Innhold:

➢ Innledning

➢ Gunvor Hofmo:
- Fra en annen virkelighet
- Om forfatteren

 

➢ Kristine Øgsnes:
- Fra innsiden
- Om forfatteren

 

➢ Sammenligning av tekster

Kildehenvisning, bilder og egenvurdering av arbeid                                                      

Innledning

Som oppgave i norsk på tiende trinn skulle jeg skrive en oppgave på ca ti sider om et litterært tema. Oppgaven skulle inneholde to tekster, og en sammenligning av disse, og info om forfatterne bak tekstene.
Å bestemme seg for hvilket tema jeg skulle bruke, var egentlig ikke så vanskelig. Virker som de fleste andre har valgt kjærlighet, løgn og sannhet, eller familietragedie. Mens jeg derimot hadde andre planer:

Jeg ville velge et tema som ikke ''alle andre'' hadde, men som likevel var aktuelt. I tillegg ville jeg utfordre meg selv litt, gjøre noe som var litt vanskelig.

 

Med temaet psykiske lidelser får jeg uten tvil en utfordring, for det er veldig tungt å jobbe med. For å se hva forfatterne har ment med tekstene sine må man virkelig vri hjernecellene og trimme de små grå. Kommer mer tilbake til dette i egenvurderingen.

 

At dette også er et aktuelt tema er det ingen tvil om, for det er utrolig mange i ''verdens beste land å bo i'' som sliter psykisk, men mindre enn 1/5 av dem, får den hjelpen de trenger, og har krav på. Dessuten har det i mange år vært et såkalt tabu-emne. Du kunne ikke fortelle noen at du slet psykisk. I dag er det heldigvis mer åpenhet rundt temaet, og det er mer opplyst. Litt av hensikten med denne oppgaven er at jeg vil vise at mennesker er mennesker, uansett om de sliter eller ikke! At det ikke er noen grunn til å se annerledes på noen som sliter med periodevise depresjoner. Det hersker stor misforståelse og forvirring rundt begrepet ''psykisk lidelse''. Alt for mange virker å være av den oppfatning at en person som er psykisk syk, er en som har planer om å kutte deg opp i småbiter med en motorsag. (Det kan jo faktisk skje, men det er ikke spesielt sannsynlig, er det vel?)

 

I denne oppgaven vil du som leser møte en person som er nesten i ''kutte-opp-med-motorsag''-stadiet, og en som er deprimert, bitter og skamfull.

 

Jeg har valgt å bruke to ganske ukjente forfattere; Gunvor Hofmo og Kristine Olsen Øgsnes. Tekstene er henholdsvis Tilbake til virkeligheten og Fra innsiden.

 

Fra en annen virkelighet
(Gunvor Hofmo 1948)

 

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

 

Diktet Tilbake til virkeligheten er et av de første diktene Gunvor Hofmo skrev etter at venninnen Ruth Maier døde i Auschwitz. Dette diktet er veldig tungt å lese, og tolke, fordi Hofmo ikke lar noen av hennes tanker under skrivingen komme frem. Det er tydelig at hun har vært i ''sin egen lille verden'' da hun skrev dette. Selv ser hun meningen bak ordene, men for oss ''utenforstående'' er det en utfordring.

 

Etter at Hofmo mistet venninnen sin, kalrte hun aldri å komme over taper. I dette diktet sier hun noe om hvordan mennesker rundt henne ikke klarte å forstå, at hun ikke klarte komme over Ruth. Hun sier at ''Alt for nær var jeg tingene, slik at jeg brant meg igjennom'', som viser oss hvor nært hun sto Maier.

 

''Syk blir en av ropet om virkelighet'', sier hun, og sier dermed at hun ser ting fra et annet perspektiv enn det samfunnet rundt henne gjør. Siden hun blir ''syk'' skjønner vi også at de maser om at hun må begynne å fungere normalt igjen, takle hverdagen som alle andre. Pga dette maset fikk Hofmo aldri tid og mulighet til å bearbeide sorgen på sin måte, som vi skjønner av ''Det er vel virkelighet, det er vel virkelighet nok for dine øyne, men jeg er på den andre siden'' Samtidig, med forrige setning (''Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress'') sier hun at hun ikke lengre klarer å glede seg over de små tingene andre mennesker kan.

