RENESSANSE

Renessanse kommer fra det franske ordet renaissance (som betyr gjenfødelse) og beskriver den rike utviklingen av Vestens sivilisasjon som markerte overgangen fra middelalderen til moderne tid. Renessansen ga ny viktighet til individuell uttrykkelse, bevissthet og verdslig erfaring. Et radikalt brudd med middelalderens verdenssyn oppstod i Italia i løpet av den siste halvdelen av 1200-tallet,der politisk stabilitet, økonomisk vekst, kontakt med andre kulturer og en blomstrende urban sivilisasjon ga bakgrunn for et nytt verdenssyn, og store biblioteker, akademier og universiteter blomstret. Skulptøren Pisano vakte interessen for den klassiske uttrykksformen innen skulpturer. I maleriets verden ledet Giotto an in i den nye tiden ved å igjen gi verdighet til den menneskelige formen og jobbe mot en mer realistisk romfølelse.

Etter Svartedauden i 1348 avtok markedet for kunsten og det varte frem til ca.1420, da Firenze ble senteret for kunst. Sammen med de tidlige humanistene, hadde kunstnerne en voksende tillit til individet og klassisk stil. Arkitektene Brunelleschi og Alberti var blant de første som dro til Roma for å studere de gamle ruinene og innarbeide de klassiske prinsippene i arbeidene sine; de var også opptatt av hvordan en kan vise frem naturens tre dimensjoner på et flatt lerret. De ble blant de første som utviklet sentralperspektivet.

Antonio Pollaiuolo, Catagno, og fremfor alle Leonardo da Vinci, studerte menneskekroppen. I løpet av 1400-tallet ble kunstnere ikke bare støttet av kirken, men også av adelen, som bestilte bilder av landskaper og andre ting de ville ha på veggen, inkludert dem selv, og slik blomstret portrettkunsten. I løpet av 1500-tallet ble kunstens sentrum flyttet fra Firenze til Roma. Arbeidene til Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael er strålende eksempler på de lovpriste proporsjonene, den symmetriske harmonien og de edle idealene som høyrenessansen (ca.1490-1520) er kjent for.

I mellomtiden, på begynnelsen av 1500-tallet strålte Venetiansk kunst under de store koloristene Giorgione, Tizian og Tintoretto. Deres prestasjoner kom som en følge av gullalderen i flamsk malerkunst. På 1420-tallet utviklet van Eyck oljemaling, og med det kom muligheten til å vise små nyanser i lys og farge. De praktiserte ikke geometrisk perspektiv, men skapte en illusjon av en virkelighet med detaljerte observasjoner fra dagliglivet.

DE STORE RENESSANSEKUNSTNERNE

Jan van Eyck (ca. 1385-1441)

Jan van Eyck arbeidet i Nederland og la middelalderens idealer bak seg. Sammen med broren eksperimenterte han seg frem til den første oljefargen. Da brukte de linolje som bindemiddel i stedet for eggeplomme som ble brukt i tempera. Han var kjent for sine klare farger og detaljrikdom. Blant hans mest berømte arbeider finner vi ”Arnolfinis bryllup”

Leonardo da Vinci (1452-1519)

