Forord

 

Pink Floyd er for meg en gruppe som fungerer som et bindeledd mellom den voksne generasjonen og den unge. Både voksne som unge finner veien til de fåtall av konsertene bandet avgir. Mon tro om det er det gigantiske sceneshowet, som bader i en enorm skulptur av lyd, lys og andre visuelle effekter.

 

Mitt første møte med Pink Floyds musikk fikk jeg etter at faren min kom hjem fra USA. Med seg hadde han en CD spiller og noen CD’er, deriblant dobbelt-albumet

 

"The Wall". Coveret var utrolig stilig, og musikken var enda et hakk over. Det som jeg syntes låt knall likte også faren min, og vi hadde en plata som vi begge likte godt og kunne lyte til sammen. Den sangen jeg likte best var nok "Another Brick in the Wall (part 2)", som trolig også er en av bandets mest kjente låter. Så i 1989 gjestet Pink Floyd Oslo i forbindelse med sin verdensturnè. Vi bestemte oss for å dra ditt sammen..

 

Opplevelsen vil aldri bli glemt. Det sammensurium, eller rettere sagt hele den kompakte kanonkula som ble avfyrt mot oss fra den gigantiske scenen var overveldende.

 

Da de igjen gjestet hovedstaden igjen for ca to år siden, valgte jeg ikke å dra fordi jeg mente at konseptet var nå blitt så kommersielt, med hensyn til synlig sponsing, og fordi jeg trodde bandet ikke kunne levere en så bra konsert rent musikalsk som den i 89, jeg ville beholde minnet.

 

Selvfølgelig angret jeg bittert etter at mange kjente kom tilbake fra konserten med glitrende øyne og fortalte at dette var noe av det største de hadde opplevd.

 

Jeg valgte i hvert fall og skrive om denne supergruppa som fant sin helt egne spesielle "sound", og gjorde senere et banebrytende arbeid med sitt spektakulære sceneshow.

 

Gruppa har betydd mye for min musikkutvikling og jeg vil alltid ta fram en Pink Floyd plate i ny og ne og kose meg med den. Bandet har rett og slett vært en viktig "musikkdel" av livet mitt og derfor valgte jeg og skrive om det.

 

Jeg har i den biografiske delen valgt å konsentrere meg om Syd Barretts liv, og såvel biografiene som delen om selve bandet infiltrerer hverandre mange steder.

 

Det er sikkert mulig at jeg ikke har fått med meg alle plateutgivelser som bandet har gitt ut, og jeg har valgt å omtale personene med det navnet flest kjenner dem som.

 

 

 

Innledning

 

Pink Floyd eller "Rosa Fløyel" som det ville blitt på norsk, et band som bærer et navn som trolig er kjent over store deler av kloden. Hvordan gikk det til at fire arkitektstudenter og en malerstudent bestemte seg for å starte band og endte som et av de mest omdiskutert grupper gjennom tidene?

 

Waters, Mason, Wright og Barrett startet i 1964 med en ide om hvordan de ville spille musikk som skulle gripe tak i folk, en egen sound som skulle være noe helt nytt, og som var et utgangspunkt som skulle komme til å vise seg levedyktig, selvom det er blitt skiftet litt om på medlemmene og stilen har gått som en berg-og-dal-bane.

 

Da Pink Floyds foreløpige siste studio album kom i 1994 valgte mange innbitte "sektmedlemmer" å stemple platen som livløst og tafatt, dette var ikke Pink Floyd!

 

Den stilistiske utviklingen kan sies å ha vært enorm, Pink Floyd har vært innom det meste, som låter ifra tidlig Pink Floyd som er ganske psykedelisk og "hardt" til for eksempel låter på den siste studioalbummet "The Division Bell" som er mere ballade-vennlig.

 

Og hvis du ikke har lyttet en del til Pink Floyds musikk vil jeg si en ting: GOD REISE!

 

 

 

— Roger Keith Barrett

 

Syd Barrett ble født i Cambridge England i 1946. Han har to eldre brødre og en søster. Han gikk Cambridge High School, sammen med Dave Gilmour og to klasser under Roger Waters.

 

Sammen med familien levde han en ganske komfortabelt engelsk middelklasse liv.

 

Like før han begynte på videregående døde faren, Syd var tolv år gammel.

 

Det virker som han alltid har hatt sans for musikk og artistlivet. På tross av at han valgte å studere tegning, utviklet interessen for musikk seg allerede tidlig hos ham.

