Mål 1

Elevene skal kunne arbeide praktisk i felt og laboratorium og ha kunnskaper om objekter i en samling

 

Bilde fra 3BI ved Trondheim katedralskole

 

Innholdsfortegnelse

Svalbardrein

Svalbardrypa

Polarrev

Isbjørn

Moskusoks

Storkobbe

Ringsel

Narhval

Hvitkinngås

Krykkje

Rødnebbterne

Husflue

Brunstripet kakerlakk

Jordmaur

Skogmaur

Stokkmaur

Europeisk honnigbie

Humle

Veps

Svalbardvalmue

Fjellarve

Rødsildre

Harerug

Småjonsokblom

Kantlyng

Snøull

Dvergarve

Tuvesildre

Tuverapp

Tuvearve

Snøstjerneblom

Snøgras

Reinrose

Raudsildre

Alkekonge

Lomvi

Polarlomvi

Polarmåke

Teist

Smålom

Havhest

Kortnebbgås

Ærfugl

Polarjo

Fjelljo

Storjo

Svartbak

Ismåke

Grønlandssel

Steinkobbe

 

Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus)

Funntid og sted: 1. mai , sentrum

Kjennetegn: Vekt hos bukk er 60kg. Simle 40kg. Omtrent lengde 155cm. Bukken mister geviret i juni måned. Ikke menneskesky.

Utbredelse: Kun på Svalbard.

 

Biologi: Svalbardreinen er et planteetende pattedyr, og lever nordligst av alle planteetende pattedyr. Rangifer tarandus har 7 underarter, og de eksisterer alle i arktis og litt lenger sør. Svalbardreinen er beslektet med kanadisk rein. Sammenlignet med andre reinarter er svalbardreinen mindre. Sommerpelsen er brun over ryggen, og ellers lys under buken. I vintertid får pelsen en kvitere farge. Skifte til sommerpels foregår i juni, og den tykke pelsen sikrer svalbardreinen stabil kroppstemperatur. Svalbardreinen er ikke flokkdyr som tidligere antatt av f eks studier gjort på reinsdyr på fastlandsnorge- en rein finnes ofte i grupper på to og tre, men ikke flere hundre. Grunnen til det er at svalbardreinen ikke har noen naturlig fiende. Kjønnsforskjeller går stort sett ut på at simla er lettere og mindre. Iløpet av året har reinen endret kroppsvekten med ca 30 kilo, opp om sommeren og ned i vinteren grunnet snø og is. Når svalbardreinen ikke ligger eller beiter, er den i brunst. Dette er normalt i oktober.

 

Svalbardrypa (Lagopus mutus hyperboreus)

Funntid og sted: 5. Mai , sentrum

Kjennetegn: Drakten er kvit om vinteren, brunaktig om sommeren. Ikke menneskesky. Overvintrer på svalbard. Spiser planter og frø. Om lag 35cm lang. Veier nesten 1kg. For det meste helt kvite, bortsett fra sommertid da de endrer fargene til brunlignende farger. Skifter til sommerdrakt i april.

Utbredelse: Vanlig over hele svalbard, men det finnes ingen dokumenterte tall på bestanden.

 

Biologi: Svalbardrypa er en slags fjellrype. På lik linje med f eks svalbardrein kan rypa bygge opp store fettreserver. Rypa vandrer mye, og søker etter nye og frodige steder. På sensommeren kan man da f eks finne mange ryper høyt i terrenget grunnet mattilgang. Knopper, skudd og blad er for det meste hva svalbardrypa lever av.

 

Polarrev (ulpes lagopus)

Funntid og sted: 22. Februar , sentrum

Kjennetegn: Spiser f eks gnagere. Polarreven har veldig tjukk pels, små øyne, ører og poter for å minske varmetap. Den er kvit om vinteren, gråbrun om sommeren i snøfrie landskap. Om lag 55cm lang, halen om lag 30cm lang. Vekt 3-5 kg.

Utbredelse: Arktiske og subarktiske områder, nordamerika, russland og skandinavia.

 

Biologi: Hovedsaklig lever polarreven av lemen, men f eks på svalbard spiser den også fugl og egg. Ellers kan den også spise matavfall. En variant av polarreven som finnes på Grønland har utviklet seg til å spise nesten alt tenkelig. Polarreven er egentlig et ganske sjeldent syn, oftest observert kryssende en veg eller lignende. Polarreven er ikke lett å få øye på, med tanke på en veldig god kamuflasje. Dessverre finnes det ikke noen nylige tellinger av arten, men den er ikke truet. Polarreven bruker mye av tiden sin på å finne mat, i urbane områder finner man den ofte på en søppelhaug. Ellers er polarreven en god klatrer, og prøver seg gjerne på hekkesteder for fugler. Polarreven ser ut til å tiltrekkes artsfrender, og besøker ofte en hundegård for å se hva som skjer.En interessant utvikling er at polarreven holder ikke et fettlager for å være bedre rustet til vintertid likt f eks svalbardreinen, men har heller ei steinrøys som lagersted for fugler og egg etc.

