1.0 Innledning

Da det skulle velges et emne for den individuelle prosjektoppgaven, var valget enkelt. Vietnam-krigen. Vietnam-krigen er et vidt tema med mye interessant stoff. Personlig valgte jeg emnet fordi jeg interesserer meg for verdens kriger. Jeg vet en del om Vietnam-krigen, men siden det er et såpass vidt tema vil jeg utdype meg i temaet og lære mer.

 

 

1.1 Problemstilling

Siden Vietnam-krigens motiv ikke er så lett å forstå, vil jeg prøve å finne ut litt om hvorfor krigen fikk slik et fatalt utfall. Et av hovedspørsmålene jeg vil finne svar på er hva den egentlig konflikten var. Jeg vil også finne ut hvem som var engasjert i krigen og hvorfor.

 

Som oppgave vil jeg ta for meg Vietnam før den i dag kjente ”Vietnam-krigen”, under selve krigen og til slutt konsekvensene krigen fikk. Dersom oppgaven blir for snever, vil jeg fortelle litt om våpen og maskinene som ble brukt under krigen. Jeg vil også prøve å utdype meg i de forskjellige slagene og operasjonene som ble kjempet under krigen. 

 

<bilde> Ngo Dinh Diem	<bilde> General Westmoreland
<bilde> Richard M. Nixon	<bilde> Ho Chi Minh
<bilde> John F. Kennedy	<bilde> Lyndon B. Johnson

 

 

2.0 Frankrike koloniserer Vietnam

I 1861 kom franskmennene til Vietnam og skulle etter hvert ta styringen. Frankrike hadde tidligere kolonisert både Laos og Kambodsja og ville nå kolonisere Vietnam.

Etter en lang kamp erobret franske soldater Vietnam i 1883, og i 1893 ble Vietnam slått sammen med Laos og Kambodsja til det såkalte Fransk Indokina. Vietnameserne fortsatte å kjempe mot okkupasjonen, og på 1930-tallet kom det til opprør mot franskmennene, som svarte med å henrette flere av opprørerne.

 

Under den 2. verdenskrig ble Frankrike beseiret og okkupert av Tyskland, som overførte Indokina til sin allierte Japan. Under okkuperingen hadde Vietnam mistet 20 millioner av sin befolkning.

 

Det var i denne perioden at den nordvietnamesiske lederen Ho Chi Minh stod fram. Da Ho Chi Minh slo seg ned i Bangkok i Thailand kom han i kontakt med flere vietnamesiske opprørsgrupper, som han forente i motstandsbevegelsen Vietminh, der kommunistene var toneangivende. Da japanerne kapitulerte i 1945, gav Vietminh ordre om oppstand og tok makten i Hanoi. Der erklærte Ho Chi Minh Den demokratiske republikken Vietnam som en selvstendig stat, da Bao Dais regjering gikk av og keiseren selv abdiserte.

 

2.1 Dominoteorien

I 1949 klarte kommunistiske opprørere, ledet av Mao Zedong, å styrte Kinas nasjonalistiske regjering etter en 20 år lang kamp. Plutselig hadde Nord-Vietnam en mektig nabo som så med stor sympati på deres politiske mål. Dette ble en ny bekymring for de vestlige landene. På 1940-tallet og i tre følgene tiår betraktet mange vestlige regjeringer, særlig USA, kommunismen som et slags virus, og fryktet at dens politiske ideologi skulle spre seg til nabolandene. Dette ble kjent som ”dominoteorien”. Altså hvis Vietnam falt under kommunistisk styre, ville resten av Sørøst Asia følge etter.

 

For å forhindre dette, fulgte USA en politikk som ble kalt ”oppdemming”. Dette innebar at landet ville forsøke å hindre, om nødvendig med militærmakt, at kommunismen spredte seg fra et kommunistland til ikke-kommunistisk land.

 

2.2 Genève-avtalen

Frankrike hadde sine grunner til ikke å slippe taket i Vietnam. Under 2. verdenskrig var landet blitt okkupert og ydmyket av Tyskland. Nå ønsket franskmennene å gjenvinne noe av sin tidligere makt og prestisje i verden. De startet et felttog mot Vietminh-soldatene og jaget dem ut av den nordlige hovedstaden Hanoi og ut av havnebyen Haiphong.

 

Ho Chi Minhs militære øverstkommanderende, Vo Nguyen Giap, lærte raskt at når hans Vietminh-soldater kjempet mot franskmenn i konvensjonelle slag, ble de alltid påført store tap. Derfor endret han taktikk og begynte med geriljakrigføring. Hans soldater lå i bakhold, satte opp minefeller og gjennomførte lynraske raid. De hakket løs på de franske troppene og ødela både deres moral og deres politiske støtte i hjemlandet. Slik fortsatte konflikten i 8 år.

 

Til slutt bestemte de franske generalene seg for å legge en felle for å lure Vietminh-soldatene ut i åpent lende. I mars 1954 opprettet de en stor, befestet leir i en fjerntliggende dal nordvest i landet, kalt Dien Bien Phu. Nesten 17000 franske soldater lå klar og ventet på angrepet fra Vietminh.

 

Ganske riktig angrep Vietminh, men ikke slik franskmennene hadde forestilt seg det. Dien Bien Phu var omringet av en ring av høye åser. Vietminh-soldatene, støttet av tusener av kinesiske frivillige, fraktet tungt artilleri opp på åsene, der det ble skjult i huler, usynlig fra luften. I sin befestede leir ble de franske soldatene utsatt for et stadig bombardement. Likevel var Dien Bien Phu godt beskyttet mot et angrepforsøk langs bakken. Vietminh-soldatene hadde lidd store tap i slike frontalangrep, og begynte nå å grave tunneler under de franske forsvarslinjene. Når granater og gevær tok en pause, kunne de franske troppene høre fienden grave under dem. Det hendte at soldater brøt opp gjennom bakken i desperate selvmordsangrep.

 

Etter en to måneders beleiring gav franskmennene opp. Slaget ved Dien Bien Phu hadde kostet dem seieren i krigen, og Frankrike gav opp kolonien Vietnam. På det meste telte de franske styrkene på over 390000 mann. De franske soldatene hadde under denne tiden mistet 75000 soldater. Samtidig hadde Vietnam mistet 300000 i kampen for uavhengighet.

 

Krigen endte med en fredskonferanse i Genève i Sveits, der en fredsavtale ble inngått. Deltakerne i avtalen var Vietminh, de ikke-kommunistiske vietnameserne, Frankrike, Kina, Sovjetunionen, USA og Storbritannia. Vietminh tok det for gitt at seieren over Frankrike ville gi dem kontrollen over hele landet, men slik skulle det ikke gå. Både kineserne og russerne ba innstendig om at nordvietnamesere måtte godta en avtale som var akseptabel for vestmaktene. Det var stikk i strid med de amerikanske teoriene om en kommunistisk verdenskonspirasjon.

 

Etter ti ukers frem og tilbake endte det med en avtale. Frankrike oppgav sin tidligere koloni, og Vietnam skulle deles i et kommunistisk Nord-Vietnam og et ikke-kommunistisk Sør-Vietnam. Imellom landene skulle det være en demilitarisert sone. Innen to år skulle det avholdes frie valg som skulle avgjøre hvem som skulle lede et forent Vietnam. De frie valgene ble aldri holdt.

 

2.3 Borgerkrig bryter ut

Etter 2. verdenskrig var USA preget av frykt for kommunismen og de land som hadde innført den kommunistiske politikk i systemet. Denne frykten ble forsterket da Sovjetunionen viste seg å ha atomvåpen som kunne konkurrere med de amerikanske. Etter hvert som den kalde krigen ble kaldere, forsøkte Vietnam å tilpasse seg Genève-avtalen. I nord var Ho Chi Minh den ubestridte lederen, mens i sør ble Ngo Dinh Diem utnevnt til statsminister.

