14. oktober 1962 kom et U-2 spionfly hjem fra en flygning over Cubas vestre del, nær San Cristóbal, hjem til USA med bilder av noe som uten tvil var en strategisk rakettbase under konstruksjon. Det var heller ingen tvil om at dette tilhørte Sovjetunionen. Det hadde lenge vært en mistanke i Det Hvite Hus om Sovjet skulle gjøre nettopp dette, men det kom fortsatt som et sjokk, siden amerikanerne i september tidligere på året hadde gitt sovjeterne signaler om at offensive våpen (bakke til bakke raketter) på Cuba ville være uakseptabelt. Sovjetunionen hadde svart med og forsikret at utplassering av denne typen våpen på Cuba ikke ville skje. President John F. Kennedy fikk vite om bildene allerede to dager etter at de var blitt tatt, så den 16. oktober 1962 satt den amerikanske presidenten med bildene i hånda.

Ved hjelp av enda en runde med rekognosering av et U-2 fly, ble det den 31. august bekreftet at sovjeterne hadde utplassert SAMs (bakke til luft raketter) på Cuba. Sovjet forsvarte seg med at dette var for å gi Cuba et forsvar mot ”aggressive imperialistiske stater med henblikk på Cuba”, og at Cuba selv hadde bedt om dette “krigsutstyret”. Sovjet mente at ”alle ekte venner av Cuba har rett til å reagere på slike berettigede anmodninger om hjelp”, og at Cuba hadde rett til å forsvare sin suverenitet. USAs president John F. Kennedy mente at det ville være svært alvorlig om Sovjetunionen brøt avtalen fra 1934, som gikk ut på at verken Sovjet eller USA skulle plassere bakke-til-bakke raketter på Cuba. Samtidig med dette ble USAs politikk mot Cuba angrepet av Moskva, med Krustsjov i spissen. Siden USA hadde utplasser raketter i NATO-land som bl.a. Italia og Tyrkia, mente Sovjet at de måtte få lov til å plassere raketter på Cuba. Khrusjtsjov understrekte også at ”Sovjetunionen trenger ikke å flytte på sine våpen. Vi har så kraftige raketter som bærer våre atomvåpen at de rekker hvor som helst hvis de skytes ut fra Sovjetunionen, så vi trenger ikke å lete etter baser utenfor våre grenser”.

En gruppe menn, kalt ExComm (the Executive Committee of the National Security Council) ble satt sammen like etter at President Kennedy hadde sett bildene av rakettbasen på Cuba. Gruppen bestod bl.a. av forsvarsminister Robert McNamara, justisminister Robert Kennedy, utenriksministeren Dean Rusk, presidentens bror og CIA sjefen John McCone. Komiteen bestod med andre ord av toppmennene innenfor utenriks- og forsvarsledelsen, de la frem disse seks alternativene:

1. Til tross for den sovjetiske rakettbasen på Cuba, skulle ikke USA gjøre noe på grunn av den store amerikanske overlegenheten.

2. Man skulle gjennom diplomatiske kanaler forsøke å oppnå en tilbaketrekning, gjerne gjennom en henvendelse til Khrusjtsjov personlig.

3. Forsøke å forhandle med Castro i hemmelighet.

4. En invasjon av Cuba.

5. Utslette rakettbasene med et “kirurgisk” inngrep av taktiske fly, helst napalm på grunn av det fuktige klimaet på Cuba.