 

— Det første musikkinstrumentet jeg fikk da jeg var ganske ung, var en ukulele - da jeg var elleve kjøpte foreldrene mine en banjo til meg. Året etter fikk jeg overtalt dem til å kjøpe en gitar, riktignok en billig en, men jeg lærte meg å spille ved hjelp av bøker og av vennen Dave Gilmour.

 

Så femten år gammel ble han den stolte eier av en elektrisk gitar med dertillhørende hjemmelaget forsterker. Dette var inngangsbilletten til hans første band "The Mottoes", som spilte på fester og klubber i Cambridge.

 

Fra han var 16 år gammel var han ikke lenger fast medlem i noen grupper. På samme tid kjøpte han seg en 12-strengs gitar og en bass som han brukte i en annen lokal gruppe med navnet "The Hollering Blues".

 

I 1964 dro han og Dave Gilmour til Frankrike, og spilte bl. a. Beatles låter rundt omkring i Paris fasjonable strøk helt til de ble tauet inn av politiet.

 

Det meste han hadde lært på gitar (mens han fremdeles bodde i Cambridge) kunne han takke vennen Dave Gilmour for. Da Gilmour tok Syds plass i The Pink Floyd, mente mange kritikere at "slide"-teknikken og bruken av ekkomaskiner var helt og holdent kopiering av Syd. Gilmour svarte på dette:

 

— Fakta er at jeg brukte en ekkomaskin mange år før Syd, i tillegg lærte jeg han en god del på gitaren. Jeg mener, folk som sier at jeg kopierte han... vi vokste og brukte en masse tid på å høre på plater sammen. Vi er temmelig sikkert inspirert av de samme bandene og de samme musikerne."

 

— Syd var ikke en kløpper på gitar, det var mere stilen som gjorde at jeg hadde respekten for han, men for all del han hadde et talent for å skrive låter og tekster. Det liksom bare datt ut av han.

 

— Så bestemte jeg meg for å dra til London for å studere maling ved Camberwell Art School i Peckham.

 

Han reiste en stund frem og tilbake mellom Cambridge og London, men bosatte seg i London i en leilighet han delte med Roger Waters.

 

— Roger Waters er to år eldre enn meg. Han studerte ved arkitekthøyskolen i London, og spurte om jeg ville være med i et blues band med navnet "The Tea Set", bl.a sammen med to venner av Waters; Nick Mason på trommer og Rick Wright på piano..

 

Både Syd og Roger skrev låter på denne tiden, ikke bare Syd som mange kritikere mener.

 

Syd skrev låter som passet bedre inn i popmusikk-sjangeren, siden låtene var korte og hadde "liste-potensiale".

 

— Materialvalget de andre i bandet brukte hadde alltid noe med hvordan de tenkte som arkitekter: musikken var ikke så spennende, men mere riktig og gjennomført.

 

 

 

 

Ettersom The Pink Floyds popularitet økte blant undegrunskulturen slapp de singelen "Arnold Layne" etterfulgt av nok en singel og senere LP’en "The Piper at the Gates of Dawn". Det å være kjendis ble antakeligvis for mye for Syd og han greide, som mange andre, å forville seg ut i en hverdag med stoffmisbruk.

 

En fra før ganske ustabil Syd som nå i tillegg til presset ifra fansen tok en daglig tur med LSD gjorde at bandet begynte å se seg om etter en ny lead gitarist.. Jeff Beck var et alternativ, men han viste seg å bli for dyr og kunne dessuten ikke synge og den eneste som da kunne inntre var Dave Gilmour.

 

Bandet gjorde kort prosess enkelt og greit ved ikke å hente Syd før de skule ha en konsert.

 

Syd tok nederlaget svært tungt og tiden som nå gikk ble også preget av dette, men han fortsatte å skrive låter og i 1970 kom "The Madcap Laughs" og "Barrett" og i 1989: "Opel".

 

Tiden fram til idag ble preget av opphold på diverse avrusningshjem og psykiske avdelinger.

 

I et intervju med Barretts nevø, Ian Barrett, sier han at Syd fordriver tiden med maling, lesning og mye TV titting. Han sliter ennå med plager ifra tiden med stoff, og er vanskelig å snakke med fordi han uttrykker seg i ganske abstrakte former. Han prøver helst å komme seg vekk fra sitt "forrige" liv og videre.

