Innledning

Ved dette prosjektet skal jeg ta for meg:

I. Hvilke fordommer finnes i vårt samfunn?

II. Hvorfor får man fordommer mot enkelte etniske grupper?

III. Hva er blitt gjort for å motarbeide fremmedfrykt og rasisme?

IV. Hvordan kan man som enkeltperson motarbeide rasisme?

V. Hvor mye betyr kunnskap i kampen mot rasisme?

Disse punktene skal jeg drøfte og finne ut om: ”gjennom kunnskap om nære og fjerne kulturer…” er en realistisk måte å bekjempe rasisme og fremmedfrykt på. Deretter skal jeg vurdere om dette kan la seg gjøre på verdensplan.

Jeg har lagt ordforklaringer for bedre forståelse.

For å kunne ta for meg disse enkelte punktene, vil jeg først definere rasisme og fremmedfrykt:

Rasisme: syn eller holdning som bygger på antakelsen om at menneskene kan grupperes i raser hvorav enkelte er ”høyerestående” og andre ”laverestående”. Antakelsen har intet vitenskapelig grunnlag, men brukes for å undertrykke og forfølge mennesker på grunn av deres hudfarge, religion, kultur osv. Det er to sentrale momenter innenfor rasisme: fordommer og diskriminering. Fordommer er negative, generaliserende oppfatninger om etniske grupper, mens diskriminering er at en nekter å gi lik behandling på grunnlag av etnisk opprinnelse.

Denne definisjonen er en av to hovedforståelser og kalles leksikal og fremhever medfødte egenskaper. Den andre hevder at rasismen forandrer seg i takt med samfunnet. Den kan defineres som når en etnisk gruppe underlegger seg en annen etnisk gruppe og disse får tilfredsstilt sine livsbehov i mindre grad en den mektigste gruppen. Denne definisjonen er mer resultatorientert.

Felles for disse er at man tror på ”naturlige” og uforanderlige forskjeller mellom etniske grupper.

Fordommer: Ideer og forestillinger som på forhånd dømmer (nedvurderer) grupper og individer på grunnlag av deres reelle eller påståtte egenskaper.

Etniske diskriminering: En person eller gruppe som blir dårligere behandlet enn andre og blir på en annen måte usatt for urettferdig eller krenkende behandling på grunn av tro, rase, hudfarge, nasjonalitet eller etnisk opprinnelse.

Generalisering: Dra slutninger om helheten (populasjonen) ut fra et utvalg observasjoner.

Fremmedfrykt: fordom overfor en gruppe mennesker på etnisk eller rasemessig grunnlag. I situasjoner med krise og arbeidsløshet kan fremmedfrykt blomstre opp og gjøre en gruppe mennesker til syndebukker. Fremmedfrykt kan danne grobunn for en mer ideologisk betinget rasisme.

Disse definisjonene viser tydelig at fremmefrykt og rasisme går mye over i hverandre og det er med dette vanskelige å skille når fremmedfrykten ender og rasismen begynner. Felles for dem begge er at de grunner ut i fordommer mot andre.

Historie

Rasismen oppsto som følge av raseteorien, som kan tidfestes til 1720-årene i Frankrike. Henri de Boulainvilliers, fransk greve, følte et behov for å rettferdiggjøre adelens herredømme over tredjestanden, det franske folket. Han mente derfor at adelen var en ”frankisk rase”, mens det franske folket var ”gallere”. Disse ideene ble utgitt etter grevens død, i 1727. Denne teorien ble tatt i bruk i kolonitiden, for igjen å rettferdiggjøre. Denne gangen for å rettferdiggjøre slavehandelen.

Senere er denne teorien blitt tilpasset og utvidet til å gjelde andre folkegrupper.

Da FN ble dannet i 1945 forpliktet de landene som ble medlemmer seg til å sørge for rettigheter og frihet for alle, uten forskjellsbehandling ut i fra rase, kjønn, språk eller religion.

