Kapittel 3 – Bergarter

- Fjellene er bygd opp av bergarter (Granitt, Marmor, Leirskifer, Gneis, Larvikitt).

- Bergartene er bygd opp av mineraler (Kvarks, Glimmer, Feltspat).

- Mineralene er bygd opp av grunnstoffer (Jern, Aluminium, Silisium, Oksygen). Omtrent 2000 mineraler, 10 – 20 som går igjen. Stein får forskjellige farger av de forskjellige mineralene.

 

Granitt er bygd opp av kvarks, glimmer og feltspat.

Kvarks = hardeste bergarten (hvit som marmor). Bergkrystall og kvarks er det samme bare at bergkrystaller mangler det som gjør kvarks hvitt.

Hver eneste mineraler danner ulike krystaller. Man sjekker krystall strukturen i et mineral for å finne ut hvilken type den er.

 

- Det løse jordlaget kommer fra bergartene og er grunnlaget for all plantevekst på jordoverflaten. Mineralene i jorden inneholder næringsstoffer som planterøttene tar opp.

- Et biologisk mangfold med mange ulike vekster er derfor nært knyttet til et geologisk mangfold.

- Alt av metall, plast, bygningsstein, glass, kopper og kar – og mye mer – er produsert av råstoffer som kommer fra bergartene.

- Enkelte bergarter har små hulrom som inneholder olje og gass. Disse er blant annet: Kvarts/bergkrystaller, feltspat og glimmer.

 

Bergartenes kretsløp

Bergarter varer ikke evig, de slites ned, omdannes og smeltes i det vi kaller bergartenes kretsløp. Det geologiske kretsløpet er et samspill mellom indre og ytre krefter, mellom platedrift og erosjon. Erosjon - nedbrytning av jordoverflaten som skyldes vind, vann, is; forvitring.

Bergartene deles i 3 hovedgrupper:

• Eruptive (størkningsbergarter) --> Magmatiske
• Sedimentære (avsetningsbergarter)
• Metamorfe (omdannede bergarter)

Eruptive bergarter

Eruptive bergarter er størknet steinsmelte (bergarter i flytende form). Når steinsmelte blir avkjølt, størkner den til en eruptiv bergart. Eruptive bergarter dannes både der plater kolliderer, og der de glir fra hverandre (figur 3.3)

Vi skiller mellom tre undergrupper, alt etter hvor steinsmelten har størknet:

- Dagbergart

- Gangbergart

- Dypbergarter

 

Steinsmelte som strømmer ut på jordas overflate, kaller vi lava. Dermed sier det seg selv at dagbergartene er størknet lava.

Gangbergarter er dannet ved at steinsmelte har størknet i sprekker, eller ganger, i jordskorpen.

Dypbergarter er steinsmelte som har størknet dypt nedi jordskorpen. Det er derfor dypbergartene er grovkornet (figur 3.5)

 

Sedimentære bergarter

De ytre kreftene sliter ned vannoverflaten. Resultatet av dette blir løsmasser som grus, sand eller leire. Elvene fører med seg løsmasser videre, og avsetter dem i innsjøer og hav. Avsetningene herdes (gjøres fast) til sedimentære bergarter (kan bli flere kilometer tykke). Løsmassene blir til bergarter på den måten at vannet som sirkulerer rundt løsmassene feller ut grunnstoffer som virker som bindemidler på sedimentene. Sedimentære bergarter dannes ofte på havbunnen utenfor kontinenter som ligger langt fra aktive plategrenser. Her får de ligge i ro i millioner av år, mens de herdes til bergarter.

 

Stein og grus, den groveste delen av løsmassene blir avsatt først nærmest land. Litt lenger ute faller sandkornene til bunns, mens leirpartiklene kan holde seg svevende i vannet i vannet før de faller til ro på havbunnen. Slik blir løsmassene sortert.

 

De sedimentære bergartene skiller seg ut ved at de ofte har en tydelig lagdeling. Dette skyldes den originale lagfordelingen i løsmassene. Dette er også de eneste bergartene som kan inneholde fossiler. Det er også bare i sedimentære bergarter det kan dannes olje og gass.

 

Sediment:       Bergart:

Grus              Konglomerat

Sand              Sandstein --> Kvartsitt

Leire              Leirskifer --> Fyllitt --> Glimmerskifer --> Gneis

Kalk              Kalkstein --> Marmor

 

Gneis = totalt ugjenkjennelig

 

 

Metamorfe bergarter

Metamorfe bergarter (metamorfe betyr omforming), er eruptive eller sedimentære bergarter som er omformet/omdannet til nye bergarter (nye fysiske/kjemiske egenskaper). Bergartene blir omdannet ved trykk, varme eller kjemisk påvirkning. Det kan for eksempel skje når to jordskorpeplater kolliderer, eller når varm smelte trenger opp fra jordas indre.

