Episk diktning:

Episk betyr fortellende. Den episke diktningen er en skriftlig fortellerkunst. Gjennom tidene kjenner vi den episke diktningen fra:

• Fortellinger i bibelen
• Esops fabler
• Eventyr og sagn
• Snorres gudehistorier og kongesagaer
• Islandske ættesagaer
• Romanen, som vokste fram på 1700-tallet
• Den moderne romanen, som vokste frem på slutten av 1800-tallet
• Noveller

Lyrisk diktning:

Lyrikk er det samme som poesi, det som vi i dagligtale kaller dikt. De fleste moderne dikt prøver å gi leseren stemningsbilder, glimt inn i et menneskesinn. Men de eldste diktene vi kjenner, er historier og leveregler fortalt på vers. Et dikt har en konsentrert form, og hvert ord er valgt med omhu. Når vi leser et dikt skal det helst vokse fram et nytt dikt inne i oss i form av nye tanker og bilder.

Ordet lyrikk kommer av det greske ordet lyra som betegner et strengeinstrument.

Den lyriske sjangren har også undertypene sang og vise hvor ord og musikk kombineres. I det følgende er det først og fremst tale om rene lyrikktekster, også kalt dikt eller poesi.

Dramatisk diktning:

Ordet drama betyr ”handling” eller ”noe som framstilles”. Romaner og noveller forteller om noe som har skjedd, mens dramaet spiller seg ut foran øynene våre. Dramatisk diktning er altså ment å skulle framføres for et publikum på en scene. Den dramatiske sjangeren er lett å kjenne igjen, fordi teksten består av replikker og sceneanvisninger.

Andre dramakjennetegn er:

• Et drama er som regel delt i nn i akter.
• I hver akt kan det være flere scener.
• Kulisser og lyssetting skaper miljø til handlingen.

En del nyere dramatiske verk bryter med disse tradisjonele kjennetegnene. Moderne dramatikere forsøker å finne egne måter å uttrykke seg på. Ofte får oppsetninger av slik ny dramatikk merkelappen eksperimentteater.

Dramaet:

Det greske dramaet hadde tre sjangrer:

• Satyrspill
• Komedie
• Tragedie

Satyrspillet var muntert og løssluppent med handling fra gudelæren.

Komedien er et humoristisk drama fullt av overdrivelser. Komedien fremhever svakhetene hos mennesker. Komediene har som mål å få tilskuerne til å le. Komedien gjør menneskene mindre enn de er.

Tragedien har en handling som begynner godt og ender i katastrofe. Hovedpersonen, helten, er rik og vellykket, men kjemper en håpløs kamp mot skjebnen, enten på grunn av noe han har gjort galt, eller på grunn av noe som en av forfedrene bærer skulden for. Målet med tragedien var å få publikum til å identifisere seg med hovedpersonens lidelse. Gjennom identifikasjonen skulle folk oppnå en en form for indre renselse og få større kunnskap om seg selv. Tragedien gjør menneske større enn de er.

Aristoteles og det klassiske dramaet:

Filosofen Aristoteles, som levde for omkring 2400 år siden, satte opp et strengt mønster for hvordan en tragedie skulle skrives. Dette mønsteret har holdt seg nokså fast opp gjennom tidene og er også blitt brukt i skuespill som ikke er tragedier. Et drama som er basert på dette mønsteret, sier vi er et ”klassisk drama”. De mest kjente greske tragedieforfatterne er Aiskylos, Sofokles og Evripides. Det mønsteret som Aristoteles satte opp, ser slik ut:

• Dramaet skal ha en begynnelse, en midtdel og en avslutning.
• I første del blir i kjent med personene, og konflikten settes i gang. Første del kalles eksposisjonen.
• I midtdelen utvikler konflikten seg mot et vendepunkt. Da er det ingen vei tilbake for helten, katastrofen vil komme. Denne delen kalles komplikasjonen.
• I tredje del når spenningen høydepunktet, og deretter blir konflikten løst.
• Det klassiske dramaet skulle ha enhet i tid, sted og handling. Det vil si at handlingen skulle foregå på et bestemt sted og over kort tid.

Temaet i de fleste greske tragedier er skyld og uskyld. Publikum får ikke se at det grusomme skjer, men får høre om det. Viktige begivenheter i fortiden rulles opp i retrospeksjon, det vil si i tilbakeblikk. Denne teknikken brukes også av nyere dramatikere og i film. Det er selvfølgelig en måte å spare tid på, samtidig som dramaet blir mer konsentrert og kan følge kravet om enhet i tid, sted og handling.

Absurd teater:

Det absurde teateret vokste ut av den flelsen av skuffelse og mismot som verdenskrigene skapte i Europa. Atombomben var oppfunnet, og folk var redde for at verden en dag skulle gå under. Absurd betyr meningsløs. Absurde teaterstykker har lite handling, de er tragikomiske og verken politiske eller samfunnskritiske. Samuel Beckett var den første absurdisten, et godt eksempel på dette er ”Mens Vi Venter På Godot”

Bertolt Brecht og det episke teater:

