"Vildanden" og "Et dukkehjem" av Henrik Ibsen
Innholdsfortegnelse
5. Plassere teksten i en sammenheng.
7. Kildehenvisninger.
Forord
Dette året har jeg bestemt meg for å lese Henrik Ibsens ”et dukkehjem” og ”villanden”. Jeg har valgt å lese disse bøkene fordi jeg vil lese en bok som er skrevet under f.eks realismen, slik at jeg kan se hvordan de skrev, tenkte og hvordan de satt opp problemer for så lenge siden. Egentlig hadde jeg tenkt å bare lese ett dukkehjem, men så fant jeg ut at det kanskje var litt lite å bare lese den, derfor valgte jeg Villanden i tillegg. Jeg tror ikke helt jeg vet hva jeg har begitt meg utpå med denne oppgaven, men nå får jeg bare vente og se hva jeg synes om bøkene etter å ha lest de et par ganger!
1. Handlingsreferat
Et Dukkehjem
Personene:
Advokat Helmer
Nora, helmers hustru
Doktor Rank
Fru Linde
Sakfører Krogstad
Helmer og Noras tre små barn
Anne-Marie, barnepike hos Helmers
Stuepiken hos Helmers
Et bybud
Handlinga går føre seg i Helmers bustad. Stykket og første akt byrjar med at Nora nettopp er kome heim. Ho og Helmer snakkar med ein annan frå kvart sitt rom. Det er jul. Nora er særs glad i pengar og det verkar som at ho lever eit ganske ”overfladisk” liv, men etter kvart syner det seg at ho tenkjar ein del meir enn kva det verkar som i byrjinga.
Nora og Torvald (Helmer) lever eit tilsynelatende fint liv saman. Men under overflata skjuler Nora nokon løyndomar. Dette kjem fram då Frøken Linde kjem på besøkt til dei. Ho er ei gamal venninne av Nora og dei har ikkje sett ein annan på 10 år. Dei snakkar samen og Fru Linde sier at Nora er heldig, med rik mann og barn og fint hus. Fru Linde meinar dette fordi ho alltid har brukt livet sitt på brørene og den gamle mora. Mannen døydde tidleg, så ho er fattig og treng jobb. Ho seiar at ho ikkje kan være heimeværende husmor med mann som forsørger ho slik som Nora. Fru. Linde meinar også at Nora er barnslig og at ho ikkje har eit reelt menneskesyn. Nora fortelljer Fru Linde at ho også har noke å vær stolt over; Da Torvald var sjuk hadde Nora forfalsket farens underskrift på eit lånebrev. Ho skreiv under falskt fordi faren henna lå for døden og var veldig sjuk så ho ville ikkje plage han med hennar problem då. Grunnen til at ho måtte låne pengar var at Torvald kunne ha døyd hvis ikkje Nora hadde kjøpt ein "tur" til syden til dei.
Ganske tidlig i 1. akt kjem Krogstad til Nora og seier at han har funne ut at ho hadde forfalska brevet. Han seier at han må sei dette til mannen hennar, men Nora får han til å ikkje gjera dette. Seinare då Nora snakkar med Fru Linde seier ho at ho treng ein jobb. Då fortel Nora at mannen hennar er direktør i aksjebanken. Ho seier at ho kan skaffe Fru Linde ein jobb gjennom mannen i banken. Fru Linde takkar fornøyd ja til tilbudet.
Men då det viser seg og vere Krogstad sin plass Fru Linde skal ta over kjem Krogstad til Nora. Han sier at han nå uansett kjem til å snakke med Torvald om forfalskningen hvis Nora ikkje klarar å påvirke mannen sin gjennom å skaffe han jobben tilbake. Men Nora seier at det ikkje er mogeleg. Det viser det seg også å vere då ho endelig snakker med Torvald og det syner seg at han ikkje likar Krogstad så godt. Det også en mann; Doktor Rank som tidlig kjem inn i bildet. Han vitjar Nora og Torvald kvar dag.
Anna akt går også føre seg heime i stova hos Helmers. Nora set og snakkar med barnepiken om eit maskeradeball som skal haldast til kvelden. Torvald kjem heim senere på dagen og får så vite at Krogstad har brukt Nora for å få jobben sin tilbake. Han sendar med ein gong eit brev til Krogstad kor han skriv at han ikkje skal få jobben tilbake, men at Fru Linde har fått den.
Det er ingen som anar noke om at Rank er dødssjuk. Men dette fortel han Nora i begynnelsen av 2 akt, samtidig som han fortel ho at han alltid har elska ho, noke han trodde Nora visste. Han fortel også at han kjem til å legge igjen visittkortet sitt med eit svart kors på den dagen han vendar seg inn i seg selv og vil dø i fred. Etter dette fortel også Nora sin hemmelighet til Rank, at ho har lånt penger falskt.
Krogstad holder det han har sagt til Nora og sendar eit brev til Torvald om kva Nora har gjort. Han postar det i postkassen til Torvald som Torvald åpnar kver kveld for å se kva som har kommet.
Den kvelden skal Nora og Torvald ha ein fest. Rett før festen skal Torvald til å åpne postkassa, men Nora ber han vente til etter festen og la arbeidet ligge nå. Nora vet at brevet om kva ho har gjort ligg i postkassen så ho halar ut festen så lenge ho klarar for "å leve det siste av sitt liv".
Tredje akt byrjar med at Fru Linde og Krogstad sitt og snakkar samen under festen til Helmers. Det kjem fram at de har hatt eit forhold for lenge, lenge siden, og ho får Krogstad til å ombestemme seg for brevet og snakke med Torvald om at han skal få det tilbake, uåpnet. Men plutselig forandrar Fru Linde mening og sier at Torvald fortjener å vite det. Å slik blir det. Då Nora og Torvald kjem ned fra festen igjen åpnar Torvald postkassen og finner eit kort fra Rank med det sorte korset på. Nora forklarar då kva han mente med dette. Så finner han brevet fra Krogstad og han lesar det. Først spør han ut Nora om korleis ho kunne gjøre det, men så sier han at han kan tilgi henne for det og at de skal leve saman som om ingenting har skjedd. Han vil at de fortsatt skal leve saman som mann og kone og starte på nytt. Men Nora synes at ho meir og meir har blitt som ein dukke i heimet. Ho føler ho har vert ein dukke hele livet og at ho ble behandla slik av både sin far og Torvald. Ho ser på huset som hennes eget lille dukkehjem. Ingen tror at ho har noe å si, at ho har sine egne meningar, at ho skal klare noe selv. Ho føler at ho bare skal være der å se pen ut. Dette synes Nora er helt galt og sier at ho ikkje vil leve mer saman med Torvald. Så ho går fra han. Dette er alt vi får vite.