Etter at menneskerettserklæringen ble skrevet i 1948 har det internasjonale verdenssamfunn gjort viktige fremskritt i kampen mot rasisme, rasediskriminering, fremmedhat og intoleranse. Nasjonale og internasjonale lover er innført. Apartheid regimets nederlag i Sør-Afrika viser hvordan det er gjort fremskritt, men likevel er ikke verden blitt fri for rasisme.

"Fundamentalisme, hat, fordommer, - dette er stygge symptomer på svakhet hos mennesket. Men rasisme kan, skal og må likevel bekjempes!"

Kofi Annan, FNs generalsekretær

Fremmed fiendtlighet: Følelser med ulik grad av uvilje, redsel eller hat ovenfor andre etnisk grupper.

I. Hvilke fordommer finnes i vårt samfunn?

Fordommer kommer til uttrykk på ulike måter. I en undersøkelse gjort nylig av NOP Research Group i Storbritannia viste at kontoransatte kan bruke noe av tiden sin på å maile med rasistisk innhold. Nesten 30% av deltagerne innrømmet at de hadde sendt e-post med rasistisk eller diskriminerende innhold, for å fremme sin egen karriere.

”Etnisk rensing” er et begrep som stadig dukker opp. I takt med teknologien er det lettere å formidle rasistiske tanker via Internett, og dette fører til at stadig flere nye medlemmer holder hatet oppe. Bekjempingen blir stadig mer utfordrende, og det trengs nye redskaper for å klare å kjempe mot.

I en artikkel ”Rasisme i Finnmark” (1981) hevdet sosialmedisiner Per Fugelli at han hadde undersøkt på fordommer mot samer blant norske. De var: ”late, kravstore, dumme, upålitelige, urenslige og drikkfeldige.” Den samme ramsen av adjektiver kommer ofte om ethvert minoritetsfolk. Han konstantere i samme artikkel at selv om det noen ganger kunne være ren voldstrakkasering, var det som oftest vitsing og nedlatenhet. En undersøkelse tatt året etter, viser at 67% av det norske folk synes fremmedarbeidere var et hyggelig innslag i våre gater, mens 47% mente de burde reise tilbake til sine egne land. Denne undersøkelsen tar forbehold om at en del av dem som svarte på undersøkelsen ikke hadde vært i kontakt med innvandrere, verken sosialt eller på arbeidsplassen.

Statistikker viser at vi behandler hvite europeere annerledes enn mørkhudete fra den tredje verden. Likevel føler innvandrere fra land som Tyskland, Canada, England og USA seg forskjellsbehandlet pga av sin opprinnelse. Her er det da høyt utdannete mennesker med høy status i sitt hjemland, som kommer til Norge og havner nederst på rangstigen. Til tross for god utdanning hadde de problemer med å få brukt den. Enkelte fikk ikke utdanningen godkjent her til lands, mens andre ikke ble kalt inn til intervju hvor kompetansen var god nok. Enkelte har skiftet navn i håp om at det skulle hjelp dem i deres jakt etter jobb. Dette tilsier at forskjellsbehandling rammer tilsynelatende ikke bare dem som ser annerledes ut. Myten om at Norge er et bra land uten rasisme blir derfor ødelagt.

Det er heller ikke til å unngå at har man en liten oppfatning av hvordan en gruppe mennesker er, hjelper det lite hvis man ikke legger noe innsats i å bli informert. Hvis man da får bare et glimt av informasjon, ta omskjæring som et eksempel, vil dette bare forsterke en tro om at denne etniske gruppen er ”gal”.

Også i vårt rettssystem kommer fordommer til uttrykk. Denne spørreundersøkelsen bygger på svar fra 248 advokater og viser bl a at:

- 135 advokater mener at en parts etniske opprinnelse kan ha betydning for sakens behandling

- 125 advokater mener at en parts hudfarge kan ha betydning for sakens behandling i rettsapparatet.

- 101 advokater har opplevd at dommeren opptrer annerledes når en av partene har minoritetsbakgrunn enn hva som er tilfelle når alle de involverte er etnisk norske.