 

Isbjørn (Ursus maritimus)

Funntid og sted: 13. Mars, kullkaia

Kjennetegn: Spiser seler og hvalross, reinsdyr om den sulter. Hvit eller hvitgul pels, veier ofte i overkant av 500kg. Kroppslengde mellom 2 og 4 meter.

Utbredelse: Finnes i et belte rundt nordpolen.

 

Biologi: Hovedsaklig lever den av sel, og som navnet tilsier har isbjørnen ingen betenkeligheter med å svømme for å få tak i sitt bytte. Isbjørnen blir ofte sett i vannkanten, enten på vei inn eller ut. Det er det største rovdyret som lever på landjorden. Isbjørnen beskytter seg mot kulden ved hjelp av hår stort sett over alt, inklusive under beina. Dette gir bedre grep på is. Et tykt fettlag gjør også at isbjørnen har en stabil kroppstemperatur. Isbjørnen lever stort sett alene, men i sommerhalvåret samles de på land. Isbjørnen er ikke truet, men kan ikke lovlig jaktes.

 

Moskusokse (Ovibos moshatus)

Funntid og sted: Moskusoksen antas å være utdødd på svalbard.

Kjennetegn: Moskusen er veldig stor og muskuløs. Den har en pels som består av veldig lange hår, og dette holder kroppstemperaturen stabil. Moskusoksen er oppkalt etter den sterke duften som hannene utskiller i paringstiden når de kjemper om hunnene. De angriper hverandre og støter sammen med store brak når de brede hornene i pannen knaller mot hverandre. Moskusoksen sammenlignet med andre arter av okse, viser seg å være vesentlig lavere og mindre. Forskninger viser at kanskje er moskusoksen mer slektet til geit eller sau. Lever av planter.

Utbredelse: Finnes i vanskelige områder i arktis, ofte med stor kulde. Canada, Grøndland og Norge er noen levesteder.

 

Biologi: I en arktisk objektsamling har moskusoksen en plass, fordi den fortsatt eksisterer f eks på Grønland. Levesettet ligner mye på reinsdyret, men moskusoksen er et flokkdyr, og er forsåvidt på matlisten til isbjørn. Moskus ble satt ut på svalbard, hvorfor arten bukket undet noen år senere er uvisst, men det handlet antageligvis om mat- og kuldeårsaker. På verdensbasis regner man med ca 80000 moskusokser i live.

 

 

 

Storkobbe (Erignathus barbatus)

Funntid og sted: 1. Mai, sjøområdet ved kaia

Kjennetegn: Storkobben er vanlig i isfylte steder i barentshavet, ofte på egenhånd. I mai-juni har feller de sine hår, og det er da veldig stor sjanse for å se dem på isflak. Ungene blir også fødet på isflak. Lever av bunndyr som fisk, snegler, skjell og krabber. Opptil 3m i lengde, ca 300kg tung. Gråaktig pels-

Utbredelse: Barentshavet. Stor og solid bestand (gjelder for all sel).

 

Biologi: Storkobben er en stor ishavssel, også faktisk den største. Den går ofte under navnet ”blåkobbe”. Isbjørnen er den eneste egentlige trusselen i forhold til næringskjeden, og til forskjell fra mange andre selarter holder storkobba seg unna små vannhull siden de ikke klarer å holde hullene åpne selv. De holder seg til bruddområder, og blir oftest tatt av isbjørn når de yngler (føder).

 

Ringsel (Phoca hispida)

Funntid og sted: 2. Mars, Fredheim 2005

Kjennetegn: Er mest tallrik på Svalbard. Små i størrelse, kvit pels. Veier mellom 15-50kg.

Utbredelse: Barentshavet. Stor og solid bestand (gjelder for all sel).

 

Biologi: Ringsel opptrer oftest på egen hånd, og holder seg oftest i det samme området året rundt. Fastisområder er de viktigste hvilestedene på Svalbard for ringsel. Enkelte brefronter viser seg å danne grunnlaget til fødingen av ny ringsel- her graver ringselen ut reir, som beskytter mot vind, vær og isbjørn. Dette skjer i mars-april. Viktigste føde er polartorsk (spises både vinter og sommer), men også små reker og andre krepsdyr inngår i dietten. Ringselen er et viktig byttedyr for isbjørnen, men også hvalross, spekkhogger og håkjerring kan være predatorer. I tillegg kan fjellrev, polarmåse og ismåse ta unge ringselunger.

 

Narhval (monodon monocoreos)

Funntid og sted: 20. Februar

Kjennetegn: Grålig flekkete, ingen ryggfinne. Fortannen kan utvikle seg til et opptil 3m langt spyd. 3års kalvingsintervall.

Utbredelse: Svalbard og Jan Mayen, ellers se kart.

 

Biologi: Spiser fisk, blekksprut og krepsdyr. Denne hvalen av mange er fredet i Norge, da mange ble jaktet tidligere. Idag har bestanden kommet seg noe tilbake, og er større i antall enn før. Sammen med kviktval er narhval i familien monodon. Støttannen har anslagsvis dannet grunnlaget til historien om en hjærningen, med sitt horn i panna. Selve støttanna er hul. Disse anvendes i territoriale kamper blant individene.

