Stadig får vi høre om at ungdomskriminaliteten øker gjennom media, at det etterhvert har blitt et stort problem for dagens samfunn, men medias framstillinger må man noen ganger ta med "en klype salt". Det stemmer nok at antall registrerte overtredelser har økt de siste årene, men det er ikke dermed sagt at antallet forbrytelser har gått opp. Det er veldig lett og dra denne konklusjonen uten videre omtanke, men faktum er at årsakene til "økningen" kan bla. skyldes lovendringer, intensivert oppklaringsinnsats fra politiets side, endrede rapporteringsrutiner, eller andre utenforliggende forhold. Også folks villighet til å anmelde ulike typer lovbrudd, vil sannsynligvis variere over tid. Årlig kommer nye lover og regler til som omfatter stadig nye sider som tidligere ikke har vært straffbare, det er dermed veldig lett og dra konklusjonen dit hen at antall forbrytelser øker når antall straffedømte øker, men slik er det altså ikke. Statistiske undersøkelser viser at dagens kriminalitet knapt har økt med noen fattige promille. Men noe som bør merkes er at kriminaliteten i dag har gjennomgått en mer brutaliserende prosess. Antallet forbrytelser ser ikke ut til å ha noen merkbar økning, men omfanget av den enkelte kriminelle handling har endret seg. Jevnt og trutt har hærverk og de mindre vinningsforbrytelsene utviklet seg til å bli grovere, mer voldelige og ofrene er flere.

Omfattende spørreskjema-undersøkelser gjort i 1992 og 1996 av skoleungdom i Oslo, viser at det bare har forekommet en svak økning i omfanget av grovere voldskriminalitet blant gutter (Bakken, 1997). Samtidig ser det ut til at tenåringsgutter i mindre grad enn før begår hærverk og vinningsforbrytelser.

Når det gjelder jenter, er forskjellene mellom tallene fra 1992 og 1996 små og ubetydelige.

Ungdomstiden framstår som en "høysesong" for å begå kriminalle handlinger og for å etablere en livsstil på kant med loven. Både norsk og utenlands forskning viser at det totale omfanget av selvrapporterte lovbrudd i befolkningen øker fram til et toppunkt i midten av tenårene, for så å avta gradvis ( Gold & Reimer, 1975 ). Selv om menn utøver kriminelle handlinger oftere enn kvinner, synes den samme aldersforskjellen å gjøre seg gjeldene for begge kjønn. ( Se vedlegg 1 )

Nyere forskning har imidlertid avdekket geografiske forskjeller med hensyn til hva som ligger til grunn for den karakteristiske sammenhengen mellom alder og totalomfanget av kriminelle handlinger ( Farrington & Wikström, 1994 ). En stor undersøkelse fra Stockholm viste at den gradvise økningen i registrerte lovbrudd fram mot slutten av tenårene skyldtes økt lovbruddsforekomst hos den enkelte overtreder. I en liknende studie av menn fra Londons arbeiderstrøk ble det avdekket at alderskurven skyldtes at stadig flere unge begikk overtredelser ettersom de ble eldre. I begge disse undersøkelsene begynte det totale omfanget av registrerte lovbrudd å avta ved 18 års alderen.

Både norsk og utenlands forskning viser at kriminalitet er et utpreget storbyfenomen ( Hengeler, 1989 ). Det er først og fremst ungdommer i Oslo som skiller seg ut her til lands. Hovedstadsungdom hadde oftere begått innbrudd, alvorlige skadeverk og tyveri av større verdier. Dessuten var de mer belastet når det gjaldt utagering og problematferd i skolen, og hadde oftere vært i kontakt med politiet i forbindelse med ulovligheter. De var også mer involvert i illegal rusmiddelbruk.

Hvilke kriminalitetsfremmende forhold gjør seg mere gjeldene i storbyene enn på landsbygda?

Mange har pekt på at det synes å være en overhyppighet av ugunstige livsbetingelser i de større byene, deriblant fattigdom, arbeidsledighet, svake sosiale nettverk, ansvarspulverisering og sviktende uformell sosial kontroll, samt ustabile familieforhold og høye skilsmissetall. Det moralske forfallet er størst i storbyene, har det blitt hevdet, og samtidig er oppslutningen om et aktivt kristenliv lav.

Hirsch har utviklet en teori som går ut på at svake familie- og vennskapsbånd, samt mangelfull sosial integrering, er medvirkende årsaker til at unge mennesker blir involvert i kriminelle handlinger. Mistilpasning eller svak forankring i forhold til skolen og andre sentrale soslialiseringsinstitusjoner, utgjør et annet sentralt punkt i teorien. Andre aspekter handler om tilpasningsvansker, psykiske problemer, utslåtthet og marginalisering.

Basert på forskning vil jeg si at unge lovbrytere er mer problembelastet enn andre. Lovbruddsvirksomheten henger bl.a. sammen med tyngre drikking og illegal rusmisbruk, tilpasningsvansker i skole- og arbeidsliv, og med et bredt spekter av normbrudd, utageringsatferd og risikoøvelse. Stort sett er det slik at jo større problemene er, desto høyere er graden av kriminell aktivitet. Enkelte risikofaktorer kan identifiseres allerede i førskolealder. Tidlige atferdsproblemer og samhandlingsvansker synes å gi en spesielt ondartet prognose.

Men sammenhengen mellom sosial klasse og lovbruddsvirksomhet er eksempelvis uklar, og det er lite som taler for at ungdom fra lavere sosiale klasser er mer utsatt for å bli involvert i kriminelle handlinger. Trolig finnes det like vel en liten, tungt kriminelt belastet gruppe, som er sterkt marginalisert, og som lever under dårlige materialle og økonomiske kår.