 

Så kommer skyldfølelsen inn i diktet. Når hun sier ''Jeg holder et menneskes hånd, ser inn i et menneskes øyne, men jeg er på den andre siden der mennesket er en tåke av ensomhet og angst'' ser vi at hun ønsker å være på den ''riktige'' siden, slik at hun kan trøste og støtte venninnen. Samtidig innser hun jo at Ruth Maier er død, og det er ikke noe å gjøre ved det. Men likevel skulle hun ønske hun i større grad kunne vært der for henne, fordi hun kan forestille seg hvor ensom og redd hun må ha vært i konsentrasjonsleiren. Hun mener hun er skyld i at venninnen ble sendt til Auschwitz, noe hun selvsagt ikke er.

 

Deretter sier hun at hun så gjerne skulle ønske hun kunne bli kvitt denne smerten som plager henne så, slik at hun kan fungere normalt igjen, og slippe maset fra sine medmennesker. Men siden hun er ''kastet ut i grenselandet'' klarer hun det ikke. Hun er på grensen til å legge sorgen bak seg, men stemmene i hodet holder henne igjen. De minner henne stadig på tapet av Ruth, og hjelper til med å holde skyldfølelsen oppe.

 

At hun hører stemmer skjønner vi av ''og stillheten hører jeg bruse, stillheten hører jeg rope fra dypere verdner enn denne.''

 

Om forfatteren

Gunvor Hofmo ble født i Oslo, 30. juni 1921. Hun er kjent som en av de største modernistiske norske lyrikerne som noen gang har levd. Om hennes barndom og oppvekst vites dessverre lite, men hun hadde utdannelse fra folkeskole, framhaldsskole, handelsskole, og et privat artium. I 1942 ble Hofmos beste venninne, den jødiske Ruth Maier, sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz, der hun etter kort tid ble drept. Hun var sterkt knyttet til forfatteren. Tapet på venninnen gikk hardt inn på på Hofmo og har mest sannsynlig preget hennes diktning i stor grad. Hun har meget få positive dikt, de aller, aller fleste bærer preg av bitterhet, sinne, skyldfølelse og savn.

 

Allerede i 1946 debuterte hun med diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene, tett oppfulgt av Fra en annen virkelighet i 1948. I året midt mellom disse, 1947, møtte hun lyrikeren Astrid Tollefsen. De to ble først gode venninner, og forelsket seg senere og ble samboere. De valgte å leve som åpent lesbiske, noe som var meget unormalt for kvinner i den tiden. Likevel var de så heldige å ikke bli møtt med den avskyen de fleste lesbiske ble. Hofmo fikk derimot enda større respekt enn hun allerede hadde.

 

Hennes samlede verker ble utgitt i 1968, og inneholdt da de to tidligere nevnte samlingene i tillegg til Blinde nattergaler (1951), I en våkenatt (1954) og Testamente til en evighet (1955). Etter Blinde nattergaler fikk hun prisen Gyldendals legat, som hun også fikk igjen i 1974 etter å ha skrevet Mellomspill.
Hofmo var meget kamerasky, og det man trodde var det siste bildet tatt av henne, ble tatt i 1946 da hun debuterte for første gang. Senere har det dukket opp bilder fra 1971. Hun var veldig nøye med at ingen fikk ta bilder når hun var til stede under offentlige arrangementer, og etter at hun i 1953 ble diagnostisert med Schizofreni lot hun seg heller ikke intervjue offentlig. Etter at hennes samlede verker ble utgitt, hørte man ikke mer fra forfatteren, og alle trodde hun hadde lagt skrivingen på hylla.

 

Det som derimot faktisk skjedde var at hun i 1955 rømte med fly til Danmark! Hun var lei av sykehuset, og folkene der, og var redd for å bli lobotomert. I Danmark hadde hun flere venner og kontakter, og hun fikk etter hvert lese diktene sine på radio! Her fikk hun gode anmeldelser, nye venner, og et nytt liv. Men i Norge, trodde vi grunnen til at vi ikke hørte noe fra henne, var pga hennes sykehusopphold.