Nora danser sin ”tarentella” i slutten av dramaet.
Personene:
Grosserer Werle, verkseier osv.
Gregers Werle, hans sønn.
Gamle Ekdal
Hjalmar Ekdal, den gamles sønn, fotograf.
Gina Ekdal, Hjalmars hustru.
Hedvig, deres datter, 14 år.
Fru Sørby, Grossererens husbestyrerinne.
Relling, lege.
Molvik, forhenværende teolog.
Bokholder Gråberg.
Pettersen, grossererens tjener.
Leietjener Jensen.
En blekfet herre.
En tynnhåret herre.
En nærsynt herre.
En tynnhåret herre.
Seks andre herrer (middagsgjester hos grossereren)
Flere leietjenere.
( Første akt foregår hos grosserer Werle, de fire neste aktene foregår hos fotograf Ekdal.)
Stykket og første akt byrjar med at Gregers har kome heim og har invitert gamle skolekamerater på besøk for å bli kjent med dem igjen. Hjalmar kjem også i dette selskapet, men han følar seg ikkje velkommen fordi han ikkje er så rik åg verdsvandt som dei andre gjestane. Når han snakkar med Gregers får Gregers vite at Hjalmar har gifta seg med Gregers tidlegare hushjelp Gina og har datteren Hedvig med hennar. Han blir veldig overrasket når han får høyre at det er hans egen far som har ført Hjalmar og Gina sammen. Gregers har også dårlig samvittighet for at faren lot gamle Ekdal ta all skylden for de ulovlige foretningene de drev med. Senere i selskapet får Gregers vite at faren hadde et seksuelt forhold til Gina.
Andre akt starter når Hjalmar kommer hjem. Gina og Hedvig er interessert i hva han gjorde i selskapet og han skryter om hvordan han hevdet seg blant de andre fine gjestene, noe som ikke er sant. Litt senere på kvelden kommer Gregers på besøk. Han er flau over hvordan faren behandler familien Ekdal og vil flytte ut fra farens hus. Han ender opp med å leie et rom hos familien Ekdal. Under en lang samtale får Gregers vite at Hedvig holder på å bli blind, Hjalmar har hørt at moren hadde problemer med synet så han tror det er arvelig. Gregers spør mye rundt familien og får vite at Hedvig er snart 14 år og at Hjalmar og Gina har vært gift i snart 15 år. Så viser gamle Ekdal Gregers deres største hemmelighet. De har et loft som er innredet som en skog. Der har de dyr som Hjalmar og faren jakter på. Der har de også en skadeskutt Vildand som er Hedvig sin.
Tredje akt starter med at Hjalmar og faren holder på med noe snekkerarbeid inne hos dyrene. Nede i stuen sitter Gregers og Hedvig og snakker. I samtalen får Gregers vite at Hedvig ikke går på skole og at hun alltid vil bli hjemme og hjelpe mor og far. Hun vet ikke at hun holder på å bli blind. Når Hjalmar kommer ut fra loftet begynner han å prate om en oppfinnelse han holder på med. Han vet ikke hva det skal bli. Det eneste han vet er at han gjør det for å få det ekdalske navn til å bli noe stort igjen. Det er hans livsoppgave. Hjalmar forteller senere om at pistolen han eier, har spilt en stor rolle i familiens tragedie. Gamle Ekdal ville skyte seg når han ble dømt til fengselsstraff og han selv ville skyte seg fordi han syntes det var så forferdelig å ha sin far i fengsel. Gregers har også en livsoppgave. Han skal åpne øynene til Hjalmar. Gregers tror at Hjalmar vil vokse på å få vite om alle løgnene og hemmelighetene i hjemmet hans så han tar Hjalmar med ut på en spasertur og på veien avslører Gregers alle hemmelighetene.
Fjerde akt starter med at Hjalmar kommer hjem fra turen og han er veldig sur. Da har Hedvig fått et kort fra Grossereren der det står at hun skal få månedlige pengebidrag resten av livet. Da skjønner Hjalmar at alt Gregers sa var sant og han ber konen om å fortelle hele sannheten. Hun vil ikke innrømme at han ikke er Hedvigs far, men Hjalmar skjønner at hun lyger så han tar sin hatt og går. Hedvig skjønner ikke hva som har skjedd, men hun tror at moren har funnet henne på gaten og sagt at Hjalmar var faren. Så sier Gregers at Hedvig må ofre det kjæreste hun vet, Vildanden. Hjalmar hadde nemlig lyst å drepe Vildanden når han kom hjem fra spaserturen. Hedvig bestemmer seg for å gjøre som Gregers vil.
3. Bestemme sjanger
Begge bøkene jeg har lest er skuespill. Ordet drama er gresk og betyr handling. Det finnes både dramaer som er skrevet for å vises på teater, og som er skrevet for å leses. Dette kalles for leserdrama. Handlingen i et drama skjer akkurat her og nå. Dramaet fanger det som skjer i øyeblikket, og gjennom replikkene får vi med oss hver minste detalj.
Et skuespill er delt opp i akter. Aktene består igjen av scener. Disse scenene kan på en måte sammenliknes med avsnittene i en bok. Det finnes også skuespill som ikke er delt inn i akter. Disse kalles for enaktere.
Ifølge den greske filosofen Aristoteles skal dramaet følge et fast mønster, og for at handlingen skal være fullstendig, må handlingsforløpet deles inn i en begynnelse (eksposisjon), et midtpunkt og en avslutning. Dette prinsippet mener han skal være overholdende prinsippet i dramaet. Dette prinsippet er noenlunde det samme prinsippet du bruker når du skriver en fortelling eller novelle.
Handlingen i dramaet bygger på et problem som ikke er løst, en konflikt. Dette kommer fram i begynnelsen av dramaet. Denne konflikten setter dramaet i gang. I midtpartiet utvikler konflikten seg videre til den når det vi kaller et klimaks. Klimakset er dramaets absolutte høydepunkt. Etter klimakset kommer vendepunktet (peripeti) hvor spenningen avtar og det hele går mot en løsning og avslutning. Det er ofte flere vendepunkter i et drama. Vendepunktet avgjør hvordan stykket slutter, og konflikten blir løst.