Italiensk maler, billedhugger, arkitekt, filosof, dikter, fekter, komponist, anatom, fysiker, friidrettsutøver, matematiker og vitenskapsmann… sannsynligvis det beste eksempelet vi har på et renessansegeni. En kan nesten si at han var velsignet med for mange talenter, inkludert mannlig skjønnhet, en utmerket sangstemme, multikunstnerisk talent...listen er endeløs. Dette gjorde at han tok lett på kunsten sin, han gjorde sjelden ferdig et bilde, og likte å eksperimentere med nye teknikker. «Det siste måltid» er et eksempel på dette - det er i dag nesten helt ødelagt som følge av et feilslått eksperiment. Allikevel kan en si at bildene som er igjen etter ham forblir de mest strålende poetiske bildene noen gang skapt. Mona Lisa kan sies å være det mest berømte maleriet i kunsthistorien, og er kanskje for berømt. Det kan bare ses bak tykt glass blant horder av turister - noe som ødelegger litt av opplevelsen. Det er blitt reprodusert i alle tenkelig media, men det forblir intakt i sin magi. Det er et verk vi bare kan stirre på i stillhet. Leonardos tre store kvinneportretter har alle en hemmelighetsfull atmosfære ved seg. Denne kvaliteten er på sitt meste appellerende i Cecilie Gallarani, på sitt mest gåtefulle i Mona Lisa, og konfronterer deg i Ginera de’ Benci. Det er vanskelig å få et genuint førsteinntrykk av Mona Lisa fordi vi har så mage forventninger til det. Kanskje kan en få mer ekte følelser i møte med et mindre kjent portrett som Ginera de’ Benci. Den har en slags innadvendt og søkende skjønnhet som kjennetegner Leonardo da Vinci. Leonardo dissekerte menneskelik, og fikk derfra en detaljert kunnskap til kroppens oppbygning, noe han brukte bevisst i kunsten. Ved å bruke sin utrolige evne til å observere, så han verden rundt seg slik ingen andre oppfattet den. Han klarte å uttrykke på papiret hva han så i hodet sitt og i miljøet rundt seg. Leonardos interesser og studieområder varierte så mye at han sjelden fullførte et verk. Hans interesser varierte fra maleri, skulptur, anatomi, fly, arkitektur, vann og luft dynamikk, krigsmaskineri, natur, og alt annet som tilfeldigvis fanget hans oppmerksomhet. Blant Leonardos mest kjente verk finner vi «Mona Lisa» og «Grottemaddonnaen»

Michelangelo Buonarroti (1475-1564)

Italiensk billedhugger, maler og poet. En av de store renessansekunstnerne. Hans tidlige tegninger viser innflytelse av Giotto, som marmorrelieffene av trappemadonnaen og Centaurenes kamper (begge i Casa Buonarroti, Firenze), viser innflytelsen fra Donatello og romerske sarkofager. Blant hans mest kjente arbeider finner man taket i det Sixtinske kapell som han jobbet med fra 1508 til 1512. Taket er delt inn i tre deler, den øverste delen viser scener fra Genesis, under vises profeter og sibyller.

Michelangelo motsto lenge malerkosten, og sverget med sin karakteristiske heftighet at hans eneste instrument var meiselen. Med sin gode bakgrunn og som medlem av det mindre aristokratiet, var han temperamentsfull og i mot noen form for kunstnerisk tvang. Bare pavens makt, tvang ham til det Sixtinske kapell og den motvillige prestasjonen av å lage verdens største freskomaleri.

Hans samtidige snakket om hans terribilità, som betyr grusomhet, men i denne sammenhengen også beskrev hans storhet. Storheten i hans fantasi - storheten i hans bevissthet av den åndelige betydningen av skjønnhet. For ham var Skjønnhet guddommelig, en av måtene Gud kommuniserte og åpenbarte seg for menneskene.

Som Leonardo hadde Michelangelo en god lærer fra Firenze - Domenico Ghirlandaio (ca 1450-94). Senere hevdet han at han aldri hadde noen lærer, og dette billedlig er dette et meningsfullt utsagn. Likevel avslører håndteringen av meiselen Ghirlandaios tidlige innflytelse og dette kommer også tydelig frem når en ser på tegneteknikken hans - som han uten tvil fikk fra sin lærer.

Rafael Santi (1483-1520)

Sammen med Leonardo da Vinci og Michelangelo er han regnet blant de største renessansekunstnerne, og han fikk også mye inspirasjon av begge disse. Rafaels arbeid er det beste eksempelet på harmonien og balansen som er typisk for høyrenessansens komposisjoner. Hans far, Giovanno Santi, hoffpoet og maler for hertugen av Urbino, lærte ham opp.

Han flyttet til Roma i 1509 for å jobbe for Pave Gulio II (som han også portretterte). Her freskomalte han signaturrommet med det kjente maleriet «Skolen i Athen», som er et stråelende eksempel på et renessansemaleri.