Spesial: Kart over utbredelsen (lyseblå)

 

Hvitkinngås (Branta leucopsis)

Funntid og sted: 5.mai, sjøområdet

Kjennetegn: Hvitkinngåsa er en liten, svart og hvit gås med hvitt kinn som hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja.

Utbredelse: Overvintrer i Skottland og omegn, drar til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja for å hekke der.

 

Biologi: Hvitkinngås er en trekkfugl som kan sees der den trekker over norskekysten på vei til sitt hekkemål. Vårtrekket er i slutten av april. De hekker på øyer hvor polarreven har vanskelig for å nå dem. Bestanden har vært i svært stor vekst i det siste, og teller nå antatt om lag 25000 individer. Interessen for denne typen gås har vært stor, etter at de klarte å komme seg fra et bestandantall på noen få hundre til de forholdsvis store tallene som er i dag.

 

Krykkje (Rissa tridactyla)

Funntid og sted: 5. Mai, sjøområdet

Kjennetegn: Lever av små fisk. Sprer seg langt utover verdenen geografisk sett, med observasjoner så langt sør som i Marokko. Ca 40cm lang. Kvit fjærdrakt, med noen svarte merker. Grønngult nebb. Ca 400gr vekt. Er en måsefugl.

Utbredelse: Hekking foregår i hele norge, inklusive Svalbard.

 

Biologi: Hekkingen begynner i mai, men de fleste er tidlig ute og kommer i mars. Karakteristisk er de klagende ropene som høres ut som «kitti-væææ» (jf. det engelske navnet Kittiwake). De største koloniene av Krykkja (som er i Norge) befinner seg i nordligere deler av Norge. Interessen i Krykkja i Norge har økt i det siste, i forhold til forurensning ved blant annet spillolje som er kritisk for denne type fugl som oppholder seg i saltvannskanten. Mange krykkjer dør som følge av oljesøl.

Spesial: Artstre

Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Rissa
Art: Rissa tridactyla (Krykkje)

 

Rødnebbterne (Sterna paradisaea)

Funntid og sted: 15. Juni 2005, sjøområdet

Kjennetegn: Undersiden er mørkegrå. Det er ettydelig skille mellom kinnene og halsen. Nebbet er som regel ensfarget dyprødt (altså uten den svarte nebbspissen som makrellterne har). De har mindre mørkt i svingfjærene og kortere nebb og bein.

Utbredelse: Hekking foregår i nesten hele Norge, sjelden sør for Oslo. Anslagsvis bestand på 40000 i Norge. De kommer til Norge i mai, trekker ellers helt sør til antarktis.

 

Biologi: Rødnebbternen har den lengste trekkvei av alle våre fugler, og er den arten som opplever mest dagslys i løpet av året. Av ternefamilien er det den som hekker lengst nord, samtidig som den trekker lengst mot sør – fra Svalbard i nord til pakkisen i Antarktis i sør, en rundtur på om lag 40000km. Er en veldig hissig fugl.

Spesial: Nord-Norges observasjoner 2005

 

Husflue (Musca domestica)

Funntid og sted: 10 Juli, 2005 Hamar

Kjennetegn: Tilstede i stort sett alle hus (unntaksvis svalbard). 1cm lang. Gjennomsiktige vinger.

Utbredelse: Geografisk: der i verden hvor temperaturen ikke blir kaldere enn om lag -15c, og steder i verden hvor temperaturen ikke blir varmere enn om lag 50c. Ellers spesielt tiltrukket til matavfall og ekskrementer.

 

Biologi: Den liker seg i nærheten av matvarer, og finnes over hele verden som menneskets følgesvenn. Larvene til husflua lever helst i husdyrgjødsel, men de kan også vokse opp i kjøkkenavfall. Hunnen kan under gunstige forhold legge flere hundre egg, og utviklingen fra egg til voksen flue kan ved optimale forhold gjennomføres på 7 dager. På steder med rikelig tilgang på gjødsel eller matrester kan aktiviteten av fluer øke meget raskt. Andre fluer som opptrer i hus er "fruktfluer" som ofte har en lokal næringskilde. Den vil på noen få dager kunne formere seg opp i hundrevis. Næringskilder kan være avløpssluk med matrester, råtnende frukt, åpnet hermetikk som står for lenge o.l.

Spesial:

 

Brunstripet kakerlakk (Supella longipalpa)

Funntid og sted: 10 Februar

Kjennetegn: 10-15mm lengde. Gulbrun farge. Opptil 2cm lange følehorn.

Utbredelse: Kakerlakken er verdensspredd, med forskjellige kakerlakkfamilier tilpasset sine egne regioner.

 

Biologi: Kakerlakker er av de eldste grupper av nålevende insekter, og har levd på jorden i nesten uforandret form i 300 millioner år. Kakerlakkene er nattdyr, og omtrent altetende. De er nærmest flatryggede, med et stort brystskjold som nesten skjuler hodet når dyret ses ovenfra. De kraftige løpebeina bringer dyret raskt vekk fra farer. De har en ubehagelig og karakteristisk lukt. Kakerlakken er hovedsakelig anerkjent som et skadedyr av stor grad, men har sine hensikter i at de f eks effektivt kan spise vekk matavfall og lignende. De lever nesten av alt mulig, litt avhengig av hva slags kakerlakkfamilie de er i (det finnes 5 forskjellige). I barentsburg finnes majoriteten av kakerlakkene i stallen, hvor maten kokes til gris.

