Innholdsfortegnelse

· Forord
· NSDAP kommer til makten
· Planlegging av massemord
· Gasskamrene kommer
· Avhenting og avreise
· Ankomsten
· I gasskammer og krematorium
· Kontorarbeid
· Økende motstand mot "dødshjelpen"
· Nye former for avliving
· Siste fase 1944-45
· Hvor mange døde?
· Etterord
· Kilder
· Vedlegg

Forord

Jeg valgte å skrive om T4-aksjonen fordi jeg synes vi har lært for lite om dette temaet i løpet av nesten 9 års skolegang. Derimot har vi lært mye om tyskernes forsøk på å utrydde jødene, så jeg ville skrive om aksjonen jeg mener har kommet litt i skyggen av "Den endelige løsningen." Dette var et stort emne å jobbe med, så jeg valgte å skrive mer om selve aksjonen og heller la være å skrive om alle rettssakene som fulgte etter krigen.

Aksjon T4

Det hadde aldri vært noen hemmelighet i Tyskland at Hitler og nasjonalsosialistene ville "rense" den germanske rase. De svake, vergeløse og kronisk syke menneskene et hån mot naturen som måtte avskaffes slik at de sunne og sterke fikk all den plass de behøvde.

Noe av det første nasjonalsosialistene gjorde etter at de fikk makten var derfor å få vedtatt en ny steriliseringslov i Tyskland. Den skulle gjelde for alle "arvelig syke," spesielt sinnssyke, mentalt tilbakestående og "asosiale." Det vil si: den skulle gjelde alle schizofrene, manisk-depressive, epileptikerne, de døvstumme, de "vanskapte," folk med klumpfot, medfødte skjelettskader og lignende. Ofrene skulle ikke ha noen mulighet til å gå imot en fattet beslutning. Det tyske folk skulle gjennom en grundig renselsesprosess.

De tyske legene gikk i gang med å sette loven ut i live. Man regnet med at 506000 mennesker måtte steriliseres. Walter Schutze, psykiater og helseminister i Bayern, uttalte at steriliseringen av de "arvelig syke og svekkede" ikke var nok til å rense folket. Alle "laverestående" mennesker måtte rett og slett avlives. Drap på slike mennesker var ikke uforenelig med høy etisk standard hos legene, dekreterte Binding og Hoche. De to forfatterne pekte også på hvor dyre slike undermålere var for samfunnet i det lange løp: å drive institusjonene var ikke billig.

Hitler planla selv utryddelse av de sinnssyke i 1932. Da nazistene kom til makten året etter, begynte folk å ane hva som ville komme. Forpleiningen på pleieanstaltene ble senket til et minstemål. Leger som var medlemmer av NSDAP ble ansatt, og motstandere av Hitlers politikk ble fjernet. I 1933 ble de fleste av Tysklands sinnssykehus åpnet for publikum. Der ble det oppført såkalte "crazy-shows" der de sykeste pasientene ble vist fram. Tusenvis av mennesker besøkte sykehusene anført av SA- og SS-menn, ivrig hjulpet av troende leger og pleiere. Omvisningene ble vanligvis avsluttet med foredrag av legene ved sykehuset. De snakket om nødvendige forholdsregler mot sinnssyke mennesker.

Det ble spredt store mengder med propaganda om hvor dyre og unyttige alle sinnssyke og funksjonshemmede var. Det ble sagt at det var direkte uetisk å la de syke lide, det beste for dem ville være å få dø. Følgen av dette var at myndighetene kunne gi hele sinnssykepleien lavere og lavere prioritet uten at noen protesterte. Pasientene ble stuet sammen som aldri før, uten at antallet leger og pleiere ble økt. De innlagte fikk dårligere kår, for lite mat og ingen terapi. Mange av de eldre direktørene ble sagt opp eller de gikk av med pensjon, og nye, nazistisk innstilte embetsmenn kom inn i stedet. Alle mente de at de mentalt syke og de funksjonshemmede bare var en byrde for samfunnet.

