Innledning

Denne oppgaven kommer hovedsakelig til å handle om ørkenkrigen som fant sted i Nord-Afrika fra 1940 til 1943. Jeg vil fordype meg i slaget ved El Alamein og forklare hvilke konsekvenser ørkenkrigen fikk for resten av andre verdenskrig. Jeg kommer til å reflektere rundt hvilke ekstra utfordringer soldatene møtte fordi slagene utspant seg i ørkenen og sammenligne to dyktige hæreførere på hver sin side ved navn Rommel og Montgomery.

 

Fascistiske drømmer

Året er 1940, det er verdenskrig og Tyskland har erobret store deler av Europa. Italia er på offensiven og ønsker å fremstå som likeverdig partner med Tyskland når krigspartene senere skal møtes ved forhandlingsbordet. Mussolini, Italias stasminister, drømmer om å gjenopprette det gamle romerriket, ”koste hva det koste ville”, og den 10. juni gikk Mussolini til angrep på Frankrike. Dessverre fikk de bare kriget til seg betydningsløst landområde før en våpenhvile mellom Frankrike og Tyskland dukket opp. Italia måtte gi slipp og finne seg en annen slagmark. Siden britene var opptatt med å forsvare seg hjemme, valgte Italia å prøve seg i Nord-Afrika. Mussolini ville blant annet erobre en viktig del av britenes imperium, Egypt.

 

Italienerne gikk først til angrep i Sudan og Somaliland. Her utviklet de første kampene seg gunstig og alt så bedre ut for Italienerne enn hva det hadde gjort i tidligere kriger. Avslutningen av denne krigen skulle derimot ende annerledes. Avgjørelsen, fattet av marskalk Graziani om å gå inn i Egypt, var avgjørende for krigens utfall.

 

Angrepet på Egypt vinteren 1940 ble katastrofalt. General Wavell og de britiske tropper hadde i løpet av to måneder presset italienerne 800 km inn i Cyrenaica i Libya. Drømmen til italienerne om å drive britene vekk fra middelhavet var nå svekket. Britene oppfattet ikke lenger situasjonen som truende, så i stedet for å risikere å fortsette fremrykningene forbedret de forsyningslinjene.

 

Tyskland tar tak

Italienernes hodeløse angrep på Egypt irriterte Hitler, men samtidig så han fordeler av at britene var opptatt i Nord-Afrika. Han ville ikke at britene skulle kunne flytte til andre fronter hvis Italia sviktet. I starten av 1941 bestemte Hitler seg derfor for å sende forsterkninger ned til Nord-Afrika. Den 5. motoriserte divisjon under ledelse av panserkrigeksperten Erwin Rommel ble overført til Afrika, noe som senere kom til å få store konsekvenser for utfallet av krigen for Tysklands vedkommende.

 

Hitler ønsket oljen på den arabiske halvøy, og ville ta Nildalen fra britene for å oppnå dette. De tyske styrkene gikk i land i Libya hvor italienerne var stasjonert og planla å arbeide seg østover til Egypt. Rommel tok fatt i krigen selv og vant raskt flere seiere tross den undertallige hæren. Etter Rommels raske manøvre og mange seiere kalte britene ham for ”Ørkenreven”. To uker etter hadde de tyske troppene, også kjent under navnet ”Afrikakorpset”, presset britene helt tilbake til grensen ved Egypt.

 

Erwin Rommel ble født i 1892 og 18 år gammel ble han overtalt til en militærkarriere istedenfor det han virkelig ville bli; ingeniør. Under første verdenskrig fikk han vist sin fabelaktige lederevne og han ble raskt forfremmet til løytnant. Hitler ble imponert over hans taktiske evner og satte ham til å lede Afrikakorpset. Rommels dyktighet innga ærefrykt hos britene, og han ble en legende blant sine fiender. Han angrep raskt og uventet, var godt likt av sine soldater og han var en dristig og utrettelig soldat som oppnådde stor suksess.

 

Slaget ved Tobruk

Frem til slutten av 1942 raste krigen frem og tilbake i vestørkenen. Ved grensen til Egypt sto den 9. australske panserdivisjon under britisk overkommando og med ordre om å stoppe den tyske suksessen. Tross bastante tyske angrep holdt britene og australierne stand og tyskerne mistet en betydelig mengde soldater. Rommel ergret seg over at Hitler fokuserte på Sovjet og slet med å få nok forsyninger, noe som man ikke greide seg uten i den ugjestmilde ørkenen.

