Spiseforstyrrelser er en sykdom jeg har lest mye om i blad og i bøker. Det er også laget mange filmer om temaet som jeg har sett. Ofte har det handlet om unge jenter som det har vært lett å identifisere seg med. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor noen får spiseforstyrrelser og andre ikke, og hvilke symptomer sykdommen gir. Derfor valgte jeg å skrive om dette temaet i håp om å få mer kunnskap om spiseforstyrrelser.

Jeg har prøvd å gi et kort innblikk i tre forskjellige typer spiseforstyrrelser, og hvilke kjennetegn hver enkelt har. Videre har jeg skrevet om tidlige tegn på sykdommene og de skadene som følger, både fysiske og psykiske. Det finnes mange forskjellige behandlingsmetoder mot spiseforstyrrelser, for eksempel kostholdsendringer, tilførsel av hormoner og bruk av medikamenter, men det som blir mest brukt er samtaleterapi. Samtaleterapi legger vekt på følelser og samhandlinger i menneskelige forhold. Derfor har jeg skrevet litt om det. For å avgrense oppgaven har jeg valgt å skrive om hva du som venn kan gjøre hvis en kamerat har symptomer på en spiseforstyrrelse.

Innholdsliste

1.0 Innledning
 

2.0 Generelt om spiseforstyrrelser

3.0 Anoreksia nervosa

      3.1 Typer

      3.2 Kjennetegn

4.0 Bulimi nervosa

      4.1 Kjennetegn

5.0 Tvangsspising, (overspising)

      5.1 Kjennetegn

6.0 Tidlige tegn

      6.1 – i forhold til mat

      6.2 – humør og atferd

      6.3 – fysisk

7.0 Skadevirkninger

      7.1 Fysiske symptomer og skader

      7.2 Psykiske symptomer og skader

8.0 Behandling

      8.1 Å behandle

      8.2 Hvordan går det?

      8.3 Hva kan DU gjøre?

9.0 Etterord/kildehenvisninger

10.0 Kildehenvisninger

1.0 Innledning

Ordet anoreksi kommer fra gresk og betyr mangel på lyst til å spise. I 1968 ble sykdommen anoreksia nervosa beskrevet for første gang av den engelske legen Richard Morton. Anoreksi har vært lærestoff for medisinske studenter i omtrent 100 år. I de senere årene er kjennskapen til sykdommen blitt større og anoreksi og bulimi omtales regelmessig i litteratur og i massemedia.

En definisjon på spiseforstyrrelser som Finn Skårderud bruker er:

”Spiseforstyrrelser er når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten.” (s.11, Finn Skårderud – Sterk/Svak, Aschehoug 2000)

Spiseforstyrrelse er en psykisk lidelse. Den som har en spiseforstyrrelse har vansker med egne tanker og følelser, og med å forholde seg til mat. Å være spiseforstyrret betyr å være overopptatt av kropp, vekt og utseende. Personen blir styrt av slike tanker og følelser, og det styrer mye av livet og vil hemme daglig fungering. Atferden som følger med spiseforstyrrelsen, betyr belastninger på kroppen. Disse belastningene kan skape behandlingstrengende kroppslige tilstander.

75% av unge kvinner i Norge og i den vestlige verden har spiseforstyrrelser, viser undersøkelser. Andre undersøkelser viser at 95% av slankekurene ikke virker.

Av de 90% av kvinnene som ønsker å gå ned i vekt er det bare 16% som er klinisk overvektige.

For 25 år siden veide fotomodellene 8% mindre enn gjennomsnittskvinnen, i dag veier de 23% mindre.

Selv anoreksipasienter er tynnere enn de var for en generasjon siden.

Selv om spiseforstyrrelser er mer utsatt på kvinner enn menn, betyr ikke det at det er en kvinnelidelse! Men det er mange som tror det, og gutter og menn har vanskeligere for å søke hjelp. Gutter og menn som har en spiseforstyrrelse har nok med det, om de ikke skal skamme seg over å ha ”en kvinnelidelse”. Jeg har brukt hun og han bevisst om hverandre i særoppgaven.

3.0 Anoreksia nervosa

Det egentlige navnet på anoreksi er anoreksia nervosa, men i den norske tale bruker vi bare ordet anoreksi. Når man har anoreksi er man sykelig opptatt av å gå ned i vekt. Derfor kan vi si at anoreksi er å begrense hva og hvor mye man spiser. De aller fleste av de som har anoreksi holder på den lille maten som de har spist, mens enkelte kaster opp når de synes de har spist for mye. Det hender også at de mister kontrollen over det strenge matinntaket og dermed får et overspisingskick.