- 82 advokater har opplevd at rettens avgjørelse er annerledes i saker hvor en av partene har minoritetsbakgrunn, enn hva man kunne forvente ut fra kjennskap til rettspraksis.

- 98 advokater har opplevd at fordomsfulle holdninger overfor minoriteter er kommet til uttrykk under rettsbehandlingen.

- 64 advokater mener at etnisk norske vitner, i straffesaker hvor tiltalte har minoritetsbakgrunn, beskriver den straffbare handling som mer brutal eller graverende enn i tilsvarende tilfeller hvor den tiltalte er etnisk norsk.

- 104 advokater har opplevd manglende bruk av tolk som et problem i saker hvor språklige minoriteter er parter eller opptrer som vitner.

- 48 advokater som arbeider med barnerett/familierett, mener at foreldre med minoritetsbakgrunn behandles verre enn foreldre med norsk bakgrunn i rettssaker vedrørende omsorg for barn

Fordommene er ofte rettet mot hva gruppene gjør galt. Media og mennesker har lettere for å fokusere på noe når en fra en annen etnisk gruppe enn norsk gjør noe galt. Deretter er man kjapp med å generalisere. Dette har vært en tendens gjennom en del år. Man kan ikke bo i et samfunn i det 21 århundre og fortsatt si at: alle jøder er svindlere, ingen negrer kan lese, alle etiopere er for omskjæring og lignende.

Man må være litt forsiktig å sette alle innvandrere i samme bås. Innvandrere i Norge er flere etniske grupper med forskjellig språk, religion, tradisjoner etc.

Innvandrere

II. Hvorfor får man fordommer mot andre etniske grupper?

Det viser seg at skepsisen til innvandrere er større blant dem som ikke har hatt personlig kontakt med innvandrere. Det er gjerne også folk med lavere utdanning. En artikkel i VG for ikke så lenge siden skrev om at ”Tyske rasister har dårlig utdannelse”. En rapport publisert noen dager etter, viste at tyske høyreekstremister var hovedsakelig menn i 15- 24års alderen med lav utdanning.

Litteraturen i samfunnet har også noe å si. Fram til 1950 årene var den norske litteraturen nedsettende om andre kulturer enn den vestlige. Fremmedkulturelle ble negativt fremstilt enten de var kulisser eller viktige for historien, noe som til en viss grad var med på å lage fordommer.

Også barne- og familieminister Laila Dåvøys forslag om å la innvandrerbarn få gratis barnehage, kan skape rasisme, mener Arbeiderpartiets Trond Giske. Han mener at dette kan føles urettferdig for andre foreldre og skape mer fordommer mot innvandrere. Og dette rammer urettmessig innvandrere og ikke politikerne som har vedtatt regelverket. Giske mener derfor at det bør heller bli satset på universelle ordninger som ikke kun gjelder enkelte grupper.

Toleranse og ikke-diskriminerende holdninger har sine ytre grenser . Falsk overtoleranse kan føre til fordommer i samfunnet. Dette vil si at en er redd for å sette grenser eller kritisere f. eks en neger, fordi man er redd for å bli stemplet som rasist. Dessverre kan det ofte være slik at anti-rasister roper ut rasisme ved alle anledninger hvor en kritiserer en med annen hudfarge. Slike opplevelser kan ofte føre til at man blir mer usikker på seg selv. Dette fører sakte til at man utvikler fordommer mot enkelte ”raser” fordi man ikke vet hvordan man skal forholde seg til dem. Om ikke fordommene kommer til overflaten i ord, vil de ofte komme ved handlinger. Det kan da ofte være lettere å ignorere dem, framfor å måtte konfrontere dem med saker.

Toleranse: Akseptere at andre tenker annerledes. En tolerant person er tilbøyelig og anerkjenner andres innsats og viser oftere beskyttende, framfor dominerende, holdning.

I en spørreundersøkelse gjort av SSB (Statistisk Sentralbyrå) i 2000 mente 53% av de spurte at innvandrerne fikk for lett sosialhjelp, og halvparten mente at de er mer kriminelle enn nordmenn. Likevel mente 9 av 10 spurte at innvandrerne bør ha samme mulighet til arbeid som nordmenn.