 

Krigen i ørkenlandskapet ble kalt ”Djevelens slagmark”, hvor venn som fiende måtte kjempe mot en felles motstander; ørkenen selv. Nord-Afrika bestod av et 250 km langt rektangel uten liv eller fruktbarhet. Ørkenen gjorde ting, som vanligvis ikke var noe problem, vanskelig. Temperaturen svingte med inntil 60 grader på ett døgn, soldatene brant i sola om dagen og skalv i kulda om natten. Den fine sanden blokkerte sluttstykket på geværene og trengte seg inn i sprekker på tanksene og teltene. Den dekket til mat og utstyr, reduserte sikten til et par meter og forårsaket øyebetennelse. Om dagen ble man lurt trill rundt av luftspeilinger, og det øde og i konturløse landskapet gjorde det umulig å skjule seg for fienden. Til tross for alle disse ulempene egnet egentlig ørkenen seg godt til krig. Det øde landskapet var perfekt for tanks, og siden det bare var fiendens hær foran dem var det også bare dem man kunne treffe.

 

Churchill var redd for at tyskerne ville frigi noen av sine styrker til Nord-Afrika fordi det gikk dårlig for russerne i øst. Derfor var det om å gjøre for britene å sette opp farten på krigen nede i Nord-Afrika, og drive Rommel lengst mulig vekk. Britene kjørte på med full styrke i Tobruk i 1942, men dessverre for britene mistet ikke Rommel kontroll selv om han ble tvunget bakover. Derimot fikk han brukt noen av sine sterkeste sider; han angrep raskt og uventet mens fienden var utmattet. Som i 1941 fungerte Rommels taktikk strålende. Afrikakorpset rykket 500 kilometer frem på 17 dager, og for første gang kom de etter mye slit inn i Tobruk. Britene gikk i stilling ved El Alamein, der hvor en viktig krig skulle finne sted senere på året.

 

 

El Alamein

Siden Rommel hadde satt stort press på britene, kom Churchill selv ned til Afrika for å løse problemene. Han erstattet lederen av den 8. Armé, general Auchinleck, med den vel kjente og høyt betrodde Montgomery. Churchills endringer i kommando var utslagsgivende for britene. Montgomery brakte nytt håp i den britiske hær, samtidig som hæren ble forsterket med amerikanske styrker. Amerikanerne hadde nemlig besluttet å delta i ørkenkrigen, og stilte seg selvfølgelig på de allierte sin side.

 

Bernard L. Montgomery var en energisk og hengiven offiser som både var gjennomtenkt og hadde evnen til å overraske, akkurat som Erwin Rommel. Begge de vellykkede offiserene overrumplet fienden, men på hver sin måte. Rommel angrep brått og uventet, han hadde en intuisjon som gjorde at han klarte å ta de rette valgene i kritiske situasjoner. Montgomery derimot var en skarpsindig og besluttsom person som forvirret fienden på flere måter. Under ørkenkrigen lurte han Rommel til å tro at angrepet ville komme i sør, Mens Montgomerys styrker overraskende angrep nordøst.

 

Uansett var begge offiserene fremragende og eksemplariske. Både Rommel og Montgomery fikk tidlig interesse for våpen og begge var fødte ledere, noe som ga dem suksess under andre verdenskrig.

 

I Egypt trosset Montgomery presset om å angripe fort, slik at han kunne lære opp sine nye soldater og forberede angrepet grundig. Planen hans ble beskrevet som: ”en av de mest nitid gjennomarbeidede og omhyggelig planlagte skinnmanøvrer i britisk militærhistorie”. For å villede tyskerne lagde han narresoldater, narretanks av planker og presenning og narrevannledninger av oljetønner. Han gikk så grundig til verks at han faktisk lagde narrelatriner, og til og med narresoldater som satt på narrelatrinene. I nord lot det til å ligge en tung ro over de britiske styrker, men om natten arbeidet de som gale for å sikre forsyningene under det kommende angrepet.