Rafael fikk mye inspirasjon fra klassisk skulptur, og han oppnådde en karakteristisk harmonisk rytme, beriket av lys- og skyggeeffekter som ble etterlignet langt inn i 1800-tallet.

I løpet av denne perioden malte han også «tegneseriene» i det Sixtinske kapell med «Evangeliske scener».

Barokken (ca.1600 – 1750)

Barokken vokste frem fra den italienske høyrenessansen og falt i tid sammen med eneveldeperioden. Barokken streber mot det enhetlige og storslagne, og gir ofte et pompøst inntrykk. Andre særtrekk er formrikdom, dramatisk bevegelse og sterkt følelsesmessig engasjement. Følelsesmessig spiller barokkstilen på et vidt register, fra religiøs ekstase og innlevelse til frodig livsglede og streben etter makt og ære.

Kunstnerne arbeider gjerne med lys- og skyggevirkninger (Caravaggio og Rembrandt), og med perspektivforkortelser og dybdevirkninger. Innenfor byggekunsten søker man gjennom arkitektur, skulptur og maleri å oppnå en totaleffekt. Fyrsteslottet dannet utgangspunkt for byplanlegging etter barokktidens ideal. Et godt eksempel er Versailles, hvor byen, slottet og parken med statuer og fontener danner en enhetlig komposisjon.

Barokken fant sin mest typiske uttrykksform i Italia, Spania, Flandern, Sør-Tyskland og Østerrike. I Frankrike fikk den en mer avdempet og klassisk stram utforming (Versailles).

Betegnelsen ”barokk”, stammer fra slutten av 1700-tallet, da man var begynt å betrakte stilretningen som smakløs og overlesset. Ordet kommer av portugisisk ”baracco”, som betyr ”ujevn perle”.

BILDEOPPBYGGING

Barokkbilder har utrolig dramatikk, kraft og voldsom bevegelse, men til tross for dette kjenner man igjen de klassiske reglene for komposisjon. Bildene er ofte komponert over en liggende oval. Den er lagt rundt en diagonal som danner midtlinjen i ovalen.

De diagonale linjene skaper rom. Diagonalen fungerer også som en akse som skaper bevegelse og rytme i bildet. Uttrykksformene i barokken bygger på at noe settes i bevegelse. Utgangspunktet for bevegelse ligger i spenningen mellom ulike kontraster – som bidrar til å skape dramatikk i bildet. Hos Rubens ser vi alle virkemidlene i bruk: kontraster som går mellom lys og skygge, forskjellige farger, mellom figurer i ulike positurer, mellom ulike stoff, naken og kledd og mellom det virkelige og det allegoriske.

Kunstnerne var opptatt av detaljer og nøyaktighet, og kunsten skulle mer enn noen gang skildre virkeligheten. De var ikke redde for å vise det groteske og merkelige. På denne måten ble bildene veldig dramatiske.

BAROKKUNSTNERNE

Peter Paul Rubens (1577-1640)

Først og fremst flamsk barokkmaler på 1600-tallet, han var kjent som den største maleren i Nederland og organiserte et enormt verksted med begavede kunstnere som van Dyck og Jordaens. Han elsket livet og malte alt han elsket. Bildene hans er fulle av bevegelser, lys og rom. Han var veldig populær og reiste rundt som portrettmaler - og diplomat. I Spania, der han var på et diplomatisk oppdrag, malte han kongefamilien. På oppdrag i England malte han «Allegori over krig og fred» og ble adlet for sine fredsskapende anstrengelser.

Det var i løpet av de siste 10 årene han levde, at de gladeste og beste bildene hans ble skapt. Det var i denne perioden ”Venus og Adonis” ble laget.

