Innledning

Jeg har altså valgt å skrive litt om Munchs berømte maleri: "Skriket" Dette bilde valgte jeg fordi jeg liker det spesielt godt og synes malerstilen er helt rå. Munch har i dette bilde forsøkt å formidle sin angst via et skrik i naturen....og som vi alle har lagt merke til: Du kan nesten ta og røre på stemningen i bildet og du kan nesten høre dets skrik. Munch har i dette bildet forenklet og abstrahert, men vet en hvor han har tatt motivet fra ser man at det er korrekt. Ellers har jeg fått med noen kommentarer som Munch og andre kjente personer har sagt om maleriet til Munch som han for øvrig malte i 1893. Først litt om maleren.

Munch, Edvard, 1863-1932, norsk maler og grafiker. Opprinnelig elev av Chr. Krogh og Bonnat. Han utviklet raskt sin egen sterkt personlige form, allerede i ungdomsarbeider som Det syke barn (1886) og Vår (1889).

1890-årene viser en avgjort opposisjon mot det realistiske maleri i den billedsyklus Munch betegner som Livsfrisen, bilder fra det moderne sjeleliv , og hvortil hører Skrik, Madonna, Aske, Pubertèt, Døden i sykeværeselet, Livets dans o.fl. Motivene fra maleriene går igjen i hans tidlige grafiske blad: Vampyr, Madonna, Det syke barn, en serie fremstillinger av mann og kvinne samt en rekke portretter med inntrengende sjelelig analyse av August Strindberg, Sigbjørn Obstfelder, Helge Drachmann m.fl. og det berømte selvportrett i litografi fra 1895.

Inntil 1908 levde Munch, avbrutt av kortere sommeropphold hjemme, mest i utlandet, særlig i Tyskland, hvor han vant beundring og berømmelse.

Fra 1909 bodde han flere år ved Kragerø. Fra denne tid er flere legemsstore helfigur-portretter og en rekke landskaper, som peker hen på Auladekorasjonene, Munchs store dekorative arbeid, fullendt 1913, avslørt 1916. Tross den voldsomme strid dette verk vakte, markerer det likevel Munchs endelige offisielle anerkjennelse som stadig er vokst, slik at hans livsverk nå erkjennes som grunnleggende for moderne ekspresjonistisk kunst - på linje med van Goghs.

I sine senere år bodde Munch isolert på eiendommen Ekely ved skøyen i Oslo, Han konsentrerte seg utelukkende om arbeide og levde meget asketisk. I denne tiden var det ytterst sjelden han solgte malerier, og det var derfor en omfattende samling av sine egne arbeider han testamenterte til Oslo kommune ved sin død.

Skriket

Skrik 1893
Tempera og pastell på kartong
91 x 73,5 cm

Knapt noe maleri hadde inntil Skriket ble skapt, gått så langt i en følelsesladet bruk av farge og fordreining av form. Motivet er malt på den gamle chausseen som i sin tid gikk langs Ekebergåsen ovenfor Gamlebyen i Oslo, og vi gjenkjenner i sterkt forenklet form åsene rundt fjorden og Akersneset med Trefodighetskirken lenger inne på land.

Vi vet at bildet ble utformet gjennom flere stadier av forenkling, der Munch søkte å beskrive en panisk følelse av fortvilelse som grep han en solnedgangs aften her oppe:"jeg gik langs veien med to venner - Saa gik solen ned -Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen -"

Stilisering og realisme

Selv om Munch gjennom sin malemåte skapte et stilisert bilde av virkeligheten, var han realist i den forstand at vi nesten alltid kan forklare hans verk med henvisning til landskap han kjente som sine egne, og til at tematisk innhold i bildene som går tilbake på personlige erfaringer.

Det begynner med direkte skildringer av familie og venner, hjemmets interiører, og dertil de nære omgivelser i Kristiania og fra sommerferiens landskap. Senere kommer barndomserindringer til - minner om mor og søster, de berømte dødsscenene, og så Livsfrisens erotiske skildringer med bakrunn i egne til dels meget forvirrende erfaringer.

De ladede symbolske billedfremstillinger av kjærlighetslivets mysterier utfolder seg på bakrunn av den buktende rullestensstranden i fjordpartiet fra Horten til Slagentangen, og bakrunnen for Skrik gjengir sterkt forenklet men korrekt utsikten over Kristianiafjorden med Akersneset, Trefoldighetskirkens kuppel og de omkransende åser.

Livsfrisen

Interessant er det å se hvordan han iløpet av disse tre år liksom prøver forskjellige kostymer, idet han maler seg gjennom de impresjonistiske og pointillistiske formutrykk, for til slutt og helt definitivt å bryte igjennom med det vi mest kan kalle hans linærdekorative stil.

Denne nye forenklede stil forutsetter tro på at maleriets abstrakte virkemidler har emosjonell utrykkskraft. Samtidens kunstteoretikere snakket om den musikalske, uttrykksfulle linje, og man diskuterte fargens uttrykk å dens evne til å bære et følelsesinnhold. Så ser vi da også at Edvard Munchs bilder gjennom første halvdel av 1890-årene nettopp gir uttrykk til slike oppfatninger: Hans farger kopierer ikke nødvendigvis verden slik den objektivt fremtrer, men tvertimot slik den subjektivt oppfattes. Han utvikler eksempelvis en vakker karmosinrød farge som brukes i alle sammenheng der sterke følelser skal fremstilles - i erotisk anstrøken kvinneskildringer, der drakten til det lille barn som skriker ut sin sorg ved morens dødsleie, og han ikler også en av sine fete franske horer det samme sensuelle, lidenskapelige røde: I "dobbeltportrettet" Rose og Amelie spår de i kort - røde hjerter, mens en luguber slagskygge legger seg blå opp mot veggen bak.