 

Syd Barrett er nok den personen i bandet som det har blitt spekulert mest om. Gjennom den tiden han var medlem, forsåvidt også i ettertid, har det oppstått diverse forum hvor interesserte har diskutert frem og tilbake om Barretts musikk, påvirkningskilder og hans innflytelse på andre band. I 70-åra ble blant annet "Syd Barrett appreciation society", som også gav ut egen informasjonsavis startet. Mange kan nok takke Syd Barrett for at de satset på musikk etter å ha blitt inspirert av hans.

 

I år fyller han femti, mon tro om det blir et jubileum.

 

 

 

  — George Roger Waters

 

 

 

Roger Waters ble født i Great Bookham, Cambrigde, i 1944. Han har to brødre og som Syd Barrett gikk Roger på Cambridge High school . Det han kanskje er mest kjent for er verket "The Wall" i tillegg til være byggestenen (bokstavelig talt) til et spektakulært sceneshow også resulterte i en film, med Bob Geldof i hovedrollen som Pink.

 

Tidlig i 60-åra var Roger ganske politisk aktiv og blant annet involvert i "Campaign for nuclear Disarmament"

 

Han beskrev en gang hvordan han startet som musiker:

 

— Jeg studerte arkitektur ved Regent Street Polytechnic. Jeg tror vi startet flere forskjellige grupper der, men de var ikke så seriøst og vi hadde ikke noe spillejobber. Vi hadde mange forskjellige navn, et av dem var "Meggadeaths". Mesteparten av tiden satt vi å diskuterte hvordan vi skulle bruke pengene vi en gang skulle tjene.

 

Jeg investerte en del penger i en spansk gitar og tok noen timer hos The Spanish Guitar Centre, men det lot seg ikke gjennomføre med all øvingen.

 

Videre forteller han at han etterhvert ble ganske uinteressert i skolen:

 

— Jeg ble luta lei alt det med at det var viktig med en god utdanning for å sikre en god inntekt senere i livet, og brukte mesteparten av pengene mine på nytt utstyr. Jeg kan huske at jeg kranglet med banksjefen i Great Portland Street eller Great Tichfield Street om at jeg kom til å bli meget rik, da jeg søkte om få låne en del penger. Vi lærte oss omtrent åtti Rolling Stones låter som vi spilte på den tiden.

 

Roger var med Pink Floyd helt til 1985, en liten stund etter at "The Final Cut" ble sluppet. Plata er forøvrig dedikert til Rogers far Eric Fletcher Waters, som døde i en flyulykke under den britiske invasjonen av Anzio, Italia.

 

Waters fortsatte videre med musikken og gav ut sitt første soloalbum "The Pros and Cons of Hitchhiking" etterfulgt av "Radio KAOS" som han også turnerte med, men som ikke ble noen kommersiell suksess.

 

Så i 1990 rodde han iland en av de større minneverdige happeninger i dette tiåret, nemlig med oppsetningen av The Wall i Berlin. Dette for å markere Berlinmurens fall. 180.000 hadde fått tak i billett og overvar konserten sammen med ca. 120.000 andre som kom inn etter at sinte østtyskere hadde revet ned sperringene i raseri over de ikke hadde råd til billetter.

 

Konserten ble gikk ut i form av et dobbeltalbum og en video.

 

Deretter gav Waters ut albumet "Amused to Death" som ikke ble den salgssuksessen det var håpet på, og mange fans ble skuffet fordi de mente dette var noe av det beste Waters hadde laget.

 

 

 

  — Nicholas Berkeley Mason

 

 

 

Nick Mason er den eneste som har vært med hele veien ifra starten med Barrett og Waters i "The Tea Set".

 

Nick Mason ble født i Birmingham 27. januar 1945 og har tre søstre. Familien bodde i et stort hus i Downshire Hill som ligger i det ikke så lite fasjonable Hampstead.

 

I oppkjørselen til huset var alltid full av farens Aston Martins, og innen Nick fyllte 21 hadde han en rekke hobbyer som ridning, seiling og restaurering av Aston Martins. Selv hadde han to biler, man kan med andre ord si at Nick ikke vokste opp under så veldig trange forhold.

 

Den første utdannelsen fikk han på den eksklusive skolen Frensham Heights. Han begynte å spille både piano og fiolin i ung alder, men ga etter hvert opp til fordel for trommene. Han bestemte seg for å studere arkitektur ved den samme skolen som Roger Waters og Rick Wright, The Regent Street Polytechnic.

