rekruttering og popularitet var dalende. London var ikke særlig samarbeidsvillige, og Sentralledelsen gikk imot hele Milorg idèen. Kommunistene som var på alliert side ville heller gå over til Jugoslavisk krigføring, partisankrig. Forsvarets overkommando og Milorg selv slet hardt for å finne en løsning på alle problemene og Milorgs videre fremtid. På slutten av 1942 utarbeidet Milorg en liste over sentrale problemstillinger og et utkast til holdninger. Listen ble kalt Partisanbrevet og Rådet trakk viktige konklusjoner. To av de viktigste er gjengitt her:
-Under bestemte forutsetninger antar Rådet at Milorg kan gjøre en innsats av militær betydning for invasjonshæren.
-En hær bakfiendens linjer har en nasjonal betydning i tillegg til den militære siden. Den endelige avgjørelsen om Milorg skal settes inn under en eventuell alliert invasjon, må våre myndigheter i England avgjøre.

Før Milorg fikk noe svar fra London ble det kjent at den sivile ledelsen hjemme, Kretsen, hadde sendt et brev til regjeringen der de advarte mot hele Milorg ideen. De karakteriserte Milorg som uansvarlig og sa at de var en fornærmelse for den sivile kamp som hadde vært ført med stort hell i 1942. Milorg ledelsen var bitre over dette, for de mente at de hadde dokumenter så grundig for organisasjonen at det var nok til å overbevise de rette myndigheter. Heldigvis tok ikke regjeringen advarslene alvorlig og fortsatte og støtte Milorg.

For å få ordnet opp i alt rotet mellom den sivile ledelsen (Kretsen) og den militære ledelsen (Rådet) ble det innkalt til et møte i Stockholm i mars/april 1943. Fra Kretsen deltok Ferdinand Sheldrup og Hans Halvorsen, og fra Rådet Ola Branstorp og Jens Christian Hauge. På dette møtet ble en del av mistroen mot Milorg fjernet fra Kretsens side og andre misforståelser ble oppklart. Dette møtet dannet grunnlaget for det videre samarbeidet mellom de to delene av hjemmefronten, og det førte også til at Milorg kom i kontakt med flere viktige personer innenfor den sivile organisasjon.

I april 1943 godkjente Rådet for første gang en sabotasje handling. De handlet her uten godkjennelse fra forsvarets over-kommando og SOE. Sabotasjeaksjonen var rettet mot arbeidstjenestens kontor i Pilestredet, Oslo. Olav Helset spilte under aksjonen i Pilestredet en liten betydningsfull rolle. Han hadde ved årsskifte 1942/43 kommet ut av tysk fengsel og tatt en aktiv rolle innenfor Milorg. Etter kort tid ble han Rådets formann. Han ga nytt håp, nytt humør og han styrket troen om at Milorg gjorde noe nyttig, tross motgang.

I mai møttes Forsvarets overkommando og Milorg hos militærinspektørene i Stockholm for å klargjøre retningslinjene for samarbeid seg i mellom. På dette møtet var det ikke lenger snakk om å legge ned Milorg, men klargjøre samarbeidet ute (med SOE) og hjemme. Bakgrunnen for dette møtet var at regjeringen var avhengige av at de allierte hjalp til med oppbygning av Milorg. SOE ville ikke ha en stor ”usikker” organisasjon, de ville heller ha små grupper som ble styrt direkte fra England. Motstandsbevegelsen var imidlertid et faktum og derfor måtte SOE innordne seg etter nordmennene. De viktigste vedtakene som ble klarlagt her var at våpenfør ungdom skulle bli lært opp med våpen. FO avgjør i hvilken grad Milorg skal bli lært opp med våpen, og at FO kan bruke andre hjemmefrontsgrupper i Norge for å oppretholde sikkerheten til Milorg. Det ble også bestemt at Sentralledelsen skulle stå for organisasjonsmessige og administrativt arbeid, mens FO skulle ha den fulle kommandomyndighet.

Mot slutten av 1943 var det liten hjelp å få fra de allierte myndighetene. SOE hadde lite å by på av instruktører, instruksjonsmatriell og radiosamband. Det som skjedde i Norge var mest frittstående sabotasjehandlinger som aksjonen mot tungtvann fabrikken på Rjukan.

Disse årene fra 1942 var tunge, men likevel en avgjørende og oppfarende tid. Det var under disse årene at Milorg vokste frem til en fast organisasjon som kunne brukes under frigjøringen. Lederne manglet kontakt med England, og de alliertes passivitet i Norge førte til at det eneste lederne hadde å gi til Milorg- soldatene som ønsket instruktører og instruksjonsmatriell, var papirer fra Forsvarets overkommando. I denne tunge fasen var antallet Milorg-folk økt til ca 30 000.

