Innhold

Fakta om vigelandsparken

Fakta om Gustav Vigeland

Parken fra hovedporten til livsjulet

Hovedporten
Broen
Fontenen
Monolitten
Monolittplatået
Livsjulet

 

 

Fakta om Vigelandsparken

 

Vigelandsparken dekker 320 mål. Alle de 212 skulpturene er modellert av Gustav Vigeland og området er opparbeidet etter hans tegninger. Skulpturene er samlet i 5 større enheter langs en 850 meter lang akse: Hovedportalen, Broen med barneplassen, Fontenen, Monolittplatået og Livshjulet.

Vigelandsparken omfatter en stor del av Gustav Vigelands produksjon. Her finnes 212 skulpturer i bronse, granitt og smijern, bestående av nærmere 600 figurer. Vigeland modellerte egenhendig alle arbeidene i full størrelse i leire, mens hoggingen i granitt og støpingen i bronse overlot han til en rekke dyktige håndverkere. Vigeland sto dessuten for den arkitektoniske utforming og den parkmessige planlegging av det over 300 mål store parkområde. Anlegget av parken strakte seg over en årrekke. Området øst for nordre og søndre Frognerdam var allerede rundt århundreskiftet utlagt til en offentlig park. Et større område vest for dammene ble i 1924 overlatt Vigeland til oppførelse av Fontenen og Monolitten med de omkringstående granittgrupper. Rundt 1930 ble «Vigelandsanlegget» utvidet til også å omfatte en ny, skulpturutsmykket bro og en praktport mot Kirkeveien. Vigeland opplevde ikke selv å se parken ferdig. Først rundt 1950 var de fleste skulpturer og arkitektoniske elementer kommet på plass. Oslo kommune var den største bidragsyter til realiseringen av kunstnerens visjoner, men også en rekke privatpersoner og bedrifter bidro med generøse tilskudd for at Norges hovedstad skulle få en park som det ikke finnes maken til i hele verden.

 

 

Fakta om Gustav Vigeland (1869-1943)

 

Gustav Vigeland er født i Mandal. Slekten hadde i generasjoner tilbake vært jordbrukere, bosatt i Sør-Audnedal. Men faren var blitt snekkermester og startet eget snekkerverksted i Mandal. Hjemmet var preget av pietistisk gudsfykt, og farens tungsindige grublerier satte dype spor. Vigelands kunst i ungdomsårene kan synes som en kamp for å frigjøre seg fra et dystert og skjebnetungt menneskesyn.

Allerede som gutt viste Vigeland usedvanlige evner i treskjæring, og da han var 15 år kom han i treskjærerlære i Kristiania (Oslo). Om kvelden gikk Vigeland på Tegneskolen, og ledige stunder ble benyttet til besøk i Skulpturmuseet. Snart modnet tanken på å bli billedhugger seg frem i ham. Men i 1886 døde faren, og Vigeland måtte reise hjem for å hjelpe til med å underholde familien. Først to år senere er han tilbake i hovedstaden. Det er vanskelig å få arbeid som treskjærer, og i flere måneder levet han på sultegrensen, før han i februar 1889, med en bunke tegninger oppsøkte billedhugger Brynjulf Bergslien. Bergslien var straks oppmerksom på Vigelands talent og sørget for en beskjeden understøttelse fra noen av byens velstående borgere. Allerede samme år debuterte Vigeland på Statens høstutstilling med gruppen Hagar og Ismael. Han begynner å arbeide i billedhugger Mathias Skeibroks atelier og følger også Skeibroks undervisning på Tegneskolen. Men den hjemmelige naturalisme kunne i lengden ikke tilfredssille den unge søkende kunstner som følte seg mere i pakt med de nye romantiske strømninger.

