Innholdslist
Forord
Snorres liv
Forfatterskapet (m/Den Yngre Edda og Heimskringla)
Sjanger/sagadiktning
Tema
Snorres kilder
Etterord/Konklusjon
Kildehenvisning

Forord

Vi fikk i oppgave i norsken å skrive en særoppgave om en kjent norsk forfatter. Jeg fikk skrive om Snorre Sturlason selv om han ikke er norsk på grunn av hans sterke tilknytning til Norge, og det faktum at vi nordmenn regner ham nesten som norsk. Jeg valgte Snorre fordi jeg synes det er interessant med vikinger og jeg har sett ”Spelet på Stiklestad” flere ganger og synes det er gøy. Siden det er Snorre som har skrevet om Olav den Hellige og de andre norske kongene, regnet jeg med at også han selv var en interessant kar.

Snorres liv

Snorre (egentlig Snorri) Sturlason ble født på Hvamm på Island i 1179. Han var av høvdingslekt. Moren og faren var Gudny Boedvarsdottir og Sturla Thordarson. Men Snorre ble oppfostret på gården Odde fra han var tre år, hos datidens fremste høvding Jon Loptsson. Odde var nesten et sentrum for kultur på Island, og dert lærte Snorre både å lese og å skrive. Han bodde en periode på Egil Skallagrimsons gård, Borg, på grunn av et giftemål. Men i 1206 flyttet han til Reykholt, og der bodde ham resten av livet. Snorre opplevde Sturlingtida, det er en epoke hvor det var mange overfall, mordbranner og henrettelser. Men heldigvis for Snorre var ætta hans den mektigste på den tida. Snorre hadde to brødre, Thordur og Sighvatur, og av dem var Snorre yngst. De andre høvdingene og lederne på Island så på Snorre som den mektige mannen han var, og var derfor ivrige etter å få ham som sin venn. Men Snorre avslo som oftest disse ”tilbudene” i frykt for at det skulle skade ham. Dermed var det lett for at de som ville være vennene hans i stedet ble hans fiender. På grunn av at han var så ærekjær og stridbar, maktglad og dyktig med penger og gods, arbeidet han seg opp og ble den rikeste og mektigste mannen på Island. Dette var også en årsak til at han fikk en del fiender. Men Snorre var en smart mann og i tillegg glad i penger, så hvis han kunne få en fortjeneste slo han seg gjerne i lag med fiendene sine. Et godt eksempel på det er at han forlot sin hustru for å inngå et formuesfellesskap med enken Hallveig Ormsdotter, som var av en berømt og mektig familie, i 1224. Dette gjorde han selv om resten av hennes familie var i mot dette. Et annet eksempel på at han var maktsyk, er at når Skule jarl styrte Norge, på grunn av at Håkon Håkonson bare var 14 år gammel enda, gikk Snorre med på å være lendmann, og han lovte at han skulle arbeide for å bringe Island under den norske kongen. Dette gjorde han i bytte mot en bra ”stilling” hos Skule, om han seiret over Håkon Håkonson, og dermed ville han få makt. Dette forsøket på å skaffe seg makt og penger, viste seg å bli mislykket, både fordi Snorre ikke holdt løftet sitt om å arbeide for å få Island under Norge, og fordi Skule jarl hadde tapt mot Håkonson i kampen om å bli Norges konge. To ganger, fra 1215 til 1218, og igjen fra 1222 til 1231, var Snorre lovsigemann på Alltinget, en slags statsminister eller president. Snorre var også i Norge to ganger. Den ene gangen, fra 1218 til 1220, var da Håkon Håkonson var 8 år. Da fungerte Skule jarl som konge. Senere ble det til en kamp mellom Skule og Håkon, om hvem som skulle være konge. Snorre støttet Skule, og gikk også i all hemmelighet inn i hirden hans som lendmann. Den andre gangen, fra 1237 til 1239, var det halvt som flyktning Snorre måtte dra til Norge. Han måtte flykte på grunn av de forholdene som var under Sturlingtida. For Snorre var et ettertraktet ”offer” på grunn av hans rikdom og makt. Også denne gangen dro han til sin venn Skule. Men nå hadde Håkonson gått seirende ut av striden om å bli konge, og Skule planla et opprør. Fordi Snorre støttet Skule, og var hans lendmann, stemplet Håkonson Snorre som en forræder. Og da Snorre, i 1239, igjen for hjem til Island, var det mot kongens forbud. Derfor gav Håkon Snorres uvenn og svigersønn, Gissur Torvaldson, i oppdrag å bringe ham tilbake til Norge eller drepe ham. Og natt til 23. september 1241, brøt en flokk vikinger seg inn, med svigersønnen i spissen, på gården Reykholt. De fant ham til slutt nede i kjelleren, hvor han hadde gjemt seg. Og de hogg ham i hjel med sverd.