 

Rick og han delte leiligheten i Highgate som senere Water og Barrett overtok.

 

Etter å ha gjort en del klubbjobber bestemte han seg for å la studiene hvile en stund, spille og så ta de opp igjen etter å ha tjent en del penger.

 

— Jeg var på denne tiden hekta på å bli en superstjerne med "Carnaby Street" klær og et popartist image. Etterhvert har jeg Innset at det er musikken som er det viktigste og ikke alt rundt.

 

Som trommis selv vil jeg ikke si at Mason har gjort noe stort ut av sitt trommespill slik som for eksempel John Bonham i Led Zeppelin, men det er heller ikke nødvendig. Han fant helt klart sin egen stil og var en meget sentral person i bandet. Når jeg sier var så er det fordi jeg etter å ha sett opptak i fra den siste turneen ser godt på han at han er usikker og har mistet litt av stabiliteten som den musikken de framførte krevet. Det så ut som han ikke helt likte seg der han satt. Det var nesten litt trist å se. På den andre siden kan man ikke klage på den perkusive delen av bandet. På turneen fikk han hjelp av en perkusjonist som var ganske utrolig. Dette er ihvertfall min subjektive syn på hans trommespill.

 

Nick Mason har også laget tre soloalbum. Det første kom i 1980 og het "Fictitious Sports" og i 85 kom albumet Profiles.

 

 

 

  — Richard William Wright

 

Rick Wright ble født i London 28. juli 1945, også han hadde en velstående familie.

 

Han hadde to andre søsken.

 

Han begynte på den eksklusive skolen Haberdashers og da han var 17 kom han inn på den nå så sagnomsuste skolen The Regent Street Polytechnic. Her møtte han Nick Mason og Roger Waters og startet en gruppe, som også Syd Barrett kom med seks måneder etterpå.

 

— Det var her The Pink Floyd ble startet, selvom vi skiftet navnet frem og tilbake ettersom tiden gikk.

 

Ricks eneste formelle musikk utdanning var to uker med piano undervisning ved London College of Music.

 

Rick har laget to soloalbum, det første "Wet dream" kom i 1978 og det andre "Identity" i 1984.

 

 

 

 — David Jon Gilmour

 

 

 

Dave Gilmour ble født i Cambridge 6. mars 1946. Jeg har ikke funnet noe informasjon angående Gilmours oppvekst og må derfor starte når han overtar som lead gitarist i The Pink Floyd i 1968. Som tidligere nevnt ble også Jeff Beck vurdert som ny gitarist.

 

En ting er sikkert og det er at stemningen mellom bandmedlemmene, spesielt mellom Rogers og Gilmour, var ganske så intens til tider. I et intervju hvor Gilmour snakket om akkurat dette forteller han om hvordan Roger presset på for å være den som stod for skrivingen av tekstene og forsåvidt låtene også. Han var egosentrisk på en måte, men hadde aldri noe bilde av seg selv på platecovrene. Han ville nok også gå ut av gruppa med hevet hode.

 

Gilmour forteller også at han spilte mye bass når de spilte inn. Dette fordi han tok det mye fortere. Gilmour spiller f. eks. fretless-bass på introen til "Hey You".

 

Gilmour kom i 1978 med det første soloalbummet som han kalte "David Gilmour", seks år senere albummet "About face".

 

 

 

Historien om Pink Floyd

 

Historien starter i London hvor de fem musikerne: Dave Gilmour, Syd Barrett, Nick Mason, Rick Wright og Roger Waters er samlet. Fire som arkitekstudenter og en som malerstudent.

 

Som tidligere nevnt i avsnittet om Syd Barrett dro han og Gilmour på en tur til Frankrike, samtidig som de tre andre studerte. Waters dannet da bandet "Sigma-6" sammen med Wright og Mason pluss Clive Metcalfe på bass og Juliette Gale. Waters spilte hadde på denne tiden gitaren som favorittinstrument, men gikk tilbake til bassen da Metcalfe ble skiftet ut med leadgitaristen Bob Cloes. Gruppen endret navn flere ganger. Noen av dem var "The tea set" og "The screaming og The Architectual Abdabs". Roger følte seg litt utilpass og inviterte Barrett til bandet. De endret også navn til "The Pink Floyd Sound". Barretts Stones-pregede stil gikk overhodet ikke sammen med Closes mere jazza stil, noe som resulterte i at bandet ble oppløst i 1965.