 

Diem hadde påtatt seg en utrolig vanskelig oppgave. Han hadde ingen militære styrker, politikorps eller statsadministrasjon og en svak økonomi. På toppen av det hele hadde Diem mange fiender. Diems regime var truet av mektige bevæpnede religiøse grupper som kalte som Cao Dai og Hoa Hao, og gangsterbander. I en slik situasjon var det nødvendig å ha en leder som kunne forene alle disse gruppene. Men Diem hadde ingen slike egenskaper. Han gikk til aksjon mot de religiøse gruppene og gangsterbandene, men på en så klumsete måte at mange uskyldige ble drept. Dette økte bare motstanden mot ham.  

 

Amerikanske politikere hadde alvorlige forbehold når det gjaldt Diem, men han var en pålitelig anti-kommunist, og det fantes ikke noe alternativ til ham. Diem ble oppmuntret til å glemme de frie valgene som skulle gjennomføres i henhold til Genève-avtalen, siden han sannsynligvis ville ha tapt. Med amerikansk hjelp begynte han isteden å skape en uavhengig stat i Sør-Vietnam. I nord ble Ho Chi oppfordret av sine allierte i Kina og Sovjetunionen til å gjøre det samme. Han håpet at folket i sør ville reise seg mot Diem-regimet og kaste ham. Kina og Sovjetunionen var opptatt av å unngå at USA engasjerte seg i en større krig i Vietnam, noe de visste ville skje hvis Nord-Vietnam forsøkte å ta over i sør.

 

Med typisk mangel på politisk innsikt trodde Diem at han kunne styrke sin egen stilling ved å angripe Ho Chi Minhs støttespillere i sør. Han satte i gang en ”angi en kommunist”-kampanje som bare førte til at kommunistsympatisørene i sør organiserte seg i kampgrupper for å forsvare seg. Disse gruppene ble kjent som ”Vietcong”.

 

Fram til 1957 førte Diem kamper mot kommunistiske opprørere. På denne tiden var 2000 kommunister døde og 65000 ”mistenkte kommunister” tatt til fange. Kommunistene svarte med å snikmyrde lokale statstjenestemenn og gjennomførte geriljaangrep mot regjeringshæren.

 

Etter hvert som geriljakrigen fortsatte, begynte regimet i nord å følge en mer aktiv linje. Istedenfor å overlate vennene i sør å kjempe med egne midler, begynte Nord-Vietnam å sende både soldater og utstyr ned til Vietcong. Det ble anlagt en elendig men effektiv vei som senere ble kjent som ”Ho Chi Minh-veien”. Denne ruten overtrådte grensene til både Laos og Kambodsja før den nådde Sør-Vietnam.

 

Ved slutten av 1957 hadde konflikten i sør utviklet seg til å være en regulær borgerkrig. Diem svarte med å

opprette befestede byer, ”Agrovilles”, utenfor kommunistkontrollerte områder. Dit ble bondebefolkningen tvangsflyttet for å isolere dem fra de kommunistiske opprørerne. Slike klossete tiltak gjorde Diem enda mer upopulær. I 1960 samlet kommunistene og andre grupper som var motstandere av Diem, seg i en bred opposisjonsbevegelse kalt ”Den nasjonale frigjøringsfront”, eller FLN.

 

I USA vokste bekymringene over Vietnam hver dag. Den nye presidenten John F. Kennedy trodde at hvis Diems regime falt, ville dominoteorien slå til og trolig spre seg helt til Afrika. Siden så mye stod på spill, besluttet Kennedy at Diem måtte støttes for enhver pris.

 

3.0 Supermakten USA øker sitt engasjement

Den amerikanske innblandingen økte. Militære rådgivere begynte opplæring av den sørvietnamesiske hæren, og etterretningstjenesten CIA organiserte antikommunistiske grupper i landet. Diems upopulære ”agroville”-politikk ble videre utbygd, og det ble opprettet 3700 befestede ”strategiske landsbyer”. Hensikten var igjen å hindre kontakt mellom bondebefolkningen og opprørerne, og å sikre regjeringen brohoder i truede områder. Men uansett hvor mye hjelp USA bidro med, kunne de ikke støtte for Diem i den vietnamesiske befolkningen.

 

Situasjonen forverret seg snart, og i 1963 gikk krigen mot kommunistene i sør så dårlig at 2600 av de ”strategiske landsbyene” var blitt ødelagt. Men overraskende nok var det ikke kommunistene som hadde sørget for Diems endelige fall, men derimot buddhistene. Blant Diems mektige familie var hans bror, den romersk-katolske erkebiskopen Ngo Dinh Thuc. Selv om buddhismen var den viktigste religionen i Vietnam, hadde Thuc forbudt bruken av buddhistiske flagg under en buddhistisk høytid.

 

Konflikten med buddhistene ble det som skulle til for at Diems motstandere planla å styrte ham. 1. november 1963 gjennomførte opprørerne et kupp mot Diem, som ble henrettet sammen med sin bror Ngo Dihn Nhu.

 

Men flere sjokk skulle følge. 22. november ble president John F. Kennedy skutt av en snikmorder i Dallas. Han hadde støttet det amerikanske engasjementet i Vietnam, mens hans etterfølger, Lyndon B. Johnson, var mer usikker.

 

3.1 Rullende torden

Da Lyndon B. Johnson overtok presidentvervet etter drapet på Kennedy, var situasjonen i Vietnam verre enn noensinne. Selv om Sør-Vietnam disponerte flere soldater og var bedre utstyrt, tapte de like fullt mot

opprørerne som nå kontrollerte en tredjedel av landet. Opprørerne følte seg nå så sterke at de angrep sørvietnamesiske tropper direkte, i stedet for å bruker geriljametoder. Johnsons militære rådgivere spådde et raskt sammenbrudd, og presidenten følte at han ikke hadde annet valg enn å støtte Sør-Vietnam med enda mer amerikansk hjelp.

 

Johnson trengte et påskudd for å gjøre dette, for å kunne rettferdiggjøre både kostnadene og de sannsynlige tap av amerikanske liv overfor velgerne. I august 1964 skjøt nordvietnamesiske patruljebåter mot amerikanske marinefartøyer i Tonkinbukta utenfor kysten av Nord-Vietnam.

 

De amerikanske fartøyene skulle gi dekning for sørvietnamesiske kommandoangrep, og nordvietnameserne mente derfor at de hadde all grunn til å betrakte dem for legitime angrepsmål. Men overfor Kongressen fremstilte Johnson angrepet som et eksempel på nordvietnamesisk aggresjon og et bevis på Nord-Vietnams intensjoner om å føre krig mot USA. Kongressen støttet ham ved å vedta ”Resolusjonen om Tonkinbukta”, som gav den amerikanske presidenten rett til å ta militære avgjørelser uten først å rådføre seg med Kongressen.

 

Et sterkere amerikansk engasjement ville bety flere døde og sårede amerikanske soldater, noe som igjen ville føre til sterkere motstand mot krigen i befolkningen. For å gjøre denne effekten så liten som mulig besluttet Johnson å bruke flyvåpenet, som utvilsomt var den mest effektive og avanserte krigførende enhet i hele verden. Johnson håpet at amerikanske bombefly raskt ville ødelegge Nord-Vietnams evne til å føre krig, med minimale tap av amerikanske liv. Dette var tanken bak ”Operasjon rullende torden”, som begynte i mars 1965.

 

”Operasjon rullende torden” ble den mest omfattende bombingen i historien. Amerikanske fly slapp tusenvis av bomber og ødela fabrikker, veier, broer og forsyninger i Nord-Vietnam. Ødeleggelsene var store, og tusener av vietnamesere ble drept. Den amerikanske offiseren Curtis LeMay oppsummerte den amerikanske hensikten og holdningen perfekt da han uttalte: ”De må trekke til seg hornene og stanse aggresjonen, ellers skal vi bombe dem tilbake til steinalderen.”

 

Men LeMay forstod ikke hovedpoenget. Det vietnamesiske folket var ikke primitivt, men landet var et av verdens minst utviklede, teknologisk sett. Slike bombeangrep som ”Operasjon rullende torden” ville hatt enorme virkninger på et industrialisert land, men nordvietnameserne hadde ikke gjort seg avhengige av teknologi. Landet var i hovedsak basert på jordbruk, med enkle transportveier og basisindustrier. Veier, jernbaner og fabrikker ble raskt bygd opp igjen, og ved hjelp fra Kina og Sovjetunionen kompenserte for tapene av våpen og andre forsyninger.