Ut i fra dette kan en si med at av fordommene som kan føre til rasisme i dagens samfunn er mye preget av måten statens institusjoner forskjellsbehandler mennesker med forskjellige etniske bakgrunner og de sosiale strukturene.

Fordommer kan også komme av at nordmenn til en viss grad forventer at innvandrerne skal assimilere seg. Når dette da ikke skjer, og kanskje ikke i en viss grad integrering heller, utvikler man en fordom mot denne gruppen, siden ”De ikke vil bli lik meg”. Noen kan med dette føle seg fornærmet, noe som ikke er et godt utgangspunkt hvis man blir nabo med en fra denne ”gruppen”.

Assimilering: Fullstendig oppgivelse av egen kultur og oppsuging.

Fordommer kan også komme fra gruppen selv, fordi de har vært utsatt for langvarig diskriminering.

Problemet har blitt demonstrert i en serie klassiske eksperimenter med barn og dukker.

Eksperimentet går ut på å tilby barn et utvalg dukker, hvor de forskjellige etniske gruppene er

representert, som de kan leke med. Deretter blir barna spurt om hvilken dukke de foretrekker,

hvilken de ville tatt med hjem og de oppmuntres til å bedømme dukkenes verd (stygge, gode o. l) De

blir også bedt om å identifisere hvem som ligner en selv. Tidligere resultater viser at svarte barn, så

vel som hvite barn, tillegger de hvite dukkene gode egenskaper og nedvurderer de svarte. En av

forskerne sa om disse resultatene at:   

”Begge barnegruppene foretrekker en bestemt etnisk kategori fremfor en annen. Dette er et slående eksempel på hvordan en ”minoritet” godtar sin status og sitt imago i samfunnet”

Imago: Ifølge psykoanalytisk psykologi idealisert bilde som en person danner seg av en av foreldrene; utformet i barndommen og ikke korrigert senere.

Integrering: At man bevarer noen trekk av egen kultur, men gir samtidig avkall på andre trekk for å skape ny, felles kultur.

Hva får folk til å bli rasister?

Det er nok flere faktorer som er med å virke inn på dette. Noen såkalte forskere mener at folk som er rasister er blitt det fordi de har blitt behandlet dårlig av ”innvandrere”, antirasister eller samfunnet selv har behandlet dem dårlig. Dette er ikke vitenskapelig bevist, og derfor en tvilsom begrunnelsen. Det man nok kan finne blant rasister (og nazister) er mistilpassede personer som er med for voldens skyld, men er likevel ikke hele sannheten. Mennesker som blir utsatt for rasistisk propaganda, og de finner en syndebukk som de kan legge skylden på visst noe er galt.

III. Hva er blitt gjort for å motarbeide fremmedfrykt og rasisme?

Jeg vil her ta for meg enkelte organisasjoner i Norge og på verdensbasis, som for alvor prøver å gjøre noe med rasisme problemet i verden.

FNs kamp mot rasisme

Kampen begynte allerede i 1948 med ”Verdenserklæringen om

menneskerettighetene”. 20 november 1963 ble det vedtatt av Generalforsamlingen en FN-erklæring om at alle former for rasediskriminering skulle avskaffes. Artikkel 1 til denne gjentar nok en gang prinsippene i FN-pakten:

”Diskriminering mellom mennesker på bakgrunn av rase, hudfarge, eller etnisk opprinnelse, er en krenkelse på menneskeverdet og skal fordømmes som en fornektelse av prinsippene i FN-pakten, et brudd på menneskerettighetene og de fundamentale friheter som er proklamert i  Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Dette er et hinder for vennskapelige og fredelige forbindelser mellom nasjoner, og er faktisk i stand til å forstyrre fred og sikkerhet mellom nasjonene.”