 

 

 

 

Umiddelbart startet Barrett, Mason, Wright og Waters opp et nytt band, nå med navnet "The Pink Floyd", etter et forslag fra Syd inspirert av et album av Georgia blues musikerne Pink Anderson og Floyd Council. Hvorvidt dette er sant mye diskutert.

 

De fikk spilt inn to låter, og etterhvert ble de mere og mer populære blant undergrunns-kulturen i London. 15. oktober 1966 ble den første alternative avisa, International Times, utgitt. Det var her The Pink Floyd ble omtalt og fikk således sitt "gjennombrudd". I løpet av desember samme år hadde gruppa faste spillejobber på "UFO-Club". Der kjørte de sitt psykedeliske show med improviserte sett og visuelle lysshow. "UFO-Club" var forøvrig møteplassen for undergrunnsskulturen, det meste dreide seg om psykedeliske ting og stoff. Grunnleggeren av klubben produserte en del demoer for bandet og klarte å ro iland en platekontrakt med EMI. Deres første hitsingel ble "Arnold Layne" som, på tross av at den ble bannlyst av BBC p.g.a. dens noe støtende innhold, klatret opp på Topp 20 lista i England. Denne ble etterfulgt av "See Emily Play" som ble nummer 6 i juni 1967.

 

Så kom endelig gruppas første album: "The Piper at the Gates of Dawn" som også ble en suksess. Men nå kom nedturen iform av Syd Barretts økende bruk av LSD. Han opptrådte en rekke ganger påvirket av stoff også under intervjuer. Alt dette gjorde at bandet valgte å skifte han ut med Dave Gilmour i 1968. Planen var egentlig at Barrett skulle fungere bare som låtskriver men han meldte sin avgang april samme år.

 

Et nytt kapittel skrives og bandet får nå navnet Pink Floyds og gir ut albumet "A Saucerful Of Secrets", som inneholder en Barrett låt. Den ble ikke noen videre suksess og ble etterfulgt musikk til filmen "More". Så oktober 69 kom det delvis live og studio albumet "Ummagumma", som var et avantgard og progressivt album.

 

Pink Floyd trekker på denne tiden 100.000 til deres frikonserter i London det følgende året.

 

"Atom Heart Mother" var et nyskapende album som delvis ble skrevet av avantgarde komponisten Ron Geesin. Det var det første i en serie med imponerende covre designet av Hipgnosis studio, som ikke hadde noe bilde av selve bandet.

 

Det temmelig abstrakte coveret til det neste albumet "Medle" er faktisk et nærbilde av et øre.

 

Så i 1973 kom det virkelig store gjennombruddet: "Dark Side of the Moon". Her gjorde Waters inntog som en viktig låt og tekst forfatter og Gilmour som en gitarhelt. albumet er utrolig bra produsert og er blitt en av de mest solgte platene gjennom tidene, ca. 23 millioner plater er trykt opp. I et intervju med Waters sier han at låtskrivingen i tekstingen gikk veldig fort p.g.a. en turne sto for tur bare seks uker unna, og de trengte nytt materiale. Platen herjet på Billboard og markerte at bandet var forbi Barretts tid.

 

Deretter kom "Wish You Were Here" i 75 etterfulgt av "Animals" i 1977. På denne tiden lekket spenningen som utviklet seg blant medlemmene ut, og med "Animals" ble Pink Floyd beskyldt for å kopiere seg selv, med bakgrunn i at to av låtene var bearbeidelser av tidligere låter.

 

Selvom det blåste en storm rundt Pink Floyd kom "The Wall" i 1979, og ble en nummer to etter "Dark Side of the Moon" i antall solgte plater. "The Wall" var et rent Waters produkt men de fleste assosierer dette helt og holdent som Pink Floyds verk.

 

Suksessen gjorde det ikke noe bedre med forholdene innad i gruppa, og spenningen mellom Waters og Wright resulterte i at Wright forlot Pink Floyd etter innspillingen turneen med "The Wall".

 

I 1983 kom det også nesten rene Waters albumet "The Final Cut" som bestod av låter bandet ikke ville ha med på "The Wall" albumet.

 

Følgende år konsentrerte Waters seg mer og mer på sin solokariere og ga ut et soloalbum. Også Gilmour og Mason ga ut soloplater (Wright ga ut en i 1978), men ingen av dem ble så store suksesser som platene Pink Floyd hadde laget.