4. Virkemidler i teksten
Språklige bilder og symbolbruk: Det blir brukt flere virkemidler i begge bøkene, men noe av det jeg la best merke til var hvordan Ibsen brukte språklige bilder til å framstille enkelte ting. Pga at dette er et skuespill kommer hele handlingen fram gjennom replikker. Dette synes jeg er en positiv ting, fordi det får meg til å føle at jeg er med i handlingen, at jeg liksom sitter og ser på. I begynnelsen av hver akt står det en innledning om hvor personene befinner seg, hvordan det ser ut og lignende. Det som står her får meg til å se for meg hvordan det er der.
En av de tingene jeg vil kalle et språklig bilde i et dukkehjem er juletreet. I begynnelsen beskrives det som fint med nydelig pynt og skal representere en lykkelig familie. Etter hvert blir treet mer og mer stygt.
Eks: En ny dag gryr og juletreet er blitt tynnere med granbar, pynten har famlet og det ser ikke like friskt ut lengre.
Jeg tror dette er et frampek over historiens gang og det forteller at det ikke vil bli en lykkelig slutt.
Helt i slutten rett før Helmer får vite om brevet står det at juletreet er helt tørt og at pynten er ødelagt. Ibsen har brukt dette juletreet gjennom hele historien til å forsterke inntrykket av et hjem som slår sprekker i grunnvollen, og et hjem som er forfallent.
Ibsen framstiller også huset som et dukkehjem og Helmer kaller hele veien Nora for ting som sin lille tingset, ekorn, sanglerke, dukke og lignende. Dette tror jeg er hovedsymbolet i skuespillet og at stykket derfor er kalt ”Et dukkehjem”. I aller siste scene oppdager Nora at hun hele sitt liv er blitt behandlet som en dukke:
”Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meninger; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det, for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og lekte med meg slik som jeg lekte med mine dukker. ”
”… Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue. Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og børnene, de har igjen vært mine dukker. Det har vært vårt ekteskap Torvald.”
Dette utdraget viser at Nora selv ser at hun selv aldri har blitt sett på som ett eget individ, men har gått fra å være en dukke hos faren til å bli en dukke hos mannen.
Jeg tror også at maskeradeballet er et symbol Ibsen bruker. Det er ikke tilfeldig at festen Nora og Helmer har i slutten er et maskeradeball. Nora sier selv at dette er ”den siste dag i hennes gamle liv”. Slik jeg tolket det er Maskeradeballet et symbol på at Noras maske skal falle. Nora har levd hele livet, både hos faren og hos mannen med en maske på, men nå skal Nora få vekk masken å stå fram som den hun er.
Det er også en slags kostymeball i hjemmet til familien Helmer, hvor kostymeballet symboliserer at Nora stadig må kle seg opp og pynte seg til en person hun ikke er. Helt i slutten, etter maskeradeballet sier Nora til helmer: ”Ja, Torvald, nå har jeg kledd meg om.” Dette viser at Nora endelig har kledd seg om til den hun er, seg selv.
Dr Rank er også en person jeg mener er et symbol på noe. Da nora og Dr Rank snakker sammen i 2 akt blir dette sagt:
Dr Rank: ”Tror De virkelig at Torvald er den eneste som gladelig ga sitt liv hen for Deres skyld?”...”Var det stygt å fortelle Dem at jeg har elsket Dem fullt så inderlig som noen annen?”
Litt senere i samtalen:
Nora: Å, jeg synes alltid her blir så uhyre fornøyelig når De kommer.
Rank: Det er just det som lokket meg inn på et villspor. De er meg en gåte. Mangen gang har det forekommet meg at De nesten likså gjerne ville være sammen med meg som med Helmer.
Nora: Ja, ser De, der er noen mennesker som man holder mest av, og andre mennesker man helst vil være sammen med.
Jeg tror Dr Rank og denne samtalen symboliserer kjærligheten Nora drømmer om men som hun aldri har fått. Jeg tror også at visittkortet med det svarte korset på som Dr. Rank poster hos Helmers da han skal gå inn i seg selv og dø, symboliserer Nora’s ekteskap som snart skal dø.
Det vidunderlige og det vidunderligste er 2 andre virkemidler som blir brukt i ett dukkehjem. Nora snakker hele tiden om det vidunderlige, og jeg tror at Ibsen vil få oss til å tenke, og lure på hva det vidunderligste er.
I starten av stykket er det vidunderlige for Nora at hun tror at mannen hennes, Torvald Helmer, kommer til å ta på seg all skylden for det hun har gjort, i forbindelse med forfalskningen. At Torvald liksom skal redde henne fra alt det grusomme fordi han elsker henne så masse.
I slutten av stykket er det vidunderlige for Nora at hun og Torvald kan leve sammen som likestilte. Hun ønsket at situasjonen mellom dem, skulle bli annerledes. Hun ville leve i et hjem hvor hun tok egne avgjørelser, hvor hun ikke var underlagt han. Nora skulle få lov til å ha egne meninger og leve likestilt ved mannens side. Dette symboliserer Nora sin utvikling gjennom stykket hvor hun i begynnelsen bare tenkte på hvor forferdelig det ville være om forfalskningen kom ut. I slutten har hun derimot blitt mer selvstendig og hun tar på seg skylden for forfalskningen selv. Hun står mye mer på ”egne” bein.
I Vildanden begynte Ibsen å bruke mye mer symbolbruk enn før. Selve Vildanden er helt klart det viktigste symbolet Ibsen bruker i stykket og Vilanden representerer flere av personene.
Den Vildanden familien Ekdal har, ble skadeskutt og dykket ned på bunden for å bite seg fast i tang og tare. Men Grossererens hund dykket ned og fikk fatt i Vildanden. Hunden skadet den ene vingen til Vildanden enda mer. Dette gjør at den aldri kan fly igjen. Grosserer Werle gav denne anden til familien Ekdal. I stykket symboliserer Vildanden familien Ekdal: Hjalmar og Gamle Ekdal.
Dette er fordi de er ”de fortapte” i stykket. Gregers symboliserer hunden. Han tror han skal redde familien, men det kommer store skader ut av det. Man kan si det slik at vingen til Vildanden ble skadet, av hunden, slik at den ikke kan fly igjen. Det samme skjedde med familien Ekdal etter tapet av Hedvig.
Det er også mange indirekte opplysninger i stykket. Som at Hedvig har dårlig syn som bare blir verre og verre. Det samme problemet har Grosserer Werle, noe som hinter til at han er faren til Hedvig.