 

3.2 Amerikanske soldater rykker inn

De økende luftkampene førte til at det ble nødvendig å bygge amerikanske flybaser i Vietnam. Øverstkommanderende, general Westmoreland, tvilte på at den sørvietnamesiske hæren var i stand til å forsvare disse basene, og bad om at amerikanske soldater måtte få oppgaven. De første amerikanske kampstyrkene ble landsatt i Da Nang i mars 1965. Andre styrker fra Amerikas allierte ble også sendt for å hjelpe sørvietnameserne. Blant annet kjempet 8000 australiere og 60000 sørkoreanere i Vietnam.

 

De amerikanske generalene var sikre på at den sørvietnamesiske hæren aldri kunne vinne krigen, og var utålmodige etter å få sendt egne soldater ut for å bekjempe kommunistene. De sørvietnamesiske soldatene hadde alltid vært motvillige mot å kjempe, og etter hvert som det amerikanske engasjementet økte, mente mange at de amerikanske soldatene kunne gjøre jobben for dem.

 

Mot slutten av 1965 var det 23000 amerikanske soldater i Vietnam. To år senere var det 535000. General Westmoreland fulgte en strategi han kalte ”Oppspor og ødelegg”. Han tok i bruk alle de høyteknologiske hjelpemidler som fantes, for å finne og utslette opprørerne i sør. I helikopter ble soldatene fraktet til fjerntliggende områder der fienden var observert. De stod i stadig radiokontakt med hovedkvarterene. I løpet av minutter kunne offiserene be om bombestøtte fra hangarskip utenfor kysten, som stod i konstant beredskap for å unnsette soldater ute i felten.

 

Flyene som ble utsendt kunne oversprøyte fiendens soldater med brennende napalm eller utsette dem for maskingeværild. Napalm, som er en livsfarlig, bensinbasert væske, ble også mye brukt for å ødelegge rismarker. Etter hvert begynte amerikanske fly å sprøyte store områder i Vietnam med et stoff kalt ”Agent Orange”, som ødela de store regnskogene der de kommunistiske geriljasoldatene skjulte seg.

 

I begynnelsen kunne det virke som om Westmorelands krigføring ville lykkes. Fra 1965 til 1967 var antallet drepte eller sårede kommunister nesten 200000 mens det amerikanske var 13500. Det så ut til at Amerikas overlegne teknologi både ville vinne krigen og holde de amerikanske tapene nede. Men i lengden sviket Westmorelands strategi av samme årsak som bombingen. Hver gang amerikanske soldater hadde ryddet et område for fiendtlige soldater, dukket de opp igjen i løpet av noen måneder.

 

Kommunistsoldatene som kjempet i sør, hadde to store fordeler i forhold til sine fiender. For det meste ble de støttet av bondebefolkningen i områdene de opererte i, og kunne forsvinne anonymt blant dem når fienden rykket inn. De kunne også selv bestemme når og hvor et angrep skulle settes inn. Gjennom hele krigen ble ni av ti trefninger mellom kommunistene og amerikanerne igangsatt av kommunistene. Amerikanerne og sørvietnameserne måtte nøye seg med å lete etter fienden og fant ham ofte ikke før de selv ble angrepet.

 

4.0 Kommunistene slår tilbake

Ved årsskiftet 1967-68 skulle Amerika få litt av et sjokk. Det nye året startet dårlig, med angrep mot isolerte amerikanske baser. Verst gikk det ut over Khe Sahn, en base for elitesoldatene fra marinekorpset like ved grensen til Nord-Vietnam. Den ble beleiret i månedsvis. Khe Sahn fikk etter hvert en symbolsk betydning, idet den ble et bilde på at USA slett ikke hadde tenkt å la seg jage ut av Vietnam.

 

General Westmoreland var så fast bestemt på at basen ikke måtte falle at han fløy 600 soldater og lot B-52 bombefly slippe 100000 bomber over de 12 kvadratkilometerne jungel som omgav basen. Slik ville han ødelegge den usynlige fienden som skulte seg der. Dette er det mest intense bombeangrep i krigshistorien.

 

President Johnson ble også svært opptatt av denne basens skjebne. I det hvite hus var det blitt laget en sandkassemodell av basen og Johnson kunne vandre rundt modellen mens han leste de siste rapportene. Men med krigens særegne ironi ble basen forlatt og nedlagt så snart den ikke lenger var et angrepsmål for kommunistene.

 

4.1 Tet-offensiven

Men det skulle følge mange problemer. Natten til 30. januar 1968 iverksatte nordvietnamesiske styrker et voldsomt angrep mot sør, senere kjent som Tet-offensiven. 84000 soldater fra den regulære nordvietnamesiske hæren og fra Vietcong deltok.

 

Dagen var velvalgt. ”Tet” er navnet på den nasjonale høytiden som markerer nyttår etter den kinesiske månekalenderen. Angrepet tok Sør-Vietnam på sengen. Under feiringen av Tet var det vanlig å sende opp raketter og annet fyrverkeri. I Saigon etter midnatt hørte innbyggerne det vanlige festfyrverkeriet, men skjønte etter hvert at mange av eksplosjonene måtte stamme fra geværild og granater. 36 større byer i Sør-Vietnam ble angrepet, idet kommunistene nå rettet sine aktiviteter mot byområder istedenfor mot landsbygda.

 

I Saigon ble radiostasjonen ødelagt av kommunistiske kommandosoldater, som også angrep viktige mål som presidentpalasset, hærens hovedkvarter og flyplassen. For USA var det mest skremmende at den amerikanske ambassaden ble angrepet. En kommandogruppe på 19 mann trengte seg inn på ambassadeområdet og holdt stand i flere timer. En eller to kom seg til og med inn i selve ambassadebygningen før de ble drept. Ambassadøren, Ellsworth Bunker, sov i boligen sin like i nærheten. Offiseren som var på vakt, måtte låse seg inne i ambassadens koderom for å unnslippe angriperne.

 

Bortsett fra Saigon kom det alvorligste angrepet mot den gamle byen Hue, nær grensen til Nord-Vietnam. Her grep 7500 kommunister kontrollen over deler av byen og holdt den i tre uker. I løpet av okkupasjonen viste de stor brutalitet. Opptil 5000 offentlig ansatte og andre som hadde forbindelser til amerikanerne og det sørvietnamesiske regimet, ble henrettet. I kampene for å gjenvinne Hue ble byen helt ødelagt, og 100000 innbyggere ble flyktninger. I alt skulle Tet-offensiven gjøre en million mennesker til flyktninger.

 

På en måte ble Tet-offensiven en ulykke for Nord-Vietnam. Over 30000 soldater døde under offensiven. Alt vunnet land ble tapt igjen før sommeren. Vietcong gjenvant aldri sin styrke. Tapene på amerikansk side var ”bare” 3400 mann. Kommunistene håpet at sørvietnameserne nå ville reise seg mot regimet, men dette skjedde ikke. Enten det skyldtes frykt, manglende sympati eller ganske enkelt likegyldighet, sluttet ikke den jevne sørvietnameser seg til angriperne som herjet blant dem.

 

Men Tet-offensiven hadde en virkning som gikk lenger enn statistikken over drepte soldater og vunnet land. Dette kan best beskrives med en forundret bemerkning fra den berømte amerikanske fjernsynsjournalisten Walter Cronkite: ” Hva i (…….) er det som foregår? Jeg trodde vi var i ferd med å vinne denne krigen!”

 

General Westmoreland var selv overbevist om at Tet-offensiven var et kommunistisk nederlag. Men i virkeligheten demonstrerte Tet-offensiven at USA slett ikke var i ferd med å vinne. Selv med all sin teknologi og en halv million mann kunne ikke amerikanerne overvinne kreftene som arbeidet mot dem. Tet var vendepunktet i krigen. De mange milliarder dollar som var brukt til å styrke den sørvietnamesiske kampmoralen, hadde ikke hjulpet. Det såkalte ”pasifiseringsprogrammet” som gikk ut på å ødelegge kommuniststyrkene, var mislykket.

