Forord

Der er vel få i vårt land som ikke har lest om Amnesty International, for så å si hver dag bringer avisene noe om denne organisasjonens virksomhet. Det kan ha vært aksjoner for amnesti for en eller annen samvittighetsfange, det kan ha vært rapporter om villkårene for politiske fanger i stater med et ensrettet regime, eller det kan ha vært aksjoner mot tortur og mot dødsstraff.

For 50 år siden forfattet det nyopprettede FN verdenshistorien mest revolusjonerende dokument, nemlig Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Med den 2. Verdenskrigs grusomheter friskt i minnet, ble det i dette dokumentet høytidelig erklært at alle mennesker på jorden, uansett tilhørighet og opprinnelse er " født frie og like i verdighet og rettigheter". Verdenserklæringen av 1948 har vært grunnlaget for alle senere menneskerettighetskonvensjoner med tilhørende institusjoner.

Det globale menneskerettighetsregimet viste seg imidlertid ikke å være so effektivt som det burde ha vært. Grove brudd på menneskerettighetene, som " etniske utrenskninger", vilkårlige fengslinger, tortur, henrettelser, politiske drap og "forsvinninger", hører fortsatt til dagens orden i altfor mange land. Men med opprettelsen av Amnesty International fikk verden endelig uavhengig vakthund som også var i stand til å legge et betydelig press på myndigheter som krenker menneskerettighetene.

Amnesty International har nå i mer enn 35 år samlet informasjon om overgrepene verden over og kjempet for mennesker som har opplevd å få sine grunnleggende rettigheter krenket - uansett hva slags politisk regime som har stått ansvarlig for undertrykkelsen. Og arbeidet har brakt resultater.

Amnesty er i dag en verdensomspennende og velkjent organisasjon, respektert for sin uavhengighet, upartiskhet og pålitelighet. Men den vekker fortsatt mange makthaveres gjennom å rette lyset på forhold de forøker å holde skjult. Naturligvis er organisasjon ubekvem, det er nettopp det Amnestys arbeid går ut på.
Taushet er selve forutsetningen for at undertrykkelse og terror skal kunne fortsette, og velger vi tausheten betyr det at vi blir medskyldige.

Amnesty International - en global menneskerettighetsbevegelse vokser frem…

Det hele begynte en høstdag i 1960 da den britiske advokaten Peter Benenson satt på undergrunnsbanen i London og leste avisen på vei til jobben. Han fikk øye på en artikkel om to portugisiske studenter som var blitt dømt til 7 års fengsel fordi de hadde sittet på en restaurant og skålt for friheten. Benenson begynte å skrive brev til den portugisiske regjeringen hvor han protesterte mot behandlingen av studentene og krevde at de måtte bli løslatt.

Den 28. mai 1961 fikk han artikkelen "De glemte fanger" på trykk i avisen The Observer. Her innførte han begrepet " samvittighetsfange" om mennesker som var blitt fengslet på politisk, etnisk eller religiøst grunnlag, og han oppfordret leserne til å slutte opp en kampanje for å få dem løslatt. Responsen var enorm, og snart var Amnesty International en realitet. Organisasjonen fikk sitt hovedkvarter i London, og i løpet av det første året, ble det opprettet nasjonale avdelinger i 7 land.
Benensons initiativ var en reaksjon på enøydheten i de vestlige lands holdning til menneskerettighetsbrudd rundt omkring i verden. Dette var på høydepunktet av den kalde krigen, og kommunistiske diktatorer ble skarpt fordømt for sine brudd på menneskerettigheter, mens høyrediktaturene ofte var forbundsfeller av vesten ok ikke skulle kritiseres for mye. For å motvirke denne ensidigheten innførte Amnesty som prinsipp at lokalgruppene skulle arbeide med enkeltsaker fra forskjellige deler av verden: en fra en kommuniststat, en annen fra en vestligorientert stat og en tredje fra en alliansefritt land. På denne måten fikk Amnesty markert at menneskerettighetene er internasjonalt anliggende.

