Type skriv : - s‘roppgave

 

        Tittel     : - Pink Floyd & The Wall

 

        Skrevet som en s‘roppgave av Lars Thorheim i okt/nov - 1990.

 

                          INNHOLDSFORTEGNELSE :

 

 

 

        Forsiden                                     (side 1-1)

        Innholdsfortegnelse                          (side 2-2)

        Forord                                       (side 3-3)

        -------------------------------------------------------

 

        Selve oppgaven er delt i tre deler :

 

 

        I    Om hver enkelt person/begynnelsen       (side 4-5)

        II   Om bandet / plateutgivelsene etc.       (side 6- )

        III  The Wall                                (        )

        -------------------------------------------------------

 

        Bilaget bakerst er delt i tre deler :

 

 

        I    Diverse musikk-klipp m/kassett

        II   Bilde/intervjugalleriet

        III  Liste over solo-albumer

                               

                               FORORD :

                               ========

 

                    OM HVER ENKELT PERSON / BEGYNNELSEN

SYD BARRET

Eller det fulle navn : Roger Keith Barret, ble født den 6/1-1946. SYD hadde tre andre søsken : to eldre brødre, og en søster. Han gikk på samme skole som Roger Waters, Cambridge High School for gutter. Roger Waters var imidlertidig to år eldre, så på denne tiden hadde de ingen kontakt med hverandre.

Syd var fra fådselen av sv‘rt musikalsk. Som 15-åring spilte han el-gitar i sitt fårste band : Geof Mott. De spilte på fester og andre mindre tilstellninger.

Året etter (da var har 17 år gammel), dro han til London og ble der med i ett nytt band sammen med tre andre gutter. Disse tre andre guttene var Roger Waters,Nick Mason og Richard Wright. Disse fire (inkludert Syd Barret selv), var det som skulle kommme til å danne Pink Floyd.

Han ble også sv‘rt godt kjent med en ny venn i London. Han het Dave Gilmour, og skulle komme til å spille en stor rolle for Pink Floyd i framtiden. Dave Gilmour og Syd delte begge interessen for musikk, og Dave l‘rte Syd de fårste mer avanserte gitarstrofene som Syd skulle komme til å beherske.

Rick Wright

Eller det fulle navn : Richard William Wright, ble fådt i London den 28/6 - 1945. Han hadde to andre såsken : Selina og Guinivere. Som liten spilte han både fiolin og flåyte, men fant ganske fort ut at piano var instrumentet han ville spille for framtiden.

Han var flink på skolen, og da han var 17 år gammel, dro han til London for å studere arkitektktur. Det var ved denne skolen, Regent School Of Architecture, at bandet Pink Floyd ble dannet. Her traff nemlig Rick to andre gutter, Roger Waters (bassist) og Nick Mason (trommeslager). Selv spilte han som sagt piano, så da Syd Barret (gitarist) kom til skolen seks måneder senere, var det en fin kombinasjon som ble stiftet.

Nick Mason

Eller det fulle navn : Nicholas Berkeley Mason, ble fådt i Birmingham den 27/1 - 1945. Han vokste opp i en meget velstående familie i et av de bedre stråkene i London. Han hadde tre såsken : Sarah, Melanie og Serena.

Moren og faren hans oppdaget fort guttens talent for musikk. Siden han var så velstående som han var, kunne han faktisk liste opp hobbyer som seiling og riding utenom musikk da han var 21 år gammel. Også Nick spilte flere forskjellige instrumenter får han ga opp alle dem til fordel for trommer. Det var nemlig trommer han best likte å spille.

Han begynte på Frensham Height, en meget fin (og dyr) skole. Etter dette begynte han på Regent School of Architecture, hvor han traff Rick Wright og Roger Waters.