 

Jordmaur (Lasius niger)

Funntid og sted: 10 Juli, Hamar 2005

Kjennetegn: 1cm lengde. Svart farge. Arbeider i jorden.

Utbredelse: I norge: vanligst i sør-norge.

 

Biologi: Arbeiderne til svart jordmaur er små (3-5 mm lange), svarte og forekommer vanligvis i stort antall. Med forstørrelse er det mulig å se at de har hår på det lengste antenneleddet (antenneskaftet). Dette, i tilegg til størrelsen, skiller dem fra sauemaur (Formica fusca og Formica lemani) som også kan finnes innendørs. Dronningene, som dukker opp som «flygemaur» i juli-august, er to ganger så store som arbeiderne og opptrer i store svermer.Svart jordmaur har vanligvis reir i jord, sand eller råttent treverk utendørs. Inngangen til reiret er ofte under en stein. Steinen blir varmet opp på dagtid og sørger for god temperatur i reiret også på nattestid. Jordmauren vil gjerne ha det varmt, og slår seg derfor gjerne ned innendørs om det er myke materialer å gnage i.

 

Skogmaur (Formica rufa)

Funntid og sted: 10 Juli, Hamar 2005

Kjennetegn: 1-1.5cm lengde. Svart/brun farge. Finnes ute i naturen.

Utbredelse: I norge: vanligst i sør-norge.

 

Biologi: Skogmaur lever ute i naturen. De bygger store barnålstuer. Tua kan være like stor under bakken som over bakken.Skogmaur bør få være i fred, men av og til er tuene så nærme huset at maurene utgjør en stor plage.Slike tuer kan være vanskelige å bekjempe. Skogmaur er svært standhaftige.Skogmaur velger av og til å bygge tue i hulrom, isolasjon og lignende i huset. Skogmaur er større en de normale maurtypene i Norge, med unntak fra stokkmauren.

Spesial: Skogmaurtue

 

 

Stokkmaur (Camponotus herculeanus/ligniperdis)

Funntid og sted: 10 Juli, Hamar 2005

Kjennetegn: 1-2cm lengde. Svart/brun farge. Typisk i døde trær.

Utbredelse: I norge: Hele norge.

 

Biologi: Det finnes to arter av stokkmaur i Norge. Camponotus herculeanus forekommer over det meste av landet der det vokser skog. Camponotus ligniperdus er funnet nord til Nordland, men det er vanlig bare i de sørlige deler av Østlandet.Etablering av et stokkmaursamfunn starter med en sverming fra en eksisterende koloni. Både dronninger og hanner har vinger. De forlater "modersamfunnet" en varm dag, som regel i slutten av juni. Etter parringen dør hannene, mens hver enkelt dronning forsøker å finne et egnet sted å bygge et nytt samfunn. Dronningen mister vingene og legger de første eggene, som så klekkes og fødes opp av dronningen. Disse vil så begynne å hente føde til dronningen og nye larver, slik at samfunnet gradvis vokser i antall.

 

Europeisk honningbie (Apis mellifera)

Funntid og sted: 10 Juli, Hamar 2005

Kjennetegn: 2-4cm lengde. Tre gule striper på hekken. Typisk på blomster.

Utbredelse: Verden- til tross for navnet.

 

Biologi: Bisamfunnet består nesten utelukkende av dronningens døtre – arbeiderbier. Deres trang til formering undertrykkes ved hjelp av spesielle feromoner som dronningen utskiller. Det finnes fra få tusen og opptil 80 000 individer i et bisamfunn. Biene finnes over hele verden, i parker, hager, skog og mark. Til bolbyggingen benyttes voks som arbeiderne i en fase av livssyklusen skiller ut fra spesielle kjertler på bakkroppen. Biene har på bakkroppen en giftbrodd som sitt forsvarsvåpen. Denne brodden har mothaker som gjør at den blir sittende igjen etter et stikk. Bier som har stukket og mistet brodden, dør tilslutt av dette. På giftbrodden sitter det en liten sekk med gift, det er denne giften som blir presset inn i huden når en skal fjerne brodden. Derfor skal brodden fjernes ved å føre et knivblad over huden slik at brodden blir kuttet av under giftsekken.

 

Humle (bombus sporadicus)

Funntid og sted: 10 Juli, Hamar 2005

Kjennetegn: 1cm lengde. Har kvite, gule og svarte striper.

Utbredelse: Verden.