 

I 1971 kom hun derimot tilbake til Norge igjen, og bosatte seg først på Gaustad, men flyttet etter hvert tilbake til broren på Ekeberg. Diktsamlingen hun utga da hun var tilbake til Norge het Gjest på jorden. Samme år fikk hun også Kritikerprisen. Etter denne skrev hun helt fram til sin død, og utga følgende samlinger: November (1972), Veisperringen (1973), Mellomspill (1974), Hva fanger natten (1976), Nå har hendene rørt meg (1981), Stjernene og barndommen (1986), Nabot (1987), Ord til bilder (1989), Fuglen (1990), Navnløst er alt i natten (1991), Tiden (1992) og Epilog (1994). Fra 1974 og ut resten av hennes leveår, ble poesien hennes om mulig enda dypere og enda mørkere. Dette antas å være fordi hun i 1973 mistes samboeren og sin største støtte, Astrid. Etter å ha skrevet Ord til bilder i 1989, ble Hofmo beæret med Riksmålsforbundets litteraturpris. I 1982 fikk hun den ettertraktede Doblougprisen.

 

14. oktober 1995 gikk en stor modernistisk lyriker bort. Men selv etter hennes død fikk hun fortsatt utgitt sine dikt! Jan Erik Vold, en av hennes beste venner, sørget for at det nok en gang ble utgitt Samlede verker, denne gangen forbedret, og med flere tekster. Samlingen kom ut i 1996. I 1997 ga Vold også ut Gunvor Hofmos etterlatte dikt. Her fant man rundt 500 dikt hun hadde skrevet, men som hun ikke hadde planer om å utgi. Jan Erik Vold sier selv at ”Her er det både gode og dårlige dikt, men også mange som kun kan kategoriseres som fantastiske!”

 

I 1999 fikk Vold også utgitt Jeg glemmer ingen, en diktsamling Hofmo selv hadde planer om å utgi, men aldri rakk. Her fant man også akvareller malt av bestevenninnen Ruth Maier, fra tiden hun bodde i Norge.

Og, i år 2000, kom omsider biografien Mørkets sangerske: En bok om Gunvor Hofmo, også denne utgitt av Jan Erik Vold, som i tillegg hadde skrevet boken.

 

 

Fra innsiden

Millioner av tanker raser rundt i hodet mitt. Rommet spinner og gynger, og jeg fokuserer all energien jeg klarer å hente fra den utslitte lille kroppen min på å holde balansen. Å falle kommer ikke på tale. Svetten siler, og veggene kryper sakte nærmere. Mens pulsen min øker til maksimum, og striper av svart og grått flimrer manisk foran øynene mine, føler jeg latteren boble sakte opp, fra dypt nede, i bunnen av sinnet mitt. Til slutt bryter jeg sammen, ler som om lyd kunne drepe, skriker og roper av full hals. Verden utenfor hodet mitt eksisterer ikke, ingenting er ekte. Stemmene fortsetter å hviske. Fortelle meg at dette er riktig, at ingen andre er viktige. At jeg skal gjøre det skremmende fristende, at jeg skal styre det hele.

 

Stormen inni meg tiltar ytterligere i styrke, før den igjen stilner, dør sakte bort. Som fornuften jeg en gang hadde. Jeg betrakter kroppen min fra utsiden, svever lett som grå, tåkete morgenstemning rundt i rommet.

Det er et psykotisk helvete, og jeg elsker det.

 

Teksten Fra innsiden er skrevet av Kristine Øgsnes og er et eksempel på en person som er alvorlig psykisk syk. Det kommer veldig tydelig frem at denne personen har større problemer enn en depresjon, vedkommende har mest sannsynlig behov for medisinering og profesjonell hjelp. Hun, jeg tror det er en jente, hører stemmer i hodet sitt, stemmer som forteller henne hva hun skal gjøre. De aller fleste som hører stemmer i hodet er ikke syke, men denne personen er nok det. Vi skjønner også at hun ikke alltid har hatt det sånn, når hun sier ”…før den igjen stilner, dør sakte bort. Som fornuften jeg en gang hadde.” Altså har hun en gang vært ”normal”, og det er mest sannsynlig en eller annen traumatisk opplevelse som har forårsaket dette. Det virker også som personen har et hat/elsk forhold til sin lidelse, for hun sier ”Det er et psykotisk helvete, og jeg elsker det”

 