Jeg tror også at Vildanden representerer Hedvig. Hedvig kjenner ikke til hulhet og falskhet. Det er Hedvig som er det sanne og oppriktige mennesket Gregers er på jakt etter, det er hun som uten å nøle kan dø for sin overbevisning og kjærlighet. Hedvig kan uten vanskelighet oppfattes som dramaets helt. Det er da også henne katastrofen rammer.
Det virker som om hun ser på seg selv som Vildanden; skadeskutt. Jeg tror Gregers har mye av skylden for dette. Gregers bruker mye språklige bilder når han snakker, og dette tror jeg er noe Hedvig er fascinert over. Gregers snakker på en symbolsk måte, dette forklarer hun også moren:
Eks: Hedvig: Jeg skal si deg en ting, mor,- Jeg tror han mente noe annet med det.
Gina: Og hva skulle det være for noe?
Hedvig: Nei, jeg vet ikke; men det var liksom han mente noe annet enn det han sa – hele tiden. (utheva her)
Dette tror jeg er ”nøkkelreplikker” i vildanden. De er på en måte grunnlaget for den tragiske utviklingen senere i dramaet. Hedvig skjønner at alt språk ikke kan taes bokstavelig, men at det også må tolkes. Det blir et merkelig tillitsforhold mellom Gregers og Hedvig.
Rett før Hedvig går og tar livet av seg har hun og Gregers en samtale om Vildanden da Gregers sier dette:
Eks: Gregers: ”Men nu om De frivillig ofret vildanden for hans skyld?...” ”…Om De nu for ham offervillig ga hen det beste De eier og vet i verden?”
Hedvig: ”Tror de det vil hjelpe?”
Gregers: ”Ja prøv det, Hedvig.”
Denne samtalen gjorde sterkt inntrykk på Hedvig, og jeg tror at da Gregers ba Hedvig ta livet av Vildanden, tolket Hedvig det som om det var hun som var Vildanden. Den faren hatet så inderlig. Hun beskriver selv loftet som havsens bunn, et fint sted å flykte fra virkeligheten. Da hun har blitt såret av farens avvisning, der hun har tolket ordene hans som at hun var en uvedkommende dukker ned hun til havsens bunn (loftet) og ser der ikke noen annen mulighet enn å ta sitt eget liv, istedenfor å leve videre i lidelse. Det siste vi ser av Hedvik i livet, og det siste vi hører henne si er fremmstilt på denne måten:
Hedvig : (står et øyeblikk urørlig, i angst og rådvillhet, biter lebene sammen for å kvele gråten; så knytter hun krampeaktig hendene sammen og sier sakte.) Vildanden! (Hun lister seg hen og tar pistolen fra hyllen, åpner loftsdøren på klem, smyger seg inn og trekker døren til efter seg)
Ikke bare er personenes liv i handlingen er basert på livet til Vildanden. Selve handlingen er og basert på villanden. Handlingen ender akkurat som livet til villanden ender, ved at villanden bli skadd og lider, akkurat som personene lider når livsløgnene bli avslørt. Alt ender tragisk.
En metafor jeg syns bør nevnes er at det allerede i 1. akt blir nevnt at det er 13 til bords. Dette er allerede nevnt som et frampek. 13 er ett ulykkestall, dette viser at det ikke er bare lykke som følger senere i historien.
Vi må også merke oss jobben til Gina, å retusjere. Denne retusjeringen er et bilde på mennesker som lever på en livsløgn (pynter på virkeligheten de selv har laget, kunstig virkelighet).
Skriveteknikk: Henrik Ibsen satte også i bruk en ny dramatisk form som er kalt for den retrospektiv teknikken. Denne bruker han i både et dukkehjem og Vildanden. Han fører oss inn i et tilsynelatende perfekt hjem der alt ser ut til å være i orden. Men snart begynner man å ane at noe er i veien. De fleste dramaene er slik at en del av historien allerede har skjedd før stykket begynner. Historien begynner i fortiden og avsluttes på scenen før stykket er ferdig. De hemmelighetene som hadde vært før kommer gradvis opp til overflaten og blir avdekket for tilskueren. Den perfekte overflaten er bygget på løyner og bedrag.
Et virkemiddel Ibsen har brukt i begge stykkene er bruken av lyseffekter. Både i Vildanden og et dukkehjem har Ibsen brukt halvlys og skygge til å understreke noe av det hemmelige spillet som går for seg hos menneskene. Han skriver også at lyset blir mye ”sterkere” da stykkene når sitt ”klimaks”.
Språk: Begge stykkene er skrevet på en slags dansk/ norsk som ble brukt i Norge før vi fikk vårt eget skriftspråk under romantikken.
Gjenntagelse: Det blir brukt en del gjentagelse i både et dukkehjem og i vildanden. Jeg reagerte ikke på dette den første gangen jeg leste boka, men andre gangen la jeg mye bedre merke til det. Jeg tror Ibsen brukte dette for å undertrykke ting.
Et dukkehjem:
Eks: Nora (teller). Ti-tyve-tredve-førti. Å takk, takk Torvald; nu hjelper meg langt. Takk takk.
Fru Linde. Og meget, meget eldre, Nora. Meget eldre.
Vildanden:
Eks: Ekdal: det får være det samme med kveldsmaten Gina. Har det svært travelt—hm. Jeg vil ikke ha noen inn på kammerset til meg. Ikke noen, har det svært travelt,--hm.
5. Plassere teksten i en sammenheng
Litteraturhistorisk
Realismen
Ca. år 1875 kom en helt ny type litteratur som ville sjokkere, provosere og inspirere hele verden. Realismen skapte mest provosering og er kjent for å være litteraturen som satt problemet i en debatt, realismen var ”debattens litteraturepoke.”
Bare ved å høre ordet realisme kan man lett forstå hva det innbærer: Deler man opp ordet får man real som er engelsk for ”ekte” og litteraturen her er da en veldig realistisk, ekte og en meget nøyaktig beskrivelse av virkeligheten slik den er. I realismen tar man opp de verste tilfellene innenfor samliv, kvinnens stilling og rettighet, fattigdom, oppdragelse og politikk, men fremfor alt rettferdighet og enkeltpersoners psykiske tilstand, følelser og hemmeligheter. Ofte var innholdsplass vanlig hushjem. Med dette ville man forandre samfunnet og tjene frihet og fremskritt hos mennesker.