 

Biologi:Humler tilhører familien humler og bier, sammen med blant annet honningbier. Humler regnes som viktige for pollinering av mange planteslag.Humler er inndelt i to slekter, sosiale eller «ekte humler» og gjøk- eller snyltehumler. Hvor mange humler vi har i Norge, er usikkert. Man har en del underarter som kan vise seg å være selvstendige arter, og man har arter som man ikke har sikre funn av i nyere tid. Noen humlearter som vi har i nabolandene kan når som helst dukke opp her. Men vi regner med at det er 33 arter i Norge.Humler kjennetegnes på sin noe tykke og brede kropp, som ofte er tett håret. De fleste humler er svarte med bånd av brune, rødoransje, gult eller hvitgrått. Fargene på pelsen er av betydning når en skal finne artens navn. Av nylig interesse, har det blitt gjort studier på hvordan humlen klarer å holde seg flygende. Den er tung i forhold til vingespennet, og beveger seg langt tregere enn andre lignende arter.

 

Veps (Lothardus aboreus/pepereus)

Funntid og sted: 10 Juli, Hamar 2005

Kjennetegn: 1-2cm lengde. Har kvite, gule og svarte striper.

Utbredelse: Verden.

 

Biologi: Stilkveps kjennes ved at bakkroppen er forbundet med forkroppen i en tynn stilk. De kan deles i to grupper, som har forskjellig levevis. Hos gruppen parasittica er egglederen omdannet til et boreredskap, mens den hos broddvepsene blir brukt til stikking. Den står da ofte i forbindelse med en giftkjertel.En del arter lever som snyltere, og legger egg i bl.a. fluelarver. Vepselarven klekkes, og spiser opp vertslarven. I enkelte miljøer kan snylteveps fungere som nyttedyr da de holder bestanden av skadeinsekter nede.Sosiale veps (Vespidae), danner samfunn hvor det er arbeidsfordeling. I motsetning til bie- og maursamfunn er et vepsesamfunn alltid ettårig. Om høsten dør alle veps med unntak av befruktede hunner som overvintrer, og som hver for seg danner et nytt samfunn neste år. Reiret lages av trefiber som blandes med spytt. I starten består reiret av få celler. Veps lever av insekter, nektar og plantesafter.

 

Svalbardvalmue (papaver dahlianum)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Kvit eller gul. Max funnhøyde er 1100m. Nært slektet med fjellvalmuen. Hårete stengler og blader. 5-10cm høy.

Utbredelse: Svalbard.

 

Biologi: Blir også kalt Svalbards nasjonalblomst. Den blomstrer på lange stilker og danner gule og hvite enger i grusmarka. Formerer seg ved hjelp av frø. Sikter seg mot solen for å få mest solskinn, dette forklarer hvordan planten vokser. Fredet (blomster på svalbard er generelt fredet).

 

Fjellarve (Cerastium alpinum)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Forekommer i fjellet opp til 2200moh. Vokser på tørre rabber, svaberg, reinrosehei, grus, bekkedaler og elvebredder. Foretrekker kalkrik grunn. 5-20cm høy. Kvit topp, resten grønt.

Utbredelse: Europa, Nordamerika.

 

Biologi: Stilk og blader er behåret med krusete, flercellede hår. Stilken er mørkbrun og noe forgrenet. Bladene er små og avrundede.Fredet (blomster på svalbard er generelt fredet).

Spesial: Artstre

Rike: Plantae (Planteriket)
Underrike: Embryophytes (Landplanter)
Divisjon: Spermatopsida (Frøplanter)
Klasse: Magnoliopsida (Dekkfrøinger)
Underklasse: Magnoliidae (Tofrøblader)
Familie: Caryophyllaceae (Nellikfamilien)
Slekt: Cerastium
Art: Cerastium alpinum (Fjellarve)

 

Rødsildre (Saxifraga oppositifolia)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Vokser gjerne i nærheten av rennende småbekker eller fuktige dryppsteder. Foretrekker kalkrik grunn. Forekommer stort sett over alt i fjellet helt opp i den høyalpine vegetasjonssonen (2350 moh).

Utbredelse: Europa, Nordamerika. Nordasia.

 

Biologi: Blomstene er rosa og velduftende med en mørk kjerne. De har fem eller seks blomsterblader. Blomstringstid: Mai-August, avhengig av snøsituasjon og høyde.

 

Harerug (Bistorta vivipara)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Fuktige til tørre enger, heier, veikanter o.l. Foretrekker kalkrig grunn.

Utbredelse: Europa, Nordamerika. Nordasia.

 

Biologi: Små hvite blomster som tett i en økseform øverst. Mørk til rødgrønne yngleknopper vokser lenger nede på stilken. 6-8 pollenbærere med mørkfiolette knapper. Noen ganger forekommer Harerug uten blomster, andre ganger forekommer den som enkjønnet blomst.

 

Småjonsokblom (Silene furcata)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Fuktige til tørre enger, heier,  veikanter o.l. Foretrekker kalkrig grunn. Grusete mark.

Utbredelse: Europa, Nordamerika.

 

Biologi: Ofte ca 3cm høy plante, med stiv stilk. Blomstrer i juli-august. Planten er flerårig, det vil si at den overlever år på år. Inni krontoppen finnes små frø. Små utstikk på siden.

 

Kantlyng (Cassiope tetragona)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Fuktige til tørre enger, heier, veikanter o.l. Foretrekker kalkrig grunn.