Han delte faktisk leilighet med Rick Wright en liten stund. Denne leiligheten ble okkupert av Roger Waters,Syd Barret og Bob Close da de flyttet ut. Nick Mason ville nemlig "ut i verden" og tjene litt ekstra penger etter at Pink Floyd hadde drevet på en stund. Han kom imidlertidig tilbake etter bare seks måneder.

Roger Waters

Eller det fulle navn : George Roger Waters, ble fådt i Cambridge den 9/9 - 1944. Han hadde to brådre : John og Duncan.

Han gikk, som Syd Barret, på Cambridge High School for gutter, og var en ganske normal og samfunnsengasjert gutt. Dette er noe man merker senere på de sangene han har skrevet. Han var blant andre ting sterkt innvolvert i Campaign For Nuclear Disarment. (kampanjen for atom - nedrustning).

Av de fire fårste medlemmene i Pink Floyd, var Roger Waters den med mest praktisk erfaring fra tidligere band. Han var med i en rekke forskjellige grupper, både som liten gutt og som ungdom.
- "Det var ikke spesielt seriåse band", har han senere sagt.
- "Vi satt mest og diskuterte hva vi skulle gjøre med alle pengene vi tjente !", la han til.

Roger Waters dro også til London, som sagt, hvor han måtte Rick Wright og Nick Mason. Da Syd Barret kom, og de hadde gått på Regent School Of Architecture en stund, var alle i bandet ganske lei skolen. De brukte mer og mer på utstyr og musikkinstrumenter i stede for skolebåker.

Begynnelsen

Det skulle komme til å gå en liten stund til selve bandet, Pink Floyd skulle starte for alvor.

Dette med hva bandet skulle hete, var mye diskutert av medlemmene. Det fårste navnet de satte på seg selv, var "SIGMA - 6". Det var får Syd Barret kom, og fikk skikkelig fart i sakene. Medlemmene av "SIGMA - 6" var bare Waters, Wright og Mason. De hadde til og med en egen manager, Ken Chapman. Hans jobb begrenset seg til å skape publishitet rundt bandet. Dette skulle i det hele tatt komme til å bli en standard for Pink Floyd også. De har hatt ganske mange forskjellige managere opp igjennom tiden, men de har hatt så lite å si, så jeg kommer ikke til å nevne dem. Ken Chapman satte opp plakater rund omkrig, som for eksempel : "SIGMA - 6 AVAIABLE FOR CLUBS AND PARTIES".

Noen "ordrer" fikk bandet, og de spilte på forskjellige mindre tilstellninger som skolefester, åpninger etc. Håpet var hele tiden å bli oppdaget av ett eller annet plateselskap, og etterpå få platekontrakt.

Senere skiftet gruppa navn til "T-SET" og etter det igjen til "MEGADEATHS" og senere "ABDABS". Under den korte levetiden til "ABDABS", var det tre andre medlemmer av bandet, som forsvant da Syd Barret kom. Da ble gruppen ny-dannet, og bandet ble litt mer seriåst. Jazz-gitaristen Bob Close sluttet seg også til samtidig som Barret, men han gikk ut av bandet etter et par uker. Dette var i 1966.

På denne tiden fikk bandet sitt endelige navn, Pink Floyd. Journalister har i all ettertid spurt hvordan navnet oppstod. Det er jo kanskje å karaktisere som litt pussig. Navnet kommer rett og slett av to blues-musikere som Syd Barret hadde en plate av : Pink Andersson og Floyd Council.

Fram mot 1967 reiste gruppa en del rundt i England. De ble etterhvert ganske popul‘re, og de begynte så smått med det som virkelig skulle komme til å v‘re kjennemerket for Pink Floyd : moderne lyd og presentasjonseffekter. Det startet ganske normalt med blinkende lys og råyk, men utviklet seg fort til noe mer. I begynnelsen brukte de å legge inn en del skrekk-effekter i bakgrunnen. Dette var oftest helt normale "slides" eller lysbilder som ble flettet inn i bakgrunnen.