Samliv – Samliv er et av de viktigste skrivetemaene innen realismen nettopp fordi man hadde skjulte problemer med ekteskap og andre forhold og det fikk konsekvenser for hele familien. Ekteskap er en bindene ting og skilsmisser ble derfor sett på som stor skam i motsetning til nå som skilsmisse er skremmende vanlig.
Kvinners stilling og rettigheter – Dette går litt inn i det med skilsmisse fordi det ble skrevet om kvinner som forlot sine menn og dro fra barna, noe som var TOTALT uakseptabelt og sjokkerende for hele samfunnet. En vanlig skilsmisse var ille nok, men her gikk det over alle grenser. Kvinners rettigheter var mer begrenset enn menns så det ble mye å skive om her, mange problemer å få fram for å forandre samfunnets holdning. Kvinnene ble ofte satt til hovedpersonene fordi dette ble noe nytt og fordi det forandret synsvinkelen og sa mye om deres meninger og føleleser, men kunne ha et annet tema ved siden av.
Fattigdom – På denne tida var det ikke så mye fokus på de fattige og deres problemer slik det er nå med stor mediebruk. Men man må huske at også de er en del av landet og må ikke ignoreres. Det ville lyrikerne gjøre noe med og Ibsen hadde jo litt erfaring fra sine økonomiske problemer og satt dette høyt.
Oppdragelse – Mange foreldre utføre ofte dårlig oppdragelse ved blant annet å opptre som dårlige forbilder og forby enkelte ting, men allikevel gjøre det selv. Når forfattere skrev at oppdragelsen var et problem var det mange som protesterte fordi de mente at akkurat slik bøkene beskrev dårlig oppdragelse hadde man, men så intet galt i det. – Store debatter.
Politikk – I 1884 fikk Norge sitt første parti og nå begynte politikken på alvor og skapte en helt ny politikk med nye synsvinkler.
Det var altså en beskrivelse av de forskjellige, viktigste, temaene forfatterne brukte under realismen og man kan lett se at ordet ”problem” går igjen fordi det er akkurat det realismen er, beskrivelse av samfunnsproblemer.
Naturalismen
Ettersom det realistiske ble mer og mer populært valgte enkelte forfattere å skrive en dypere realisme. Dermed kom naturalismen. I realismen endte ofte alt godt, men i naturalismen var det absolutt INGEN ”happy ending.” Som sagt før; fikk Henrik Ibsen et naturalistisk preg i sin siste tid hvor alt ”gikk dritt” på slutten ved at man døde, mistet noen nære eller fikk sine drømmer totalt knust. Henrik likte å skrive om knuste livsdrømmer og tragiske hendelser mot slutten av sin kamp for å få tilbake sitt gode liv.
Dette sjokkerte folket spesielt, etter en hverdag i det litteraturromantiske samfunnet, var det visst ikke nok med at man skulle skrive om den realistiske, tragiske delen av verden, men man skulle også se at alt gikk galt. Det ble en stor kontrast fra romantikken: Fra ”så levde de lykkelig i alle sine dager” til ”så hadde de fortsatt et pinefullt liv og tok sitt liv i fortvilelse og sorg!”
Realismen var en måte å vise for at det fantes elendighet, men når man kom til naturalismen ville man også vite hvorfor. Hva var den egentlige grunnen til elendigheten? ”Han tok livet sitt i fortvilelse og sorg.” Men hvorfor var han fortvilet? Hadde det noe med barndommen hans å gjøre? Naboene? Familien? Hadde han noen psykisk sykdom? Hadde han sett noe spesielt?
Mye naturalistisk litteratur ble skrevet av filosofer \ Tenkere og forskere fordi det var nettopp naturalismen gikk på: Forskning av enkeltpersoner og spørsmålet hvorfor han \ han gjorde det.
På denne måten ble folk mer interessert i forskning, ettersom man begynte å akseptere kritikken og påstandene selvfølgelig. Det var vanskelig å sluke slike ting for betatte ”romantikere.”
Språkhistorisk
Fra midten av 1800-tallet var språkhistorien preget av Aasens og Knudsens arbeid for å skape norsk skriftspråk.
- Ivar Aasen (1812-96) reiste i 1840-årene over det meste av landet og studerte dialektene. Omkring 1850 kom resultatene ut i form av en grammatikk og en ordbok hvor han fastsatte reglene. Språket var bygget på de "reneste" dialektene (de som var minst påvirket av det danske språket), sammenlignet med norrønt.
- Knud Knudsen (1812-95) ville skape et norsk språk ved gradvis å endre dansken så den ble mer lik den "dannede dagligtale". Knudsen fikk ganske raskt gjennomslag for noen av ideene (1860-årene: faae - faa, Huus - Hus).
- Ibsen og Bjørnson brukte mange norske ord i sine verk i 1850- og 60-årene. Senere skrev de mer dansk av hensyn til sine danske lesere.
I 1869 kom det en felles skriveendring for hele Skandinavia (aa - å).
I 1878 ble det bestemt at undervisningen i barneskolen skulle skje på barnas talespråk (dialekt).
I 1885 ble "folkesproget" sidestilt med "skrift- og bogsproget" som skolespråk og offisielt språk.
Språkene fikk etter hvert navnene "landsmål" og "riksmål".
I 1892 innførte Nordahl Rolfsens lesebok harde konsonanter, som ble godkjent to år etter.
I 1892 ble det endelig godtatt å bruke landsmål i skolen. Skolestyrene skulle velge språk i hver skolekrets. Før 1900 brukte 600 kretser landsmål.
Forfatterskap
Henrik Ibsen
Henrik Ibsen ble født den 20.mars 1828 i Skien i Telemark fylke. Hans far (Knud Ibsen) var kjøpmann, og da Ibsen var seks år gammel begynte farens økonomiske vanskeligheter. I siste halvår av 1834 måtte han pantsette eller selge nesten alt han eide.
Til sammen med farens økonomiske ruin kom så en annen skandale som rammet Ibsen dypt i barndommen. Det var et utbredt rykte at Henrik ikke var sønn av Knud Ibsen, men av Thormod Knudsen. Dette ryktet nådde Henrik Ibsens øre da han var barn. Han trodde ryktet, og han hadde ikke respekt for sin far.
Etter konfirmasjonen ble han sendt til Grimstad som apotekerlærling(han ville nemlig bli lege). Han levde et enslig liv, i de tre årene han bodde der, fikk han ikke en eneste jevnaldrende venn, og fikk heller ikke noen kontakt med den familien han bodde hos.