De første 5 årene
Mot slutten av 1961, etter bare ett års virksomhet, fantes det allerede elleve Amnesty-grupper, fra Norge til Australia. Innen februar 1963 var det blitt 180. I 1962 tok Amnesty opp 210 saker.
Disse tidlige gruppene arbeidet som sagt med 3 saker hver. Det var oppmuntrende å se hvordan man lyktes.

Men alle var ikke like begeistret. Etter hvert som organisasjonen ble bedre kjent, var det nok av dem som kritiserte den. En rapport om fanger i Nord-Irland hevdet at disse ble dårlig behandlet. Dette førte til fordømmelse av Amnesty, paradoksalt nok fordi organisasjonen rettet kritikk mot sitt eget hjemland.

Noen forsøkte også å latterliggjøre organisasjonen. En rapport fra 1988 minnet om at " i 1969 ble den tanke at vanlige mennesker kunne bidra ril å få frigitt menn og kvinner de aldri hadde møtt, i land som ikke var deres eget, eller redde dem fra tortur eller dødsstraff. Ved å skrive høflige brev til regjeringene….beskrevet som en av vår tids største galskaper." Men det virket, og bevegelsen vokste rakst. Sakene strømmet inn og bevisstheten om menneskerettighetene ble større og større for hver år som gikk.

Menneskerettighetserklæringen

Den 10. desember 1948 erklærte De forente nasjoner (FN) at alle mennesker har visse "ukrenkelige rettigheter". Før 1948 dreide internasjonal lovgivning seg bare om forhold landene i mellom. Det fantes ingen internasjonale lover som gjaldt enkeltmennesker. FN -deklarasjonen om menneskerettighetene var faktisk et fullstendig revolusjonerende skritt innenfor internasjonal lovgivning.

De forente nasjoner utga en liten trykksak som ble kalt " Den universelle deklarasjonen om menneskerettigheter". Alle FNs medlemsland ble bedt om å offentliggjøre teksten, særlig i skolene og på andre utdannelsessteder. Alle måtte få lære om sine rettigheter, uansett hvor de bodde eller hvem som styrte dem.

Deklarasjonen beskriver menneskets rettigheter i deler som kalles "artikler". Den slår fast en gang for alle at menneskets rettigheter er dyrebare. Og endelig var regjeringene villige til å formalisere dem. Det var et skritt som ryddet veien for Amnestys fødsel bare 13 år senere.

Artiklene fra FNs verdenserklæring Amnesty jobber etter:
Amnesty International tar sitt utgangspunkt i dette verdenshistoriske dokumentet. De forsvarer alle menneskerettighetene som er nevnt i denne erklæringen, men de har valgt å konsentrere deres aksjonsarbeid om følgende artikler:

Artikkel 1
Alle mennesker er født frie
og like i verdighet og rettig-
heter. De er utstyrt med
fornuft og samvittighet
og bør handle mot hver-
andre i brorskapets ånd.

Artikkel 3
Enhver har rett til liv,
frihet og personlig sikkerhet.

Artikkel 5
Ingen må utsettes for tortur
eller grusom, umenneskelig
eller nedverdigende
behandling eller straff.

Artikkel 9
Ingen må utsettes for
vilkårlig arrest, fengsling
eller landsforvisning.

Artikkel 10
Enhver har krav på å få
sin sak rettferdig behandlet
av en uavhengig domstol

Artikkel 18
Enhver har rett til tanke-,
samvittighets-, og
religionsfrihet.

Artikkel 19
Enhver har rett til menings-,
og ytringsfrihet.

Med vennlig hilsen

Amnesty International har lenge vært berømt for sine brevskrivingskampanjer. Det er en underlig tanke å sette seg ned for å skrive brev, ikke til en venn eller pennevenn, men til en president, en ambassadør eller medlemmer av en kongefamilie. Likevel er det akkurat dette tusenvis av mennesker gjør hver dag. Og Amnesty har beviser for at når det gjelder å vinne friheten for samvittighetsfanger, finnes det ingen bedre metode enn brevet. Oppriktigheten til de som skriver brevene gjør at en liten handling blir omgjort til et kraftfullt budskap.