En annen ting som kjennetegner anoretikere er at de trener mye, og da spesielt utholdenhetstrening for å forbrenne kalorier. En av grunnene til at det er så mange som har anoreksi innenfor idretten er fordi enkelte idretter er veldig opptatt av at personen må være lett eller at idretten har vektklasser. (Man kan enkelt si at anoreksi er når man spiser veldig lite og trener mye.) Anoretikere forbrenner altså mange flere kalorier enn de får i seg.

De fleste som får anoreksi begynner med å sulte seg ned i vekt, men etter hvert er det mange som opplever at de ikke klarer å spise; fanget av selve situasjonen spiser de mindre. De mister kontrollen. Dette fører til en total mangel på kroppsbevissthet, noe som fører til at man får et vrangbilde av kroppen. Selv om kroppene deres er helt avmagret, vil det for en anoretiker se ut som man er tykk og stor. En person som har anoreksi tenker nesten hele tiden på mat og kalorier. Selv om man ikke føler seg sulten, er man ofte desperat etter mat. Når man sulter er dette et forsøk på å undertrykke det å ha menneskelige behov. Dette gjelder da mat eller andre manneskers omsorg. Det at man stadig blir tynnere blir en besettelse. Dette gir en følelse av å være sterkere enn andre og å ha kontroll over egen kropp. De mener at de greier å kontrollere sine lyster og innfall noe som friske folk ikke greier. Det å presse kroppen sin ned i vekt på denne måten er ofte et forsøk på å ”bli sett”, dette symboliserer nettopp den omsorgen man er så redd.

Etter hvert som tiden går blir det vanskelig å opprettholde den strenge kontrollen over matinntaket. Dette fører til at det er mange som går over fra å ha anoreksi til å få bulimi eller tvangsspising. Vi regner med at ca. halvparten av de som har anoreksi gjør dette.

Den anoretiske lukker seg inne i seg selv. Hennes strategi er avstenging og innkapsling. Det er som om hun gjør sin kropp til et lite bur. Den er som et bærbart én-persons kloster. Hun kan lukke seg inne i det og benekte sine behov. Få eller ingen får slippe inn. Nei-et til mat er ofte også et nei til foreldre, venner og til behandlere. Hennes adferd er ofte forutsigbar.

Anorektikeren forsøker å sulte ut sine behov.

De fleste utvikler anoreksi i tenårene, men det er også noen som får anoreksi i høyere alder, og da har dette ofte sammenheng med at det skjer noe dramatisk som det å få barn, at man skilles, man opplever dødsfall, blir mishandlet eller lignende. Andre årsaker til at man utvikler anoreksi kan være kulturelle faktorer som slankepress, det at alle kvinnelige modeller og skuespillere er så tynne, og at man selv synes man er tykk. Som jeg har nevnt tidligere er også idretten en viktig faktor for at så mange utvikler anoreksi eller andre former for spiseforstyrrelser. Dette kan ofte være i idretter med stilbedømmelse, idretter med vekt klasser eller i utholdenhetsidretter hvor det lønner seg å være lett.

3.1 Typer

Ikke bulimisk (restriktiv) type:

• Personen som har anoreksia nervosa, har ikke gjentatte episoder med overspising.

Bulimisk type:

• Gjentatte episoder med overspising.

3.2 Kjennetegn til anoreksia nervosa

• Motstand til å opprettholde normal vekt i forhold til alder og høyde. Dette fører til et vekttap på minst 15% av forventet normalvekt.
• Intens frykt for fedme, eller legge på seg, selv ved undervekt.
• Forstyrrelse av kroppens størrelse og form blir fornektelse for vekttap. Selvfølelsen er sterkt knyttet til vekt og utseende.
• Hos kvinner kan minst tre menstruasjoner utebli etter hverandre, og hos menn blir det svikt i produksjonen av testosteron, som fører til at man blir mindre seksuelt aktiv.
• Tenker konstant på mat og kalorier.
• Trøtt og slapp, svimer lett av.

4.0 Bulimia nervosa

Det egentlige navnet på bulimi er bulimia nervosa. Bulimi er svært beslektet med anoreksi. Mange som har anoreksi kan faktisk gå over til bulimi eller overspising. Det er flere som har bulimi enn anoreksi. Det som kjennetegner de som har bulimi er at de overspiser etterfulgt av selvpåført renselse. Dette er vanligvis oppkast. Det å drive med overspising kan være alt fra å spise en tre-fire brødskiver til flere timers spising av kaloririk mat. Det som skjer etter denne overspisingen er at vedkommende kaster opp, dette skjer enten ved at oppkastet kommer naturlig på grunn av all maten, eller at de putter fingrene i halsen, eller lignende ting. De kan ofte ha spisekick flere ganger om dagen, og av og til kan de gå dager uten spisekick. På grunn av denne ”spiseteknikken” ser de som har bulimi normalvektige ut.