 

4.2 Protestene begynner

Tet-offensiven førte til betydelige endringer i den amerikanske politikken. Fram til Tet hadde general Westmoreland fått innviglet hvert eneste ønske han hadde om flere tropper. Nå ble ønskene hans møtt med skepsis.

 

Mens Johnson arbeidet på sitt presidentkontor, samlet protesterende demonstranter seg utenfor Det hvite hus. Deres sang, ”Hei, Hei LBJ, hvor mange barn har du drept i dag?,” ble hørt tvers over gressplenen til Det ovale kontoret. Dette vekket sinnet i ham, og han forbannet demonstrantene inderlig. Men Tet hadde ført presidenten og hans rådgivere inn i en bakevje de ikke så noen vei ut av. Hvis flere soldater, mer penger og mer utstyr ikke gjorde dem i stand til å vinne krigen i Vietnam, hva kunne de da gjøre?

 

31. mars 1968, mens hans første periode som valgt president gikk mot slutten, sjokkerte Johnson sine tilhengere ved å erklære at han ikke kom til å stille til gjenvalg. Han hadde hindret at Sør-Vietnam ble kommunistisk, og han hadde unngått at krigen ble trappet opp til en direkte konflikt med Kina eller Sovjetunionen. Men nå så han ingen vei videre. Etter hvert som Amerika ble stadig sterkere engasjert i Vietnam, måtte enhver president leve med høylydte protester mot krigen. Mange av dem som protesterte var studenter, eller medlemmer av den hippe ”motekulturen”.

 

Antikrigsdemonstrasjonene nådde et høydepunkt i november 1969, da 500000 mennesker marsjerte i Washington og sendte slik et budskap til begge sider i konflikten. Det var en advarsel til regjeringen om at den hadde gått langt nok, og at stort flere drepte og sårede ikke ble godtatt av det amerikanske folket. De lot også nordvietnameserne få vite at deres amerikanske fiender ikke hadde ubetinget støtte i sitt egen land.

 

Men mange amerikanere støttet regjeringens politikk i Vietnam, og de konservative så med avsky og forakt på demonstrantene, som de mente sviktet både regjeringen og de mange soldatene som gjorde sin plikt i Vietnam.

 

4.3 Er freden nær?

Den republikanske presidentkandidaten Richard M. Nixon tilbød de amerikanske velgerne et alternativ til Johnsons Vietnam-politikk og vant valget i 1968. Nixon formulerte sin politikk i en artikkel han skrev i det høyreorienterte bladet Det Beste i 1964. Som mange amerikanere mente han at en seier for kommunistene i Vietnam ville være en katastrofe. Hans løsning var å bruke USAs militære styrke for alt den var verdt.

 

Nixon vant presidentvalget i 1968 overlegent, fordi hans Vietnam-politikk hadde appell, og fordi motkandidaten George McGovern ble oppfattet som altfor ”liberal”, som i USA betyr ”venstreorientert”. Selv om mange gikk imot krigen, var det mange flere som mente at amerikanerne måtte bekjempe kommunistene i Vietnam.

 

Med en slu henvisning til de støyende demonstrantene omtalte Nixon de krigsvennlige amerikanerne som ”den tause majoritet”. I valgkampen lovet han at han ville ”få en slutt på krigen og vinne freden”.

 

Nixons visjon, utformet som et fikst slagord, var ”fred med ære”. Han hadde til hensikt å fortsette en politikk som Johnson hadde påbegynt, kalt ”vietnamisering”. Sør-Vietnam ville bli tilbudt opplæring og militært utstyr på et nivå som ville gjøre dem i stand til å bekjempe den kommunistiske opposisjonen på egen hånd. Mens dette pågikk, skulle amerikanske soldater forbli i Vietnam, men i gradvis redusert antall.

 

Så snart Sør-Vietnam kunne stå på egne bein, ville USA trekke seg ut uten å tape ansikt i et nederlag. Som så mange andre amerikanske politikere på denne tiden, mente Nixon at det var uhyre viktig for USA å beholde sin troverdighet som leder for ”Den frie verden”. Når man først hadde påtatt seg å forsvare et annet land mot kommunismen, kunne man ikke tillate seg å mislykkes. Dette ville bare være å invitere Sovjetunionen og Kina til å spinne sine giftige kommunistiske tråder i enda flere land og dermed overta enda mer av verden.

 

Da Nixon kom til makten, var han fast bestemt på å bruke all amerikansk militærmakt for å nå sine mål. En av hans første og viktigste utnevnelser var å gi Henry Kissinger stillingen som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Sammen skulle de to planlegge den videre utviklingen av amerikansk politikk i Vietnam.

 

Nixon overtok den nordvietnamesiske taktikken som gikk ut på å slåss og forhandle samtidig. Ved forhandlingene i Paris, som hadde pågått resultatløst siden mai 1968, presset Nixon på, samtidig som han i mars 1969 beordret bombing av Vietnams naboland Kambodsja. Nord-Vietnam hadde lenge benyttet seg av den tette jungelen i disse grenseområdene som utgangspunkt for angrep mot Sør-Vietnam. På typisk vis holdt Nixon bombingen hemmelig for det amerikanske folket. Med en viss grunn mente han at de antikrigsdemonstrasjonene som dette kom til å utløse, bare ville oppmuntre kommunistene til å tro at han ikke hadde støtte i sitt eget folk.

 

Nixon spilte også på sitt rykte som antikommunist ved å true Nord-Vietnam med ”tiltak med vidtrekkende følger” hvis de nektet å forhandle. Dette var en dårlig skjult henvisning til USAs atomvåpenarsenal. Nixon hadde aldri til hensikt å ta i bruk slike masseødeleggelsesvåpen, men betrodde seg til en rådgiver: ”Jeg kaller det ”teorien om den gale mannen”. Jeg vil at nordvietnameserne skal tro at jeg vil gjøre hva som helst for å få slutt på krigen. Hvis vi lar dem få høre at ”for Guds skyld, dere vet da at Nixon er besatt av hat mot kommunister … vi kan knapt holde ham i sjakk når han er forbannet … og han har fingeren på atomknappen”, … så vil Ho Chi Minh innfinne seg i Paris i løpet av et par dager for å trygle om fred.”

 

Nixon og hans regjering hadde en viss grunn til optimisme tidlig i 1969. Selv om amerikanernes militære stolthet hadde fått en del skrammer under Tet-offensiven og det amerikanske folket var sterkt splittet i sitt syn på krigen, var ikke alt så ille som det kunne se ut til. Tet-offensiven endte tross alt med nederlag for kommunistene. Nord-Vietnam hadde spilt sine beste kort, og da støvet hadde lagt seg, var det sørvietnamesiske regimet og deres amerikanske allierte fortsatt på plass.

 

På denne tiden foregikk det store endringer i verdenspolitikken, og Nixon var ivrig etter å utnytte dette. Selv om både Kina og Sovjetunionen var styrt av kommunistregimer, var de kraftig uenige om mangt. På 1960-tallet ble forholdet mellom de to statene langt kjøligere, og under en grensekonflikt i 1969 kom det faktisk til sammenstøt mellom sovjetiske og kinesiske soldater. Denne økende fiendeskapen dem imellom gjorde at både Kina og Sovjetunionen ønsket et bedre forhold til USA.

 

Gjennom hele Vietnam-krigen hadde Sovjetunionen vørt Nord-Vietnams sterkeste støttespiller, men nå begynte iveren å avta. Med klassisk logikk fra den kalde krigen hadde Sovjetunionen støttet Nord-Vietnam fordi landet lå i konflikt med hovedmotstanderen USA. Men Sovjetunionen hadde sendt hjelp enn landet egentlig hadde råd til. Etter hvert som krigen trakk ut, mente sovjetiske politikere at slike resurser kunne brukes bedre innenlands. De var like ivrige etter å få en slutt på krigen som amerikanerne. Men akkurat som USA, kunne de ikke la en alliert i stikken og dermed vise svakhet overfor motparten i den kalde krigen.