Hvert eneste brev som finner frem til mottakeren, øker sjansene for at en fange blir løslatt. Vanligvis er det umulig for avsenderen å vite om brevet har komme frem eller ikke, eller om det hadde noe virkning. I de fleste tilfellene blir brevene sendt til regjeringsmedlemmer, som neppe har verken tid elle ønske om å skrive tilbake. Det er svært sjelden at brev blir skrevet direkte til fangen. Ofte vet man ikke nøyaktig hvor fangen befinner seg. Selv når dette er kjent, anmoder Amnesty neoen ganger om at det ikke sender brev direkte til fangen, i tilfelle det skulle skade hans sak å motta brev fra en internasjonal organisasjon.

Selv når brevene ikke lykkes i fremtvinge en løslatelse, kan de bety en avgjørende forskjell for fangens situasjon i fengselet. Forholdene bedrer seg, han får mer mat, torturen opphører. Så snart det første brevet med utenlandske frimerker og et innhold som nevner Amnesty blir mottatt, vet synderne at deres ugjerninger er oppdaget. Det er forbløffende hvilke virkninger dette kan ha.

Amnesty har sterke regler for hvorledes brevene skal skrives. Poenget er ikke å slippe løs sinne og raseri, men å påvirke fangevokterne med fornuft og holdning. Brevene er ofte ikke mer enn ei side lange. Det hjelper å ta med navnet på fangen og de fakta man kjenner til. Men Amnesty advarer om at navn bare må benyttes når det er trygt å gjøre det, og tar med anbefalinger om dette sammen med detaljene om hver enkelt fange.

Tortur

Den andre artikkelen i FNs menneskerettighetserklæringen som Amnesty er særlig opptatt av, er Artikkel 5. Den sier: 2 "Ingen skal utsettes for tortur elle grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff."

Dette er ord som dukker opp og opp igjen. De handler om harde slag mot kroppen og fotsålene med gummislanger og køller, elektriske slag gjennom tungen og kjønnsorganer, nesten -drukninger, henging i armer og ben, brannsår fra sigaretter på skuldrene, berøving av søvn og utsettelse for høye lyder. Og mye mer.

Disse ordene blir gjentatt i alle Amnestys brosjyrer og nyhetsmeldinger, i organisasjonens hovedmål, i appeller om "Hasteaksjoner" og i brevene medlemmene skriver: "Grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff."

Mot slutten av 1970 -tallet utga Amnesty en gjennomgang av tiåret. Der ble tortur beskrevet som "en epidemi som spredte seg som kreft på 70 -tallet". Og på 80 -tallet ble tortur rapport å forekomme i over 90 land. For Amnesty er det viktig å formidle det faktum at tortur ikke bare forekommer i land i "Den tredje verden". Visse deler av verden har riktignok en stygg historie når det gjelder slike overgrep, men dette forekommer også f. eks i Italia, Frankrike osv..

To unge menneskers opplevelser i fengselet i Brasil:

Hun:" De førte meg til et rom, slo meg
og tråkket på meg med militærstøvlene.
Etter en stund bandt de meg opp på et
spyd som en høne i en grill. Slik holdt
de på med meg i 72 timer, og da jeg
fikk lov til å forlate rommet, fikk jeg
krampe. De ga meg elektriske sjokk
på hodet slik at jeg skulle glemme alt.
Til denne behandlingen, som tok 1 time,
hentet de meg hver dag fra cellen.
Jeg måtte se på andre bli torturert.
de ville ha det slik."

Han: "Hver gang jeg besvimte etter
torturen, fikk jeg middel av legen.
Torturistene ventet så en time før de
begynte på nytt. Etter de første 5 dagene,
tålte jeg ikke lenger mat. Jeg var så hoven
at jeg bare klarte å drikke vann og gikk
ned 15 kilo i vekt.
De slepte meg inn i et rom, satte på klima-
anlegget slik at jeg begynte å fryse sterkt.
Mens dette pågikk, viste de meg lysbilder
av noen på en strand. Når jeg var tørst,
måtte jeg se på Coca-cola. Var jeg sulten,
viste de frem mat.