De fleste utvikler bulimi i slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene, akkurat som hos de fleste anoretikere. Dette er på grunn av at det skjer så stor forandringer i livet i denne perioden. Derfor er det mange som spiser for å finne ro, trøst, samhørighet med seg selv, for å drukne sinne, frykt, utilfredse behov, og gode som dårlige følelser. Det som nemlig skjer er at under et spisekick er alle tankene samlet om maten og det å spise. Da vil man få alle andre tanker ut fra hodet, man tenker ikke lenger på det vonde som man vanligvis ikke greier å håndtere. Det å kaste opp igjen etterpå kan føles som en kjempelettelse, også psykisk. Det å føle at man ikke har noen tanker i hodet gjør at man har kontroll over seg selv. Når man driver med denne overspisingen og oppkasten blir alt det vanskelige borte – for en tid. For mange med bulimi er det å kaste opp som er hovedgrunnen til overspisingen.

De som har bulimi greier stort sett å skjule dette for familie og venner. Dette gjør de ved at de planlegger ofte hvordan de ska gjennomføre et spisekick. På grunn av denne spise måten er det mange som føler seg ensomme og har lav selvtillit. En som har bulimi vil på lik linje med en som har anoreksi benekte at man er syk eller ha noen form for matmisbruk. Årsakene til at man utviklerbulimi er veldig mye det samme som for de som har anoreksi.

4.1 Kjennetegn til bulimia nervosa

Alvorlig bulimi

• Spiser veldig mye i perioder, overspiser, med etterfølgende oppkast.
• Hindrer vektøking ved bruk av: selvfremkalt oppkast, avføringstabletter, vanndrivende midler, strenge dietter, faste, eller fysisk trening.
• Minimum gjennomsnittelig to overspisingsperioder pr. uke over de tre siste måneder.
• Selvfølelsen er sterkt knyttet til vekt og utseende.
• Mildere form for bulimi
• Stress i forbindelse med overspising, uten oppkast eller bruk av vanndrivende midler eller avførende midler.
• Bruker andre metoder for å redusere vektøking ved overspising ved for eksempel bruk av slankepiller.
• Har mindre enn to overspisinger hver uke, i løpet av seks måneder.
• Oppkast og lignende ved vanlig matinntak.
• Store mengder mat tygges for så å spyttes ut igjen.

5.0 Tvangsspising, (overspising)

Tvangsspisere driver også med overspising, men i motsetning til de med bulimi kaster de ikke opp maten igjen, men tar vare på den, i alle fall i perioder. Vi kan si at tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult. Noen tvangsspisere spiser veldig mye i løpet av kort tid, men andre kan småspise hele tiden. Dette er ofte fet eller kaloririk mat. En del av de som driver med tvangsspising går på en evig slankekur, og grunnen til dette er at de har strenge fasteperioder mellom overspisingene. Dette gjør de for å holde vekta nede. Tidligere kalte man tvangsspising for trøstespising, og man trodde spisingen skyldtes mangel på viljestyrke. I dag vet man at tvangsspising ikke har noe med dårlig viljestyrke å gjøre, derfor er dette spiseproblemet like alvorlig som andre typer spiseforstyrrelser.

Tvangsspising kan føre til flere konsekvenser. En del blir overvektige, og greier å holde en noenlunde stabil overvekt. Andre kan gå mye ned i vekt alt fra 10-40 kg på kanskje noen måneder. Det er også en tredje gruppe og disse ser ganske normalvektige ut og dette skyldes hyppig bruk av slankekurer. I motsetning til anoreksi og bulimi blir tvangsspising stort sett utviklet i tyveårene eller senere. Tvangsspising er også for noen siste utvei fra anoreksi og bulimi.

For mange tvangsspisere er det følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen bygger man en beskyttende mur rundt seg. På samme måte som de som har bulimi vil vanskelige tanker bli borte når man spiser. Dette kan være vanskelige følelser, frustrasjon, savn av nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg. Siden tvangsspisere kan ha et vanskelig forhold til andre mennesker og forpliktelser, kan maten være et område hvor man vil gi seg selv noe godt.