 

Til tross for Nixons trusler skyndte ikke Ho Chi Minh seg til Paris for å trygle om fred. Selv om han hadde ønsket det, var han for syk. Helsen begynte å svikte tidlig i 1969. han holdt stillingen til august o døde 2. september, 79 år gammel. Hans død gav håp til amerikanerne om at etterfølgeren ville innta en mykere linje. Men Le Duan var av samme harde materiale. Nord-Vietnam hadde fortsatt ett klart mål: et forenet Vietnam under deres kommunistiske ledelse. De var fast besluttet på å oppnå dette. Alle amerikanske trusler om bombing og sovjetisk press om å inngå kompromiss rikket dem ikke.

 

I mellomtiden viste det seg vanskelig å gjennomføre vietnamiseringen i sør. Nixon hadde gitt presidenten Thieu beskjed om planene i juni 1969. Som alle sørvietnamesiske politikere var han dypt mistenksom og mente at dette bare var et amerikansk påskudd for å trekke seg ut av krigen. Og planen hadde en avgjørende svakhet: den sørvietnamesiske hæren selv. De fleste offiserene var skremmende korrupte og inkompetente. Mange overdrev grovt tallet på soldater under sin kommando, for å motta større bevilgninger. Gjennom hele konflikten med Nord-Vietnam viste de seg motvillige mot å kjempe, og var godt fornøyd med å la amerikanerne bekjempe kommunistene på deres vegne.

 

Det verste var kanskje all deserteringen. I løpet av ett år ville en av ti sørvietnamesiske soldater stikke av. Noen ganer skjulte de uniformen og utgav seg for å være vietcong-gerilja som overgav seg i henhold til ”Åpne-armer”-programmet som premierte opprørsoldater som nedla våpnene. Men Nixon hadde en viss suksess. At han beordret en del soldater hjemsendt, fikk merkbar virkning på den amerikanske opinionen. Selv om antikrigsdemonstrasjonene fortsatte, fikk de mindre oppslutning. Nixon og hans visepresident Spiro Agnew gikk ut med voldsomme angrep på sine hjemlige motstandere. Agnew spilte på det faktum at mens de sterkeste tilhengerne av krigføringen tilhørte arbeiderklassen, vare de fleste demonstrantene studenter fra middelklassen. Han kalte dem ”en fisefin gjeng av bortskjemte snobber.”

 

4.4 USA tror fortsatt på seier

Akkurat som forgjengerne Johnson og Kennedy, trodde Nixon at USAs økonomiske og militære styrke og teknologiske overlegenhet ville sørge for seier i krigen. Sommeren 1969 presenterte USA det utrolige å sende mennesker til Månen. Når man kunne klare dette, måtte man da kunne beseire et lite land i Sørøst-Asia?

 

Mens sjokkbølgene etter Tet-offensiven var i ferd med å legge seg tidlig i 1969, skulle en mindre omfattende hendelse få minst like stor betydning for folks oppfattning av krigen. 16. mars gikk en gruppe

amerikanske soldater under ledelse av løytnant William Calley til aksjon mot den lille landsbyen My Lai. 500 menn, kvinner og barn ble samlet sammen, stilt opp langs en grøft og skutt ned.

 

Massakrer som den ved My Lai forekom ikke ofte i Vietnam, men den var heller ikke den eneste. My Lai kom til å bli et symbol på den holdningen mange amerikanske soldater hadde til vietnamesere de skulle beskytte.

 

Historikeren Loren Baritz har beskrevet bildet av ”19-årige amerikanere, oppflasket på filmer om 2. verdenskrig og det ville vesten, som vandrer gjennom jungelen, væpnet til tennene, mens de leter etter en usynlig fiende.” Mange av disse unge mennene var ute av stand til å begripe levesettet til bøndene på den vietnamesiske landsbygda, og deres buddhistiske skikker.

 

Etter hvert som medsoldater ble tatt en etter en, i minefeller, bakhold og overraskelsesangrep, drept av en fiende de knapt kunne se, kom mange amerikanske soldater til å betrakte enhver vietnameser som ”fienden”.

 

Da My Lai-massakren ble kjent ett år senere, var det ikke bare de som protesterte mot krigen, som ble rasende. Mange amerikanere som støttet krigføringen, ble sjokkert over at deres egne hadde handlet med samme ufølsomme brutalitet som japanerne og nazistene hadde gjort under 2. verdenskrig.

 

Vietnams vestgrense går mot landene Kambodsja og Laos. Nå skulle begge bli trukket inn i konflikten. I Kambodsja hadde den antikommunistiske regjeringen, ledet av prins Sihanouk, gått mot det amerikanske engasjementet i Vietnam. Han hadde faktisk brutt de diplomatiske forbindelsene med USA av denne grunn. Sihanouk hadde en forståelse med Nord-Vietnam om at Ho Chi Minh-veien kunne gå gjennom hans land, så lange Nord-Vietnam lot være å støtte kommunistgeriljaen i Kambodsja – ”Røde Khmer”. Dette fungerte godt helt til de nordvietnamesiske styrkene i Kambodsja og Røde Khmer ble for sterke til å bli oversett. Sihanouk uttrykte treffende at landet var ”fanget mellom hammeren og ambolten.” i mars 1970 ble han tvunget til å gi fra seg makten til Lon Nol, en USA-vennlig general som gikk imot Sihanouks avtale med Nord-Vietnam.

 

En av Nixons første avgjørelser i Vietnam-krigen hadde vært å bombe de nordvietnamesiske basene i Kambodsja. Nå, med et amerikansk-vennlig regime på plass i landet, gav han klarsignal til åpne angrep på bakken. 30. april 1970 strømmet 80000 sørvietnamesiske og amerikanske soldater inn over grensen for å oppspore og ødelegge nordvietnamesiske baser. Hovedmålet var Nord-Vietnams militære hovedkvarter i Kambodsja. Men da soldatene nådde fram, fant de bare forlatte hytter. Offiserene og soldatene de ledet, var forsvunnet i jungelen. Ikke før hadde sørvietnamesere og amerikanere dratt sin vei, så var de tilbake på plass. Igjen hadde den nordvietnamesiske lavteknologiske metoden gitt resultater.

 

Invasjonen skulle få katastrofale følger for Kambodsja. Nord-Vietnam begynte å støtte Røde Khmer, som de tidligere hadde ignorert. Kamper mellom Røde Khmer og regjeringssoldatene utviklet seg til full borgerkrig og til seier for kommunistene.

 

I USA var mange dypt fortvilet over denne utvidelsen av en krig som egentlig var forutsatt skulle gå mot slutten. Under demonstrasjoner ved universitetet Kent State i Ohio ble fire studenter skutt og drept av tropper fra Nasjonalgarden, som fikk panikk da de trodde demonstrasjonen skulle utvikle seg til opptøyer.

 

I Laos skulle liknende omstendigheter som i Kambodsja utløse invasjon ni måneder senere. 30. januar 1971 gikk sørvietnamesiske tropper, støttet av amerikanske fly og artilleri, til angrep på de nordvietnamesiske styrkene som skjulte seg der. Selv om flyene og artilleriet påførte fienden tap, kjempet sørvietnameserne dårlig i forhold til motstanderne fra nord. Etter det første angrepet flyktet de i fullt kaos.

 

Alt dette var gode nyheter for de nordvietnamesiske lederne. Siden 1968 hadde de gjenoppbygd sin militære styrke med tanke på en ny storoffensiv. Men ut over i 1970-årene ble de bekymret for at timeglasset var i ferd med å renne ut. Deres evne til å holde ut under de verste forhold hadde holdt dem oppe i kampen mot de langt mektigere amerikanerne. Men krigens voldsomme slitasje var i ferd med å prege Nord-Vietnams støttespillere. Tidlig på 1970-tallet handlet verdenspolitikken om ”dëtente”, et fransk ord som betyr avspenning. Etter to tiår med regelrett fiendtlighet hadde lederne for USA, Kina og Sovjetunionen kommet til at verden ville bli et tryggere sted hvis forholdet dem imellom ble bedret. For å påskynde en slik prosess, besøkte Nixon begge landene, og i store deler av dette tiåret var den kalde krigen litt mildere.