Måten Kristine Øgsnes skriver på, gjør at vi veldig lett kan se for oss denne personen; vi kan se for oss at hun står der midt i rommet og prøver å holde balansen, vi ser at hun hører stemmene, vi ser at hun svetter, og vi kan høre at hun ler hysterisk. Skildringene forfatteren bruker er helt fantastiske, vi har ingen problemer med å se denne personen inni hodet vårt. Man kan prøve å sette seg selv i en slik situasjon; hvordan hadde vi reagert hvis vi plutselig hadde hørt stemmer i hodet? Stemmer som fortalte oss at vi skulle styre verden, at vi skulle gjøre de og de tingene. Jeg tror veldig få hadde taklet den situasjonen, og for dem som faktisk har det slik er det nok som Øgsnes skriver: ''Et psykotisk helvete''
                                                                                                       
Om forfatteren

Kristine Olsen Øgsnes er født 31. mars 1995 i Narvik, der hun har bodd hele sitt 14-årige liv. Da hun var tre lærte hun seg å lese, men hadde ikke tålmodighet til å sitte stille. Øgsnes var, som hun selv kaller seg, en villstyring som alltid hadde idéer til nye klubber og var veldig aktiv innen forskjellig idrett.

 

Da hun var fem fikk hun en sårt ønsket lillesøster, og roet seg etter dette kraftig ned for å tilbringe tid med søsteren. Da Kristine var tre år fikk hun også en lillesøster, men hun var da dødfødt, noe som har påvirket den unge skrivespiren mye senere i livet.

 

Når ungjenta klarte å roe seg mer ned, fikk hun også bedre tålmodighet, og interessen for å lese vokste. Hun kunne ofte sitte i flere timer i strekk med en bok, leve seg helt inn i den, og glemme alt rundt henne. Hun brukte ofte bøkene for å flykte inn i en annen verden.

 

Som sjuåring fattet hun interesse for å skrive egne historier, men gjorde ikke spesielt mye ut av det før hun var 12. Barneskoletiden var tøff for Øgsnes, som gikk gjennom de syv årene med til sammen to venner i klassen. Hun føler selv at det har blitt mye lettere på ungdomsskolen, da hun har blitt kjent med flere ''nye, spennende mennesker'', som hun selv liker å beskrive dem.

 

Selv mener hun det blir feil å si hun er ''flink'' til å skrive fordi alle har sin egen oppfatning om hva som er bra, og det dermed ikke er mulig å si hverken det ene eller det andre. 

 

Kristine Øgsnes er stadig ute etter å forbedre skrivingen sin, men mente hun ikke fikk nok konstruktiv kritikk. Derfor valgte hun å registrere seg på nettstedet skrivebua, der ungdom med samme skriveglede kan kommentere tekstene hennes, og si sin mening om dem. Øgsnes setter stor pris på kommentarene hun får der, for hun mener norsklæreren hennes og andre voksne, ikke er flinke nok til å peke ut hva som kan forbedres. Hun valgte også å sommeren 2009 melde seg på skrive- og dramaleir i regi av Nordland fylkesbibliotek avd Narvik. Her ble leirdeltakerne undervist i skriving av forfatter Bjørn Esben Almaas og i teater av Merethe Steine. I ettertid har Kristine sagt at hun ikke fikk så mye av undervisningen, men derimot lærte hun mye om hva et bra miljø er. Som hun selv sier: ''Jeg kan uten å overdrive si at jeg aldri har møtt en så positivt innstilt og hyggelig gruppe mennesker før! ''

 

Hun mener den ene uka hun var på leir har hjulpet henne stort, ikke rent skriveteknisk, men psykisk. Her fikk hun møte mennesker med de samme interresene som henne selv, mennesker som aksepterte henne for den hun var, og respekterte hennes stil og hennes synspunkter.

 

Kristine har alltid vært fascinert av alternativ klesstil, ''creepy'' musikk, og de japanske tegneseriene manga. Hun er også av den typen jente som like å leve i nuet, for på spørsmål om hvor hun befant seg om ti år, svarte hun: ''Det er ikke godt å si egentlig, og faktisk, så er jeg glad jeg ikke vet det! Mye bedre å ta det dag for dag!''

 

Mine egne erfaringer med Kristine Øgsnes er at hun er en veldig åpen og utadvendt jente det er veldig lett å bli glad i. Hun har en ekstrem utsråling, og er av typen som lyser opp et helt rom så snart hun entrer det. Hun står for sine meninger og tør å ha sin helt egen stil.