I 1846, da Ibsen var blitt 18 år, fikk han barn med en av tjenestepikene. Følgene var under omstendighetene ulykkelige for dem begge og skjemte dem ut i offentlighetens øyne. Tjenestepiken ble sendt hjem, og Ibsen ble dømt til å betale oppfostrings bidrag for barnet (Hans Jakob Henriksen).
Det gikk revolusjonære strømninger over Europa i de årene. I Frankrike braket Februarrevolusjonen løs og brøt sammen i 1848. Ibsen hadde da stiftet bekjentskap med all den anti-konvensjonelle litteratur han kunne komme over. Han hadde ingenting imot å sette sine synspunkter på spissen. Han alene var fritenkeren i Grimstad, den eneste som torde å fornekte og utfordre Gud, samfunnet og borgerskapet.
Høsten 1851 mottok han et tilbud fra Ole Bull, som nettopp hadde grunnlagt Bergens norske Theater, om å komme dit og assistere teatret som dramatisk forfatter.
Hans mesterskap i lyrikkens kunst fikk sitt eksplosive gjennombrudd i "Brand" og "Peer Gynt", der bilder og uttrykk fra disse diktverkene er gått over i det alminnelige norske språk og er levende den dag i dag.
Høsten 1857 drog dikteren til Oslo for å overta stillingen som artistisk direktør for Christiania norske Theater. I 1858 giftet han seg med Suzannah Thoresen, sammen fikk de ett barn.
Ibsen hadde flere ganger søkt regjeringen om reisebidrag. Våren 1864 drog han sørover. Det ble innledningen til et utenlandsopphold som, med korte avbrytelser i 1874, 1885 og 1890, skulle komme til å strekke seg over 27 år.
1870-årene var i det hele for Ibsen, en gjennombruddstid. Det borgerlige skuespillet "Samfundets støtter"(1877) ble det første av hans samfunnsdramaer. Men helt på ny grunn er han først i ekteskapsdramaet "Et dukkehjem"(1879). Her er hans særpregede teknikk, hans sammentrengning av et helt menneskeliv i en eneste konflikt, fullt utviklet. Skuespillet vakte voldsom diskusjon og ble et programskrift for kvinnesaken. I løpet av sin 56 års karriere som dikter utgav han 26 verker og 11 enkeltdikt. Han døde stille inn en vårdag i 1906.
Her er alle dramaene Ibsen har skrevet listet opp med rekkefølge etter årstall:
1850 - Catilina
1850 - Kjæmpehøien
1852 - Sancthansnatten
1855 - Fru Inger til Østråt
1856 - Gildet på Solhaug
1857 - Olav Liljekrans
1857 - Hærmændene paa Helgeland
1862 - Kjærlighedens komedie
1863 - Kongsemnerne
1866 - Brand
1867 - Peer Gynt
1869 - De unges forbund
1873 - Kejser og Galilæer
1877 - Samfundets støtter 1877
1879 - Et dukkehjem
1881 - Gengangere
1883 - En folkefiende
1884 - Vildanden
1886 - Rosmersholm
1888 - Fruen fra havet
1890 - Hedda Gabler
1892 - Bygmester Solnes
1894 - Lille Eyolf
1896 - John Gabriel Borkman
1899 - Naar vi døde vaagner
Som du lett kan se har Ibsen gjort en god jobb med 25 dramaer med jevne mellomrom hvor perioden 1857–1862 er den med lengst tid mellom stykkene, 5 år. Men dette var også den perioden han jobbet som instruktør, hadde økonomiske problemer og fikk sønnen Sigurd. I gjennomsnitt skrev Henrik Ibsen 1 bok annethvert år med tettest mellomrom i 1850 og 1857.
Henrik Ibsen
2+6 Bokas tema + Reflektere over innholdet i teksten
Et dukkehjem er det første norske verk som fremstiller borgerskapet i en tragedie. Temaet i Et dukkehjem er, slik jeg tolket det, hvor dårlig kvinnenes stilling i samfunnet er. Kvinneidealet på den tiden blir sett på som ikke tenkende individer som kun er til for å glede mannen og å ta vare på barna. Særlig i borgerskapet. I borgerskapet hadde kvinnene vært tilsidesatt, umyndiggjort og hemmet av vaner og instrukser. I Ibsens stykke kommer det til en konflikt mellom kvinnen og det bestående mannssamfunn. Ibsen viser hvordan forholdet i ekteskapet og samfunnet hindrer Nora i å være seg selv. Han viser hva som skjer med mennesker når de blir framstilt som objekter.
Det problemet Ibsen prøver å frem med denne romanen er at det finnes mange ulykkelige ekteskap som er basert på ære, fremfor kjærlighet. Han syns kvinnerollen er undertrykt, og at man burde innse at kvinnen er et individ hun også. Han syns det er viktig at man skal ha det bra sammen, og leve sammen i ett ekteskap hvor man elsker hverandre. Dette tror jeg er en av de viktigste tingene Ibsen ville oppnå med å skrive stykket. Han mente at bare fordi man er kvinne skal man ikke finne seg i alt samfunnet gjør. Dette er ganske imponerende tankegang i datidens samfunn, der kvinnen skulle synes og ikke høres. Han mener at mennesket bør ta ansvar, og finne sin plass i samfunnet. At man aldri skal nøye seg med et dårlig liv.
Denne romanen var så provoserende for mange at i Tyskland måtte Ibsen skrive om slutten slik at Nora ikke forlot barna og ektemannen sin. Men i stedet innså hun hvor dum hun hadde vært som ville dra. Ibsen skrev en alternativ slutt til stykket for å hindre at det ble skrevet mange dårlige slutter til det. Dette angret han på senere og sa at det var slutten som var grunnen til at hele stykket ble skrevet.
Jeg tror noe som kan være den røde tråden i stykket er dobbeltmoralen i samfunnet, og spesielt det borgerlige samfunn. Det jeg mener med dette er at Torvald synes at Noras dokumentforfalskning er helt greit når han finner ut at ingen får vite om det, men hvis det hadde lekket ut hadde det vært helt uakseptabelt, da ville det ødelagt hele ryktet hans. En annen ting som er en rød tråd I stykket er likestilling. Det mannsdominerte samfunnet blir klart skildret i Et dukkehjem. Kvinner er pynte og lekegjenstander. Kort sagt, de er ikke mer enn dukker i sine egne dukkehjem. En annen ting som er verdt å nevnes er at kjærligheten i slike dukkehjem kun er overfladisk. Det er en greie som skal få en velstående person til å se skikkelig ut og kjærlighet kan lett byttes ut mot ærbarhet.