Utbredelse: Europa, Nordamerika.

 

Biologi: Ofte ca 30cm høy plante, med stiv stilk. Blomstrer i mai. Planten er flerårig, det vil si at den overlever år på år. Små utstikk, selve kronen bøyer seg ofte nedover, avhengig av forholdene på stedet planten lever. Denne er medlem av en artsfamilie som har totalt 12 medlemmer. Vokser i klaser.

 

Snøull (Eriophorum scheuchzeri)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Befinner seg ofte på steder som store, våte enger. 20-50cm høy.

Utbredelse: Europa, Nordamerika.

 

Biologi: Har ei trekanta nøtt på toppen av stilken. Snøulla er en av mange myrullartsmedlemmer. De er flerårige planter, og finnes i store mengder over Svalbard.

 

Dvergarve (Arenaria humifusa)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Opptil 30cm høy. Blomster i juli måned. Hårete stilk og blomst. Stor klase med grønne, avlange blad på bunnen av stilken.

Utbredelse: Europa, Nordamerika.

 

Biologi: Flerårig plante. Med sin høye stilk og gule farge er den godt synlig i terrenget. Planten er forholdsvis sjelden å finne, men finnes i spesielt store mengder i USA.

 

Tuvesildre (Saxifraga cespitosa)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Tett tuvet, opptil 15cm høy. Kvite blomster. Stilkene er strake med små blader overalt. De nederste bladene er i rosettform.

Utbredelse: Europa, Nordamerika. I en sirkel rundt nordpolen.

 

Biologi: Flerårig plante. Vanlig på kalkrik grunn, for eksempel i en fjellskråning.  Blomstrer i juli eller august måned. På svalbard forekommer planten ofte i sjøområdet, eller andre steder hvor det er stein. Dette er en veldig vanlig art.

 

Tuverapp (Poa arctica)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Tuvet eller enslig, opptil 25cm høy. Korte og mørkegrønne blader, i en slags krone helt til de kvite bladene øverst.

Utbredelse: I en sirkel rundt nordpolen. Vanlig i Norge.

 

Biologi: Flerårig plante. Vokser enslig eller i små tuver. Blomster i juli-augst. Tuverapp forekommer i tre artsversjoner, avhengig av om de vokser tuet tett, tuet lett sammen eller enslig. Tuverappen er ikke uvanlig, men har heller et uvanlig utseende. Bladene er opptil 2mm tykke og litt klumpete. Bladene er bare nederst, og også helt øverst. Kronen er veldig vakker, og har mange skudd.

 

Tuvearve (Minuartia biflora)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Vokser i små enger og tuver. Sjeldent høyere enn 10cm. Korte blad jevnt fordelt, kvit på kronen.

Utbredelse: I en sirkel rundt nordpolen. Veldig vanlig i Norge.

 

Biologi: Flerårig plante. Tuvearve er en liten plante, som ikke vokser spesielt høyt i forhold til andre planter. Blomstrer i midten av juli, med parvise blad langs stilken. Der hvor et blad springer ut, kan det vokse en ny blomst. Se bilde. Noen tuvearver står enslige i tuven, andre vokser det enda en blomst utav.

 

Snøstjerneblom (Stellaria longipes)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Vokser i store tuver. Høyst 10cm høy/lang. Tynn og hårete stilk, med tjukke, korte og grønne blad.

Utbredelse: Svalbard og USA hovedsaklig, men funn er gjort i nord-norge.

 

Biologi: Flerårig plante. Veldig lavvokst plante, med en blågrønn farge. Dype røtter. Stilkene går enten oppover, eller langs bakken, i et krokete mønstre. Blomstrer i juli eller tidlig i august. Noe interessant ved snøstjerneblom er at den blomstrer ikke nødvendigvis alle år. Da er det lettere å kjenne den igjen på de blågrønne, matte bladene.

 

Snøgras (Phippsia algida)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Har ofte en klar og grønn farge. Blir 2-5cm lang. Avlang blomsterkrone på toppen, med små skudd langs stilken.

Utbredelse: En liten sirkel rundt nordpolen.

 

Biologi: Flerårig plante. Veldig lavvokst plante, snøgras er ofte lett å bomme på, blant andre planter. Arten blomster fra juli til september måned. Alle de grønne stilkene vokser i en liten tuve, men ikke alle bærer frukter. De stilker som bærer frukter bærer ofte ikke mange, men har de heller jevnt spredd utover.

 

Reinrose (Dryas octopetala)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Sjelden høyere enn 10cm høy. Det er en buskplante, med kvite plantekroner på stilkene.

Utbredelse: En stor sirkel rundt nordpolen.

 

Biologi: Normalt har planten åtte blader på kronen. Den blomster i juli-august, med store kvite blomstrer. Bladene ligner veldig på eikeblad, og har den lille gule, hårete rosa i midten av kronen. Planten lever ikke rundt året.

 

Rødsildre (Saxifraga oppositifolia)

Funntid og sted: 30 august, Bjørndalen

Kjennetegn: Nedliggende stilker hårete triangelformete blader.