 

 

Litt om Norges geologiske historie

Baltica – den jordskorpeplaten som Norge er del av.

Laurentiaplaten – Canada og Grønland

Klimaet har variert mye som en følge av at Baltica har flyttet seg rundt på jordoverflaten

 

Vi kan skille mellom disse fem ulike geologiske områder i Norge. Disse er

- Grunnfjellsområdene (bergarter fra jordas urtid).

- Kambrosilurområdene (bergarter fra oldtiden).

- Den kaledonske fjellkjeden (bergarter som er sterkt påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldningen midt i oldtiden).

- Oslofeltet (bergarter fra slutten av oldtiden).

- Kontinentalsokkelen (bergarter fra mellomtiden og nytiden).

 

Vi kan bruke bergartene til å fortelle oss den geologiske historien.

 

 

Grunnfjellet – bergarter fra urtiden

Metamorfe bergarter dominerer i grunnfjellet og gneis er den vanligste bergarten.

I løpet av urtiden har små og store plater kollidert og bygd opp jordskorpeplaten, Baltica. Kollisjonene førte til at stadig nye fjellkjeder ble dannet og ”klistret på” Baltica. Men i løpet av urtiden ble fjellene slitt ned, og på slutten av urtiden var den ”norske” landoverflaten slitt ned til havets nivå.

 

Stikkord fra timen

- Urtiden/prekambrium, Pre = Før.

- Fjellkjeder – grunnfjell

- Bergarter som gneis og granitt.

- Finnes i dag i tre store områder i Norge.

 

De kambrosiluriske bergartene

På slutten av urtiden lå Baltica og Laurentia nær hverandre, men i overgangen til oldtiden sprakk jordskorpen og platene drev fra hverandre. Dette førte til dannelsen av et hav ca. der Atlanterhavet ligger i dag. Elvene førte med seg sand, grus og leire fra landområdene i sør og i løpet av kambrosilurperioden ble havbunnen presset ned av tyngden på de stadig nye avsetningene. Disse avsetningene ble herdet til sedimentære bergarter.

 

I dag er bare en fjerdedel dekket av kambrosiluriske bergarter.

 

Stikkord fra timen

- Norge er et nedtært sletteland.

- Det flate landskapet dekkes av hav.

- Dannes sedimentære bergarter.

- Kalk fra dødeorganismer

- Leire.

 

Den kaledonske fjellkjedefoldningen

På overgangen til silur tok havspredningen slutt og Baltica og Laurentia sluttet å drive fra hverandre. I stedet beveger de seg mot hverandre med kollisjonskurs.

I overgangen fra silur til devon, kolliderte Baltica- og Laurentiaplaten. Dette dannet en enorm fjellkjede som kalles den kaledonske fjellkjeden. Kollisjonen dannet den største delen av det som i dag er vestkysten av Norge.

Da de to kontinentene kolliderte ble de sedimentære bergartene på havbunnen presset sammen og ble sterkt omdannet. Samtidig størknet eruptive bergarter inni fjellkjeden. Derfor består det meste av vestkysten av metamorfe og eruptive bergarter.

 

I kollisjonen mellom platene ble flak av harde bergarter skjøvet ut til sidene og innover kontinentene på begge sider. Dette kaller vi skyvedekker.

 

 

 

 

 

 

Oslofeltet

Helt på slutten av oldtiden ble Oslofeltet dannet i permperioden. Et landområde mellom Langesund og Hamar sank inn mellom nord og sør gående sprekker i jordskorpen.

Jordskorpen var i ferd med å sprekke opp, men i stedet oppstod det en graben som vi i dag kaller Oslofeltet.

 

Da jordskorpen sank inn resulterte dette i vulkansk aktivitet. Steinsmelte størknet i både tilførselsganger til vulkaner og på jordoverflaten. Vulkanismen førte til et mangfold av sjeldne eruptiver bergarter som har fått navnet sitt etter funnstedet (f.eks. nordmarkitt).

 

Kontinentsokkelen

Siden den kaledonske fjellkjeden ble dannet for 400 millioner år siden har ytre krefter slitt ned landoverflaten. I kritt, på slutten av nytiden, var den kaledonske fjellkjeden helt borte. Løsmassene var avsatt på kontinentalsokkelen og herdet til sedimentære bergarter. Det er derfor vanlige bergarter på sokkelen er leirskifer, sandstein, og kalkstein. Det er også tykke lag av kull fra karbonperioden på den norske sokkelen, men det er bergartene fra jordas mellomtid hvor vi finner olje- og gassforekomstene.

 

Geologisk kart over Norge. Det hvite området utenfor kysten viser at berggrunnen her er det samme som på land.