Ifølge en rekke vitneprov i Nürnberg-prosessen var Hitler en svoren tilhenger av eutanasi (dødshjelp). I 1935 uttalte han til sine nærmeste medarbeidere at "når krigen kommer, skal denne eutanasihistorien bli gjennomført." Hitler mente at et slikt problem var lettere å gjennomføre under en krig, for i krigstid teller ikke et menneskeliv så mye som i fredstid.

I 1938 skjedde det som skulle bli en utløsende faktor for eutanasiprosjektet (T4-aksjonen) i Tyskland. Da fikk Hitler en personlig henvendelse fra en mann ved navn Hans Kressler som nylig var blitt far til et barn med hjerneskader og funksjonshemninger. Han ba om Hitlers tillatelse til barmhjertighetsdrap på dette barnet. Hitler ga sin personlige lege og nært fortrolige dr. Karl Brandt ordre om å reise til sykehuset der barnet befant seg for å undersøke barnet og deretter forhandle med overlegen på sykehuset for å få utført eutanasi der. Legene så ingen grunn til å holde Kressler-barnet i live, og de ville selv sørge for å utfør dødshjelpen.

Da Brandt kom tilbake til Berlin igjen i julen 1938, fikk han et oppdrag av Hitler. Han skulle lage et eget program for avliving av nyfødte, mer eller mindre misdannede barn. Dette prosjektet ble helt fra begynnelsen av lagt utenom de ordinære administrative kanaler og hadde direkte forbindelse med Hitler selv. Det ble styrt av en liten gruppe nazistiske leger, men det hadde støtte fra barneleger ute i klinikkene. Alle jordmødre og barneleger måtte fylle ut detaljerte spørreskjemaer om alle fødsler og notere alt som forekom unormalt. Disse skjemaene ble sendt til legekomiteen i Tiergartenstrasse 4 i Berlin. Der bestemte legene hva som skulle gjøres med barna uten engang å ha sett dem selv.

Etter hvert som barna døde, ble det sendt ut falske dødsattester til de fortvilte foreldrene. I alt ble ca. 6000 småbarn drept i de tyske institusjonene under krigen. De få legene og sykepleierne som nektet å være med på avlivningene ble kalt hysteriske og ble truet med dødsstraff.

Planlegging av massemord

Ettersom dr. Karl Brandt hadde vist seg å ha slik heldig hånd med organiseringen av avlivingen av "sinnslidende og uhelbredelig syke barn," fikk han en ny oppgave av Hitler. Han skulle lage et eutanasiprogram som gjaldt for voksne sinnslidende og funksjonshemmede personer. Etter å ha diskutert med to av sine nærmeste medarbeidere, var Hitler kommet til at "alt liv uten verdi" skulle elimineres ved hjelp av inngrep fra legers side som medførte døden. Førerdekretet som ga tillatelse til å drepe sinnslidende personer ble aldri offentliggjort i Hitlers Tyskland, og det ble heller aldri vedtatt noen juridisk lov som tillot eutanasi. Til å begynne med var det meningen at bare det psykiaterne kalte "utbrente ruiner" skulle avlives - de livsvarige og tungt psykisk syke. Men det skulle vise seg å bli vanskelig å trekke grensene mellom disse gruppene og andre grupper psykisk syke. Til slutt var det ingen som brydde seg med å prøve.

Styringsgruppen for eutanasiprogrammet hadde mange møter og diskusjoner i Berlin sommeren 1939. I august innkalte Philip Bouhler, som sammen med Karl Brandt var sjef for eutanasiprosjektet, flere leger fra hele Tyskland til et stort møte der han erklærte at en del av de uhelbredelig sinnssyke i landet måtte elimineres, blant annet for å avgi sengeplasser for sårede soldater fra den krigen alle visste måtte komme. Han ba alt personell på anstaltene om å være behjelpelig med dette, men det skulle være en helt frivillig sak om man ville delta i programmet eller ikke. Alle legene som var tilstede sa at de ville være med i aksjonen, utenom én. Han het Gottfried Ewald og var professor i Gøttingen. Etter møtet ble Ewald bedt om å gå av som professor av Werner Heyde. Da han nektet, ble han sagt opp av samme Heyde. På møtet ble det ellers fastslått at det måtte opprettes spesialanstalter til elimineringen for å kunne holde programmet hemmelig. Bouhler avsluttet med å si at den som brøt med budet om hemmeligholdelse, risikerte dødsstraff. På nye møter i Berlin ble selve dødsmåten nøye diskutert og belyst. Kunne man arrangere store togulykker? Kunne man bruke kjemiske midler i sprøyter eller tablettform? Kunne en eller annen form for gass brukes? Forskjellige gasser og giftige stoffer ble fremstilt og utprøvd, men man var ikke helt fornøyd med virkningen. En ny metode dukket opp. Den var blitt utprøvd i Polen etter tyskernes okkupasjon, og hadde vist seg å være 100% effektiv.