 

Etter en god hvilepause bestemte Mason og Gilmour seg for å ta opp trådene igjen, og fikk med seg Wright. Waters protesterte på at de tre skulle bruke navnet Pink Floyd og prøvde og saksøke dem, uten hell. Like etter kom "A Momentary Laps of Reason" og en gigantisk 12 måneders verdensturne på rund 200 konserter. Som følge av denne turneen ga de ut live CD’en "A Delicate Sound of Thunder".

 

Den sutrende Waters valgte å sette opp sitt praktverk "The Wall" i Berlin 1990 (Berlinmurens fall).

 

I 1994 kom det foreløpig og antakelig siste studio albumet "The Division Bell", med Mason, Gilmour og Wright. Også denne plata ble etterfulgt av en verdensturnè og nok en live plate "Pulse" som er det siste som er skrevet i historien om PINK FLOYD.

 

The Wall

 

Da dobbelt albumet "The Wall" kom ut i 1979 var jeg to år gammel, men det første møtet fikk jeg da jeg var syv. For det første var det coveret som gjorde inntrykk. En vegg med skriften "Pink Floyd - The Wall", og tekstheftet som inneholder bilder av animasjoner laget av Gerald Scarfe, temmelig bisarre, som ble brukt på turneen og i filmen. Tekstheftet er forøvrig håndskrevet av Roger Waters selv.

 

Waters verk bortsett fra noen låter som er skrevet i samarbeid med Gilmour og en i samarbeid med Ezrin.

 

Albumet er tatt opp i Super Bear studios, Miravel, Frankrike

 

CBS studios New York City og

 

Producers Workshop, Los Angeles

 

I tidsrommet april til november 1979.

 

De samlede utgifter til innspillingen kom opp i 8,4 millioner kroner.

 

Det var en umiddelbar suksess og er solgt i ca 1,2 millioner eksemplarer.

 

For å si litt om selve oppbygningen så består de to platene av 13 låter hver. Disse er laget slik at hele plata går i et, med en slags handling oppbygd av tale og lydeffekter mellom hver av låtene. Det er ganske fascinerende å høre begge platene i ett, hvordan det er en helhet i det helt ifra introen til første låt og til utoren av siste. Meget godt håndarbeid av Waters og helt og holdent hans største verk.

 

Låtene kommer i denne rekkefølgen:

 

Plate 1:

 

In the flesh
The thin ice
Another brick in the wall (part one)
The happiest days of my lives
Another brick in the wall (part two)
Mother
Goodbye blue sky
Empty spaces
Yong lust
One of my turns
Dont’t leave me now
Another brick in the wall (part three)
Goodbye cruel world

 

Plate 2:

 

Hey you
Is there anybody out there?
Nobody home
Vera
Bring the boys back home
Comfortably numb
The show must go on
In the flesh
Run like hell
Waiting for the worms
Stop
The trial
Outside the wall

 

 

 

 

Det var trolig et de største sceneoppsettene som er blitt flyttet rundt. Scenen bestod av en diger mur av pappkasser som etterhvert ble bygget høyere og høyere helt til publikum ikke lenger kunne se musikerne. Klimakset kom da veggen raste sammen helt på slutten av showet.

 

"The Wall" er et slags protestalbum mot dagens firkantsamfunn, hvor alle skal komme ut fra skolen som A4 ark.

 

I filmen med samme navn møter vi Pink som gjennom livet blir påvirket av forskjellige personer og institusjoner som vil ha han med. Alt ifra den likegyldige TV-en til nazister.

 

Alt ender i en totalt forvirret Pink som får et alvorlig sammenbrudd.

 

Hvis man bygger murer mellom folk, isolerer dem, så vill nesten alltid volden ta overhånd, og det tror jeg er noe av meningen med filmen. Filmen er regissert av Alan Parker.

 

Selvom filmen kan til tider virke ganske forvirrende vil jeg ikke si at albumet er det, jeg får en illusjon inni hodet av hver eneste låt, hver låt har sin egen handling.

 

En låt som jeg vil dra frem og som har gjort inntrykk på meg er utvilsomt Another Brick in the Wall (Part Two). Den er en protest sang mot lærerene eller egentlig skolesystemet, som nevnt tidligere, vil produsere A4 elever. Dette illustreres forøvrig i filmen med at elevene blir kjørt gjennom en kjøttkvern og kommer allesammen ut helt like. Dette er nok sammen med "Money" Pink Floyd mest kjente låt og har et refreng som alle kjenner: "Hey teacher leave them kids alone".