I 1966 ble 21. mars erklært som Internasjonal dag for avskaffelse av rasediskriminering. Samme året ble det dannet en komité, som hadde som oppgave å eliminere rasisme. Dette var det første kontrollorganet for

menneskerettigheter. Programmet for dette ble laget rundt en verdensomspennende opplæringskampanje og startet 1973 det første ”tiåret mot rasisme”. Målet var å fremme menneskerettighetene.

Den første verdenskonferansen mot rasisme ble holdt i Genève i 1978, midt i det første tiåret (nevnt tidligere). Der ble deriblant Apartheidssystemet i Sør Afrika fordømt. Systemet ble beskrevet som en forbrytelse mot fred og sikkerhet på jorda, og en fornærmelse mot verdigheten til mennesker.

1983 begynte det andre tiåret til bekjemping av rasisme. Tiltak i programmet tok også med å fremme og beskytte rettighetene til individer fra minoritetsgrupper, urfolk og innvandrere. I dette andre tiåret var verden vitne til en av FNs største prestasjoner: 1990 slapp den Sør-Afrikanske regjeringen Nelson Mandela fri, og Apartheid begynte å bli avviklet.

1993 ble den andre verdenskonferansen mot rasisme avholdt i Wien. Konferansen ønsket slutten på apartheid velkommen, men noterte dessverre

økende intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og diskriminering. Samme året ble det vedtatt at perioden 1994 – 2003 skulle bli det tredje tiåret for bekjemping av rasisme. Det ble også opprettet en kommisjon som er spesialrapportør .

FN går inn for, at vi i dette tiåret skal få et bredere syn på rasisme. Dette inkluderer at vi må få en større forståelse for at rasisme påvirker samfunnet og hindrer det i å utvikle seg. Etnisk rensing og folkemord er ting som må tas alvorlig, for dette skjer.

Verdenskonferansen i Sør-Afrika i 2001 satte fokus på å utrydde rasismen ved forebyggende tiltak, opplæring og beskyttelse.

Kofi Annan sa 21 mars 1999 at:

”Uvitenhet og fordommer er propagandaens frukter. Derfor går vår misjon ut på å konfrontere uvitenhet med kunnskap, bigotteri med toleranse, og isolasjon med sjenerøsitetens utstrakte hånd.”

Bigotteri: Utvendig fromhet, skinnhellighet.

Foreningen ble opprettet i 1919 og har vært en pådriver for mellomfolkelig samarbeid. Fra 1994 har organisasjonen samarbeidet med Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz og Stiftelsen Aktive Fredsreiser for å gi unge mennesker mulighet til å reise til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Deres mål er å bl.a.: ”bidra i kampen mot fremmedfrykt og rasisme.”

De har hovedsakelig invitert ungdommer fra gymnas og folkehøyskoler fra de nordiske landene. Elevene fungerer da som en ambassadør for sin skole og sitt distrikt. I forkant får de tilsendt undervisningsmaterial/bøker om fremmedfrykt og jødeutryddelse. I tillegg får de noen filmer som skal forberede dem på hva de kan møte. Senere får de oppleve fremmedfryktens konsekvenser på nært hold i konsentrasjonsleirene.

Som utvalgt ”ambassadør” er det et krav om at en må videreformidle sin kunnskap til andre ved f. eks avisartikler, foredrag, film etc. På den måten spres budskapet ikke bare til klassen, men også til nærmiljøet.

Norsk Folkehjelps arbeid

- ”gir informasjon, råd og veiledning i holdningsspørsmål vedrørende etniske minoriteter og

majoriteten i Norge.”

Innenfor Norsk Folkehjelp er det flere pågående prosjekter.

Gi rasismen rødt kort!: organiserer norske idrettsutøvere i inn og utland, deriblant fotballproffen Ole-Gunnar Solskjær. Prosjektet skal produsere røde kort, lagbilder, plakater, video og baller. Medlemmene gir rasismen rødt kort og sparker den ut av fotballkulturen før hver Tippeligakamp.

Man besøker skoler, og barn og unge kan bli invitert til fotballarenaer, hvor de utfører oppgaver som omhandler rasisme. Prosjektet er treårig og ble startet 1.1.2000, noe som tilsier at det er i sitt tredje og avsluttende år.