 

Tekstene hun skriver er noe av det beste jeg har lest, og jeg kan med hånda på hjertet si at denne jenta skriver bedre enn det mange godt voksne forfattere gjør. Måten hun gjør oss som lesere i stand til å sette oss inn i hodet til hovedpersonen er meget beundringsverdig, og det er tydellig at hun legger mye følelser i det hun skriver. I tillegg har hun et enormt utviklingspotensiale, og kan med god veiledning, gjøre det veldig stort som forfatter.

 

 

Sammenligning av tekstene

 

Tekstene Fra en annen virkelighet og Fra innsiden, er to ganske forskjellige tekster. De har samme tema, men er skrevet til forskjellig tid, av forskjellige forfattere, og de tar for seg forskjellige pyskiske lidelser.

 

Fra en annen virkelighet er skrevet i 1948 av Gunvor Hofmo. Dette var altså rett etter krigen hvor Hofmo hadde mistet en veldig nær venninne. Diktet tar for seg den kraftige depresjonen forfatteren føler i ettertid, og hennes problemer med å komme over sorgen, og tilpasse seg samfunnet igjen. Det er et såkalt ''moderne dikt'' uten noen spesiell rytme, eller rim.

 

Fra innsiden er skrevet av Kristine Olsen Øgsnes i 2009, og er altså av nyere dato enn Hofmos dikt. Her møter vi en person med ukontrollerte latterutbrudd, stemmer i hodet og følelser som lever sitt eget liv. Personen får en form for ''anfall'' og i likhet med hovedpersonen i Fra en annen virkelighet kan vedkommende pga sin sykdom ikke fungere normalt i samfunnet.

 

Kildehenvisning

•  http://www.snl.no/Gunvor_Hofmo

•  http://www.dagsavisen.no/kultur/article340065.ece

•  http://snl.no/Gunvor_Hofmo

•  Mørkets sangerske: En bok om Gunvor Hofmo, av Jan Erik Vold

 Kristine Olsen Øgsnes

Bilder

➢ http://www.dagbladet.no/kontekst/6945.html

➢ http://www.nrk.no/programmer/tv_arkiv/drommen_om_norge/4719199.html

➢ Privat @ Kristine Olsen Øgsnes

 

Egenvurdering av arbeidet

Grunnen til at jeg valgte temaet psykiske lidelser er fordi det er et veldig aktuelt tema for meg personlig, men også for store deler av Norges befolkning. Jeg ville også skrive om noe som var ganske tungt og vanskelig, for å utfordre meg selv litt.

 

Så gjaldt det å finne tekster og forfattere. Den første, Kristine Øgsnes, var lett å bestemme seg for. Dette er en jente jeg kjenner godt fra før, som jeg vet skriver både godt og levende, og hun skriver mye innenfor akkurat det temaet. Kristine sa ja til å la meg bruke henne og hennes tekst, og lot meg få et mye større innblikk i livet hennes, da jeg intervjuet henne.

 

Gunvor Hofmo derimot, hadde jeg ikke noen kjennskap til fra tidligere, men en eldre venninne foreslo å bruke henne. Hun fortalte meg at Hofmo hadde vært alvorlig psykisk syk selv, og at dette i veldig stor grad hadde påvirket skrivingen hennes. Så, da ble det Hofmo.

 

Jeg fant det vanskelig å skrive om begge forfatterne, faktisk, men av forskjellige grunner. Da jeg skulle lete etter info om Gunvor Hofmo, var det mange steder med informasjon, men med veldig lite informasjon. De stedene som hadde mye, hadde derimot ganske forskjellig info. Jeg valgte derfor å bruke hovedsakelig Dagsavisens artikkel og biografien om forfatteren. Biografien er skrevet av Jan Erik Vold, som selv kjente Gunvor Hofmo godt, og hadde et stort innblikk i hennes liv. Dagsavisens artikkel valgte jeg nettopp fordi det er referert til Jan Erik Vold.

 

Å skulle skrive om Kristine Øgsnes bød på andre problemer. Her skulle jeg jo fortelle om livet så langt, til en 14 år gammel jente! Altså, hun har jo ikke akkurat levd et kjempelangt liv. Men, heldigvis var Øgsnes veldig samarbeidsvillig, og åpnet seg mye for meg. Den eneste kilden jeg har på Kristine er altså henne selv.

 

Av å jobbe med denne oppgaven, har jeg definitivt lært mye, både om de to forfatterne, om meg selv, og om hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Jeg har uten tvil fått en stor utfordring, men jeg føler det var verdt det!