 

For lederne å både Nord- og Sør-Vietnam var dette dårlig nytt. Begge hadde blitt støttet av de rivaliserende supermakene i den kalde krigen. Når konflikten trakk ut, opplevde begge parter at deres mektige venner var i ferd med å miste interesse for å holde den i gang.

 

4.5 En ny offensiv  

Et nytt nordvietnamesisk storangrep begynte 30. mars 1972 og fikk snart navnet ”Påskeoffensiven”. Geriljaen i sør reiste seg, og tropper fra nord strømmet inn over den demilitariserte sonen mellom landene og fra basene i Kambodsja. Strategien forutsatte at de sørvietnamesiske avdelingene ville gå i oppløsning slik det hadde skjedd i Laos. I begynnelsen så dette ut til å holde stikk, og offensiven gikk strålende.

 

Både sørvietnameserne og amerikanerne ble overrasket av angrepet. Men som tidligere når de overfor regulære angrep, svarte de ytterst effektiv. Nixon gav straks klarsignal til omfattende bombing av militære mål i nord. Amerikanske marinefartøyer utenfor kysten av Nord-Vietnam iverksatte full blokade av landet, og havnen i den viktige byen Haiphong ble minelagt. Deretter iverksatte den sørvietnamesiske hæren et stort og vellykket motstandsangrep med støtte av amerikanske fly og artilleri.

 

Offensiven ble kostbar for Nord-Vietnam. De mistet 100000 mann, mens president Thieu behold makten i Saigon. Han hadde på sin side mistet ”bare” 25000 mann. Enda viktigere var det selv om Kina og Sovjetunionen offentlig hadde fordømt den amerikanske bombingen, øvet de nå sterkt press på Nord-Vietnam for å få i gang forhandlinger med USA for å bringe krigen til opphør.

 

4.6 Fredsforhandlingene begynner

Derfor skulle forhandlingene i Paris, som hadde pågått uten resultat siden 1968, endelig bære frukter. I oktober 1972 erklærte Henry Kissinger og den nordvietnamesiske sjefsforhandleren Le Duc Tho at de hadde oppnådd enighet om en avtale som begge parter kunne godta. Mens Kissinger hadde ikke konsultert sørvietnameserne før han godtok denne avtalen. De viktigste punktene var blant annet øyeblikkelig våpenhvile, utveksling av krigsfanger og de amerikanske troppene skulle forlate landet innen 60 dager. Selv om sørvietnameserne deltok i Paris-forhandlingene, var de ikke interessert i at USA skulle trekke seg ut av krigen. Deres manglende samarbeidsvilje hadde hemmet forhandlingene kraftig. Da Kissinger forela avtalen Thieu, møtte han et rasende avslag. Dette gjorde nordvietnameserne mistenksomme.

 

5.0 Forhandlingene bryter sammen

I desember 1972 beordret Nixon nye, kraftige bombeangrep i Nord-Vietnam. Dette skulle bli de mest intense bombetoktene under hele krigen. De pågikk i elleve dager og utløste voldsomme reaksjoner, ikke bare fra USAs tradisjonelle fiender og fra antikrigsdemonstrantene, men også fra landets allierte i Europa.

Angrepene var delvis ment å skulle presse Nord-Vietnam til å gi etter ved fredsforhandlingene, men også å forsikre Thieu om at USA ikke ville la Sør-Vietnam i stikken. Snart fulgte mengder med militærhjelp for å styrke den sørvietnamesiske hæren.

 

Fredsamtaler begynte igjen i januar 1973. Etter at USA hadde truet med å undertegne en avtale uten Sør-Vietnams deltakelse, gikk Thieu motvillig med på en rekke betingelser som var temmelig like de Kissinger og Le Duc Tho hadde bekjentgjort i oktober 1972. 27. januar undertegnet USA, Nord- og Sør-Vietnam ”Paris-avtalen”. I pakt med avtalens innhold forlot den siste amerikanske kampsoldaten Sør-Vietnam 29. mars 1973.

 

Nixon offentligjorde gjennombruddet med ordene: ”Vi har endelig oppnådd fred med ære.” Men resten av regjeringen hans viste at dette var en bløff. Til tross for de milliarder av dollar og tusener av liv som USA hadde ofret i Vietnam, var det regimet som de hadde støttet så sterkt, like lite i stand til å forsvare seg mot sine kommunistiske motstandere som det hadde vært i 1963.

 

Uten amerikanernes tilstedeværelse holdt Sør-Vietnam stillingen i to år, en måned og en dag. Kanskje er det overraskende at de holdt ut så lenge som de gjorde. Ingen trodde for alvor Paris-avtalen ville gjøre slutt på krigen. Da våpenhvilen ble erklært, stod Nord- og Sør-Vietnam lenger fra hverandre enn noen gang. Mange ventet at en nordvietnamesisk seier ville komme raskt, men å beseire Sør-Vietnam var ikke så enkelt som man skulle tro.

 

Nord-Vietnam benyttet våpenhviletilstanden i 1973 til å komme seg igjen etter de store tapene under Påskeoffensiven. I juni besøkte den nordvietnamesiske lederen Le Duan begge sine allierte, Kina og Sovjetunionen. Han håpet å kunne overtale dem til å forsyne ham med mer militærhjelp med tanke på en siste offensiv. Men ingen av de to kommunistiske supermaktene var interessert i dette. Begge var langt mer opptatt av å bedre forholdet til USA.

 

Selv om det ironiske skjedde at begge sider i Vietnam-krigen mistet støtten fra sine respektive supermakter omtrent samtidig, hadde dette minst betydning for Nord-Vietnam. Tross alt hadde ingen kinesiske eller sovjetiske tropper kjempet i Vietnam.

 

 

I Sør-Vietnam hadde amerikanerne etterlatt en avdeling på 159 soldater for å vokte ambassaden i Saigon. Dessuten var ca. 10000 sivilister blitt igjen, de fleste av dem med nær tilknytning til de militære. Amerikanerne etterlot seg dessuten baser og utstyr for milliarder av dollar. Etter Paris-konferansen hadde Nixon forsikret president Thieu at han ikke ville bli forrådt, samtidig som han truet Nord-Vietnam med at et brudd på våpenhvilen ville få alvorlige følger. Med en hær på en million mann, utstyrt med den beste militære teknologi som fantes, kunne det se ut som om Sør-Vietnam hadde en reell mulighet til å klare seg.

 

Men våpenhvilen brøt snart sammen. I begynnelsen klarte den sørvietnamesiske hæren seg forbausende godt. Trolig var det vissheten om at de nå måtte stå på egne ben, som ansporet dem til innsats. Store landområder som var gått tapt før fredsavtalen, ble gjenvunnet. Men Nord-Vietnam holdt ut. Mens landet gjenvant sin styrke, gikk de tilbake til geriljataktikk mens de ventet tålmodig. Det hadde de råd til. I 1973 hadde Nord-Vietnam verdens tredje største hær, utstyrt med noe av det beste utstyr som fantes.

 

Thieus regime var dømt til undergang. Amerikanerne hadde håpet at deres milliarder av dollar skulle gjøre Sør-Vietnam i stand til å etablere seg som en sterk og levedyktig stat. Men dette skjedde aldri. Regjeringen i Saigon hadde aldri klart å vinne særlig støtte fra den buddhistiske bondebefolkningen i Sør-Vietnam. Thieus viktigste støttespillere var de militære styrkene, men selv disse var splittet i sitt syn på regjeringen.

 

Sør-Vietnams væpnede styrker var håpløst korrupt. De ble ledet av offiserer som betalt soldatene så dårlig at de måtte stjele mat for å overleve. Amerikanske offiserer visste i det minste at om soldatene deres ble holdt i sjekk av fienden, kunne de bruke radioen og få støtte fra luften. I løpet av minutter ville amerikanske jetfly komme hylende over horisonten og la det regne kuler og raketter over motstanderne. Sørvietnamesiske soldater måtte bestikke luftforsvaret for å få dem til å gi luftstøtte.