Gasskamrene kommer

I Polen myrdet tyskerne samtlige psykiatriske pasienter i alle de anstaltene de nådde fram til. Tusenvis av pasienter ble skutt. Ved ett av asylene, Dziekanka, tok tyskerne i bruk en ny avlivingsmetode: Pasienter ble puttet inn i store, hermetisk lukkede lastevogner der forskjellige rør førte avgassene fra motoren inn i det indre av vognen. Så bar det i funn fart ut på veiene.

Kulloksydgassen viste seg å være uhyggelig effektiv som avlivingsmiddel. Derfor bestemte legene i Berlin seg for å bruke samme avlivingsmetode på de sinnslidende i Tyskland. Sent på høsten sendte innenriksministeren ut spørreskjemaer til alle anstalter og pleiehjem i Tyskland. Der skulle alle opplysninger om sinnssyke, tilbakestående og funksjonshemmede føres inn. Deretter skulle skjemaene sendes til en spesiell legekomisjon i Berlin og behandles der. Allerede før jul 1939 var det kommet inn titusener. Legekomisjonen som skulle bestemme hvilke av pasientene som skulle få leve og hvem som måtte dø, gikk i gang. Deretter ble lister over pasienter som skulle få "dødshjelp" sendt tilbake til de enkelte sykehus og til en transporttjeneste som ble igangsatt.

Fem av Tysklands største asyler ble valgt ut til å være de egentlige "Euthanasie-Anstalten:" Hadamar i Hessen, Hartheim ved Linz, Grafeneck i Würfemberg, Brandenburg an der Havel ved Berlin og Sonnenstein ved Pirna. Alle asylene var gamle slott og klostre som lå isolert til. Dr. August Becker skildret senere avlivingsprosessen i Brandenburg på åpenhjertig vis: "Gasskammeret var et flislagt dusjlignende rom på ca. tre ganger fem meter og tre meter høyt. Det var benker der, og langs gulvet gikk det et vannrør på ca. 1 tomme i diameter. I røret var det små hull der det kom kulloksydgass ut. Gassflaskene sto utenfor rommet og var allerede koblet til røret. I inngangsdøren var det et firkantet hull det man kunne observere ofrenes reaksjoner. Den første gassingen foregikk slik at 18-20 personer ble fulgt inn i "dusjrommet" av pleiepersonalet. Dørene ble lukket. Ingen av pasientene viste tegn til uro.

Dr. Widmann betjente gassanlegget. Etter seks minutter ble rommet luftet ut. Spesielt utvalgte SS-folk hentet de døde ut av rommet og sendte dem inn i forbrenningsovnene." Busser ble anskaffet for transport fra alle de mindre sykehusene til hovedanstalten der gassingen skulle foregå. Flere hundre av postverkets røde biler ble rekvirert og malt grå, i håp om at de da skulle vekke mindre oppsikt på veiene. Så var alt klart. Reviderte lister med navn på de syke ble sendt ut til anstalter over hele landet. Det fremgikk av følgebrev at de oppførte pasientene skulle avhentes og transporteres bort av egne busser til fastsatt dato og klokkeslett. Engstelsen bredte seg i de mindre anstaltene. Hva var det som foregikk?