Utbredelse: I få områder rundt nordpolen, eksklusive USA.

 

Biologi: Flerårig plante. Med sine rosa og triangulære kroner er raudsildra en pen plante. Den blomstrer direkte etter snøen har smeltet, og blomsterkronene er veldig store i forhold til for eksempel stilken. Frukten består av en kapsel, som igjen inneholder mange frø.

 

Alkekonge (Alle alle)

Funntid og sted: 4 mai, Longyearbyen

Kjennetegn: Ca 20cm lang. 135-200g vekt.

Utbredelse: Svalbard. En annen art polaris finnes på Franz Josef land. Finnes også i Canada og Russland.

 

Biologi: Alkekongen hekker hovedsakelig i fjellsider på øyer og langs kysten i høyarktiske områder, men også i fjell flere kilometer inne i landet. Enkelte steder, som på Bjørnøya og Tusenøyane, hekker den i urer på flatmark.

 

Lomvi (Uria aalge)

Funntid og sted: 4 mai, Longyearbyen

Kjennetegn: Ca 40cm lang. 500g-1.2kg vekt. Svart på topp og kvit på bunnen, for kamuflasjegrunner.

Utbredelse: Svalbard, og en del områder rundt i den arktiske sirkelen.

 

Biologi: Lomviens hovedforekomst er på Bjørnøya, hvor den tradisjonelt har hekket i store antall.  Har en artsfrende, kalt polarlomvi. Disse to har minimale utseendemessige forskjeller. Lever hovedsakelig av fisk, og oppholder seg forøvrig sammen med andre fugler i fuglefjell.

 

Polarlomvi (Uria lomvia)

Funntid og sted: 4 mai, Longyearbyen

Kjennetegn: Ca 40cm lang. 500g-1.2kg vekt. Svart på topp og kvit på bunnen, for kamuflasjegrunner.

Utbredelse: Svalbard, og en del områder rundt i den arktiske sirkelen. Mer vanlig i områder rundt f eks Longyearbyen enn lomvi.

 

Biologi: En stor svart og hvit alkefugl. Skjelnes fra lomvi på det kortere og kraftigere nebbet, som har en hvit strek langs kanten av overnebbet, og ved at flankene mangler hvit vatring. I hekkedrakten er hodet, hals og ryggside svart, mens undersiden er hvit. Det hvite brystet danner en smal kile opp mot den mørke halsen.

 

Polarmåke (Larus hyperboreus)

Funntid og sted: 4 mai, Longyearbyen

Kjennetegn: Stor og kraftig. Den største måkefuglen. Kvit og grå. 70cm lang. 1-2kg i vekt.

Utbredelse: Svalbard, og en del andre området i den arktiske sirkelen.

 

Biologi: Polarmåka har et kraftig gult nebb, med rød flekk på undernebb, og har en kantete hodeform. Iris er gul med lysegul øyering i hekketida. Bena er lange og lyst kjøttfargete. Ungfuglen er spraglete lysebrun, nebbet er rosa innerst med tydelig avgrensning mot svart nebbspiss, og iris er mørk.

 

Teist (Cepphus grylle)

Funntid og sted: 5 mai, Longyearbyen

Kjennetegn: Svart med kvite vinger. 30cm lang. Ca 400g vekt.

Utbredelse: Rundt hele nordpolen, med en konsentrering på Svalbard og Grønland.

 

Biologi: Teisten er en mellomstor alkefugl. Arten skilles i hekkesesongen fra andre alkefugler ved brunsvart fjærdrakt med et stort hvitt felt på vingen. Den har svart nebb og røde bein. Nebbet er tynnt og spisst, og innsiden har en kraftig rødfarge. I vinterdrakt har arten hvit underside, og er spraglete gråbrun på hode, hals og rygg. Ungfuglen ligner de voksne i vinterdrakt, men er mørkere på oversiden og har spraglet vingeflekk. 

 

Smålom (Gavia stellata)

Funntid og sted: 5 juni, adventdalen

Kjennetegn: Svart på topp og kvitgul på bunn. 30cm lang. Ca 400g vekt.

Utbredelse: Rundt den arktiske sirkelen, trekker ofte ned i nord-norge.

 

Biologi: Smålommen har en sirkumpolar utbredelse, og hekker svært langt mot nord, bl.a. på Svalbard og Franz Josefs Land. Fordi den er den minste av lommene har den en kortere hekkesyklus, og klarer dermed å gjennomføre hekkingen i en så kort sesong.

 

Havhest (Fulmarus glacialis)

Funntid og sted: 5 juni, adventdalen

Kjennetegn: Svart på topp og kvitgul på bunn. 20-45cm lang. Ca 650g vekt.

Utbredelse: Rundt den arktiske sirkelen, trekker ofte ned i nord-norge. Holder seg mest til havet, siden den lever av fisk og lignende. Flink dykker.

 

Biologi: Denne sjøfuglen finnes både i Atlanterhavet og i Stillehavet, hvor den er knyttet til den nordlige kalde farvannene. Den har øket enormt i antall i Atlanterhavet, og spredt seg til nye hekkeplasser ettersom bestanden økte.