 

 

Rommel var en fryktet person i den britiske leiren, men når de fikk beskjed om at han var sendt til Østerrike på grunn av lengre tids sykdom utnyttet de situasjonen fullt ut. Den 23. oktober kom øyeblikket som ørkenkrigerne hadde fryktet i lengre tider. Montgomerys smarte villedning lønte seg, og tyskerne ble tvunget til å spre styrkene sine. Tyskerne som var klart undertallige fra før, fikk nå store problemer. Britene angrep med 900 kanoner som fikk grunnen til å skjelve. Dette utløste store deler av minefeltet til tyskerne, samtidig som de drepte drøssevis av tyskere og italienere. Deretter gikk den britiske ingeniørtroppen og sjekket minefeltet med metalldetektor, mens bomber og kuler føk forbi dem på alle kanter. Idet minefeltet var ryddet trengte tusenvis av soldater og stridsvogner igjennom korridorene.

 

Når de britiske troppene hadde kommet seg igjennom minefeltet, gravde de seg ned i sanden ved fiendens fremskutte stillinger. Det var klart at dette slaget kun hadde gått én vei; de allierte hadde presset tyskerne vestover. Når Hitler fikk beskjed om vanskelighetene, tvang han Rommel tilbake som et desperat sisteforsøk. Hitler håpet dermed på at Rommel kunne fikse problemene, men slaget var så godt som avgjort allerede. Den 26. oktober gikk britene til angrep mot italienske skyttergraver. De gjorde kort prosses og tok ingen fanger, de hadde ikke tid til forsinkelser. Sakte men sikkert brøt britene seg lenger og lenger inn i forsvarslinjen. Den 2. november prøvde britene å avgjøre det hele. Med i underkant av 100 stridsvogner og rundt 170 mann jagde de vekk nazistene og fascistene. Rommel hadde nå innsett tapet, og trakk seg tilbake.

 

I noen fjellpass i Tunisia endte ørkenkrigen noen måneder senere med en siste desperat kamp. Tyskland hadde mistet sin forsyngingslinje, og når de ble presset av britene og amerikanerne på to fronter var fremtiden til Afrikakorpset så godt som avgjort. Den 21. mars 1943 angrep de allierte de hjelpeløse tyskerne, og den 13. mai overga italienerne og tyskerne seg, og kampene i Nord-Afrika var over.

 

 

Konklusjon

Italienernes drømmer om å gjenopprette det gamle romerriket førte til katastrofale tap i Nord-Afrika, noe som igjen førte til en fare for å miste hele Nord-Afrika. Tyskernes involvering var nødvendig etter italienernes mislykkede strategi, men tross Rommels genistreker ble ørkenkrigen nedprioritert av Hitler og akselmaktene mistet dermed sjansen til å vinne. Tyskerne hadde hatt stor suksess så langt i krigen og de hadde erobret store deler av Europa. Derfor satset britene stort for å vinne sin første seier.

 

Når Tyskerne ble drevet tilbake ved El Alamein, kom vendepunktet for både britene, tyskerne, og for krigen. Det var starten på Tysklands begynnende tap og motgang og var veldig viktig for utfallet av krigen. Britene på sin side opparbeidet betydelig selvtillit ved å vinne sin første seier i andre verdenskrig. Churchill sa ”Før El Alamein hadde vi aldri vunnet en seier. Til gjengjeld opplevde vi aldri et nederlag etter det”.

 

 

Kilder:

· http://historienet.no/files/bonnier-his/pdf/NHIS_1095.pdf

· http://www.home.no/helgel/orkenkrigen.html

· http://no.wikipedia.org/wiki/Felttoget_i_Nord-Afrika

· http://en.wikipedia.org/wiki/North_African_Campaign

· http://en.wikipedia.org/wiki/Western_Desert_Campaign

· http://da.wikipedia.org/wiki/%C3%98rkenkrigen

· http://www.skoleforum.com/stiler/saeroppgave/det.aspx?id=2492

 

· http://www.youtube.com/watch?v=LQTM6xbc96Y

· http://www.youtube.com/watch?v=va_rZS85sTI

· http://www.youtube.com/watch?v=Fznpf64Xc6Q

· http://www.youtube.com/watch?v=xKOXOjFb2zs

 

· Bøker:

· Tittel: Ørkenkrigen

· Utgitt: 1979

· Forlag: Gyldendal Norsk Forlag

· Forfatter: Richard Collier

 

· Tittel: Den Annen Verdenskrig bind fire

· Utgitt: 1949

· Forlag: J. W. Cappelens Forlag

· Forfatter: Winston S. Churchill