Temaet i et dukkehjem er faktisk noe som enda angår oss i 2005. Selv om det er blitt betraktelig mye bedre likestilling nå enn det var for over 150 år siden er det et tema som stadig diskuteres over hele verden. Også i Norge. I den vestlige delen av verden er det ikke så mye og klage på, men drar man til den østlige delen av verden, Afrika og enkelte deler av Sør Amerika ser man at likestillingen er mye nærmere slik den var på Ibsen sin tid, enn slik vi har det i Norge nå. Og hvem vet, kanskje hvis de hadde hatt forfattere som Ibsen og kvinneforkjempere som Amalie Skram for 100 år siden, kanskje de da ville ha vært minst like langt foran som oss i dag!
Vildanden
Temaet i teksten bygger på de kjente ordene til Dr. Relling; ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”.
Stykket dreier seg om menneskets evne og vilje til å se virkeligheten i øynene. Verket er et førsteklasses symbolsk, samfunnskritisk og filosofisk verk. Innholdet og atmosfæren i stykket er direkte knyttet til villanden, og de fleste av personene i skuespillet har noe av den skadeskutte villanden i seg.
Temaet og motivet i stykket er hvordan personene ble skadeskutt, og hvordan livsløgner redder dem fra å dukke til havets bunn og bite seg fast. I følge en gammel jaktmyte ville en skade skutt villand dukke til bunns og bite seg fast. Den vil altså dø framfor å leve som krøpling eller leve i fangeskap.
Skuespillet er inspirert av et av Johan Sebastian Welhavens dikt; ”Snøfuglen. Slik som dramaet til Ibsen, handler også dette om en skadet and, skutt av en jeger. Også jenta Hedvig er skadet; skadet av foreldrenes løgn og krangel.
”Snøfuglen” av Johan Sebastian Welhaven
|
En Vildand svømmer stille Ved Øens høie Kyst, De klare Bølger spille omkring dens rene bryst. |
Og derfor taus den dukker dybt i den mørke Fjord, og Bølgen koldt sig lukker, og sletter u dens Spor. |
|
En Jæger gaar og bøier Sig i den steile Ur, frisk, og skyder saa for Løier det smukke Kreatur. |
I Søens dybe Grunde gror Tangen bred og frisk, derunder vil den blunde: Der bor den stumme Fisk. |
|
Fuglen kan ei drage til Redens lune Skjød, og Fuglen vil ei klage sin Smerte og sin Nød. |
|
Jeg synes Vildanden er en genial historie som viser hva som kan finne sted hvis verden blottlegges for løgnen. Når villanden blir skadeskutt dukker den, men i motsetning til Welhavens villand, så blir denne anden plukket opp av Werles hund. To hovedtemaer er kampen mellom sannhet og løgn, og barna, og menneskers forhold til dem. I dette skuespillet møter vi møter vi en virkelig skadeskutt villand, som danner symbol til nesten alt i skuespillet.
Boka Vildanden omtaler utroskap, urettferdighet og selvmord på en samfunnskritisk måte, men likevel betydeligst med angrep på enkelte personer i boka. Den viser hvor svær innflytelse et menneske kan ha på flere menneskers liv og skjebne. Alt dette kommer først frem når vi får vite om gamle Ekdal som satt i fengsel etter å ha blitt tatt for svindel. Men det som skjedde var egentlig Grossereren sin feil, og han lot det gå utover gamle Ekdal. Grossereren var kanskje noe mer verdensvant, og hadde kontakter som gjorde at han ikke ble tatt, folk som hjalp han. Han var mer velutdannet. Siden da har Werle levd i beste velgående, mens gamle Ekdal bor hos sin sønn Hjalmar. På denne måten forteller Vildanden oss om samfunnsforskjeller og urettferdighet. Det er også Grosserer Werles sønn, Gregers, som får dårlig samvittighet på veiene av faren. Han vil åpne Hjalmars øyne, og få frem virkeligheten i livet hans. Han tror at da kan Hjalmar og Gina leve i et sannferdig ekteskap. Men selv om Gregers har gode tanker, ender stykket tragisk med at deres datter, Hedvig, tar sitt eget liv mot slutten.
At stykke ender med døden, er et tydelig kjennetegn på denne litterære perioden, altså realismen. Vildanden handler om svakheter i samfunnet, men har likevel en optimistisk grunntone, og dette er karakteristiske trekk fra realismen. Samfunnet ble skildret ut i fra enkeltmenneskers behov, noe som det absolutt gjøres i boken; Vildanden.
Denne ”Livsløgnen” som Doktor Relling beskriver blir selvfølgelig en nødvendig del av livet for de fleste mennesker. Det er den som på mange måter gir livet innhold og mening. Det er denne ”Livsløgnen” som også er den røde tråden gjennom hele boken.
Hele handlingen er oppbygd av slike løgner. Hjalmars livsløgner er jaktturene sammen med faren på loftet og oppfinnelsen, som skal bringe familiens navn til heder og verdighet igjen. Dr. Relling mener at denne livsløgnen gir Hjalmar det han trenger for å kunne leve et lykkelig, og for ham meningsfylt liv.
Boka Villanden tar opp alvorlige livsspørsmål. I konflikten mellom den absolutte sannhet og en tilværelse tuftet på småløgner og illusjoner (”mørkeloftet” og ”oppfinnelsen”) ender Ibsen opp med påstanden om at en fullstendig fri tilværelse bygget på full åpenhet er umulig.
Du kan se på "livsløgnene" som drømmer, og at temaet er at alle må ha sine egne drømmer, eller mål i livet, hvis de skal overleve. De færreste av oss grubler over at alle dagene som går, er ”selve livet”, og at de fleste har vel en eller annen livsløgn, drøm eller et mål vi ser fram mot. Den drømmen vi har, kan også være realistisk, men vi kan også bære på drømmer vi vet vi aldri får oppfylt, eller mål vi aldri vil nå. Det er det som er lykken for oss mennesker. Jeg tror at dette temaet er like aktuelt, uansett hvilket århundre vi befinner oss i, og at det hele handler om mennesket og dets behov for å skape en mening i livet.