Noen av de viktigste årsakene til at noen utvikler tvangsspising er for det første at de ikke lenger greier ”å ha” anoreksi og bulimi. De greier ikke å holde den strenge spisekontrollen og dermed sprekker det og de utvikler tvangsspising. En annen årsak er at overvektige barn blir slanket av foreldrene. Dette kan føre til at de får angst for å ikke få nok mat, og dermed spiser de ekstra mye når det ikke er noen som ser dem. Dette kan føre til at disse barna utvikler spiseforstyrrelser. Eller er en del av årsakene de samme som for de som utvikler anoreksi og bulimi.

5.1 Kjennetegn ved tvangsspising

• Gjentatte episoder med overspisinger, uten oppkast.
• Har mistet kontrollen over spisingen, slik at en føler at en ikke kan stoppe spisingen eller regulere mengden av mat. Dette kan vi se på følgende måter:
• Spiser fortere enn normalt.
• Spiser slik at en blir ubehagelig mett.
• Spiser mye mat uten egentlig å være sulten.
• Spiser mye mat i løpet av dagen uten å planlegge måltidene.
• Føler skyld eller blir deprimert etter overspisingen.
• Overspisingen forekommer gjennomsnittlig over to ganger i uken over en periode på seks måneder.
• Stress ved overspisingen eller når man prøver å kontrollere matinntaket. Når overspisingen foregår uten at men bruker medikamenter for å hindre vektøkingen.

6.0 Tidlige tegn

6.1 - i forhold til mat

• opptatthet av mat
• leser oppskrifter og kokebøker
• viser finfølelse for mat – ”jeg tåler ikke”
• spiser mindre
• foretrekker å spise alene
• lager mat for andre – men ikke til seg selv
• velger nesten utelukkende lavkalorimat
• irritabel og stresset omkring måltidene
• endret atferd i forbindelse med mat – som å skjære maten i mange små biter, flytte den omkring på tallerkenen eller smøre den utover
• kaster og gjemmer mat
• forlater bordet under måltidet, eller umiddelbart etterpå
• går på rommet elle badet etter måltidet, setter på høy musikk, TV , springen – eller alt på en gang
•  overspisinger
• spiser i skjul
• oppkast
• benekter sult når det er opplagt at hun/han må være sulten
• vurderer selvfølelsen i forhold til hva som er spist
• stress og skyldfølelse for å ha spist
• godtar ikke ikke-planlagte situasjoner som har med mat å gjøre
• svært irritabel når måltidene er tidligere eller senere enn vanlig
• drikker mye vann
• lett-drikker for å døyve sultfølelse

6.2 - humør og atferd

•         veier seg ofte
•         overdreven fysisk aktivitet – ekstra villig til å gjøre ærender som involverer aktivitet
•         samler informasjon om slanking fra magasiner, bøker etc.
•         misbruk av avføringspreparater
•         bruker store klær for å dekke avmagring
•         søvnvansker
•         generelt irritabel
•         misliker seg selv
•         trass og irritabel
•         utvikler rigide daglige rutiner
•         sosial tilbaketrekning
•         ekstra ivrig til å være hjelpsom – ofte for å kompensere for en skyldfølelse
•         svært opptatt av sult i den tredje verden
•         insisterer på at man er fet når det åpenbart er uriktig
•         ekstrem frykt for vektøkning
•         andre former for selvdestruktiv atferd

6.3 - fysiske tegn

•         vekttap
•         vektsvigninger
•         manglende eller uregelmessig menstruasjon
•         svimmelhet, eventuelt besvimelser
•         tretthet
•         magesmerter og metthetsfølelse ved inntak av små mengder mat
•         lav kroppstemperatur og fryser
•         dårlig blodsirkulasjon, kald på hender og føtter, sår kan ha vanskelig for å gro
•         blålig farge på hender og føtter
•         dunete behåring i ansikt og særlig rygg
•         mister kjønnshår og hår under armene
•         hodehår blir flatt og livløst
•         spenningshodepine og muskelsmerter
•         hovne kinn

(utdrag fra Finn Skårderud, Sterk/svak)

7.1 Fysiske symptomer og skader

Alle kroppens organer påvirkes ved betydelig underernæring. ”Alt slankes.” Det spares på energi. Den som har spiseforstyrrelser fryser, kroppstemperatur, puls og blodtrykk er redusert. Den eneste måten å fjerne symptomene på er å spise mer. Økt energiinntak vil da gå med til å  normalisere kroppsfunksjoner, til å øke forbrenning og kroppstemperatur og deretter bidra til økt vekt.