Omfanget av arbeidene hans er enormt, mer enn 2000 malerier ble laget i studioet hans, og hvert bilde bærer preg av hans skapende geni. Den italienske innflytelsen er tydelig i hans største komposisjoner, men fargene, teknikken og den lystige stemningen er flamsk. Til tross for hans utsøkte religiøse malerier, er den verdslige livsgleden det mest karakteristiske ved hans arbeider. Han utforsket all felter innen malerier, og det er noen av hans minste verker (som ”Bondedans”) som vi finner blant hans mesterverk.

Caravaggio (1573-1612)

Caravaggio kom til Roma rundt 1590 der han levde som bohem. Han måtte flykte fra Roma i 1606 på grunn av mordanklager. De neste årene reiste han rundt i Italia, og døde av Malaria 39 år gammel.

Caravaggio fornyet den religiøse malerkunsten. På slutten av 1500-tallet aner vi en ny samfunnsånd , og dette slo ut i ny klarhet innen kunsten.

Kjente bilder; ”Måltidet i Emmaus.”

Caracci

Regnes som den andre store fornyeren av italiensk kunst tidlig på 1600-tallet. Han arbeidet med freskomaleri, som var den høyest ansette kunstformen i Italia på den tiden. I 1595 kom han fra Bologna til Roma, der han malte store landskapsmalerier. De var bygd over grundige studier av naturen, antikke verker og av renessansemestrene Rafael og Michelangelo. Caraccis kunst ble grunnlaget for det offisielle maleriet i de neste 150 årene.

Caracci glemte aldri lærdommen fra Venezia, den dype rike fargebruken klinger sammen med den romerske skulpturale formen. Et annet trekk fra Venetiansk kunst er landskapet. Hos Caracci danner det både bakgrunn og angir stemning i bildet. Under påvirkning fra Roma ble de tidligere frie landskapsutformingene til nøye konstruerte fremstillinger.

Kjent bilde: ”Flukten til Egypt”

Rembrandt (1606-69)

Nederlandsk kunstner, regnet som en av de største Nederlandske malerne. Rembrandts arbeid reflekterer av og til den samme dramatiske bruken av lys og skygge som Caravaggio.

I 1625, etter å ha utdannet seg som kunstner, dro han tilbake til fødestedet Leiden, der han tok lærlinger og startet på en serie på nærmere 100 selvportrett som viser hans stilmessige utvikling. 7 år senere flyttet han til Amsterdam, der han etablerte seg som portrettmaler.

Han giftet seg etter hvert med Saskia van Ulyenburgh, noe som brakte ham både velstand og sosial status. I løpet av denne perioden fikk arbeidene hans en ny fargerikdom. Saskia døde i barsel i 1642, da hun ga liv til Titus, deres eneste sønn. I løpet av dette året fullførte han sitt kanskje mest kjente verk; ”Nattevakten” (det fikk navnet før det ble renset i 1946, og det viste seg å være en dagscene). Etter økonomisk ruin, trakk han seg tilbake fra samfunnet og skapte mange av sine mesterverk de siste 20 årene av sitt liv. Blant disse finner vi ”Den jødiske bruden” og ”Familiegruppen”. Begge løs i strukturen, med flammende farger og en utrolig personskildring. Rembrandts karriere inkluderer 600 malerier, 300 radering og nærmere 2000 tegninger.