Både farger og billedelementer blir symboler for en virkelighet som kunstneren har følt og som han får oss til å leve med i, og uten at den er klart litterært beskrevet. Hans abstraherte formspråk ble utviklet under påvirkning fra samtlige radikale franske malere - i all hovedsak kretsen rundt Paul Gauguin - og ble tatt i bruk for utvikling av de store og overveldende emosjoner som styrer menneskelivet: Det erotiske livs mysterier og komplikasjoner, livsangst og refleksjoner over døden, er hovedtema i Munchs symbolistiske verk i 1890-årene, slik det fremtrer i den billedsyklus han senere i livet kom til å samle under navnet Livsfrisen. Her finner vi dem, alle de sentrale ungdomsmotivene, fra bildet av vennen Jappe Nilssen ved stranden i Åsgårdstrand fra 1891, over Pubertet, Madonna, Stemmen, Angst, Døden i sykeværelse og tallrike andre - med det utrolig radikale Skrik som et tematisk høydepunkt. Malt lyd - angst.

På gavlen i blitz-huset i Oslo, på t-skjorter, som oppblåsbar plastdukke, i reklame, som grafitti, i politisk karikatur:Munchs "Skrik". Overalt kjenner vi igjen det maskelignende ansiktet med den gapende munnen med de samenklemte, votteliknende hendene på hver side. Det er en skjebnens ironi at nettopp dette bildet, der Munch utleverte sine dypeste og mest intime sjeletraumer, er blitt et kommersielt produkt, tømt for den sjokkerende kraft det en gang hadde. For hva er vel et lite skrik i en tid hvor alle brøler for å bli sett og hørt?

Nåja, helt overdøvet er vel ikke Munchs skrik ennå blitt. Da Nasjonalgalleriet utlyste en konkurranse om kåring av Norges nasjonalmaleri, fikk "Skrik" et høyt antall brev og henvendelser. Folk fortalte om sitt møte med "Skrik" at "det satt som et skudd i mellomgulvet", "fikk meg til å forstå at andre også har følt angst", "gjorde meg kvalm" og "trøstet meg i en vanskelig tid".

Den direkte bakrunnen for at Munch malte dette motiv er jo relativt kjent: Han går sammen med noen venner bortover en vei. Plutselig blir han grepet av en voldsom angst. Solnedgangen som farver skyende røde, minner han om levret blod, og han føler det som om et skrik går igjennom naturen. Utgangspunktet for bildet er altså like mye et hørselsinntrykk som et synsinntrykk. Det er derfor han bruker disse "skrikende" fargene og svimlende linjene som kan få en til å tenke på lydbølger, vibrerende og rungende lydbølger som får naturen til å svinge, slik at den gir fra seg dette angstskriket.

På denne måten er "Skrik" malt lyd. Men bakenfor sansinntrykkende ligger selve angstfølelsen, og det er den som er Munchs egentlige motiv. Men siden angsten i seg selv knapt er mulig å fremstille, må Munch male den indirekte, slik den virker på sansene våre. Et menneske i sterk affekt registrerer omgivelsene annerledes enn ellers. Derfor simpelthen må han fordreie virkeligheten, for å få frem det selvopplevde motivet.

Når Munch på denne måten prøver å gi utrykk for et inntrykk, kalles gjerne kunstretningen for ekspresjonisme. Ekspresjonistene var minst like opptatte med å vise fram virkeligheten som realistene, med de fant den ikke lengre i sine omgivelser, men i sitt eget sinn. Munchs viktigste motiv ble han selv. Han var en sjelerealist.

Sagt om "Skriket"

Jeg gikk bortover veien med to venner. Solen gikk ned - Himmelen ble blodig rød, og jeg følte et pust av vemod. - Jeg stod stille, trett til døden. - Over den blåsorte stad lå blod og ildstunger. Mine venner gikk videre - jeg ble tilbake - skjelvende av angst - jeg følte det store Skrik i naturen.

Og da han siden skrev om "Livsfrisens tilblivelse" heter det til slutt: Jeg malte dette bildet - malte skyene som virkelig blod. - Farvene skrek. - Det ble bildet Skrik i Livsfrisen. Edvard Munch

Og jeg var i flere år omtrent gal - da stakk sinnsykdommens redselsansikt sitt forvridde hode opp. Du kjenner mitt bilde "Skrik". Jeg var spent - til det ytterste - naturen skrek mitt blod - min streng holdt på å briste - så hjalp meg en blond kvinne med et vårsmil. Du kjenner mine bilder og vet jeg har følt alt. Etter det gav jeg håpet opp om å kunne elske. Edvard Munch

I lengre tid hadde han villet male erindringen om en solnedgang, Rød som blod. Nei, det var levret blod. Men ikke èn ville føle det samme som han. Alle ville tenke på skyer. Han snakket trist om dette som hadde grepet han med redsel. Trist, fordi melerkunstens fattige midler strakk aldri til..."Han higer etter det umulige og har fortvilelsen til religion", tenkte jeg, men rådet ham til å male det, og han malte sitt merkelige "Skrik" Christian Skredsvig

Munch gjør ikke kunst for kunstens skyld, hvilket skulle være en lek for ham, men for den fryktelige angstens skyld som plager ham. Axel Gallèn om Munch

Avslutning

Siste ord: Vel.....vet ikke om du ble noe klokere av å ha lest dette her!! Håper det... Jeg har da forsøkt å få fram noe av det Munch prøvde å formidle med "Skriket"

-Hva står nå det vesenet å hyler for ? spør mange seg..... Men dèt svarer ikke Munch på i sitt bilde, for det er menneskets angst han maler, ikke årsakene til den.