 

Det skulle bli verre. Den amerikanske hjelpen fortsatte, men de avanserte våpnene som var etterlatt, trengte drivstoff og reservedeler som sørvietnameserne enten ikke kunne skaffe eller ikke hadde råd til. Landets økonomi, som var i krise på grunn av de 300000 arbeidsplassene som var gått tapt da amerikanerne reiste, led også under en dårlig risavling og under prisøkningen på olje som den internasjonale oljekrisen medførte.

 

I oktober 1973, bare ni måneder etter at det ble erklært våpenhvile, raste det krig i Vietnam. Men resten av verden var ikke videre interessert i det som foregikk. De fleste av verdens krigskorrespondenter og fotografer var på jobb i Midtøsten, der en annen av Amerikas allierte, Israel, kjempet for å overleve mot sine fiendtlige arabiske naboland.

 

Nixon var også i store vanskeligheter på grunn av Watergateskandalen (en serie skitne triks og ulovligheter som Nixons republikanske parti brukte mot sine demokratiske motstandere under presidentvalgkampen i 1972). Han trakk seg fra stillingen i august 1974, og ble erstattet av visepresident Gerald Ford. Selv om Ford forsikret sørvietnameserne om at han ville fortsette å støtte dem, hadde verken han eller regjeringen gode grunner til å gjøre dette.

 

5.1 En siste offensiv

Mot slutten av 1974 følte Nord-Vietnam seg sterk nok til å forsøke en ny offensiv. Som alltid håpet de at et angrep på Sør-Vietnam ville utløse en oppstand mot Thieus regime. Men uansett skulle det skje med forsiktighet. De var usikre på USAs hensikter, og fryktet at deres tidligere fiende skulle reagere med bombeangrep.

 

I desember 1974 angrep nordvietnamesiske styrker den sentrale provinsen Phuoc Long og erobret den raskt. Men USA reagerte ikke, og videre angrep tidlig i 1975 gav nye erobringer. Thieu beordret den sørvietnamesiske hæren til å trekke seg tilbake til en forsvarslinje nord for Saigon. Tilbaketoget utviklet seg til et kaos. Da alle skjønte at nederlaget var uunngåelig, deserterte tusener av soldater, og en halv million flyktninger strømmet inn i Saigon. Thieu gikk av som president 21. april. I sin avskjedstale lovet han å ”stå skulder ved skulder med patriotene og de kjempene som forsvarer landet”, men flyktet isteden til Taiwan.

 

5.2 Kommunistene tar styringen

De nordvietnamesiske troppene nådde så raskt fram til Saigon at USA måtte redde 900 av sine egne og 5000 vietnamesere ut luftveien, til hangarskip som lå utenfor kysten. På TV-nyhetene over hele verden ble det sendt uforglemmelige bilder av panikkslagne vietnamesiske tjenestemenn som var sikre på at de ville bli henrettet om de ikke kom seg ut av landet. De kjempet vilt om plassene i helikoptrene som evakuerte byen. På hangarskipene ble landingsdekkene så overfylt av mennesker at flere helikoptre ble skubbet over bord for å gi plass til flere. Slik ble dette et symbol på sløsingen med høyteknologi som hadde preget USAs engasjement i krigen. Hangarskipene ble også beleiret av vietnamesere som hadde flyktet i båter. Et av dem tok om bord utrolige 10000 flyktninger.

 

I Saigon filmet TV-folk en nordvietnamesisk stridsvogn som trengte seg gjennom jerngitteret rundt presidentpalasset. Flere fulgte etter. Ned fra den første stridsvognen hoppet oberst Duang Van Minh. Han hilste Bui Tin med disse ordene: ”Jeg har ventet siden i dag morges på å overføre makten til Dem.” Bui Tin svarte bryskt og brutalt ærlig: ”Her er det ikke snakk om å overføre makt. Deres makt er brutt sammen. De kan ikke overdra noe De ikke har.”

 

Byen falt uten omfattende kamper. Etter 30 år og mer enn tre millioner døde, hadde Vietnam-krigen endelig kommet til sin avslutning.

 

6.0 Følgene av krigen – frem til i dag

15. mai 1975 talte Vietnams leder Le Duan under feiringene i Hanoi for å markere kommunistenes seier: ”Vi hyller en ny tidsalder … med strålende utsikter for utviklingen av et fredelig, uavhengig, gjenforent, demokratisk, velstående og sterkt Vietnam…”

Men selv i dag, et kvart århundre senere, venter man fortsatt på at denne utviklingen skal komme. Historien om Vietnam i fred er nesten like tragisk som Vietnam i krig.

 

6.1 Omskolering og kaos

Da nordvietnameserne inntok Saigon, var det mange statstjenestemenn og offiserer som ikke hadde klart å flykte og som fryktet for sine liv. De husket hvordan tusener var blitt drept i byen Hue da den var okkupert av Nord-Vietnam under Tet-offensiven. Men den ventede massakren kom ikke. Isteden ble mange av disse folkene sendt til ”omskoleringsleire”, der de ble tvangsforet med kommunistisk lære og propaganda og pålagt å angre på sitt tidligere liv. Det var skremmende og ubehagelig, men det kunne ha vært langt verre.

 

Langt verre gikk det med Vietnams naboer. Her ble den fryktede ”dominoteorien” en selvoppfyllende profeti. Den amerikanske innblandingen i Laos og Kambodsja førte til økende kommunistisk motstand. Da Vietnam-krigen tok slutt, ble begge nabolandene også overtatt av kommunistregimer. I Laos myrdet partiet Pathet Lao 100000 av sine proamerikanske motstandere.

 

I Kambodsja gikk det enda verre. Røde Khmer erobret hovedstaden Phnom Penh 17. april, to uker før Saigon falt. Røde Khmer iverksatte da en fullstendig sosial revolusjon. De erklærte at 1975 var ”År 0”, og begynte med en systematisk utrydding av alle de mistenkte for å tilhøre ”borgerskapet”, dvs. middelklassen. For dette groteske og fantastiske regimet var det å eie et par briller eller å ha myke hender, et bevis på at man kunne bli henrettet. Minst en million kambodsjanere døde på det som er blitt kalt ”dødsmarkene”. Under ledelse av den despotiske kommunisten Pol Pot gikk Røde Khmer i gang med å tømme landets byer for mennesker, og tvang befolkningen til å arbeide på kollektivbruk på landsbygda. Nesten fire år senere, desember 1978, ble dette vanvittige regimet veltet av en vietnamesisk invasjonshær.

Vietnams intervensjon skjedde som følge av grensekonflikter med Røde Khmer. Men den utløste en kortvarig invasjon i Nord-Vietnam fra de tidligere allierte i Kina, som støttet Røde Khmer. I neste omgang førte dette til forfølgelser i Vietnam av vietnamesere av kinesisk opprinnelse.

 

6.2 Arven etter krigen

Fysisk var Vietnam i en forferdelig tilstand etter krigen. Bombingen hadde etterlatt digre kratre over store deler av landet og ødelagt mye av industrien og transportsystemene. Kjemikaliene som amerikanerne hadde sprøytet over jungelen, hadde forurenset og ødelagt mye av den dyrkbare jorden. Bøndene var blitt jeget vekk fra jordene sine i lange perioder, og mange var motvillige til å vende tilbake. Resultatet var noe nær en hungersnød. Miner og ueksploderte bomber og granater lå strødd over landet. Mange skulle bli ofre for krigens etterlatenskaper.

 

USA hadde brukte 167 milliarder dollar på Vietnam-krigen. Kina og Sovjetunionen hadde brukt ukjente summer. Nå var krigen over, og supermaktene hadde ikke mer å gi. Etter at Vietnam hadde falt i unåde i Kina på grunn av Kambodsja, var Sovjetunionen landets eneste venn. Men Sovjetunionen hadde lite til overs å bruke på sine allierte, siden landets egen økonomi var så elendig.