 

Kortnebbgås (Anser brachyrhyncus)

Funntid og sted: 5 juni, adventdalen

Kjennetegn: Grå med forskjellige mønstre på vingene. Rosa føtter. Ca 40cm lang. Ca 650g vekt.

Utbredelse: Hekker ofte i Norge, og er ellers utbredt rundt Svalbard og Grønland.

 

Biologi:Kortnebbgåsa er en høyarktisk art, som hekker på Svalbard, Island og Grønland. Svalbardbestanden har de siste årene vært i stadig vekst, og talte i 1980-årene omkring 25.000 individer. I dag er den trolig enda mer tallrik.

 

Ærfugl (Somateria mollissima)

Funntid og sted: 8 juni, adventdalen

Kjennetegn: 60cm lang. Veier 1.2kg til det dobbelte. God dykker. På bildet er det to hanner, hunnen er gråere i fargen, på grunn av kamuflasje når hun hekker.

Utbredelse: Rundt nordpolen, og ellers hvor det er fisk.

 

Biologi:Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer.

 

Polarjo (Stercorarius pomarinus)

Funntid og sted: 8 juni, adventdalen

Kjennetegn: 50cm lang. Mellom 300g-400g. Blandede kvite og svarte farger for kamuflasje.

Utbredelse: Hovedsaklig Svalbard og Grønland.

 

Biologi:Polarjo har et stort og kraftig nebb, og har stor fargevariasjon i fjærdrakten. Vingene er bredere enn de fleste i jofamilien. Polarjo veier også en del mer, og hovedsaklgi sett holder polarjo seg lenger nord enn andre artsfrender.

 

Fjelljo (Stercorarius longicaudus)

Funntid og sted: 8 juni, adventdalen

Kjennetegn: 50cm lang. Mellom 200-300g. Blandede kvite og svarte farger for kamuflasje.

Utbredelse: Cirkumpolart i arktiske strøk.

 

Biologi:Fjelljo er den minste av alle joene i familien. Fjærdrakten er lite variabel. Fjelljo hekker parvis, på tundraen. Fjelljo lever av fisk, som hovedsaklig er stjålet fra for eksempel annen jo. Ellers er fjelljo en åtseleter, det vil si at den kan spise for eksempel kadavre.

 

Storjo (Stercorarius skua)

Funntid og sted: 9 juni, adventdalen

Kjennetegn: 50cm lang, men noen blir lengre. Mellom 1kg-2kg. Vakker fjærdrakt som hovedsaklig er svartgrå, men med noen kvite deler.

Utbredelse: Trekker langt sør, og langt nord igjen. Har derfor stor utbredelse rundt nordpolen.

 

Biologi: Storjoen er en relativt ny hekkefugl i Norge. Det første reiret ble funnet i Finnmark i 1975. I dag regner man med at det finnes omtrent 40 par i landet. Møre og Romsdal, Lofoten i Nordland, og Finnmark er de tre fylkene den er påvist hekkende i dag. Som sin slektning tyvjoen er storjoen en kleptoparasitt, og lever av å stjele mat.

 

Svartbak (Larus marinus)

Funntid og sted: 10 juni, adventdalen

Kjennetegn: 60-70cm lang, men noen blir lengre. Mellom 1kg-2kg. Vakker fjærdrakt som hovedsaklig er svartgrå, men med noen kvite deler.

Utbredelse: Cirkumpolart.

 

Biologi: Svartbaken er vår aller største måkeart, og er utbredt langs hele norskekysten. De foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

 

Ismåke (pagophila eburnea)

Funntid og sted: 10 desember 2005

Kjennetegn: 45cm lang. Mellom 400-500g. Hele drakten er iskvit.

Utbredelse: Cirkumpolart.

 

Biologi: Hekker normalt på svalbard og franz josefs land. Holder seg til isfylte områder hele året, med unntak for hekketiden. Den hekker som regel i fjellvegger, og kan elers sees ved for eksempel selkadavre og andre steder hvor den lukter spekk.

 

Grønlandssel (phoca groenlandica)

Funntid og sted: 10 desember 2005

Kjennetegn: 1-2m lang. Mellom 100-200kg tung. Opptil 40år gamle.

Utbredelse: I et belte fra Svalbard til Kanada, via Grønland.

 

Biologi:Som nyfødt er den helt kvit. Karakteristisk for grønlandsselen er at den ofte svømmer på ryggen. Grønlandssel opptrer ofte i flokker på flere hundre stykker, og de liker å leke seg i havoverflaten. De lever primært av fisk og lignende.

 

Steinkobbe (Phoca vitulina)

Funntid og sted: 10 desember 2005

Kjennetegn: 1-2m lang. Omtrent 100kg tung.

Utbredelse: I et stort cirkumpolart belte, og er forøvrig også vanlig helt til norges sørkyst.

 

Biologi:Steinkobben har alltid vært i stort antall, og har ofte blitt sett utenfor norges kyst. Den lever primært av fisk og krill, og opptrer ofte i flokk. Steinkobben er høyst sosial, og kan ofte finnes blant flokker av annen sel.