Mange av symptomene og skadene går tilbake ved normal kost og vekt. Men det finnes unntak, som beinskjørhet og redusert lengdevekst om næringsinntaket blir langevarig lavt i vekstperioden i tenårene. Det er også en økt fare for å bli ufruktbar, steril.

Plager med hud, hår og negler:

Dette er særlig et problem ved underernæring. Fører til tørr hud og rynker som skyldes uttørring og lite underhudsfett. Ved langvarig underernæring kan huden bli gulaktig på grunn av svikt i leverfunksjonen. En del plages  også av sår der hud gnisser mot hud. Spesielt tap av hodehår er vanlig. Ved stor undervekt vil noen oppdage en dunaktig behåring over hele kroppen. En annen plage er også skjøre negler som brekker.

Plager med mage og tarmsystemet:

Lavt matinntak kan føre til forsinket tømming av magesekken og forstopplese. Dette gjør at man kan føle seg mett. Det er også mange med spiseforstyrrelser som benytter avføningsmidler, og dette kan føre til at man ikke greier naturlig avføring når man slutter med avføringsmidlene, og dermed få en forstoppelse. Ved å fremkalle oppkast ved bruk av gjenstander kan dette føre til sår og hull i gane, svelg og spiserør. Stemmebåndet kan også bli skadet. De som er overvektige er utsatte for å utvikle gallesten, og risikoen øker med økende vekt.  Mange plages også av at spyttkjertlene foran ørene vokser og blir ømme. Dette skyldes at spyttkjertlene aktiveres ved store matinntak, overspising.

Forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen:

Blodet inneholder en rekke mineraler som kalles elektrolytter. Elektrolytter er kroppens salter. Forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen skyldes bruk av avføringsmidler og vanndrivende midler, oppkast eller lavt væskeinntak. Ingen av disse metodene fører til et realt vekttap, men man blir lurt til å tro det. Når man mister væske mister man også en del elektrolytter. Og når man mister elektrolytter fører dette til flere forskjellige sykdommer. Man er også mer utsatt for urinveisinfeksjoner. Kronisk uttørring kan forstyrre nyreinfeksjonen. Derfor er det viktig å erstatte væsketapet selv om man ikke spiser. Dette er spesielt viktig etter oppkast og bruk av avførende midler.

Tannskader:

Tannskader kan forårsakes av at magesyre kommer i kontakt med tennene når en kaster opp. Tannemaljen ødelegges og kan etter hvert forsvinne helt. Denne nedbrytingen av tannemaljen vil først skje i overkjeven på grunn av at underkjeven blir beskyttet av tungen. Man vil oppdage skaden ved at det først begynner med ising og senere går over til smerte. En kan også få hull i tennene på grunn av hyppig spising fordi syrebalansen i spyttet endres når vi spiser. Uttørring gjør også at man mer utsatt for tannskader.

Risiko for hjerte og kar lidelser:

Siden hjerte er en muskel vil slanking gå utover hjertemuskulaturen. Kalium mangel kan føre til uregelmessig hjerteaksjon og hjertestans. Mange som er overvektige har høyt blodtrykk, og ved vektreduksjon reduseres blodtrykket og minsker derfor faren for hjerteproblemer. De som derimot har så lav vekt at de er undervektige, kan få et så lavt blodtrykk at de kan besvime.

Hormonelle forstyrrelser:

Som tidligere nevnt påvirker lav kroppsvekt kjønnshormon produksjonen og derfor er det mange kvinner med spiseforstyrrelser som har menstruasjonsforstyrrelser eller manglende menstruasjon. Ca. 50% av de med bulimi har menstruasjonsforstyrrelser. En annen form for hormoner som kan bli påvirket ved grov underernæring er veksthormonet. Dette gjelder for folk som fortsatt er i vekstfasen.

Forstyrrelser i blodsukkerreguleringen:

Etter en overspisingsperiode på kaloririk mat med påfølgende oppkast, kan det oppstå ekstremt lavt blodsukker. Symptomer på dette er svimmelhet, uvelhet, kaldsvetting og irritabilitet. Man er spesielt utsatt for dette hvis man har hatt en fasteperiode før overspisingen, for da er insulinproduksjonen svært lav. For når man spiser produserer kroppen insulin. Insulinproduksjonen starter når vi får mat i munnhulen, og bryter ned blodsukkeret. Når man da kaster opp maten, blir ikke blodsukkerproduksjonen så høy som forventet. Dermed får vi et veldig overskudd av insulin, noe som kan føre til et faretruende lavt blodsukker.