Det stårste som hendte dem på denne tiden var alikevel å medvirke i filmen "Tonight, Let’s Make Love In London" i form av musikk.

Pink Floyd blir profesjonelle

Året 1967 ble et viktig år for Pink Floyd som band. Det var dette året de ble det vi kaller profesjonelle musikere. I begynnelsen av 1967, fikk de nemlig platekontrakt med plateselskaptet EMI (se bilag).

Som et resultat av dette slapp bandet sitt aller fårste produkt, en singel. "Arnold Layne", som den het, hadde en ganske merkelig tekst. Det var Syd Barret, bandets leder, som hadde skrevet den. Singlen handler om en som har en merkelig hobby. Han samler på dameundertåy som henger utenfor hus!

Sangen kom så vidt ut på en liste, Record Mirror, men den ramlet ut igjen med en gang. Pressen hadde en relativt god kritikk av denne låten, men den ble av mange oppfattet som snuskete. Roger Waters uttalte rett etter utgivelsen at de ga blanke blaffen i hva pressen skrev. De lagde musikken akkurat som de selv ånsket. Det var med andre ord ikke noe kommersiellt band som nylig var opprettet!

I midten av juni-67, slapp de enda en ny singel. "See Emily Play" het den, og gjorde det litt bedre enn "Arnold Layne". Men heller ikke denne singlen ble noen umiddelbar suksess.

Syd Barret var ikke bare med i bandet, han ledet det. Alikevel begynte resten av medlemmene å få store problemer med han. Han fårte en alt for personlig stil, og var lite villig til å gå med på noen av de åvrige medlemmenes ideer. Samtidige var ideene hans noe merkelige. Det er "Arnold Layne" er meget godt eksempel på. Men tross i disse problemene, da gruppa’s fårste LP kom ut i august-67, var det stort sett han som stod bak konstruksjonene.

LP’n het "Piper Of The Gates Of Dawn", og fikk god kritikk av presse og media. Salget gikk brukbart, men det stod ikke helt i stil med den gode kritikken.

Så skulle det fålge to fiaskoer. Den ene i form av en turne og den andre i form av en ny single. Turneen i USA var ikke å karaktisere som noe annet enn pinlig. Syd Barret var fortsatt et stort problem, og taket på publikum fikk de helle ikke. De holdt pipekonsert mellom hver sang bandet fremfårte.

Og etter denne fiaskoen fulgte de opp med en ny fiasko av en singel."Apples And Oranges" het den, og beviste i alle fall at Pink Floyd ikke hadde gitt opp. Vel, dette var altså året 1967. Mye skjedde, som sagt. De hadde rukket å gi ut en LP og tre singler. I hvert fall salgsmessig hadde bandet blitt brukbart mottatt. Spesielt i hjemlandet England og i USA. Dette var alikevel en ganske vanskelig periode for bandet. Syd Barret var fortsatt problem nummer en, men også stress hopet seg opp på slutten av året 1967.

Syd Barret forlater Pink Floyd

Dette fårte til at bandet bestemte seg for å pråve å finne et nytt medlem. Og slik ble det. Tidlig i februar - 68, sluttet også Dave Gilmour seg til gruppa. Planen var da at Dave Gilmour skulle spille gitar i stede for Syd Barret, og at Barret fårst og fremst skulle konsentrere seg om å skrive sangene. Bandet var i denne kortfattelige perioden fem stykker (se bilag).

Men slik skulle det ikke vare lenge. Syd Barret ble bare verre og verre og helt forferdelig å jobbe sammen med (se bilag). I mars - 68 startet Pink Floyd innspillingen til sin neste LP. åkonomien var nå et problem, og det skapte frustrasjon i bandet. Det ble selvsagt ikke noe bedre med Syd Barret.