Snorre Sturlasons forfatterskap

Snorre Sturlason skrev ganske mange bøker mens han levde, men dessverre har de fleste av disse skriftene gått tapt. Snorres mest kjente og største verk er ”Heimskringla”, også kjent som ”Snorre” og ”Norske Kongesagaer,” og ”Den Yngre Edda.” Verkene til Snorre er veldig godt kjent i Norden, men de er også kjent videre ut i Europa. Det Snorre skrev ble sannsynligvis til fra 1220 til 1235.

”Den Yngre Edda”

”Den Yngre Edda” er en gammel lærebok i gammel skaldskap og mytologi. Den ble skrevet omtrentlig 1220. Boka starter med en prolog hvor skapelsen av verden blir beskrevet sammen med røttene til den hedenske religionen og de gamle gudene, æsene. Etter denne prologen er boka delt inn i tre deler. Den første delen kalles ”Gylvaginning.” Det er meningen at den skal være en introduksjon til unge poeter om de gamle mytene. ”Gylvaginning” handler om den svenske kongen Gylves møte med æsene. Gylve forkler seg om til tiggeren Gangleri, og besøker Åsgard i håp om å finne ut alt om de hedenske gudene og deres visdom I Åsgard treffer Gylve Odin i skikkelsen til de tre gudene Høy, Gjevnhøy og Tredje. Gjennom en samtale får vi vite alt om den norrøne gudelæren. De tre gudene forteller oss hele deres historie, helt fra urtiden via Ragnarokk og inn i den nye tid, og om livet i Åsgard. Men som sagt, de tre gudene er bare et bedrag, og Gylvaginning betyr bedraget mot Gylve. Gylvaginning er i grove trekk basert på kvad fra ”Den Eldre Edda,” men noen steder ser vi at Snorre har diktet på litt. I andre del, Skaldskaparmal, forteller Snorre oss om bruket og betydningen av skaldediktning. Han gir oss en grundig innføring i diktspråket. Også her får vi høre om enkelte myter og Eddasagn. Den tredje delen er et dikt, Hattatal, sammen med forklaringer. Det er en videreføring av kvad Snorre diktet til ære for Håkon og Skule første gang han var i Norge. Ved hjelp av dette diktet demonstrerer også Snorre skaldediktningens spennvidde : versemålet skifter fra strofe til strofe. Det ligger også i tittelen, Hattatal som betyr versemålenes rekke.

Heimskringla

Heimskringla er nok bedre kjent for oss nordmenn som ”Norges Kongesagaer.” Heimskringla har sitt navn etter åpningsordene i verket, Kringla Heimsins – den runde jordskiva. Heimskringla har betydd veldig mye for å skape en norsk nasjonalfølelse. Den første oversettelsen til norsk, ”Snorre Sturlesønns Norske Kongers Chronica” kom i 1633. Heimskringla er en ypperlig episk skildring om norske konger fra Halvdan Svarte, ca 850, til Sverre Sigurdson og ”Slaget på Re,” i 1177. Det var naturlig å avslutte sagaen der, fordi det fantes allerede en saga om Sverre. En tredjedel av boka handler on ”Olav den Hellige.” Dette er tydeligvis en person Snorre har blitt inspirert av fordi han har skildret kongens liv med stor innlevelse. Heimskringla var forskjellig fra andre historiske verk på den tiden både på grunn av verkets omfang og Snorres klare syn på hva som var årsaker til konfliktene. I dette verket kommer forskeren og forfatteren iSnorre fram. Hans forfatter egenskaper vises tydelig i hans evne til å levendegjøre personene gjennom tale, dialoger og handlinger.