Mangfold og dialog: tilbyr norske arbeidsplasser kurs som setter mangfoldet i fokus og tar i bruk dialog som metode gjennom ulike typer gruppeoppgaver. Man blir da konfrontert med sine egne holdninger og reaksjoner med tanke på rasisme.

Fotballen gjør også sitt:

FIFA prøver nå å få satt i gang en verdensomfattende kampanje for å bli kvitt rasisme i fotball. Men det kommer til å bli en kamp i oppoverbakke. ”Fotball er et speil av samfunnet”, mente Kofi Annan, og la til at han mente fotballen kan bidra mye for å få en slutt på rasisme.

IV. Hvordan kan man som enkeltperson motarbeide rasisme?

På Antirasistisk-senters hjemmeside, har man laget noen punkter hvordan man selv som enkeltperson kan motarbeide rasisme:

- En kan finne ut om det er organisasjoner mot rasisme i nærområde. Ta kontakt og finne ut om organisasjonen er noe for en.

- Går ikke punkt nr 1, kan man selv lage en ”organisasjon” som jobber for et flerkulturelt samfunn.

- Skriv leserinnlegg til lokalavisene. Mange leser disse innleggene. Man må ikke være redd for å si hva man mener, men må være sikker på at man vet hva man snakker om.

- Vær bevisst på hvordan man omtaler andre, hvilke ord man bruker

- Jobb med holdninger

- Registrer utestegninger fra offentlige steder, forbigåelse ved ansettelse og boligutleie, mobbing og trakassering

- Reager når det har skjedd et overgrep, vise at man er der. Demonstrer, start en støttegruppe…

- Nordmenn og minoriteter må bli bedre kjent. Arranger møteplasser.

- Start aktiviteter for barn. Eventyrstunder med fortellere fra mange land

- Start en dramagruppe. Videogruppe. Foto-skrive-sang-dans-rapgrupper. La deltakerne si noe om rasisme på sin måte.

- Spør biblioteket om de kan lage en utstilling hvor bøker med aktuelle temaer bli utstilt. Det kan være en utstilling med alt fra skjønnlitteratur til fagbøker.

- Lag fester på høytider som er fremmedkulturell, f. eks.: Vietnamesisk lysfest, kinesisk nyttår, Eid-feiring. Til festen kan man invitere naboer, medelever/kollegaer, familie…

For å kunne gjennomføre enkelte av disse punktene, trenger man penger. Man kan da snakke med kommunen om hvilke støtteordninger som er, og sende inn søknader. En må ikke glemme at forskjellige departementer har ulike søknadsfrister, kriterier, krav til rapporter og regnskap.

Skal man bare ha mindre midler, kan man søk frifondmidler, (www.frifond.no ), Idebanken (Landsforeningen for norske barne-og ungdomsorganisasjoner) og Kultur Mot Rasisme (Antirasistisk Senter).

V. Hvor mye betyr kunnskap i kampen mot fremmedfrykt og rasisme?

Kontakt (naboskap/arbeidsplass) påvirker som oftest ens holdninger i mer liberal retning. En undersøkelse i Oslo viser at flertallet av de som var naboer med innvandrere ikke trodde arbeidsledigheten hadde økt blant nordmenn fordi innvandrere tok arbeidsplassene fra nordmenn. Imidlertid mente 4 av 5 at innvandrerne tok jobber nordmenn selv ikke ville ha.

I Norge viser det seg at de mest liberale er kvinner, folk under 45 år, sosiale høystatus grupper, i Oslo området og Sør- og Vestlandet. At mennesker under 45 år er mer liberale enn sine eldre, er ikke uvanlig. Som nevnt tidligere var framstillingen av andre folkeslag helt til 1950-årene både i norsk skjønnlitteratur, reiseskildringer, skolebøker etc, stereotype. Dette gjaldt enten menneskene var behandlet som kulisser eller personer med en viktig rolle i historien.