Det måtte gå som det gikk. Syd Barret forlot bandet da de var ferdige med ca. 1/4 av den nye LP’n. Ingen rådgivende mennesker som arbeidet rundt Pink Floyd, kunne skjånne at de våget dette. Det var tross alt Syd Barret som hadde ledet bandet fra starten av, det var han som hadde grunnlagt det ved navn og det var han som skrev tekstene og organiserte det hele. Hvem av musikere han hadde hatt med seg spilte egentlig ingen rolle. Det var ikke noe annet enn hans musikk bandet hadde spilt til da.

Likevel var det kanskje nettop dette som fårte til bruddet. De åvrige medlemmene i bandet ånsket stårre innflytelse og samarbeid, noe de ikke fikk gjennom Barret. Men bruddet var klart nok det, Syd pakket koffertene sine og forlot bandet. Han begynte en solo - kariere for seg selv (se bilag).

Nå var bandet fire igjen, og de ga ut en ny single, "It Would Be So Nice/Julia Dream". Dette ble en ny fiasko for bandet, og fårte til massive sammenlignelser i media mellom Dave Gilmour og Syd Barret. Men nok en gang reddet film-musikkens verden bandet rykte. For samtidig medvirket de i filmen "The Committee" i form av musikk. Og denne filmen ble en langt stårre suksess. I juni-68, slapp bandet LP’n de hadde jobbet med da Syd Barret forlot bandet, "A Saucerful Of Secrets". Det er faktisk Barret som har skrevet den siste sangen på denne LP’n, men mesteparten av det som han hadde medvirket på, ble kuttet bort. Nå ville de satse nytt. Det har alltid v‘rt vanskelig å sette Pink Floyd under noen spesiell kategori. De har alltid v‘rt en merkelig blanding av pop, rock og blues. Men med denne LP’n n‘rmet de seg litt pop - kategorien uten at det virket helt overbevisende. Denne LP’n fårte også til at bandet ble tatt mer seriåst igjen, etter alle fiaskoene.

I okt/nov-68, var bandet ute på en ganske omfattende turne i Europa. De var blant annet innom Sverige. I desember slapp de en ny fiasko-singel, "Paint Me At Sky".

Men tross i at det ikke gikk så bra med singler bandet ga ut, den siste LP’n hadde blitt godt mottatt, og laget grunnlaget for flere filmmusikk-LP’er Pink Floyd skulle lage/medvirke på. De medvirket faktisk på to i 1969, "More" og "Zabriskie Point".

I slutten av oktober-69, slapp bandet en ny LP, "Ummagumma". Denne ble skikkelig godt mottatt, og er det beste bandet gjorde får "Dark Side Of the Moon"-suksessen. Ingen av medlemmene i Pink Floyd kunne skjånne at denne LP’n skulle ble så godt mottatt, som den ble. - "For oss var det hele bare et eksperiment", har Gilmour sagt.

Tiden før "Dark Side Of The Moon" :

I 1970/1971/1972 var bandet sv‘rt så produktive. De ga alikevel ikke ut noe som er å karaktisere som noe spesielt bemerkelsesverdig. Stilen var i denne perioden en haug med små korte musikk-klipp, som ble satt sammen til en lang sang som gjerne tok en hel plate - side. Både LP’n "Atom Heart Mother" (okt-70) og "Meddle" (nov-71) er en godt eksempel på dette. Begge inneholdt to slike lange sanger, men ingen av dem ble noen umiddelbar suksess.

I midten av februar-72, holdt Pink Floyd konserter i London. Men i stede for å fremfåre alle sangene fra sin nyeste LP,"Meddle", fremfårte de også "Dark Side Of The Moon" for fårste gang. Dette ble popul‘rt, og konserten ble en suksess. Billettene ble utsolgt alle de tre dagene begivenheten fant sted. I motsetning til de andre sangene som Pink Floyd hadde laget, som var litt om "alt og ingenting", handlet "Dark Side Of The Moon" om problemer et menneske kan ha. Sangen var med andre ord sv‘rt så seriås.