Snorre har selv uttalt seg om ”Heimskringla,” og her er et kort utdrag om hvorfor han skrev den : ”I denne boka skriver jeg gamle frasagn om de gamle høvdinger som har hatt rike i Norden og som har talt dansk tungemål. Jeg skriver også om ættene deres etter det jeg har lært om dem. Noe finns i ættetalene , som konger og andre storfolk regner ætta si etter. Noe er også skrevet etter gamle kvad og historiske dikt.” Det har også vært hevdet at Snorre forfattet ”Egils saga.” Det som peker i den retningen er overensstemmelser i stilen og den levende Egil-tradisjonen på Borg (Snorre bodde på Borg da sagaen ble til). Men dette forblir bare spekulasjoner så lenge det ikke er bevist.

Sjanger-sagadiktning

Sjangeren Snorre for det meste brukte da han diktet var sagadiktning. Ordet saga betyr fortelling, og sagaer var fortellinger om datidens personer og gikk på folkemunne. Det var flere typer sagaer :

Islendingesagaer – forteller om det dramatiske livet på det nybygde Island

Kongesagaer – forteller historien om de norske kongene fra Halvdan Svarte av.

Riddersagaer - oversettinger fra franske fortellinger

Lygesagaer - eventyrlige fortellinger om helteskikkelser som skal ha levd i fjern fortid.

I motsetning til de mer underholdningsrettet riddersagaene og lygesagaene omhandler islendingesagaene og kongesagaene faktiske hendelser. Islendingesagaene handler om vanlige folk og trenger ikke å ha noen litterær kvalitet. Det som ofte står sterkt i sagaene, er kvinnene og æresfølelse, og at synsvinkelen og personsskildringen blir skildret utenfra, uten innlevelse. Og underdrivelse er et vanlig virkemiddel. I dag kjenner 29 islendingesagaer. De mest kjente er ”Njåls saga,” ”Egils saga” og ”Sagaen om Gunnlaug Ormstunge.” Sagaene har ukjent forfatter.

Tema

Snorre hadde ikke noe spesielt tema i diktningen sin. Det er på grunn av at han skrev om historiske hendelser som faktisk har skjedd, derfor kunne ikke han bestemme temaet.

Snorres kilder

Snorre brukte mange verk når han skrev. Han brukte både skaldediktning, muntlige fortellinger og tidligere nedskrevne historier som kilderstoff. Her er de sagaene og manuskriptene han brukte :

-”Verkene til Sæmundur de Lærde” (nå tapt)
-”Den Eldre Edda”
-”Hryggjarstykki”(nå tapt)
-”Agrip Morkinskinna”
-”Jomsvikingsaga”
-”Skjøldungsaga”/”Færøyingsaga”
-”Orkenøyingsaga”

og flere enkle sagaer om de gamle kongene. Men det meste har han fått fra muntlige kilder. Snorre sa selv at kilden hans er til å stole på.

Etterord Konklusjon

Snorre ble i sin tid oppfattet som en høvding og ikke som en forfatter. Men han skrev likevell de mest sentrale verkene fra norrøn tid, og det er han som har gitt oss det meste vi vet om den norrøne mytologien. Folk som leser om Snorre i dag, lager ofte deres egne meninger om han var en ”god fyr” eller en ”ond fyr.” Det er nesten umulig for oss å si noe om han var ”god” eller ”ond”, fordi det er skrevet så mange historier om han, og de forteller oss begge deler. Men alle kildene er enige om at han var tørst etter makt og penger. Og han oppnådde både å bli Islands rikeste og mektigste. Personlig er jeg litt i tvil om han var ”god” eller ”ond”, men det virker som om han var veldig smart iallfall.

Det har vært gøy å lese om Snorre, men det har ikke vært like gøy å skrive ned alt sammen. Og jeg må innrømme at jeg begynte litt for sent, og derfor ble det mye skriving på slutten (spesielt innføringa ble det travelt med). Jeg fikk ganske tidlig i det stoffet jeg trengte, men problemet var å begynne skrivingen.

Kildehenvisning

--Norsk litteraturhistorie (s. 16)
--Internett
--Fokus 98 (dataleksikon)
--”Snorre” (”Norske Kongesagaer”)
--Leksikon (s. 168—169)