Mange med spiseforstyrrelser spiser mye lett mat med kunstig søtningsstoff. Dette søtningsstoffet fører til økt produksjon av insulin, noe som fører til lavt blodsukker, som gjør at man blir sulten og vanskeligere å styre unna overspisingsepisoder.

Forstyrret temperaturregulering:

Mange som er undervektige plages med at de fryser selv om det er varmt. Dette skylders at man har lite underhudsfett og blodårene trekker seg sammen for å fordele blodet til indre organer. Dette kan føre til blålig hudfarge. På den andre siden er det vanlig at de som er overvektige er plaget av høy kroppstemperatur og svette. Dette er på grunn av mye underhudsfett.

Skader og plager fra muskel og skjelletsystemet:

Når fettvevet i kroppen kommer under et visst nivå synker den kvinnelige produksjonen av østrogen som er nødvendig for kalkopptak. Dette fører til at beinvevet blir porøst og dermed kan det lett oppstå beinbrudd. Når beinet blir porøst kan vi også si at vi har beinskjørhet, noe som skyldes at knoklene tappes for kalk. Beinskjørhet kan ikke helbredes, men det kan forebygges. Man kan også få muskelplager som stivhet og smerter på grunn av den psykiske belastningen. Moderat aktivitet kombinert med fysioterapi kan hjelpe mange.

Økt infeksjonsrisik

Dårlig ernæring og stor undervekt over tid, gjør blant annet at man blir mer utsatt for alvorlige infeksjoner.

Forhold rundt graviditet:

Når man har lavt matinntak under graviditeten vil en ikke oppnå tilstrekkelig vektøking. Dermed blir barnet utsatt for manglende vekst i livmoren og lav fødselsvekt, noe som kan føre til for tidlig fødsel og høyere dødelighet etter fødselen.

Andre plager:

Mange føler seg slitne og slappe på grunn av dårlig ernæringstilstand med jern og vitaminmangel. En slik tilstand kan også skyldes psykiske faktorer. Vitaminmangel kan føre til alvorlige sykdommer. Sinkmangel fører til kvalme og irritabilitet.

Det er mange forskjellige personer som har spiseforstyrrelser. Men det er fellestrekk for alle. Det er lav selvfølelse og opplevelsen av å ikke ha kontroll. Lidelsene følger alltid med en ønsket vektreduksjon og aktive handlinger for å endre sin kropp. Å endre sin kropp er tiltak for å fremme selvfølelse og kontroll. Forskjellen på slanking og spiseforstyrrelse er at noen tåler å slanke seg, andre tåler det dårligere.

Lav selvfølelse:

De personene som neppe noen gang vil utvikle en spiseforstyrrelse er de som er tilfredse med seg selv, som tror på sine egne ressurser, tåler skuffelser og kan trøste seg selv.

Lav selvfølelse er ofte tvert imot ikke nødvendigvis synlig. For å få bedre selvtillit og selvfølelse, gjør de det bedre i områder som har målbare resultater; som skole, idrett, venneflokken, et lydig barn osv. Det er en utfordring å ikke blande ytre prestasjoner med indre tilfredshet.

”Se meg for den jeg er, og ikke det jeg gjør!”, heter det.

Spiseforstyrrelsen blir en forsterkning av den lave selvfølelsen for dem som rammes. Dette er spesielt ved bulimi, for overspising og oppkast er knyttet til skam og selvforakt.

Kontrollsvikt:

Opplevelsen av å ikke ha kontroll kan ha mange opphav og mange uttrykk. Hvis personen ikke mestrer forholdet til andre, kan personen få kontrollsvikt. Eller hvis personen ikke klarer å kontrollere sin egen kropp, som for eksempel hos den som har opplevd fysiske eller psykiske overgrep. Grensene ble ikke respektert.

Mange av dem som er friske beskriver veien inn i spiseforstyrrelsen som preget av usikkerhet om hvem man er og skal bli. En fortvilt ensomhet, opplevelser av å ikke bli forstått, stor tvil, at man manglet ord for å uttrykke seg, et numment ubehag og en følelse av å ikke styre sitt liv, men av å bli styrt. En tid preget av indre kaos og forvirring.

Løsningen blir da å ta kontroll over maten. Løsningen som etter en tid blir problemet.

Personen med spiseforstyrrelsen fører en fortvilt kamp om full kontroll over følelser og prestasjoner, over kroppen og det som omgir han/henne. Denne overopptattheten blir viktigere enn det som skal styres.