6. Sette opp en blokade rundt øya (Cuba). Dette var McNamaras forslag, og var det siste alternativet ExComm kom opp med. Fordelen med denne løsningen var at den ville gi USA mer tid til gripe til mer drastiske tiltak senere, og det første forslaget bortfalt automatisk. Den sovjetiske basen på Cuba førte til en stor forskyvning i maktbalansen og utgjorde en så betydelig trussel mot USA at den måtte fjernes. Diplomatiske alternativer ble sett på som utilstrekkelige og ble umiddelbart avvist fordi det kunne gi Sovjet en mulighet til forhandlinger om kompensasjoner(bl.a. å fjerne amerikanske raketter i Europa), noe som ikke var akseptabelt, og propaganda. En avstemning over alternativene ble gjort, og de besluttet at en blokade av Cuba var det beste alternativet. Mens dette foregikk fikk President Kennedy besøk av den sovjetiske utenriksministeren Andrej Gromyko, som igjen forsikret at Sovjetunionen ikke hadde plassert raketter på Cuba. 22. oktober sendte Kennedy et personlig brev til Khrusjtsjov, i brevet gjorde han det klart at blokaden av Cuba var en lovlig handling støttet av et enstemmig OAS (Organization of American States), han la også til at det ikke var ønskelig fra amerikansk side å skyte mot sovjetiske skip. Marinen var enige om at hvis et sovjetisk skip ikke ville stoppe, skulle skudd avfyres for å skade propeller og ror og ikke for å senke skipet, og på denne måten tvinge skipet til å stoppe.

Blokaden ble lovliggjort den 23. oktober av OAS, og trådte i kraft klokken 10 onsdag morgen 24. oktober.

Den 23. oktober mottok Kennedy et brev fra Khrusjtsjov hvor sovjeterne erklærte at de ikke ville respektere blokaden, at “USAs tiltak mot Cuba er rene bandittaksjonen, eller om De foretrekker det, en degenerert imperialismens dårskap!”. De sovjetiske skipene holdt stø kurs, men Khrusjtsjov var ikke i stand til å utfordre USAs jernring, så på ettermiddagen stoppet de. Kun ett skip, Bucharest var det eneste skipet som fikk fortsette siden det identifiserte seg som et tankskip og at det var lite sannsynlig at det fraktet raketter. Samtidig med dette jobbet sovjeterne hardt for å få ferdig rakettene, målet deres var å ha nok raketter til å dekke mesteparten av USA, rundt 70 raketter.

Etter flere brevvekslinger gikk krisen mot slutten. 28. oktober møtte Anatolij Dobrynin (sovjetambassadøren) Kennedy, klokken 11.00 på morgenen. Han fortalte at Khrusjtsjov hadde gått med på å demontere og trekke tilbake rakettene fra Cuba og sende dem tilbake til Sovjet under observasjon av FN. Krisen var endelig over og Kreml kringkastet meldingen over Radio Moskva, det tok allikevel et par måneder før alle knuter var knyttet opp. FN observatørene ble nektet å komme til Cuba av Castro, noe som ble løst ved at amerikanske U-2 fly, med eskorte fra Il-28 bombefly, fikk overvåke demonteringen. Cuba-krisen var endelig over og Khrusjtsjov og Kennedy hadde unngått en krig som kunne blitt verdensomfattende mellom Warszawapakten og NATO. Hadde det brutt ut en krig, ville den antagelig blitt utkjempet med atomvåpen, men de to statsoverhodene holdt hodet kaldt og la frem fornuftige løsninger. Takket være det slapp verden å oppleve en destruktiv atomkrig.

Valgte å skrive mest om Cuba-Krisen fra amerikansk side, men har også klart å flette inn Sovjetiske synspunkter. Valgte dette på grunn av filmen vi så sist tirsdag (Thirteen days), ettersom jeg har mer kunnskap om hvordan USA handlet under krisen.

Kilder:

Wikipedia
Google generelt
Flere diskusjonsforumer (undersøkte informasjonen som ble delt på slike steder med tanke på kildenes troverdighet)
Historieboka

Brukte også deler av storefri på å lete etter bøker rundt emnet på biblioteket.

Konklusjon:
Jeg mener at USAs måte å handle på var korrekt, hadde det ikke vært for Kennedy og ExComm ville vi kanskje ikke kunne levd på den måten vi gjør i dag og store deler av verden ville ikke vært mulig å bo på. Jeg mener også at Sovjet handlet riktig, da de valgte å snu skipene. Men jeg forstår ikke at Sovjet hadde behov for å plassere raketter på Cuba når Khrusjtsjov ga sterkt uttrykk for at sovjet hadde raketter som kunne avfyres fra sovjet uten problemer med å nå USA.