Anti-tortur-kampanjen (Campaign for the Abolition of Torture-CAT)

Det var i desember 1972 at AI (Amnesty International) gikk i gang med kampanjen for avskaffelse av tortur. Høydepunktet var en internasjonal konferanse som ble holdt i Paris i desember 1973. Hovedoppgaven for kampanjen var å dokumentere at tortur er utbredt i mange land, og det ble samlet underskrifter i hele verden til støtte for FN -resolusjon mot tortur. Kampanjen oppnådde gode resultater: Over en million mennesker fra 93 land støttet resolusjonen som FNs generalforsamling vedtok i november samme året. Resolusjonen oppfordrer styresmaktene om å slutte seg til en avtale "som skal inneholde bestemmelser om forbud av tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling og straff". For å forberede konferansen i Paris, ble det i flere vestlige land avholdt spesielle møter og seminarer, og denne siden av AIs virksomhet vakte oppmerksomhet i media. I Norge diskuterte leger, spesialister i psykiatri og psykologer torturens fysiske og psykiske virkninger.

I Belgia beskjeftiget representanter fra Benelux -landene seg med sosio -økonomiske og politiske forhold som har betydning for tortur.

I England, Vest-Tyskland, Canada, Mexico, Australia, Irland, Sveits og USA analyserte fagfolk tortur -problemene og utarbeidet forslag for å kunne forhindre eller avgrense torturen. Resultatene fra ekspertmøtene dannet grunnlaget for videre arbeid i verden. Det deltok 300 delegerte.

Amnesty Internationals uavhengighet bygger på få og enkle prinsipper
" Amnesty International arbeider for: Frigivelse av samvittighetsfanger, raske og rettferdige retterganger for politiske fanger, avskaffelse av tortur, dødsstraff, <> og utenomrettslige henrettelser. Alt detter er krav som står skrevet i de internasjonale menneskerettighetserklæringer og -konvensjoner som langt de fleste regjeringer har skrevet under på.
Amnesty iInternational mottar ikke statlig støtte. Organisasjonens arbeid finansieres utelukkende av medlemskontigenter, private bidrag og fond. Amnesty International tar ikke stilling til et lands styrefor, men utelukkende til de krenkelser som borgerne utsettes for. Amnesty er uavhengig av politiske, ideologiske of religiøse oppfatninger.
Amnestys nasjonale avdelinger verken undersøker elle arbeider med saker fra eget land. Det overlates til det internasjonale sekretariatet i London og Amnesty -avdelinger i andre land. På denne måten unngår Amnesty International at lokale interesser får innflytelse over hvilke saker organisasjonen tar opp. "



KORT ORIENTERING OM AMNESTY INTERNATIONALS GRUPPER

Grunnorganisasjoner
En kan vel trygt karakterisere gruppene som Amnesty Internationals grunnorganisasjoner. Av de forskjellige medlemskapsformene er gruppevirksomheten den mest allsidige og krevende.

5 - 10 personer
En gruppe består vanligvis av ca. 5 -10 personer, noen ganger flere. Ikke sjeldent er det venner og kolleger som slår seg sammen og danner en gruppe. I de større byene søker en i dag etter hvert å få medlemmene med i grupper innenfor det området de bor i.

Forutsetninger

Forutsetningen for å delta i Amnesty Internationals arbeid er at en tar avstand fra overgrep og brudd på menneskerettighetene uansett i hvilket land eller område det måtte forekomme. Gruppene får seg alltid tildelt en fangesak, av og til to. Ellers kan gruppene jobbe med alternative oppgaver, f. eks kan de være med såkalte regionsaksjoner (RAN) - de arbeider mot tortur og dødsstraff og tar på seg flere oppgaver under Amnestys mandat. RAN -nettverket driver regionale kampanjer for løslatelse av fanger i forskjellige områder av verden.