Mot frigjøringen

Tidlig i Milorgs historie var det klart at de skulle ha sin hoved- oppgave ved frigjøringen, og at de skulle opprettholde ro og orden. I et direktiv ble det lagt opp til fire kapitulasjons- alternativer, hvor Milorgs oppgave ved frigjøringen var beskrevet.

I London var det nå opprettet en egen avdeling i SOE som hadde med frigjøringen av Norge. Sjefen for denne avdelingen var Sir. Andrew Thorne. Under seg hadde han en stab som bestod av to britiske divisjoner (50.og 52.divisjon), den norske brigade i Skottland, de norske polititroppene i Sverige og ikke minst Milorg. Alt som hadde med frigjøringen av Norge var ukjent og derfor ble det utarbeidet et nytt grunnleggende direktiv for Milorg under tre alternativer. Milorg ble høyt prioritert i denne fasen. De skulle rustes og trenesa av SHAEF, med mål å bli en norsk hjemmestyrke de allierte virkelig kunne få brukt for. Mens det var forhandlinger om dette direktivet i London, var de hjemme mer opptatt av det såkalte legitimasjonsproblemet. Ville de styrkene bli gjenkjent av nordmennene? Uten uniformer eller andre kjennetegn. Det ble ordnet med Battledresser(amerikanske uniformer) fra norskamerikaneren Georg Vetelsen som arbeidet for SOE og FO. Han skaffet ca 50 000 uniformer, men de gikk til Frankriket etter invasjonen der. Det ble ikke uniformer, men i stedet knikkers og armbind. En Milorg gruppe på trening i Scotland

Etter invasjonen i Normandie 6.juli 1944 gikk det opp for de allierte at det var lurt å satse mer på hjemmestyrkene. Frem til da hadde de forbudt all sabotasje, men da de så hvordan franske motstandsgrupper hjalp de allierte med beskyttelse av viktige mål byttet de mening. Tidligere hadde de allierte foretrukket at de fikk kampene mot tyskerne på et sted, men etter den tyske motoffensiven i Ardennene skjønte de i enda større betydning at hjemmestyrkene måtte hjelpe til. Milorg fikk da et klart budskap: ”Å hindre tyskerne mest mulig i sin tilbaketrekning til kontinentet.” Dette budskapet fikk Milorgsjefen da han i juli/august 1944 var i London for å forhandle om økt selv-bestemmelse. Like før han skulle reise hjem, kom budskapet om at Milorgledelsen stod fritt til å utføre sabotasje, innenfor SHAEF`s direktiver, og da først og fremst mot jernbaner og veier. For Milorgfolkene var dette en enorm inspirasjonskilde, endelig kunne de gjøre det de egentlig ville. Det var etter dette at Norge ble prioritert av SOE for fult. Innsendingene av våpen ble økt betraktelig, og samlet i denne fasen ble det sendt inn 200 instruktører og våpen til 30 000 – 40 000 menn. Det ble drept 200 flygere og mannskap på disse turene over til Norge, i den siste fasen i 1944/45.

Treningsmatriellet kom fort i bruk og instruktørene drev snart intens trening i skog og fjell rundt i Norges land, med Milorg soldatene. Treningen fikk en realistisk karakter. I Mattrefjellene ved Bergen kom det til kamp mot tyskerne og Milorg soldater. De forsvarte seg godt og dermed visste de at de var en organisasjon som holdt i en krigssituasjon. I desember 1944 ble det sendt ut et stort direktiv fra Sentralledelsen til distrikts-sjefene. I direktivet stod det at de skulle bryte jernbanelinjer til utskippningshavnene fra Kristiansand til Halden, linjene nordfra til Oslo skulle skånes til fordel for sivilbeforkningen. Aksjonen ble satt i verk i mars 1945 og var meget vellykket. Kun en person ble drept. Mengder av jernbanelinjer, broer og penser ble ødelagt.

Det var nå klart at tyskerne ville bli slått, men det var uvisst når. General Thorne, som hadde ansvaret med frigjøringen i Norge, hadde hele tiden hatt sansen for Milorg. Og han protesterte veldig da de allierte styrkene som skulle til Norge, ville permittere ”disse væpnedesivilister”. Han ga klar beskjed om at de var en vesentlig del av hans styrker i Norge. Og det ble som disse styrkene som trådte først frem i maidagen 1945. Disse styrkene er bedre kjent som ”Gutta på skauen”.