Økonomisk og moralsk maktmisbruk kan også være sentrale temaet her. Skillet mellom den rike kapitalist (grossereren) og den deklasserte småborgerfamilien (Ekdal) er tydelig markert i stykket. Det kan vi se på måten Grossereren har omgått sannheten. På bekostning av gamle Ekdal reddet han sitt eget skinn i de usikre forretningene som han drev med. Vi kan forestille oss at Grossereren hadde høyere sosial status enn Ekdal, og han misbrukte sin stilling for å berge sitt eget rykte. Familien Werle er velstående og anerkjent i de kretser der sosial status er viktigere enn et godt hjerte. Vi får også inntrykk av at Werle i ettertid sliter med dette overfor familien Ekdal, og at han prøver å betale seg fra sin dårlige samvittighet. Det er ikke et slikt samfunn vi ønsker å leve i, men handlingen i Villanden er nok like aktuell i dag som da stykket ble skrevet. Noen får alltid svi for andres umoralske handlinger og gjerninger. Noe vi ser i dageliglivene våre, at verden er urettferdig. gJort en tjenestejente gravid og får en annen mann til å gifte seg med henne for å rydde dette ut av veien.
Gregers mener at sannheten må frem og at de vil få et bedre liv om han avslører livsløgnene. Hans store motstander er Relling. Han mener at familien vil rase sammen hvis de ikke får leve på livsløgnene. Jeg tror Dette var trolig det store problemet som Ibsen ville sette under debatt: Skal mennesker ødelegges for at sannheten skal komme fram eller skal mennesker få leve godt på en løgn? Den kjente replikken ”Det man ikke vet, har man ikke vondt av.” Sier litt om dette temaet. Noen mener at alt skal frem og at familier vil leve bedre om livsløgnene deres blir avslørt.
Generell sammenlikning
Den største forskjellen mellom skuespillene er hva type Ibsen skuespill det er. Et dukkehjem settes under de borgerlige samtidsdramaene til Ibsen. I disse dramaene nærmet Ibsen seg menneskenes hverdagsproblemer. Han skrev om samfunnsproblemer i sin samtid.
Vildanden settes under de borgelige, symbolske dramaene. I disse dramaene var han mer opptatt av psykologi enn av samfunn, og han benyttet seg av en mer symbolsk skriveform enn før.
Tematisk mener jeg at forholdet mellom løgn og sannhet er en viktig likhet og en viktig forskjell. Det at menneskene lever på en løgn er en likhet i begge stykkene. Selv om dette er mest sentralt i Vildanden handler et dukkehjem også om løgnen til Nora. Forskjellen her er at i et dukkehjem er ”moralen” i stykket at alt skal frem i lyset. Tingene i Vildanden satte han mer spørsmålstegn rundt. Skal alltid livsløgnen fram? Stemmer setnigen ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”? I stykkene frigjør sannheten Nora, men den driver Hedvig til selvmord. Dette viser forskjellen mellom de borgerlige samtidsdramaene der Ibsen skulle ha fram alt (et dukkehjem) og de symbolske dramaene hvor alt var mer filosofisk og psykologisk. (Vildanden).
En annen tematisk likhet er dobbeltmoralen i det borgerlige samfunnet. Helmer synes noras forfalskning er grei så lenge ingen får vite det. Grosserer Werle skyver ansvaret for sine lyssky foretninger over på gamle Ekdal, og ansvaret for sitt ufødte barn over på Hjalmar Ekdal.
I begge skuespillene belyses også samfunnets syn på kvinner og barn som objekter. Nora er en dukke som flyttes fra sin far til sin manns dukkehjem, mens Gina og den ufødte datteren Hedvig er problemer som grosserer Werle kvitter seg med ved å få Gina gift med Hjalmar Ekdal.
Et virkemiddel Ibsen har brukt i begge stykkene er bruken av lyseffekter. Både i Vildanden og et dukkehjem har Ibsen brukt halvlys og skygge til å understreke noe av det hemmelige spillet som går for seg hos menneskene. Han skriver også at lyset blir mye ”sterkere” da stykkene når sitt ”klimaks”. Jeg tror at lyset symboliserer sannheten som kommer fram.
I begge skuespillene bruker også bruker Ibsen også den retrospektive teknikken som virkemiddel: forhold som har skjedd i fortiden, blir gradvis synliggjort og påvirker handlingen i dramaet.
Avslutning
Nå er jeg da endelig ferdig og har fått lagt bak meg en masse timer foran dataen og bøker. Nå da jeg endelig er ferdig ser jeg at oppgaven er blitt litt lang, men jeg håper ikke dette er noe som trekker veldig ned. Jeg synes ikke det var så ille å skrive dette, og jeg koste meg faktisk litt med oppgaven. Kvalitetstid med meg, dataen, snop og råbra musikk på full guffe. Hvis jeg nå skal spørre meg selv om jeg har lært noe så er svaret klart: JA. Før visste jeg at Henrik Ibsen var en forfatter som skrev noen sjokkerende dramaer, som Vildanden og Et Dukkehjem. ”That’s it.” Men hva vet jeg ikke nå? MYE MER! I motsetning til at jeg trodde Ibsen var en rik dust som satt på ræva og skreiv tankevekkende stykker, vet jeg nå at han var en utrolig dristig mann som virkelig skrev gode, samfunnskritiske bøker! Jeg må innrømme at da jeg begynte å lese bøkene var jeg ganske negativt innstilt, jeg trodde dette var bøker som ikke kom til å interessere meg i det hele tatt. Men da jeg endelig bestemte meg for at jeg ikke skulle tenke på dette gikk det mye bedre. Begge bøkene var kjempebra! De var virkelig bøker som engasjerte meg, som fikk meg til å tenke og i tilegg gjorde at jeg ville lese videre for å finne ut hvordan det endte. Den av bøkene jeg likte best var nok Vildanden. Boka bygde seg opp og nye ting ble avslørt etter hvert i handlingen. Jeg synes og at temaet i denne boken er veldig aktuelt og er noe enhver bør tenke over. Det var i hvert fall noe jeg gjorde! Jeg likte også ett dukkehjem, men den syns jeg var litt kjedeliggere enn det Vildanden er. Den var liksom mer langtrukken. Men det tror jeg og var noe Ibsen brukte for å vise hvordan Nora levde, kjedelig. Men sånn alt i alt var det en positiv opplevelse å lese bøkene, og konklusjonen min etter denne oppgaven er at jeg skal lese flere Ibsen bøker og annen gammel litteratur!
Kildehenvisninger
Norskbøkene: Fra saga til CD A og B
Henrik Ibsen samlede verker: Vildanden og et dukkehjem + etterord bak i bøkene
Sjangerbøkene mine.
Jeg har også brukt internet til å finne bilder, men ikke informasjon om bøkene.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst