Tyskland er etter gjenforeningen nok en gang blitt en stormakt. Om Vest-Tyskland ikke var det fra før, er staten Tyskland i dag et betydelig europeisk maktsentrum, og blir vel nærmest som en stormakt å regne. Til dette knytter det seg en rekke forventninger.

Det er som kjent ekstra viktig at stormaktene er i stand til å løse verdensproblemene på en konstruktiv måte. Videre er det av stor betydning at de klarer å bruke sin store innflytelse på verdenspolitikken til noe positivt. Helst bør dette foregå gjennom FN. Dette har vi sett at USA og tidligere Sovjetunionen har klart med glans de siste årene, og jeg forventer at Tyskland makter å følge opp den positive utviklingen.

I tillegg til arbeidet i FN, har Tyskland flere muligheter til å markere seg positivt. Tyskland er av de sju rikeste landene i verden, og hører derfor med til gruppen vi kaller G7-landene. Disse kommer sammen med jevne mellomrom, oftest i forbindelse med økonomisk støtte til andre trengende land. Her har vi sett at nettopp Tyskland har vært det landet som har gått i bresjen for massiv økonomisk støtte til reformprosessen i tidligere Sovjet. Så langt har ikke G7-landene drøftet så mange andre spørsmål, men jeg forventer at Tyskland vil fortsette å vise solidaritet med andre land som også trenger økonomisk støtte for å gjenreise velferden.

Tyskland er pr. i dag Europas ledende stat innen teknologi og forskning, kanskje spesielt innen automasjon og gentekonologi. Jeg tror at dette vil kunne komme til å bringe betydelige resultater med tiden, slik at Tyskland på denne måten vil kunne bidra med mange nye erfaringer og kunnskap innenfor vitenskapen.

Det finnes også forventninger som de fleste vestlige land tar som en selvfølge. Vi forventer alle sammen at Tyskland forblir et demokratisk samfunn, og at det retter seg etter menneskerettighetene. Videre er det viktig at de sikrer freden i Europa, og at de for all del ikke provoserer fram noen konflikter. Dette siste punktet er det knyttet stor oppmerksomhet til, da de fleste kjenner Tysklands historie i dette århundret.

Kort sagt : Det finnes et hav av forventninger til den nye europeiske stormakten. Ikke så rart, vil man kanskje si, da landet har utrolig mye konstruktivt å bidra med på de fleste områder.

I oktober 1990 falt muren i Tyskland. Steinkolossen som i drøye førti år markerte det store skillet mellom makthavende på hver side av den kalde krigen, gikk ubønnhørlig til grunne.

Et velstående Vest-Tyskland og et kriserammet Øst-Tyskland er igjen én stat. "En fattig og en rik" er kanskje en grei betegnelse for "bruden" og "brudgommen", som lovte hverandre "evig troskap" den 3. oktober 1990. Forventningene denne datoen var minst like høye som feststemningen. Kanskje spesielt for øst-tyskernes del som siden etterkrigstiden har slitt under kommunistisk styre.

Det at Tyskland i årene framover kommer til å bruke ganske mange milliarder D-mark på å få tidligere Øst-Tyskland på fote igjen, er det ingen tvil om. Jeg forventer at Tyskland kan høste mange nye erfaringer og bringe dem videre. På den måten kan vi kanskje få en "modell" for hvordan man kan være med på å gjenreise velstanden i resten av de tidligere Warzavapakt-landene også. Da vil i så fall Tyskland ha gitt et betydelig bidrag til arbeidet som er knyttet til reformprosessen i de østre deler av Europa.

Men selv om det nye Tyskland kan bidra med mye, er det er ikke uten grunn at mange ser på samlingen av Tyskland med kritiske øyne. Mange vil nok hevde at Tyskland sonet en dom

som de slapp for billig unna. Kanskje spesielt eldre mennesker som husker den andre verdenskrig, vil slutte seg til denne påstanden. For andre kan den virke noe urimelig.

Det legges i hvertfall spesielt merke til det Tyskland foretar seg utenom det rent rikspolitiske. Nåværende styresmakter er

klar over denne situasjonen, og ønsker med alle midler å vise seg som en stat man kan tilegne ansvar. Det gikk ikke mer enn et par måneder etter samlingen, før landet fikk sjansen til dette.

Tidligere Vest-Tyskland hadde sammen med USA støttet Saddam Husseins Irak med våpen under krigen med Iran. I lys av Iraks invasjon av Kuwait i august 1990 var plutselig det hele snudd, og vi fikk en vestlig allianse mot Irak. Saddam Hussein var

likevel ikke innstilt på å gi seg med det første. Mange husker vel hans etterhvert så berømte scud-raketter. De var først og fremst siktet inn mot Israel i et desperat forsøk på å dra dette landet med i krigen.

Israel er som kjent en nasjon enhver med et visst minimum av historiekunnskap utmerket godt klarer å knytte til Tyskland. Verre ble det da det ble kjent at mange av stridshodene Saddam Hussein brukte antagelig var tyske. Og da det på toppen av alt

dette var fryktet at stridshodene kunne inneholde giftig gass, gikk nyheten over hele verden : "Tysk gass settes igjen inn mot jødene".

Tyskland reagerte umiddelbart med støtteerklæringer til jødene og massiv økonomisk støtte som stort sett gikk med til å sikre befolkningen i de store byene som Tel Aviv og Jerusalem gassmasker. Man kan vel si at Tyskland bestod denne første prøven de ble satt på, men riper i lakken ble det.

Det forventes også at Tyskland skal ha en rimelig liberal holdning til innvandring, og det har de også. I dag er det bosatt nærmere seks millioner utlendinger i Tyskland. De utgjør altså oppunder ti prosent av hele befolkningen. Samtidig har ikke situasjonen forandret seg så radikalt for øst-tyskerne som mange håpte på da Tyskland ble gjenforent. I dag er arbeidsledigheten i Tyskland som i mange andre land, urovekkende høy.

Man kommer heller ikke bort i fra at en del av bitterheten fra en tapt krig kan gå i arv i flere generasjoner. I tillegg til alt dette var det fra dette landet Adolf Hitler regjerte, det er dette landet som slaktet rundt seks millioner jøder, og det er dette landet som for mange står som et uhyggelig symbol på rasehat og nazistiske ideologier.

Dette er et problem det moderne Tyskland kommer til å måtte leve med i lang tid framover, men det som virkelig er urovekkende med det er at landet på grunn av overnevnte momenter utgjør en ganske god grobunn for rasisme. Dette har senest kommet til uttrykk de siste dagene, for ikke å si ukene, med massedemonstrasjoner mot innvandring og angrep på

flere asylmottak i Rostock og andre byer.

Ser man nøytralt på forholdene slik de virkelig er, virker det kanskje ikke så spesielt. Lignende demonstrasjoner og gateslag har vi jo også vært vitne til her i lille Norge, så på den

måten kan man bare si at "det skjer også der". Det er ikke før man setter hendelsene inn i et historisk perspektiv at det blir ekstra skremmende når slike ting skjer i Tyskland.

Jeg forventer at Tyskland klarer å løse dette problemet - om nødvendig med makt. Holdningsskapende arbeid blir viktig i kampen mot rasisme.

For at Tyskland skal klare å mestre overnevnte problemer, tror jeg det er viktig at landet knytter seg til Europa. Maastrichtavtalen innenfor EF tror jeg betyr mer for Tyskland enn for noen annen europeisk stat. Gjennom den vil vi i steden for et tysk Europa få et europeisk Tyskland.

Jeg forventer at Tyskland opprettholder, helst styrker, sine nære bånd til resten av Europa. Klarer landet det, tror jeg tyskerne har kommet langt.

Forventninger til Tyskland er det som tidligere nevnt mange av, men størst oppmerksomhet er det nok knyttet til alt som har med innvandring og utenrikspolitikk å gjøre. Klarer Tyskland å innfri forventningene på disse områdene, tror jeg landet med årene vil bli en naturlig del av Europa som det ikke knyttes noen skepsis til.