Arbeidsmåter

Arbeidet med å få fangene løslatt består vanligvis i så skrive brev til myndighetene i vedkommende land. Der hvor det anbefales av det internasjonale sekretariatet i London, søker gruppene også å oppnå kontakt med sine fanger og deres eventuelle familie. Økonomisk støtte til fangenes familier kan ofte være en viktig del av arbeidet. I Norge er det oppfattet et spesielt hjelpefond for denne virksomheten

Aksjoner

I tillegg til fangearbeidet må gruppene også forplikte seg til å delta i minimum to aksjoner per år. Det kan dreie seg om enten land -eller temaaksjoner. Aksjonene er lagt opp av det internasjonale sekretariatet. De går i hovedsak utpå å informere om forholdene ved hjelp av stands, spredning av litteratur og kontakt med lokalpressen. En kan i det hele tatt si at gruppenes arbeid i de senere år har blitt langt mer variert enn tidligere.
Kontaktperson
Hver gruppe har sin egen kontaktperson som ivaretar kontakten både med det internasjonale sekretariatet, og eventuelle andre ledd i Amnesty. Gruppene velger dessuten en kasserer og gjerne en sekretær. Alle gruppene sender en gang per. år inn en fyldig rapport, som omfatter en beskrivelse av virksomheten i det forløpne år, en økonomirapport samt en ny adresseliste for hver fangesak (på engelsk).

Kontingent

Alle gruppene betaler en årskontigent som for tiden er på ca. 4000 norske kr. Kontingenten dekkes som regel ved å verve støttemedlemmer til gruppen, ved innsamlinger, salg av materiell, utlodninger, og andre inntektsbringende tiltak. Kontingenten forfaller med en halvdel om sommeren, og en halvdel ved årets slutt.

Møter

Det holdes ca 1 gruppemøte per måned. Medlemmene møtes ofte hos hverandre, eller de har et egnet møtelokale.
God veiledning
Til veiledning finnes det en internasjonal håndbok. I tillegg finens det et kurshefte og en studieplan som alle nye grupper får gratis til sine medlemmer. Nye gruppemedlemmer går igjennom kurset, som regel i løpet av 2-3 måneder, og en ny gruppe vil derpå være klar til å gå i gang med sin første fangesak.

Språk

Bortsett fra motivasjon og stabilitet stilles det ingen spesielle krav til gruppemedlemmer. Det er imidlertid nødvendig at i alle fall noen i gruppen behersker engelsk godt. Har gruppen flere språk, er dette naturligvis fordel.

Hvordan får Amnesty korrekt informasjon

I det internasjonale sekretariatet i London arbeider mer enn 320 ansatte og 90 frivillige fra hele verden. Amnestys effektivitet avhenger av deres pålitelighet: detaljert og nøyaktig etterforskning. På etterforskningsavdelingen fins etterforskningsgrupper som samler inn, analyserer og kontrollerer informasjonen om brudd på menneskerettighetene. Etterforskerne avgjør om en krenkelse faller innenfor Amnestys mandat og hvordan man skal reagere mest effektivt.

Før man bestemmer seg for å lage en sak, blir hver bit av informasjonen sjekket på syv ulike nivåer, og det kreves 3 uavhengige, eksterne kilder før informasjonen bekreftes. Etterforskningen foretas av en ekspertgruppe som er støttet av spesialister innefor en rekke felter som juss, medisin, media og teknologi. Gruppens etterforskning er anerkjent som svært pålitelig, og den benyttes i stor utstrekning av forskere, journalister, regjeringer og andre organisasjoner.

Informasjonen kommer fra mange ulike kilder, blant annet fra flere hundre publikasjoner som sekretariatet abonnerer på, utskrifter fra radio og fjernsyn, regjeringsdokumenter, brev fra fanger og deres pårørende, rapporter fra ulike institusjoner og organisasjoner, flyktninger og advokater. Amnesty sender også ut egne undersøkelsesdelegasjoner for å granske menneskerettighetssituasjonen i et land. Der følger de rettssaker, snakker med politikere, regjeringsfolk og lokale menneskerettighetsorganisasjoner og treffer fengslede og løslatte fanger. Mennesker som gir Amnesty informasjonen, gjør det ofte med livet som innsats.