 

I løpet av 1890-årene ble Vigeland tildelt flere stipendier, og reisene og studieoppholdene i utlandet kom til å bety meget for hans kunstneriske utvikling. Året 1891 tilbringes i København, hvor han fikk stå og arbeide i billedhuggeren, professor Wilhelm Bissens tradisjonsrike atelier. Her skaper han den store patetiske gruppen Forbannnet som vakte atskillig oppmerksomhet både i København og hjemme. I 1893 går ferden til Paris. Han blir ikke elev ved noe akademi, men studerer og arbeider på egenhånd. Et særlig dypt inntrykk på ham gjorde August Rodin's skulpturer, særlig Helvedesporten, og tilbake i Norge begynner Vigeland på sitt eget store relieff som han kaller Helvede. I dette hovedverket fra ungdomstiden har Vigeland gitt uttrykk for den dypt pessimistiske livsoppfatning som var så fremtredende hos ham i yngre år. En annen viktig motivkrets var skildringene av forholdet mann-kvinne. Som oftest arbeidet Vigeland ennå i det lille format, figurene er ytterst magre og modelleringen flytende og lite detaljert; stemningen og uttrykket er det viktigste, de formale verdier kommer i annen rekke. Nye idealer melder seg under de neste studiereiser, da han kommer i nær kontakt med renessansens og antikkens kunst: i 1895 til Firenze, i 1896 tilbake til Firenze og andre byer i Italia.

 

I 1894 holdt Vigeland sin første separatutstilling, og den neste fulgte i 1899. Kritikken var blandet og inneholdt såvel nedsabling som anerkjennelse, men han hadde markert seg som en av landets mest lovende billedhuggere. Det var allikevel ikke mulig for Vigeland å livberge seg som fritt skapende kunstner, og han begynte derfor i 1897 som billedhugger ved restaureringsarbeidene i Nidarosdomen. Her utførte han bl.a. skulpturene til korbuen og vannspyerne på hovedtårnet. Inspirert av middelalderens forestillingsverden tar han nå for første gang opp det symbolske motiv med øgler og drager i kamp med mennesket, et tema han senere vendte tilbake til i sin kunst flere ganger. Å skape skulptur i en annen tids stil kunne i lengden ikke tilfredsstille Vigeland, og etter 1902 utførte han ingen nye arbeider for domkirken i Trondheim.

 

Omkring århundreskiftet skapte Vigeland en rekke fremragende portrettbyster av kjente nordmenn som f.eks. Henrik Ibsen, og fra 1902-1909 utførte han med innlevelse og fantasi monumentene over Rikard Nordraak, Niels Henrik Abel, Henrik Wergeland og Camilla Collett.

Vigelands navn er allikevel først og fremst knyttet til det store skulptur- og parkprosjekt innenfor Frognerparkens område som har fått navnet Vigelandsparken. I ca. 40 år arbeidet han med å modellere skulpturene og skapte selv også den arkitektoniske rammen omkring dem. Fra fosteret til oldingen har han gjengitt mennesket i alle livets stadier og skildret menneskenes forhold til hverandre, barn og voksen, mann og kvinne, de gamle og barna. De fleste av gipsmodellene til parkens skulpturer er utstilt i museet.

 

Vigeland arbeidet i flere år under lite tilfredstillende forhold før han i 1902 fikk overlatt av staten et noe falleferdig atelier på Hammersborg i sentrum av Oslo. Da atelieret måtte rives på grunn av nyregulering og oppførelsen av Deichmanske bibliotek, ble planene om et nytt og større atelier aktualisert. I 1919 tilbød Vigeland Oslo kommune alt han eide av skulpturer, tegninger, tresnitt foruten originalmodellene av alt han i fremtiden kom til å skape, mot at kommunen lot oppføre et hensiktsmessig atelier, som kunne bli museum etter hans død. Kontrakten ble formelt undertegnet i 1921, og i 1924 kunne Vigeland flytte inn i det nye , monumentale bygg på Frogner, som inneholdt atelier, verksteder for gipsmakere og steinhuggere, rikelig med rom hvor han kunne stille opp sine tidligere arbeider, foruten en leilighet i 3. etasje som var hans bolig inntil hans død i 1943. Det har vel knapt hendt at en kunstner har fått lignende arbeidsmuligheter.

 

Etter 1899 holdt Vigeland ikke flere separatutstillinger, bortsett fra de to gangene han åpnet sitt atelier for publikum for å vekke interesse for sine store skulpturprosjekter: i 1916 på Hammersborg og i 1930 på Frogner.

 

Etter å ha giftet seg for annen gang i 1922, vendte han om somrene tilbake til hjemtraktene og bygget hus ute ved havet i sør-Audnedalen. Motiver fra denne kystnaturen går ofte igjen i mange av Vigelands tresnitt. Vigeland gjorde seg tidlig bemerket som en uvanlig produktiv kunstner. Med årene kom han til å isolere seg stadig mer, for helt å kunne vie seg arbeidet som nå hovedsaklig var skulpturene til Vigelandsparken.