Rokokko

1700-tallet, ofte kalt Opplysningstiden, var en av de sjeldne øyeblikk i historien da det utviklet seg en ekstraordinær harmoni mellom livet og kunst. Rundt år 1700 overtok Paris Romas plass som kunstnerisk sentrum i Europa, og ga voldsom drivkraft til oppblomstring av en ny generasjon malere, billedhuggere og dekoratører som jobbet sammen med periodens arkitekter for å lage en ny stil mettet med ynde, intimitet, eleganse og luksus. I årene etter Ludvig XIV død i 1715, feide den lette rokokkostilen over Frankrike. Symbolsk for frigjøringen fra de seriøse kunstneriske lovene av det gamle regimet, var rokokkosmaken ideell for den nye handelsklassen og aristokrater som var lei av en tung kunstnerisk tradisjon. Rokokko er en aristokratisk stil som avslører smak for det som er enkelt og elegant, raffinert og galant. Stilen passer til et liv uten bekymringer, i overensstemmelse og i nært forhold til naturen. Det som er karakteristisk for denne stilen ligger i navnet. Rokokko kommer av ordet ”rocaille,” som er fransk for småstein og henspiller på dekorasjoner av muslinger, sneglehus o.l. som var vanlige hagedekorasjoner på den tiden. Rokokkostilen var som de naturskapte skjellene; snirklete og innviklet, men enkel og elegant på samme tid. Motiver som skjell, grener og blomster dukket opp i delikate komposisjoner, det kom også inn kinesiske motiver, da det var stor innflytelse fra Østen. Begrepet «Rokokko» reflekterer den liberale bruken av ornamentale elementer som skaper en intim og dekorativ stil som gir endeløse designmuligheter. Rokokko maleri, møbler, dekorasjoner, interiør…alt formet en harmonisk og dekorativ atmosfære der rette linjer og klassisk symmetri var bannlyst til fordel for buktende kurver og overstrømmende ornamentale detaljer. Stilen ble utviklet i Frankrike, men forstyrres av den Franske Revolusjonen i 1798. Dens innflytelse på fransk arkitektur er begrenset, men stilen når etter hvert Tyskland, der den fant rom til utvikling.

ROKOKKOKUNSTNERNE

Jean-Honore Fragonard (1732 – 1806)

Fragonard var svært populær i hoffet til Ludvig XV og Ludvig XVI for hans delikat fargede romantiske scener, ofte i hageomgivelse. Han var født i Grasse den 5- april 1732, og han begynte å studere maling under Chardin i Paris da han var atten år, men den spesielle stilen hans ble formet etter hans neste læremester Francois Boucher, denne innflytelsen ses i de fleste arbeidene hans, både i de samme temaene over sensuell kjærlighet, men også fordi han brukte de samme teknikkene som mesteren. Arbeidene hans er beundret for sine enestående, nesten abstrakte komposisjoner og raske, lette penselstrøk. Hans største arbeider, var dekorative bilder laget for Madame du Barry (elskerinne til Ludvig XV), til slottet hennes i Louveciennes.

Den franske revolusjonen som ødela for adelen som Fragonard fikk oppdrag av, ødela for ham økonomisk sett. Selv om han var bekjent av David, den ledende kunstneren innen nyklassisismen, klarte aldri Fragonard å tilpasse seg denne stilarten, og døde fattig i Paris den 22. august 1806.

Etter 1767, var Fragonards hovedarbeide dekorative paneler for Madame du Barry. Overraskende nok, avviste hun panelene som upassende. Dette bildet var ferdig kort tid før han begynte på bildeserien, og ble kanskje vist til Madame du Barry som et ”stikk” til å få oppdraget.

Uansett tilfelle er “Kjærlighetsbrevet” karakteristisk dempet, med en erotikk som er klart tilstedeværende, men dypt gjemt. Det som er i øyefallende ved dette bildet (selv om det kanskje ikke vises akkurat her), er de strålende gylne fargene, og den kokette oppførselen til den unge kvinnen, heller en kroppsformen. Maleriet ser ut som det gløder.

Hogarth

I England ga Hogarth uttrykk for den nye middelklassens smak. Hogarth arbeidet for å skape en uavhengig engelsk kunst. Selv var han påvirket av den samtidige franske rokokkoen. Han brukte de samme klare, lyse fargene, påført med lette, raske strøk. Men hans temaer var engelske, og ofte med moralsk undertone. Dette var en periode med stor satirisk diktning som latterligjør lyter og dumhet. Hogarth brukte disse inntrykkene til å skape satiriske bilder. Hans måte var å lage ”tegneserier” … serier av malerier og trykk som følger personer gjennom flere scener, omtrent som i en bok eller et skuespill.

Kjent maleri: bildeserien ”Moderne giftermål”, som viser et arrangert ekteskap mellom en adelig og en nyrik familie.