Frigjøringen

7. mai 1945 kom mobiliserings kommandoen fra England om å gå frem etter bestemmelsene for En av Norges mest berykta bandeleder, Henry Rinnan, blir her ført til arresten, etter en vil oppe i fjellene. ”kapitulasjons alternativet”. Det første leddet i denne planen var å besette de såkalte sårbare punktene, slikt som havner, kommunikasjoner, sambandspunkter o.s.v. Det gjaldt å hindre en hver form for sabotasje. Det neste leddet var å besette offentlige bygninger og baneveier for den lovlig valgte regjeringen. Til slutt det siste leddet som var å avvæpne og arrestere nazister i nøkkel-stillinger. Listene over nazister som skulle arresteres var utarbeidet på forhånd, for å unngå misforståelse. Da de allierte styrkene kom til landet noen dager senere så det ut som om Norge var et fritt land, med bevæpnede

Milorg karer i gatene som passer på ro og orden .

Nordmenn i gatene og lovlig valgt norsk styre. Det var ca 40 000 mann som hadde vært med på å overta Norge igjen, uten uniformer og topp moderne maskingevær.

Like etter frigjøringen ”smeltet” hjemme (for det meste Milorg folk)-og utefronten sammen til en samlet norsk front. De ble oppløst den 15. juni 1945, etter sitt siste store oppdrag, og mota kongen da han kom hjem

Mottak av våpen

Gjennom hele våren 1945 hadde Milorg mottatt våpen og utstyr fra de allierte. Store beholdere ble fløyet over fra England om nettene og droppet på avtalte steder i skog å mark. Tyskerne viste om dette men greide ikke å stoppe det, enda de satte i gang en kraftig skremselsterror. I krigens sluttfase ble store styrker av politi og soldater satt inn fra tysk side i letingen etter Milorgleirer og slipplasser. Det kom til en rekke razziar, men det ble bare kamp et par steder. En gang gikk det nesten galt i Oppkuven i Nordmarka ved Oslo. En gruppe fra Milorg lå en natt ved et avtalt slipplass og ventet på fly. Ikke før hadde engelskmen-nene droppet lasten, før et tysk fly dukket opp. Ut hoppet fallskjermsoldater. De landet på slipplassen og kommanderte: ”Halt! Hande hoch!” Milorgkarene lystret ikke, tyskerne skjøt, og bare med et nød og neppe kom de seg unna mens kulene pep om ørene på dem.

Kasser som ble brukt til å fly inn våpen og utstyr med.

Sabotasjeaksjoner

Det var først i 1944 at Milorg fikk fullmakt til å utføre sabotasje aksjoner. Aksjonene før dette ble stort sett utført av selvstendige grupper. Lingekompaniet utførte også noen sabotasje aksjoner mot toglinjer, men det var ikke mange av disse aksjonene. Det var vanskelig med aksjoner i Lingekompaniet fordi de var såpass få og det ville ta for lang tid å samle alle karene som var spred rundet i hele landet.

Her står ”Donau” på grunn utenforDrøbakk etter en sabotasje -aksjon utført av ”Oslo-gjengen””Donau” ble brukt til troppetransport, men er mest kjent i Norge for transporten av de norske jødene til Tyskland

Selv om Milorg ikke fikk myndighet til å utføte sabotasje aksjoner før i 1944, måtte de bryte denne instruksen i april 1943. Quisling ville mobilisere tre årsklasser av ungdom i Norge til arbeidstjeneste. De fleste trodde dette var et vanlig sivilt arbeid som skulle utføres, og de fleste registrerte seg da ”Lov om alminnelig norsk arbeids-innsats” kom 22. februar 1943. Quisling hadde ikke en siviltjeneste i tankene, men en norsk nazisthær. Dette skjønte Milorgledelsen og Lingekompaniet, disse to organisasjonene planla en sabotasjeaksjon mot Arbeids-tjenestens kontor i Pilestredet, Oslo. Milorg sjef Jens Christian Hauge og lederen i ”Oslo gjengen” (en under-gruppe av Lingekompaniet) Max Manus planla aksjonen sammen.

Planen gikk ut på å sprenge arbeidskontoret i filler, dette var egentlig ganske enkelt, men det var viktig å tenke på de som jobbet der. Det var ikke bare nazister, men også andre. De fikk også med seg to andre fra ”Oslo gjengen” Gregers Gram og Gunnar Sønsteby. Hauge og klarte å skaffe en nøkkel til bygningen, og sammen gikk de inn. Manus, Gram og Sønsteby plasserte sprengladningene, mens Hauge gikk inn på kontoret og sa at bygningen ble sprengt om to minutter. Da de kom ut kastet de seg på sykler de hadde stående, og syklet vekk. Kort tid etter eksploderte bygningen. Dagen etter var det en stor askehaug på plassen det bygningen hadde vært. Aksjonen var vellykket og den utsatte Quislings planer, som det heller ikke ble noe av senere.

En annen viktig aksjon var mot Kongsberg Våpen-fabrikk. Igjen er det Max Manus og Jens Christian Hauge stod for planlegging og gjennomføring av aksjonen. Denne gangen har de med Milorgsjefen i Kongsberg-distriktet og Arne Guneid. De skulle ødelegge to store generatorer og to store kanoner som var klare til bruk.

Klokken 22.00 kom de fire seg inn i våpenfabrikken etter nøye planlegging for å være sikre på at de tyske vaktene ikke skulle se dem. Sønsteby hadde med ¾ av spreng-stoffet, resten hadde Arne Guneid gjemt i fabrikken hvor han jobbet. De satte i sammen sprengstoffet, til sammen 85 kilo. Klokken 23.00 trykket de på tidsbryteren, og fire timer senere smalt det. Aksjonen var vellykket, ikke et menneskeliv gikk tapt denne gangen heller. De eneste det gikk ut over var naboene som fikk vinduene sine blåst ut av eksplosjonen.

Innen utgangen av juni 1944 hadde ”Oslo gjengen” maltrakert tyskernes flyfabrikk på Korsvoll, ødelagt 25 Messerschmitt jagerfly og 140 flymotorer som ventet på å bli fraktet til luftwaffe. Videre hadde de angrepet og uskadeliggjort en fabrikk på Lysaker som framstilte svovelsyre til tyskernes sprengstoff, på en effektiv måte ødelagt produksjonsmulighetene i lokomotivfabrikken i Kragerø og til oljeanlegget på Loenga

Milorg gjennomførte flere sabotasjeaksjoner fra høsten 1944 og frem til frigjøringen. De hadde også med seg andre motstandsorganisasjoner, da særlig Linge-kompaniet. Den største av sabotasjeaksjonene var ”Jern-banesabotasjen” i mars 1945. Kongsbergaksjonen var også en av de store.

Milorgs sentralledelse

Milorg var en landsomfattende organisasjon og derfor var det viktig å samle alle grupper i et stort nettverk. Det var for å holde orden på alle de forskjellige grupper og for å kunne nå ut med informasjon rask. Samtidig som det var viktig, måtte organisasjonens sikkerhet ivaretas, for Gestapo hadde angivere og spioner over alt. Hvis noen skulle bli arrestert måtte ikke hele organisasjonen nøstes opp. De som ble tatt i forhør hos Gestapo klarte sjelden å holde tett, da de ble utsatt for de grusomste torturmetoder. Mange hadde giftampuller i munnen klare til å svelges hvis de ble tatt, men dette kunne ikke brukes til sikkerhet for at organisasjonens medarbeidere skulle holde tett. Det var greit å ha gift ampullen i munnen, men å svelge den var noe helt annet.

Organisasjonen ble derfor organisert slik at alle skulle ha et dekk navn og ingen skulle kjenne til mer en sin sjef og mennene i sin gruppe. Det ble derfor lagd en sentral-ledelse (se skisse på neste side) vi kan her se at sentral-ledelsenvar styrt av Rådet med de fire andre organi-sasjonene de hadde kontakt med. Rådet hadde kontakt ned til M.K, og derfra videre til. I og O. I var distrikt-sjefen for distriktene. Det var seks store I´er som hadde ansvar for sine distrikter med sine distriktsjefer. Distriktene fra 11 – 24 var igjen delt i sine små distrikter. Rakkestad sorterer under distriktssjef I.1, distrikt 11, som hadde fire under distrikter. 111 Ski, 112 Moss, 113 Fredrikstad, Sarpsborg, Halden og 114 indre Østfold. I Rakkestad var det igjen flere små grupper. O var sekretariatet til Rådet, og de hadde flere grupper under seg som ordnet med forskjellige oppgaver innenfor Milorg.

Vi kan av dette opplegget se at det var svært vanskelig å få kontakt med Rådet. Hvis noen av de som var helt på bunnen av organisasjonen skulle sprekke, tok det lenger tid før Gestapo hadde nøstet opp hele organisasjonen. De i ledende stillinger fikk da tid til å flykte.

Kilder

Motstandsbevegelsen Gyldendal forlag
Frigjøringen i bilder Gyldendal forlag
Aschehoug og Gyldendals leksikon Gyldendal forlag
Milorg under okkupasjon 1940-1945 Jens.Ch.Hauge
Bak rapportene Gunnar Sønsteby
Hjemmestyrkene (Norges Krig) Helge Sivertsen
Bak de tyske linjer Thomas Nielsen