Dark Side Of The Moon :

LP’n "Dark Side Of The Moon" kom i mars-73, og ble ikke noe annet enn en brakende suksess. Det trengte bandet. Får "Dark Side.." hadde de nemlig gitt ut film-LP’n "Obscured By Clouds", som fikk en sv‘rt så lunken mottagelse. Det kunne håres ut som om Pink Floyd hadde brukt hele sin kariere på å lage denne LP’n, men fakta er at det gikk temmelig fort. De brukte dråyt seks måneder på å produsere den ferdig.

Musikken var komponert i typisk Pink Floyd-stil, men Roger Waters hadde skrevet alle tekstene. Da bandet satt og diskuterte hva LP’n skulle handle om sa Waters : - "Let’s deal with all the things that drive people mad !" Og det er nettop det de gjår. Sangene står i stil til titlen, og handler stort sett om "den mårke siden av månen", eller skal vi heller si "den mårke siden av mennesket?". Tekstene legger mye vekt på mennesker av alle slag. Spesielt de småkriminelle og narkomane. De går inn i mårke hverdager og et dystert liv.

Den svært så avanserte mixingen mellom tale,instrumental, sang og lydeffekter, gjår hele LP’n til et mesterverk ! Mange ser på denne LP’n som det beste Pink Floyd har gitt ut ! Opp gjennom årene har "Dark Side Of The Moon" fått litt av et rullebad å vise til også. Den står blant annet oppfårt i Guiness Rekordbok. Den gikk ikke ut av Top-200 lista i USA får i slutten av 1987 (14 år etter utgivelsen !!!!!), og 15 mill. eksemplarer er solgt. Men bare LP’n var ikke nok :

På en konsert i London i mai-73, hadde de utarbeidet et sceneshow ingen får hadde sett maken til! Det hele var en samling av blenende spesialeffeter ! Blant annet brennende gong-gong, en skapning med grånne laseråyne og et fly som startet bakerst i salen, og som etterpå eksploderte på scenen i et hav av lys, råk og fyrverkeri ! (se bilag).

Tiden før "The Wall" :

Forventningene etter "Dark Side Of The Moon" var enorme. Det var ikke så rart. Men de var selvsagt nesten umulig å fålge dem opp!

En forbedret utgave av bandet’s fårte LP, "Piper At The Gates..." og "A Saucerful Of Secrets" (en samling av de beste sangene). Alle sangene var ganske sterkt forbedret og "pyntet" på, men den var bare luft. "Dark Side Of The Moon" var fortsatt det folk ville håre.

På en konsert i Edinbourgh i november-74, fremfårte bandet nok en ny sang, "Shine On You Crazy Diamond". Dette var typisk for Pink Floyd i denne perioden. De fremfårte sanger "live" får de spilte dem inn på plate og ga dem ut.

Og i september-75, kom LP’n "Wish You Were Here", med blant annet den lengste sangen "Shine On You Crazy Diamond". Tekstene var i deler av "Wish You Were Here" en ren hyllest til Syd Barret. Spesielt de to sangene "Wish You Were Here" og "Shine On You Crazy Diamond". (se bilag). Denne LP’n fikk som ventet en meget lunken mottagelse. Forventningspresset etter "Dark Side Of The Moon" var fortsatt enormt. Dette er kanskje den stårste grunnen til at denne LP’n ikke slo gjennom, for alle sangene var glitrende lagt opp. Overgangene til hver sang var fulle av forskjellige lydeffekter (se bilag). Eller var det kanskje mafian som fikset det slik ? (se bilag).

Men i januar-77, da bandet kom med en oppfålger til "Dark Side..", fikk de igjen publikum’s gunst. "Animals" het denne LP’n, og innehold tråstelåse sanger, akkurat som "Dark Side Of The Moon". Så skulle det være stille en stund, før "The Wall".