De var stundom positive, men for det meste negativt og nedsettende fremstilt. Dette bidro nok til et par generasjoners oppfatning av fremmede f3olkeslag.

Stereotype: Ensartet, ensformig, enstonig; uforanderlig, stivnet i sin form.

Grupper som har høy sosialstatus i samfunnet, viser seg også å være mer liberale med innvandrere. Dette kan grunne i deres muligheter til høyere utdanning og da kjennskap til de enkelte kulturer.

Regelverket bør bli litt mer presist om hva rasisme er, selv om dette er noe vanskelig å helt konkretisere. Visst dette ikke blir gjort, kan falsk overtoleranse føre til sterke fordommer mot andre med annen hudfarge, bare fordi man ikke ved hvordan man skal forholde seg til dem. Har man derfor et mer konkret regelverk, og fått gode kunnskaper om det, er det lettere å forholde seg til andre og en selv. Da slipper en å være usikker på seg selv og sine holdninger, fordi man holder seg på rett side av loven.

I England har man lenge hatt innvandring av andre folkeslag, som skotter, walisere og hugenotter. En prisbelønt reporter fra BBC mener dette kan være grunnen til at England ser ut til å ha en strengere lovgivning mot etnisk diskriminering og oppfordring til rasehat, enn Norge.

Ingen kunnskap fører til at man havner i en ond sirkel. Vet man lite om noen, skjønner man heller ikke kulturen deres. Skjønner man ikke kulturen deres har man vanskeligheter for å respektere dem, og dette fører igjen til at man behandler dem som de er mindre verd. Dette blir da et samme som å diskriminere noen.

Ved å få mer informasjon, både selvlært og skolelært, lærer vi at alle folkeslag og etniske grupper er like intelligente, like mye verd, hvilken kultur man har, hvilken religion og lignende. Fremmedfrykt grunne ofte i uvitenhet, og frykt for det ”ukjente”. Det er ikke lenge siden Norge ble et ”åpent” land for andre folkeslag enn den ariske, noe som er med på å bidra til bl.a. den eldre generasjonens skepsis. Er man vant med noe, og har vært det lenge, blir ikke alle forandringer ønsket hjertelig velkommen. Vi mennesker har en tendens til å fryse i gamle vaner, og når disse blir brutt, har vi lett for å mislike det som skaper forandringen.

Avslutning

Opp i alt dette kan det være lett å si ”stakkarslige innvandrere”. Alt det ”galne” blir i stor grad fokusert på av media; omskjæring, gjengopprør, arrangerte ekteskap, arbeidsledighet. Listen er lang. Stereotypene står fremdeles sterkt. Ofte blir jente som f. eks. omskjæres fremstilt som ”norske” mens de som omskjærer er ”innvandrere”, mener frilansjournalistene Merete Lindstas og Øivind Fjelstad. I tidligere rapporter har der vist hvordan media i liten grad avspeiler et flerkulturelt Norge. Temaer hvor innvandrere fikk omtale var kriminalitet og sport. Forskjellene mellom innfødte nordmenn og innvandrere ble da vektlagt, unntatt av sportsjournalistene, hvor alle idrettsheltene var ”norske”. Redaktør for Ung muslim sier dette til Dagbladet: ”Jeg tror ikke mediene vil snakke med de fornøyde, selvstendige innvandrerne som har et godt forhold til familien sin. De vil heller finne en stakkars muslimsk kvinne de kan redde. De vil beholde bildet av syndebukkene og stakkarene.” Hun legger dessuten til at det er mange muslimer i Norge i dag som jobber mot omskjæring og tvangsekteskap.

Likevel har det på noen felt vært en positiv utvikling. Bl.a. er innvandrerfamilier i vanlige reportasjer som forbrukersaker. Her er de ikke blitt valgt pga at de er annerledes, men fordi de har en sak av allmenn interesse. Dette er med på å vise at mennesker med minoritetsbakgrunn ikke er så forskjellige fra oss innfødte nordmenn. Også er det flere aktører nå som blir vurdert på bakgrunn av deres kvalifikasjoner, og ikke hvor de kommer fra.