 

 

Parken fra hovedporten til livsjulet

 

Hovedporten

 

Den monumentale hovedporten i granitt og smijern mot Kirkeveien i øst markerer inngangen til den 850 meter lange aksen som leder via Broen til Fontenen og Monolitten og som ender i Livshjulet helt vest i parken. Hovedporten består av 5 praktporter og 2 mindre gangporter, og avsluttes på hver sin side av portstuer i granitt med relieffprydede bronsedører og vindfløyer i forgylt kobber. Hovedporten ble tegnet i 1926, mens bekroningen med lyktene er av noe senere dato. Smijernsarbeidet ble utført på en smie som ble reist i tilknytning til Vigeland-museet, rett syd for parken. Porten sto ferdig i 1942 og ble i sin helhet bekostet av en av byens større banker.

 

B>Broen

 

Den 100 meter lange granittbroen med lykter og skulpturer i bronse er bygget over en eldre bro, anlagt i forbindelse med Norges Jubileumsutstilling i 1914. Vigeland tegnet en ny bro og modellerte i tiden 1925 til 1933 de 58 broskulpturene. Disse utgjør en rik variasjon av barn, kvinner og menn i forskjellige aldre, noen alene, andre i grupper. Rolig stående skikkelser flankerer de kubeformede bronselyktene mens løpende eller på annen måte dynamisk bevegede grupper utfolder seg i friere rom. Der fossen mellom nordre og søndre Frognerdam har sitt løp er brolegemet utvidet til hver side og markeres med figurer omkranset av kraftige ringer. Her står også Sinnataggen oppstilt. Om enn blant de mindre i

 

størrelse,  er den lille gutten en av parkens største attraksjoner.  Selv om broskulpturene hører  til blant de seneste  Vigeland laget til parken, ble de montert først. Allerede sommeren 1940, mens resten av parken var et eneste stort anleggsområde, ble broen åpnet for publikum.
Da var også de fire flankerende, høye granittsøylene med mennesker og øgler kommet på plass. De skjellpanserede demonene har full kontroll over sine ofre, menneskene, og gir således en dramatiske kontrast til mange av brofigurenes ubekymrede lek og livslyst.

På sydsiden av broen, ved søndre dam, ligger den sirkelformede Barneplassen. I midten står en bronseskulptur av et fullbårent Foster, mens åtte småbarn på hver sin sokkel er plassert i ring omkring. Vigeland tegnet også en "barneferje" til glede for parkens unge brukere, og båten fikk sin monumentale granittbrygge noen trapper videre ned fra Barneplassen. I mange år etter 2. verdenskrig tøffet den rundt der i dag kun ender og svaner seiler. Den var bekostet av en av byens større banker.

 

        

 

 

Fontenen

 

Blant kunstverkene i parken har fontenen den lengste forhistorien. Tanken om en monumental bronsefontene hadde kunstneren gått svanger med siden århundreskiftet. Et utkast, som ligner mye på det endelige resultat, ble mottatt med stormende jubel da det ble utstilt i 1906. Oslo by bestilte den til utførelse.

Opprinnelig var det meningen at fontenen, når den engang sto ferdig, skulle stilles opp på Eidsvolls plass, foran Stortinget. Plasseringen ble snart forkastet. Kanskje kunne den anbringes i Slottsparken?
Rundt 1. verdenskrig utvidet Vigeland fontenen til også å omfatte en rekke figurgrupper i granitt. Og snart dukket også en kolossal granittsøyle opp i planen. Først i 1924, da bystyret overlot Frognerjordene til Vigelands skulpturanlegg, fant fontenen sin endelige plass. Enkelte endringer ble foretatt i forhold til tidligere utkast.

 

Den buktende, nybarokke grunnplanen ble erstattet med en videre, kvadratisk form, i overensstemmelse med kunstnerens etterhvert mer klassisistiske idealer.
Tregruppene ble trukket sammen mot hjørnene og de seks gigantene som bar den enorme skålen ble gitt en høyere og derved mer monumental plassering, ikke minst med tanke på at fontenen nå skulle oppfattes på lang avstand.