”Spiseforstyrrelsen blir en dobbelt kontrollsvikt. Personen mister kontrollen over det som skulle hjelpe til å gi mer kontroll.” (sitat fra s. 23 i Finn Skårderud – Sterk/Svak, Aschehoug 2000)

Blandede følelser:

Personen med spiseforstyrrelser vet lite om hvem hun er, har ”dårlig kontakt med seg selv”. Selv om hun snakker normalt er hun dårlig til å sette navn på sine følelser. På spørsmål om hva hun føler svarer hun ofte med ”vet ikke”. Følelser kan føles som en uklar, ubehagelig uro i kroppen. Det er det som gjør det vanskelig å ha den ”indre monologen” som er nødvendig når vi bearbeider psykologiske konflikter. Ubehaget kan bli forsøkt ”sultet vekk” eller ”spist vekk”.

Følelser av lykke, ulykke, suksess og nederlag knyttes til konkrete opplevelser av kropp og mat. For eksempel kan en med spiseforstyrrelser ikke spise fordi hun/han ikke har gjort noe ekstraordinært en dag. Mat er ikke en selvfølge, men noe en må gjøre seg fortjent til. Den manglende maten er et bilde på at hun/han ikke kan unne seg selv noe godt, da hun/han ikke føler seg som et godt menneske.

En som har spiseforstyrrelser utvikler ofte en sterk avhengighet av å bli bekreftet av andre. De andre blir hennes skjebne. Hun speiler seg i deres anerkjennende blikk og kommentarer. ”Å være noen er å bli bekreftet”. Hun søker seg ofte mot prestasjoner – i skole, idrett og overfor foreldre og venner – for å få anerkjennelse. Derfor kan hun/han ofte oppleves som ”den flinke”. Å sammenligne seg med andre – å gjøre noe bedre – blir konkrete bevis på å mestre. Og mange har gang på gang fått høre at dette er det viktigste i livet.

Kontroll over spisingen blir forsøkt oppnådd gjennom en tenkning preget av svart-hvitt, enten-eller, alt-eller-intet. Enten-eller tenkningen kan komme til uttrykk i frykten for å spise litt, fordi hun helt mister kontrollen og til sist blir hundre kilo. Slik er det ofte også med følelser. Slipper hun ut litt av sinne, frykter hun at hun eksploderer.

Spiseforstyrrelser kan også vises gjennom at personen viser motstridende og blandede følelser. For eksempel kan hun/han vise stor interesse for å lage mat, men ikke spise noe selv. Være som et lite barn og klamre seg til foreldrene, for så å støte dem vekk eller å ta over omsorgen for sine foreldre hvis de har problemer.

Dette kan sees på som en klar formidling av egen forvirring.

Forstyrret kroppsbilde er en del av diagnosen for anoreksi, men det forekommer også ved andre spiseforstyrrelser. Eks: En avmagret jente står foran et speil og stirrer inn i en fet versjon av seg selv, (se forside).

Spiseforstyrrelser er kroppens konkrete tale. Den taler tydelig og overtydelig. Den som er tynget av bekymringer, forsøker å lette seg. Den som opplever et indre kaos, forsøker å glemme i overspisingen. Den som er misfornøyd med seg selv, forsøker å likne en som er ideell. Den som lengter etter kjærlighet, fyller seg med mat.

Det er kanskje dét vi ikke forstår: At det er for enkelt.

Det som er spesielt med sykdommen spiseforstyrrelser er at det er en psykisk sykdom som senere kan gi forskjellige fysiske sykdommer, og den nyttigste behandlingsformen er samtaler. Medisiner har begrenset virkning i behandlingen av spiseforstyrrelser.

Samtaler kan finne sted i mange forskjellige former, for eksempel som individ, grupper eller samtaler med familien. Miljøterapien er sentral i institusjonsbehandling. Alle de ulike formene har stort sett lik nytte, men for barn og ungdom er familiearbeidet mer effektivt.

Også hos helsesøster, allmennlegen, skolerådgiver, i psykologiske og psykiatriske tjenester, og hos fysioterapeuten kan samtaler finne sted.

8.1 Å behandle

I behandlingen av spiseforstyrrelser er det viktig å lage et trygt behandlingsforhold slik at pasienten tør å åpne seg. Også det å se etter personen bak symptomene og bidra til oversettelsesarbeidet fra mat og kropp til følelser og forhold. Det er også viktig å arbeide på slike måter at man bidrar til å styrke de selvhelende evnene hos den som har en spiseforstyrrelse og å arbeide med en forståelse av at en lidelse ikke bare rammer den som har spiseforstyrrelsen, men også de nærmeste.