Utifra alle disse punktene kan en konkludere med at informasjon kan ofte føre til mer åpenhet og bekjempe rasisme og fremmedfrykt. Man kan ikke vinne kampen ved å forby slike ting eller moralisere det vekk. Selv om ting er ulovlig viser det seg at mennesker gjør det for det.

Klarer man å bekjempe fremmedfrykt, tar man samtidig vekk grunnlaget for å utvikle rasistiske tendenser. For å bekjempe fremmedfrykt, må man gi og få informasjon om de enkelte etniske gruppene i verden. FN har lenge prøvd å gjøre ”verden” mer opplyst og mer vennlige for nye innspill i de enkelte samfunnene. I boken ”Innvandrere kultur og psykiatri” blir det sagt at:

”Det er ikke innvandrere som har forårsaket manglene i vårt samfunn, det er riktigere å si at de fungerer som en markør, at de avmerker og synliggjør noen av manglene som var til stede i strukturen allerede før de kom.”

Vi kan ikke lenger kreve at innvandrere skal tilpasse seg den norske kulturen og tradisjoner. Det er på tide at vi åpner oss mer for å få et flerkulturelt samfunn.

Men, en må likevel si at etniske motsetninger må ikke og bør ikke ses på som en trussel. Det kan ikke skje forandringer og utvikling i et samfunn som ikke er åpent for påvirkning og forandring. Derfor er det viktig å skaffe seg kunnskap om hverandre for å øke forståelsen av hverandres tradisjoner, kultur og andre forskjeller.

Ikke alle landene innrømmer egne problemer med rasisme. Norge har lenge vært kjent for å være et liberalt land, men senere forskning har slått hull på denne myten. Ola Nordmann er blitt smertefullt klar over situasjonen her i Norge. Arve B. Karlsen og Benjamin Hermansen døde brått og vekket samtidig en del av det norske folk. Arbeidet mot rasisme er forsterket etter dette, men likevel er f. eks støtten til organisasjoner som Antirasistisk- Senter ikke god nok.

Om dette kan gjennomføres på verdensbasis er vanskelig å si. FN har gjennom flere tiår prøvd å få et mer opplyst verdenssamfunn, uten helt å lykkes. Det er heller ikke alle land som har økonomien til å gjennomføre slike tiltak. Alt koster penger, men en kan vel også legge til at rasisme nok ikke heller er et så stort problem i u-land. Det er nok heller fraflytting, framfor innflytting som skaper problemer i u-lands samfunn.

Om dette kan gjennomføres på verdensbasis kommer mye ann på oss enkeltmennesker. Er vi klar for å konfrontere oss selv og våre holdninger? Vil vi forstå hvordan situasjonen er rundt om i verden og villige til å la vår egen smålighet vike til fordel for toleranse og åpenhet? Vi må slutte å være etnosentriske, hvor vårt eget folk står i senntrum, Man må møte andre mennesker med kulturrelative holdninger hvor man ikke forhåndsdømmer andre mennesker. Vi som enkeltmennesker må ta et standpunkt og leve etter den gylne regel.

Vi som enkeltmennesker kan gjøre en forskjell.

Kilder:

www.antirasistisk-senter.no

www.antirasisme.no

www.caplex.net

www.dagsavisen.no

www.dagbladet.no

www.folkebladet.a.nns.no/

www.norden.no/baldervelkommen.html

www.smed.no/rapporter/NORGE_en_rettsstat_for_alle.doc.html

www.un.dk/norwegian/Rasism/frame.htm

www.vg.no

http://odin.dep.no/krd/

http://sos-rasisme.no/

Innvandrere - gjester eller bofaste?

Eva Haagensen

Laila Kvisler

Tor G. Birkeland

Etikk og verdivalg i helse- og sosialfag

Lars Gunnar Lingås

Pedagogisk- psykologisk ordbok

Kunnskapsforlaget

Innvandrere kultur og psykiatri

Velkommen nye landsmenn

Samfunnet