Den tyske dramatikeren og lyrikeren Bertolt Brecht ble født i 1898 og døde i 1956. Han hadde et sterkt sosialt og politisk engasjement. Han var kommunist og ville avsløre undertrykkelse og maktmisbruk. Det politiske budskapet hans krevde en annen teaterform enn den tradisjonelle. Han ville ikke ha innlevelse eller medfølelse, men et teater som provoserte tilskuerne, som gav dem kunnskaper og drev dem til å gjøre noe med samfunnet. Han forandret teateret i både innhold og spillemåte og skapte på den måten det han kalte episk teater. Han stykekt opp handlingen ukronologisk, slik også Strindberg hadde gjort. Skuespillerne brukte plakater som fortalte om hvor og når scenen foregikk og hva den hanlet om – en metode kjent fra stumfilm. Brecht var da også en stor beundrer av stumfilmmesteren Charlie Chaplin. Brecht mente at skuespillerne skulle vise fram følelsene, men de skulle ikke lenger identifisere seg med rollen, men holde en viss avstand fraden – Verfremdung eller distansering. Skuespillerne skal tydelig vise at de spiller teater ved å gå inn og ut av rollen og iblant ved å snakke direkte til bublikum. Hensikten var å skape avstand, slik at publikum kunne se objektivt på det som skjedde uten å bli følelsesmessig involvert. Brect var veldig glad i musikk og han brukte det mye i stykkene for å skape avbrudd i handlingen. Et kjent stykke er ”Tolvskillingsoperaen” som han fikk hjelp med av komponisten Kurt Weill.

William Shakespeare:

Detaljer angående Shakespeare er litt usikre og dermed vet man egentlig svært lite omlivet hans, spesielt lite vet vi om barn- og ungdomsårene hans. Det sies at han le født 23 april 1564 og han døde 23 april, 52 år senere i 1616. Han var godt skolert og likte å skrive. Giftet seg tidlig (18 år) og fikk barn ganske snart. Livet hans kan bli delt inn i tre deler: de første 20 årene i Stratford hvor han blir skolert, gifter seg og blir far, de neste 25 årene hvor han jobber som skuespiller og forfatter i London. De siste fem årene trakk han seg tilbake til Stratford og nøt den moderate velstanden han hadde tjent på sin suksess. Mange av Shakespeares stykker er meget kjente. Et av de mest kjente er Romeo og Julie. Shakespeare hentet mye innspirasjon fra andre. Dette var vanlig på den tiden. Han var også en mesterlig språkbruker og boltret seg i språklig oppfinnsomhet. Andre kjente verk er Hamlet, Othello, Kong Lear og Macbeth.

Johan August Strindberg:

Johan August Strindberg ble født i Stockholm i sverige den 22. januar 1849. Farsiden av familien var svært kulturellt innteressert og dette har gjenspeilet seg i flere av verkene han skrev. Moren til Strindberg var en tidligere tjenerske og var nokså religiøs av seg. Morens herkomst påvirket Strindberg svært mye og han var stolt av det. Det var en del problemer inad i familien og dette slet på hans mentale helse og etterhvert gikk han inn i en deprisjon. Da moren døde da Strindberg bare var 13 år ble det ikke bedre. Faren giftet seg raskt på ny med en kvinne Strindberg absolutt hatet. Han begynte på Uppsala universitet, men det gikk noe skeis og han begynte i stedet på Det Kongelige Dramatiske Teater. Der gikk det bedre. Etter en stund flyttet han til et av Stockholms fattige strøk og jobbet som journalist og forfatter. Etterhvert ble han opptatt av natur og skrev og malte mye.

I 1879 fikk Strindberg utgitt sin første roman ”Röde Rummet”. Det var et gjennombrudd. Romanen var Sveriges første sosialskildring som fortalte om tidlig kapitalisme og maktmisbruk. Dette førte til at han ble en av Nordens mest omtalte og kjente forfattere. Senere skrev han flere verk som angrep samfunnet og det førte til opprør. Strindberg gjorde det ikke så bra når det gjaldt kvinner. Han fikk følelsesmessige sammenbrudd, ble paranoid. Hans to mest kjente stykker er Faderen og Fröken Julie som begge tar opp hans favotitt tema: den darwinanske kampen mellom kjønnene. Strindberg var en svært komplisert person. I flere av hans verk legger han sterk vekt på kampen mellom kjønnene, ekteskap og kvinnefrigjøring. Det han derimot gjorde annerledes var at han skrev på en slik måte at det kom klart frem at han var mot det. Han var imot kvinnefrigjøringen, mot ekteskapet og mot kvinner generelt. Dette strenge kvinnesynet fikk han allerede i sin barndom. Moren døde og faren giftet seg fort på ny med en kvinne den unge Strindberg hatet. Kvinnesynet ble ikke bedre gjennom årene med skilsmisser heller. Et annet problem Strindberg slet med var den sykelige sjalusien hans. Strindberg var også svært interessert i politikk. Som sosialist gikk han sterkt til angrep på det svenske samfunn og styre, og han skaffet seg en rekke fiender på denne måten.

På slutten av 1800-tallet brøt Strindberg med realismen. Han brydde seg ikke lenger om kravene til enhet i tid, sted og handling, han fjernet realistiske dekorasjoner, lot scenene skifte uten logisk rekkefølge og lot en gjennomgangsfigur binde stykket sammen. Stykket hans ”Ett Drömspel” er et godt eksempel på dette. Drømmesekvenser blandes med virkelighet og det hele kan gi assosiasjoner til Munchs bilder ”Skrik” og ”Aften På Karl Johan”. Strindberg prøvde å overføre Munchs ekspresjonisme til scenen. Publikum ble nødt til å tolke det de så, noe som var ganske uvant. Strindberg blir ofte kalt grunnleggeren av det moderne drama. Han ryddet vei for nye strømninger i europeisk teater. Personene på scenen ble representanter for en tanke eller en følelse, og måten å spille på ble mer drømmeaktig eller ekstatisk. Teateret ville vise at livet var umenneskelig, og at det var vanskelig å forstå sin egen livssituasjon. Det var også hovedideen bak det som senere ble kalt absurd teater.