At pasienten blir bedre kjent med seg selv og tørre å utforske sine følelser og reaksjoner, finne gode navn på indre følelsesliv og på forholdene til andre mennesker er noen av de største målene.

Alle har behov for å bli sett. Hvis behandleren bare ser ytre symptomer og behandler det, som for eksempel vektøkning ved anoreksia, blir det som at personen mister en løsning på sitt problem. Helsen er bedre, men personen kan føle seg like spiseforstyrret. Det kan også bli mye verre, og sjansen er stor til å utvikle bulimi (hvis personen har vært anoretisk).

Behandleren som ensidig ser på ytre atferd og symptomer, har gått i samme felle som den som bærer lidelsen. Den ytre dramatikken fanger både foreldre, venner og behandlere.

8.2 Hvordan går det?

Vi regner med at om lag 60 % blir helt friske. De øvrige fordeler seg på to grupper:

• Bedret, men kan ha restsymptomer eller andre psykiske plager.
• Om lag 20% har et dårlig sykdomsforløp: vedvarende symptomer, komplikasjoner og forringet livskvalitet.

En del blir friske av seg selv – spontanhelbredelse – men man bør ikke stole på at å vente på dette er den rette behandlingen. Absolutt ikke!!

8.3 Hva kan DU gjøre?

Hvis du har mistanker om at en venninne eller en kamerat har en spiseforstyrrelse, så fortell det til personen og si at hun/han gjerne kan snakke med deg om det. Det kan nemlig være første skritt på veien til å komme ut av uføret, og det er da hun/han må få hjelp. Det beste du kan gjøre å bare være en venn, lytte og være der for personen. Men det du må være forskiktig med er å diskutere vekt, kalorier og mat, for hun/han kan trenge noe annet å prate om.

Hvis vennen din derimot avviser deg når du spør han/henne, må du ikke ta deg nær av det og føle at hun/han ikke er vennen din mer, men fortell det at du er der om det trengs.

Du skal ikke ha ansvar for behandlingen, det skal helsepersonell og voksne ha. Så hvis vennen din betror seg til deg, så foreslå det at det er lurt å snakke med en voksen om problemet. Hvis hun/han synes det er vanskelig å snakke med foreldrene, kan hun/han snakke med helsesøster, skolelegen eller treneren. Det du kan gjøre da er å hjelpe til med å bestille time og følge henne/han til den første timen.

Du kan kontakte helsesøster og be om at hun/han tar direkte kontakt med din venn hvis hun/han ikke klarer å ta det første skrittet til å bli bra. Men før du gjør det, bør du gi personen litt tid, og det er svært viktig at du sier fra og helst får vite at det er greit. Du må ikke gå bak ryggen på personen! Du kan for eksempel si:

”Nå er jeg så bekymra for deg at nå går JEG til helsesøster. Når du er så tynn og ikke klarer å spise, kan du få mange alvorlige sykdommer. Dessuten er dette en stor påkjenning for deg.”

På denne måten kan en venn hjelpe til slik at vennen får profesjonell hjelp på et tidlig tidspunkt.

9.0 Etterord/konklusjon

I vår vestlige kultur blir selv er liten grad av overvekt sett på som stygt og unormalt, og overvektige personer blir ofte omtalt som grådige og med manglende selvbeherskelse. Denne måten å se på overvekt på har kanskje bidratt til at barn/unge utvikler en forakt overfor den som ikke har en kropp som ligner det idealbildet som vises i ukeblader og avisenes annonser. I skrekk for å bli litt god og rund starter mange unge med slankekurer som kan få uheldige følger. Hvis de som er rundt personen er våken for det som skjer, kan personen får profesjonell hjelp tidlig.

Jeg håper at slanking og spiseforstyrrelser får mye oppmerksomhet i fremtiden og at det blir satt fokus på dette i skolen. På denne måten kan både elever og lærere bli bedre til å fange opp signaler til de som får problemer. Og jeg ønsker også at det vil komme en forandring i moten slik at det magre skjønnhetsidealet ikke lenger blir fremhevet.

10.0 Kildehenvisninger

                                                      Aschehoug, 2000

Nygaard, Jofrid Alice                 Den farlige slankingen

                                                      Alma Mater, 1994

                                                      andre spiseforstyrrelser

                                                      Universitetsforlaget, 1985

Internett:

Rådet for psykisk helse                 www.psykiskhelse.no

Interessegruppa for                       www.iks.no

Spiseforstyrrelser