Avhenting og avreise

I midten av januar 1940 rullet store grå busser fra T4 i Berlin inn på parkeringsplassene ved store og små sinnssykehus og asyler rundt om i Tyskland. Med lange navnelister i hendene gikk sjåfører og spesialpleiere inn i hospitalene og krevde å få de utpekte pasientene utlevert. I begynnelsen gikk alt forholdsvis greit. Personalet trodde at pasientene skulle til enklere og billigere institusjoner. Etter hvert som tiden gikk, ble motstanden større. Noen leger påsto at flere listeførte syke var uunnværlige arbeidere innen jordbruket og lignende, men slike historier hørte til unntakene. Praktisk talt ikke ved noen av de mindre asylene ble det sagt plent nei til avhenting og transport. Selv ikke etter at det var blitt helt klart hvor pasientene skulle hen og hva som skulle skje med dem. Nazistmyndighetene var for sterke. Bare ved en eneste av de mange hundre institusjonene som fikk besøk av T4-busser nektet institusjonssjefen å utlevere pasienter. Mannen het August Killi og var direktør for anstalten Fussbach med ca. 400 pasienter. Han lot ganske enkelt være å signere listene sjåførene kom med. Killi ble truet og forsøkt tvunget, men han ga ikke etter. Alle Killis pasienter overlevde.

Ankomsten

Hundretusener av pasienter ble ekspedert inn til de ensomt beliggende slottene. En sykesøster på Grafeneck beskrev det som hendte ved ankomsten: "Straks de sinnssyke var kommet, ble de ført til mottagelsesrommet. Transportsjefene hadde i mellomtiden gitt kontorpersonalet sykejournalene. Ut fra disse ble det foretatt en test av de enkeltes personalia. Så ble pasientene fulgt inn til et rom hvor de skulle kle av seg. Like etter fulgte en legeundersøkelse. De pasientene som var bestemt til å dø, ble ført til et annet rom hvor et mannlig pleiepersonale tik imot dem og førte dem inn i gasskammeret, hvor de ble gasset i hjel." Etter hvert hopet pasientene seg opp på Grafeneck, og man måtte se seg om etter et nytt hovedsenter. På slutten av 1940 tok Hadamar over som hovedsentral for "eutanasi"-prosjektet.

I gasskammer og krematorium

Gasskammeret i Hadamar skal ha sett ut som et stort badeværelse. Mange, men langt fra alle ofrene trodde de skulle dusje, og gikk intetanende inn. De som gjorde motstand ble brutalt kastet inn. I alt arbeidet omtrent 100 personer i Hadamar under utryddelsene. Derav var det etterhvert bare 25 som var direkte involvert i selve drapene. Resten drev med administrasjon, utferdigelse av dødsattester og kondolansebrev, kjøkkentjeneste, gartneri og landbruk. Mange sykepleiere fortalte at pasientene ble helt ville når de skjønte at det var gass som strømmet ut fra rørene i taket. Vaskehjelpene kunne fortelle om all avføringen og oppkastet som var å se på gulvet etterpå. Etter at ofrene var døde, tok krematoriebrennerne fatt. De fraktet likene fra gasskammeret til en av de store krematorieovnene ved hjelp av en miniatyrjernbane. Knoklene etter likene falt ned gjennom en rist inne i ovnen. De ble knust til mel i en knokkelmølle. Melet ble blandet med asken etter de avdøde, fordelt i passende porsjoner i urner og sendt til de etterlatte i posten.

Kontorarbeid

Det var legene som utførte "dødshjelpen" og som skrev ut og forfalsket dødsattestene. Hver lege hadde en liste med forskjellige dødsårsaker å velge imellom. Ved hvert enkelt av de fem store utryddelsessentrene ble det opprettet "spesialregistreringskontorer" som oppbevarte kopier av alle dødsattestene. Disse kontorene hadde også ansvaret for å sende urner til familiene til de avdøde. Rutinemessige trøstebrev ble også skrevet og sendt ut fra spesialregistreringskontorene. Personalet levde som i en militærleir. Det var ikke tillatt å gå ut og treffe andre mennesker, og ferie forekom sjelden. Det var dødsstraff for å si noe om det som foregikk på anstaltene. Stort sett nyttet det ikke å be om å få bli forflyttet dersom man først hadde gått inn i tjenesten.

Økende motstand mot "dødshjelpen"

Eutanasiprogrammet hadde hatt motstandere fra første stund. De ble flere etter som avlivingene økte i antall og hele T4-aksjonen rullet videre i stadig villere former. Ingen visste hva som skjedde, selv ikke de nærmest pårørende. Stadig oftere nektet de nærmeste å tro at urnen inneholdt asken etter deres slektning. Ryktene begynte å gå: ble sinnslidende mennesker simpelthen drept? Folk flest var opprørte, pasientene var jo uskyldige mennesker. Tilliten til det tyske helsevesenet sank til et lavmål. Fra Berlin sendte Goebbels ut en erklæring om at "det nåværende tidspunkt er uegnet for videre tiltak angående eutanasi." 21. August ble alle aksjoner som var satt i gang i hemmelighet og som gikk ut på å gi "dødshjelp" til de sinnssyke avblåst av Hitler.

Nye former for avliving

Det ble slutt på avlivingen med gass i asylene. Men man fant andre måter å drive "eutanasi" på - injeksjoner, piller og utsulting. Avlivingen av det "mindreverdige" liv holdt frem helt til krigens slutt. Resultatet av et møte mellom Himmler og Bouhler ble at et nytt prosjekt ble planlagt: "Aktion 14 f 13," kodeord for "de sinnssyke døde i leirene." En rekke av topplegene i T4 begynte å dra på inspeksjons- og seleksjonsreiser rundt om i de store konsentrasjonsleirene. Overalt ble sinnslidende og invalide plukket ut etter heller overfladiske kriterier. Det å ha klumpfor eller en plasterlapp på hånden kunne bety døden. I 1941 ble det kjent at nazistlederne ønsket å utrydde alle jødene i Tyskland og de okkuperte landene. Leger var altså med på utryddelsen av jødene i Europa, selv om det var SS- folk som førte an. Mot slutten av 1941 ble gasskamrene tatt ut av de psykiatriske sykehusene og installert i konsentrasjonsleirene.

Siste fase 1944-45

Mot slutten av krigen arbeidet man etter en oppskrift som var utviklet av professor Nitsche ved T4-kontoret. Hans såkalte Luminal-skjema anbefalte underernæring først, og deretter en overdose av luminaltabletter. Både leger og sykepleiere syntes dette var en grei og effektiv metode. Avlivingen ble mer og mer tilfeldig og brutal desto nærmere man kom krigens slutt. Alle som klagde over forholdene i asylene døde. Det samme skjedde med "brysomme" pasienter, for eksempel sengevætere. Også tyske soldater som hadde brutt sammen ved frontene ble sendt til Hadamar ved slutten av krigen. Ved årsskiftet 1944-45 var det opplagt at Tyskland ville komme til å tape krigen, men det dempet ikke iveren etter å få avlivet flest mulig psykiatriske pasienter. Tvert imot, både leger og administratorer ble enda ivrigere. Stadig nye krematorier ble bygd, og ovnene var ifølge vitner i drift dag og natt. Selv våren 1945 måtte talløse syke dø. Ovnene brant helt til det området de lå i måtte gis over til fienden. I maidagene 1945 prøvde noen av asyldirektørene å finne gjemmesteder for seg selv og sine familier. Andre flyktet. Det samme gjorde pleiere og pleiersker. Men i flere av de store anstaltene, Klagenfurt, Hadamar, Eichberg og Eglfing Haar, fortsatte avlivingen til siste slutt. I Kaufbeuren ble barn og ganske unge mennesker avlivet 29. Mai -33 dager etter at amerikanerne hadde inntatt området! Et annet sted oppdaget en amerikansk soldat og reporter, Robert E. Abrahams, at et stort sykehus like i nærheten av den amerikanske leiren var fullt av psykiatriske pasienter. 2. juli 1945 spurte han noen barn som lekte i gatene i byen hva slags bygninger man så der. De svarte: "Det er der man dreper de syke." De amerikanske soldatene gikk inn i sykehuset, og fant leger og sykepleiere i full gang ed å avlive pasienter med sprøyter. De siste hadde dødd bare få timer før amerikanerne kom inn.

Hvor mange døde?

Det er vanskelig å si eksakt hvor mange som mistet livet under "eutanasi"-aksjonene i Tyskland. Mange av arkivene ble ødelagt i 1945. Tyske forskere regner i dag med at mellom 100000 og 200000 personer mistet livet som følge av nazistenes ideer om "elitemennesket."

Etterord

Innholdet i denne oppgaven viser tydelig hvor grusomme og kyniske mennesker kan være. Det viser også hvor stor makt noen få mennesker kan få over en hel nasjon. Nazistene viste et skremmende menneskesyn der bare de "beste" menneskene fikk leve. Det som er mest skremmende er at det finnes paralleller til vår tid. For eksempel mener jeg at rasistene viser et lignende menneskesyn fordi de setter noen menneskers verdi over andre. Jeg lærte mye av å skrive denne oppgaven, og jeg mener jeg fikk god innsikt i emnet. Jeg synes dette var et interessant tema å jobbe med fordi jeg er interessert i å lære mer om 2.verdenskrig.

KILDER

Tekst:

Bok: Yngvar Ustvedt: Dødens leger
Internet: Disability Social History Project: http://www.disabilityhistory.org/t4prog.html
The History Place:
http://www.historyplace.com/worldwar2/timeline/euthanasia.html

Bilder:

Internet:

http://hyperion.advanced.org/12663/media/img/hadamar_graves.jpg
http://www.holocaust-trc.org/compos.htm
The History Place
Johannes High School’s hjemmeside

Vedlegg:

T4 medisinsk spørreskjema: http://www.holocaust-trc.org/medqst.html

T4 MEDISINSK SPØRRESKJEMA

                      Questionnaire 1 

                      Case no.............................................................. 

                      Name of Institution:.............................in:.................. 

                      First and family name of patient:................maiden name:......... 

                      Date of birth:.............City:......................District:....... 

                      Last Residence:.......................................District:....... 

                      Unmarr., marr., wid., div.:.....Relig:.....Racea......Natlty:......... 

                      Address of nearest relative:.......................................... 

                      Regular visits and by whom (address):................................. 

                      Guardian or Care-Giver (name, address):............................... 

                      Cost-bearer:...................How long in this inst.:................ 

                      In other Institutions; when and how long:............................. 

                      How long sick:...........From where and when transferred:............. 

                      Twin yes/no..............Mentally ill blood relatives:................

                      Diagnosis:............................................................ 

                      Primary symptoms:..................................................... 

                      Mainly bedridden? yes/no....Very restless yes/no....Confined yes/no.... 

                      Incurable phys. illness: yes/no:.......War casualty: yes/no............ 

                      For schizophrenia: Recent case......Final stage.....good remission..... 

                      For retardation: Debility:..........Imbecile:.......Idiot:............. 

                      For epilepsy: Psych. changes........Average freq. of attacks........... 

                      For senile disorders: Very confused..................Soils self........ 

                      Therapy (Insulin, Cardiazol, Malaria, Salvarsan, etc.): Lasting effects:

                      yes/no.... 

                      Referred on the basis of §51, §42b Crim. Code, etc.........By.......... 

                      Crime:............Earlier criminal acts:.................... 

                      Type of Occupation: (Most exact description of work and productivity, e.g.

                      Fieldwork, does not do much.--Locksmith’s shop, good skhled worker.--No

                      vague answers, such as housework, rather precise: cleaning room; etc.. 

                      Always indicate also, whether constantly, frequently or only occasionally

                      occupied)

Release expected soon:............................................................................. Remarks:..................................................................................................

Do not mark in this Space.

..................................... ..................................... .....................................

Place, Date...................................... ....................................................... Signature of medical director or his representative)

a German or related blood (German-blooded), Jew, Jewish Mischling (half-breed) 1st or 2nd degree, Negro (Mischling), Gypsy (Mischling), etc.

Translated in Robert J. Lifton, The Nazi Doctors: Medical Killing and the Psychology of Genocide (New York, 1986), pp. 68-69.