Bassengkarmens 20 tregrupper var alle blitt modellert i tiden 1906-14. Under trærnes kroner utfolder menneskets liv seg, i drøm og i våken tilstand, fra vugge til grav. Det enkelte menneskets tilmålte tid på jorden er samtidig bare en del av et evig kretsløp, uten begynnelse og slutt. Etter tregruppen med skjelettet som er i ferd med å gå opp i naturen, følger en tregruppe yrende fullt av nye menneskebarn: Av forfallet spirer nytt liv.

 

Bronserelieffene langs bassengets ytterside gjengir likesom tregruppene menneskeslektens evige kretsløp. All den stund det tok så lang tid å få reist fontenen, formet Vigeland stadig nye relieffer, like til 1936. I alt utført han 112 stykker, 60 ble benyttet. Vannet som anvendes i fontenen resirkuleres via et pumpesystem, opp i de bakenforliggende bastioner og ned i fontenen igjen.

 

Sommeren 1947 var monteringen av fontenen endelig avsluttet og vannet kunne settes på for første gang. Plassen omkring fontenen har Vigeland formet som en 1800 kvadratmeter stor mosaikk i svart og hvit granitt. Det geometriske mønsteret danner en flere tusen meter lang labyrint.

 

 

Monolitten

 

På Vigelandsparkens høyeste punkt står den drøyt 17 meter høye Monolitten, en søyle bestående av 121 figurer, hugget ut av én eneste granittblokk - derav navnet . Mens det melankolske grunntemaet i fontenen er det evige kretsløp, gir søylen rom for en helt annen tolkning, menneskets lengsler og streben etter det overjordiske og gudommelige. Er søylen rett og slett å forstå som en oppstandelsesvisjon? Menneskene suges oppover mot himmelen, her spores vemod og behersket fortvilelse, men også henrykkelse og håp. Dessuten mye samfølelse menneskene imellom. Varsomt støtter man hverandre og holder hverandre fast i denne forunderlige salighetsfølelse og oppdrift fra jordelivet. De første mindre skissene til en gigantisk menneskesøyle skriver seg fra 1919. Vigeland modellerte søylen i full størrelse i leire på sitt nye atelier på Frogner i 1924-25, hvoretter den ble støpt i gips. Høsten 1926 ble en flere hundre tonns granittblokk fraktet sjøveis opp Oslofjorden fra et steinbrudd ved Halden. Fra Bestumkilen i Oslo ble den fraktet ved hjelp av skinner og et sinnrikt løfteapparat som fordret ingeniørkunst av fremste klasse. Blokken ankom sitt bestemmelsessted i parken i begynnelsen av 1927 og reist i stående stilling sommeren 1928. Deretter bygget man den inn i et skur og monterte gipsoriginalen ved siden av. I 1929 kunne overføringen av den 17 meter høye søylens 121 figurer starte. Man begynte på toppen og hugget seg nedover. Det tok tre steinhuggere 14 år å få arbeidet ferdig. I 1943 kunne endelig den siste del av søylens originale gipsmodell demonteres og fraktes tilbake til Vigeland-museet, hvor den fremdeles kan beskues.

 

 

Monolittplatået

 

I 1947 begynte monteringen av de 36 figurgruppene i granitt på den monumentale sirkeltrappen som fører opp til Monolitten. Om enn i en helt annen stil enn fontenetrærne, er motivet også her slektens  gang og menneskets følelsesmessige relasjoner til hverandre. Arbeidet med disse gruppene hadde Vigeland påbegynt rundt 1. Verdenskrig og avsluttet i 1936. Monolittplatået omkranses av en lav balustrade i granitt med åtte vekselsvis brede og smale dobbeltporter i smijern. De figurrike smijernsportene, med mennesker i alle aldre, ble tegnet i tiden 1933 til 1937, men utførelsen ble først avsluttet etter kunstnerens død. Portene kom på plass i 1952.

 

 

Livsjulet

 

I aksen videre vestover fra Monolitten sees Soluret med zodiakens tegn, utført ca. 1930, og endelig Livshjulet i bronse, modellert i 1933-34 og oppført i 1949. Hjulet er et symbol på evigheten og her er det utformet som en roterende krans av kvinner, menn og barn som holder hverandre fast til evig tid. Slik oppsummerer denne skulpturen hele parkens dramatiske tema: En billedhuggers refleksjoner over menneskets vandring fra vugge til grav, gjennom glede og sorg, gjennom drøm, fantasi, håp og evighetslengsler.