Amnesty International har bygd opp en unik kunnskapsbank om situasjonen for menneskerettighetene i verden. Derfor kan de følge utviklingen og handle fort når det skjer overgrep. Det internasjonale sekretariatet publiserer regelmessig rapporter om menneskerettighetsbrudd som får stor spredning, blant annet fordi massemediene følger med i Amnestys arbeid. Særlig årsrapporten, som er en gjennomgang av menneskerettighetssituasjonen i de enkelte land, vies stor oppmerksomhet.

Hva går pengene til?

Amnesty International Norge gir om lag 40% av sine inntekter til de internasjonale sekretariatet i London (IS).det internasjonale budsjette for 1997/98 lå på rundt 210 millioner norske kroner. Dette inkluderte ikke kostnadene til de nasjonale avdelingene eller det det kostet Amnestys medlemmer å sende ut tusenvis av brev, telefoner og lignende hver måned. Pengene brukes til å etterforske menneskerettighetsbrudd, til å sende ut Amnesty-delegasjoner til land som bryter menneskerettighetene, og til å administrere bevegelsens publikasjoner, kampanjer og andre aktiviteter.

Her er noen eksempler på hva Amnestys arbeid koster:

Å sende ut en hasteaksjon fra IS (faks eller e-post) koster over 600 kroner.
Å utrede, dokumentere og sammenstille informasjon i arneidet med en fangesak koster i gjennomsnitt ca. 62 000 kr. per sak.
Når en delegasjon gjør en undersøkelsesreise til et annet land, koster det i snitt ca. 38 000 kr. per reise.

Slik kan du støtte Amnesty!!!

Aktivt medlemskap:

Månedskampanjen
Månedskampanjen er en brevaksjon som er
enkel å utføre, mer slagkraftig. Brevskriverne
i over 150 land mobiliseres hver måned for
utvalgte enkeltsaker som krever rask
reaksjon. En slik aksjon avstedkommer gjerne
200 - 300 000 brev. Det bringer ofte resultater.

Hasteaksjonen
Medlemmene av Hasteaksjonen skriver appeller til myndigheter over hele verden blant annet i tilfeller av tortur, "forsvinninger", dårlig helsetilstand og dødsdommer.

Lokale grupper
I Norge har Amnesty lokale grupper spredt over hele landet. Disse gruppene arbeider først og fremst for enkeltpersoner verden over som er ofre for menneskerettighetsbrud.

Ungdom for Amnesty (UFA)
Dette er aksjonstilbud til ungdommen mellom 13 og 19 år. UFA består av et landsomfattende nettverk av ungdomsgrupper som arbeider aktivt for menneskerettighetene på skolen eller i fritiden. Gruppene mottar medlemsbladet "Herr President" seks ganger i året.

Spesialgrupper
En rekke av våre aktive medlemmer er organisert i spesialgrupper innenfor sin spesialkompetanse som f. eks. jurister, leger, kvinner, barn og flyktninger.

Andre former for medlemskap:
Amnesty- fadder
Som fadder betaler du faste bidrag 2 eller flere ganger i året. Da er du med på å gi Amnestys arbeid et økonomisk fundament som gjøre det mulig for dem å arbeide mer langsiktig.

Støttemedlem
Støttemedlemmer betaler er fast årlig kontingent.

Familiemedlemskap
Ønsker du at hele familien skal bli medlem, kan du velge et familiemedlemskap.

Amnestynett
Amnesty international Norges offisielle Internett hjemmeside.
Her vil du finne informasjon om Amnesty International og hjelp til å bruke Internett som et redskap i menneskerettighetsarbeidet.

AmnestyNytt
AmnestyNytt er Amnesty Internationals norske avis. Den kommer ut fem ganger i året og sendes ut til alle medlemmer.

Kilder:
- Internett (www. amnesty.com og amnesty.no)
- Amnestybrosjyrer
- Leksikon
- Bøker:
Du må ikke tåle…boka om Amnesty
Tortur i 1980 -årene
Amnesty International (portrett av en organisasjon)
Amnesty International Report 1986
Amnesty International (organisasjonene som hjelper verden)