 

Låta starter med en intro spilt av Gilmour med en typisk Fender sound. Dette temaet i D-moll går igjen gjennom hele låta.

 

Så kommer verset inn som synges av et barnekor, noe som er et allment kjennetegn på låta. Etter andre vers er det en gitar solo, som også fungerer som en utro til låta.

 

Lyden på albumet er meget bra og gjennomarbeidet. Dette er jo også blitt et varemerke for Pink Floyd. Lydbildet er veldig nyansert og dypt og stereoperspektivet utrolig godt utnyttet. Dette er en High-end plate hvor lyden er viet mye arbeid.

 

 

 

Etterord

 

Pink Floyd er en gruppe som har betydd veldig mye for meg, og det var grunnen til at jeg valgte å skrive om dem.

 

I løpet av den tiden bandet har eksistert har det vært utrolig mye spekulasjoner i ditt og datt om bandet, musikken, og deres medlemmer. Jeg lurer litt på noen ganger hva som gjør folk til Pink Floyd fanatikere, og gjør alt de kan for å finne ut hvorfor teksten er akkurat slik og sånn.

 

Noe jeg ikke har kommet så mye inn på er det arbeidet som er lagt ned i lyden på platene og på konsertene. Pink Floyd har alltid vært kjent for god lyd på platene sine. Om dette er på grunn av ønsker ifra bandets side eller ren tilfeldighet er jeg ikke sikker, men på de to siste ugivelsen "Pulse" var nok dette inge tilfeldighet. Her er det åpenbart gjort et pioner arbeid med hensyn på liveopptak.

 

Pink Floyd var også tidlig ute med å ta kvadrafoni i bruk både i konsertsammenheng og på noen plater. Kvadrafoni bygger på at man har muligheten til å "flytte" rundt i rommet ved hjelp av fire høyttalere, en i hvert hjørne for å si det enkelt.

 

Hvis jeg helt til slutt skal trekke konklusjon på denne oppgaven må det være at Pink Floyd er et av de mest fascinerende bandene som har eksistert i dette århundret. De hadde en gang en idé om hvordan de skulle lage musikk og som i ettertid viste seg å trekke det meste som kunne krype og gå mellom 1 og 100 år til sine konserter. Noe må det være, men hva? Det er ikke lett å svare på.

 

Det har vært lærerrikt å jobbe med oppgaven, men noe kort tid på grunn av at jeg ombestemte meg om emnet litt i seneste laget, noe som gjorde at jeg ikke fikk med alt om "The Wall" som jeg hadde ønsket. Men jeg har lært masse jeg ikke viste om før og kan endelig sette meg ned å høre på platene og vite litt om bagrunnen til musikerne, bandet og musikken. Alt fikk jeg ikke plass til her, dessverre.

 

Diskografi

 

De eksakte utgivelses-datoene er forskjellige i fra land til land. Disse datoene stemmer antageligvis med utgivelsene i England.

 

The Piper at the Gates of Dawn    5. August 1967
A Saucerful of Secrets    29. Juni 1968
More (film musikk)    27. Juli 1969
Ummagumma    25. Oktober 1969
Atom Heart Mother    10. Oktober 1970
Meddle    11. November 1971
Obscured by Clouds (film musikk)    3. Juni 1972
Dark Side of the Moon    24. Mars 1973
Wish You Were Here    15. September 1975
Animals    23. Januar 1977
The Wall    30. November 1979
The Final Cut    21. Mars 1983
A Momentary Lapse of Reason    8. September 1987
Delicate Sound of Thunder (konsert)    22. November 1988
The Division Bell    30. Mars 1994
PULSE (Konsert)    1995

 

Litteraturliste

 

Pink Floyd - The Visual Documentary
Omnibus Press UK 1994 - Miles og Andy Mabbett
Intervju med Syd Barretts nevø
AtomicSpiderProductions UK 1996
Saucerful Of Secrets: The Pink Floyd Odyssey   
Harmony Books UK - Nicholas Schaffner
Syd Barrett
NME UK 1974. - Nick Kent
Intervju med Dave Gilmour
Rock Compact Disc magazine 1992 - Matt Resnicoff
Diverse artikler sakset ifra Aviser, leksikon og internet.