 

Vietnam var blitt et av verdens fattigste land. Problemene hopet seg opp, og mange bestemte seg for å flykte fra landet. Ved å betale en avgift til myndighetene fikk de reise ut på farlig overlastede båter, overlatt til elementene, pirater og den fremmede regjering som var villig til å ta imot dem. Over halvannen million ”båtflyktninger” valgte å reise. De fleste endte i flyktningeleire i Hong Kong, Thailand eller Malaysia. For Vietnam var dette en ytterst skamfull utvikling, og mange av flyktningene ble sendt tilbake av naboland som var ute av stand til å hanskes med den enorme menneskestrømmen. Men ca. en million vietnamesere klarte å komme seg til USA og andre vestlige land, hvorav et betydelig antall kom til Norge.

 

Like tragisk var skjebnen til tusener av barn som var resultatet av forhold mellom vietnamesiske kvinner og amerikanske soldater. De fleste var ukjente for eller forlatt av sine fedre. I etterkrigstidens Vietnam ble de kalt ”støvets barn” og var så foraktet og avvist av sine landsmenn at de måtte tigge for å holde seg i live.

 

I USA fikk de hjemvendte soldatene ofte en kjølig hjemkomst. Mange av dem endte som misbrukere av piller, narkotika og alkohol for å viske bort de marerittaktige minnene fra slagmarken. Skilsmisser, arbeidsløshet og kriminalitet var langt hyppigere blant Vietnam-veteranene enn blant deres jevnaldrene som ikke dro i krigen.

 

Måten den amerikanske regjeringen hadde ført folket bak lyset på, når det gjaldt hva som foregikk i Vietnam, førte til mistro og tap av respekt for autoriteter og myndigheter i USA. Gatedemonstrantene som hadde provosert fram så voldsomme sammenstøt med politiet, var et symptom på dette. Dessuten mente fargede soldater at de hadde måttet påta seg de farligste oppgavene i Vietnam. Dette bidro til økende fremmedgjøring mellom mange fargede og den hvite eliten som styrte landet. Selv Amerikas kirkesamfunn var splittet i sin holdning til krigen. Hovedregelen var at de mer fundamentalistiske kristne kirkesamfunnene støttet krigføringen, mens de mer liberale kirkene ikke gjorde det.

 

I løpet av årene som har gått har mange amerikanske historikere grublet over hvorfor engasjementet i Vietnam ble en slik katastrofe. Noen støtter synet til general Westmoreland, som mente at USA tapte krigen fordi regjeringen hadde holdt de væpnede styrkene tilbake under innflytelse av antikrigsdemonstrantene og mediene. Westmoreland mente at han kunne ha vunnet om han var blitt gitt tillatelse til å utnytte USAs militærmakt for alt den var verdt og starte en altomfattende krigføring.

 

Andre mener at dette var et altfor enkelt synspunkt. De mente at det var umulig å vinne krigen fordi det sørvietnamesiske regimet som USA støttet, var altfor ustabilt. De mente at USA stolte for mye på sin teknologiske overlegenhet og forstod lite av det som gjorde Vietnam annerledes.

 

I dag er Vietnam fremdeles et svært fattig land, men freden har senket seg over landet. I 1995 anerkjente USA den nye regjeringen, og siden da har Vietnam forsøkt å bedre kontakten med vestlige nasjoner. Man har oppgitt mye av den kommunistiske økonomien og ideologien, for eksempel kollektivbrukerne, og det private initiativ blir nå oppmuntret. Turismen er blitt en viktig inntekstkilde. I tillegg til de vakre templene og det frodige landskapet vil turistene også få se styrtede bombefly, utbrente stridsvogner og andre krigsruiner.

 

På 1960-tallet sa visepresident Hubert Humphrey i en privat samtale: ”USA kaster liv og penger ned i en korrupt rotteleir.” Det var bare altfor sant. Men hans egen president, Lyndon B. Johnson hadde også sagt: ”Kampen mot kommunismen må føres i Asia med styrke og besluttsomhet … ellers vil USA uvergelig måtte oppgi Stillehavet og bygge sine forsvarslinjer langs egne kyster.” Johnsons og USAs tro på at dette var tilfelle, førte dem inn i en krig som ikke kunne vinnes, og som fikk fryktelige følger for både USA og Vietnam.

 

7.0 Avslutning

Jeg har fått svar på de fleste av mine primære problemstillinger. Jeg har kort fortalt funnet ut at Vietnam utviklet seg til å bli en slags dokke som ble dratt frem og tilbake mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Jeg har funnet ut en del om hvorfor det egentlig var en konflikt og vil filosofere videre på mine svar i fremtiden. Da min oppgave hadde nådd sitt mål og stod i fare for å bli for langt, har jeg valgt å ikke utdype meg i våpen og maskinerier eller operasjoner og slag. Jeg er godt fornøyd med de svar jeg fikk og har fått et vellykket resultat.    

 

 

7.1 Ordforklaringer

 

Agent Orange: Kjemisk stoff som får trær og busker til å miste bladene og dermed gjør det vanskeligere å skjule seg i.

 

Desertering: At en soldat flykter fra tjenesten

 

Detente: Fransk ord for avspenning, betegnelsen som ble gitt de forbedrede forholdene mellom stormaktene på 1970-tallet.

 

Dominoteorien: En oppfatning, særlig i USA, om at hvis et land ”falt” for kommunismen, ville landene omkring også falle – som oppstilte dominobrikker.

 

Gerilja: ”Liten krig”, en form for krig utkjempet av små, mobile grupper soldater som slår brått til før de raskt trekker tilbake til sine skjulesteder.

 

Kald krig: Konflikten mellom USA og dets allierte på den ene siden og Sovjetunionen og dets allierte på den annen, som pågikk fra 1945 til 1991.

 

Kapitalisme: Et økonomisk system basert på privat initiativ og retten for enkeltmennesker til å eie kapital og eiendom.

 

Kommandosoldat: Spesialtrenet soldat som gjennomfører lynraske angrep, gjerne bak fiendens linjer.

 

Kommunisme: Økonomisk system som vil avskaffe enkeltmenneskers eiendomsrett og skape et klasseløst samfunn, men som samtidig bekjemper ytringsfrihet og frie valg.

 

Korrupsjon: I denne sammenhengen betyr dette at en offentlig ansatt putter skattepenger og utenlandshjelp i egen lomme istedenfor å la pengene gå til sitt egentlige formål.

 

Napalm: Geleaktig kjemisk stoff som flammer opp når det kommer i kontakt med luft. Gjorde grusom skade når den festet seg på huden.

 

Offensiv: I denne sammenhengen: storstilt militært angrep på bred front.

 

Oppdemmingspolitikk: Amerikansk politikk som gikk ut på å ”demme opp” for kommunismen, slik at den ikke spredte seg fra ett land til et annet.

 

Pyrrhosseier: En seier som koster så mye at den ligner på et nederlag.

 

Regime: Makthavere, varig statsstyre ledet av ett parti eller en gruppe politikere.

 

Teknologi: Den praktiske anvendelsen av vitenskapelige oppdagelser i form av maskiner eller apparatur.

 

Vietcong: Betegnelse brukt av sørvietnamesere og amerikanere på kommunistgeriljaen i Sør-Vietnam.

 

Vietminh: Betegnelse brukt på koalisjonen av partier i Sør-Vietnam som støttet Ho Chi Minh i Nord-Vietnam.

 

Vietnamisering: Amerikansk politikk som siktet på å trappe ned USAs engasjement i Vietnam og gradvis erstatte de amerikanske soldatene med like effektive sørvietnamesiske kampstyrker.

 

 

7.2 Kildehenvisning

 

Læreboka: Historie 10

 

Boka: Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, bind 12

 

Internettsider:

http://www.teacheroz.com/coldwar.htm

http://www.fsmitha.com/h2/ch26.htm

http://www.nationalvnwarmuseum.org/

http://members.aol.com/veterans/warlib6v.htm

http://home19.inet.tele.dk/p_k_s/vietnamkrigen.html#usa_traekker_sig_ud

http://www.vietnampix.com/intro.htm

http://www.daria.no/skole/?tekst=3675

http://www.propaganda.net/skoleside/print/1312.shtml

 

Bilder: Hentet fra nevnte internettsider og bildesøkemotoren ”Google”