Kirkens nye stemme i Latin - Amerika

Ernesto Cardenal:

Cardenal er en av de fremste talsmenn for de undertryktes nød og håp i Latin – Amerika. Han er dikter og katolsk prest i Nicaragua. Nicaragua var et militærdiktatur fra 1935 til 1979. I 50 årene var Cardenal aktiv i kampen mot diktaturet, og han satt flere måneder i fengsel og konsentrasjonsleir. Senere flyktet han til USA og ble munk i et kloster. Men i 60 årene kom han tilbake og grunnlagte et kristent felleskap i Solentiname. Han ble med i den folkelige oppstanden som til slutt styrtet diktatoren i 1979, og ble kulturminister i den nye revolusjonære regjeringen.

Fornying og nytenkning i Latin – amerikansk kirke:

Portugiserne og spanjolene erobret Latin – Amerika med sverd og kors. Kirken styrte samfunnet sammen med militæret og de rike. Slik var det i grove trekk frem til 60 tallet. Men da flere nord – amerikanske selskaper fikk mye makt i Latin – Amerika ble mange prester og andre kristne politisk bevisst på en ny måte. De ble opptatt av frigjøring fra undrtrykkelse og kamp for menneskerettighetene. ”frigjøringsteologi” ble et viktig slagord i 70 årene.

En hendelse som fikk stor betydning for denne utviklingen, skjedde i 60 årene: det 2. Vatikankonsil i Roma (1962-65). Der deltok 600 latin – amerikanske biskoper som godkjente og førte videre de fornyelsene som var i gang. Vi kan si at det 2. Vatikankonsil gav grønt lys for nytenkning på mange områder innenfor den katolske kirke. I Latin – Amerika ble dette fulgt opp på et stort møte i Medellín i Colombia i 1968. Der drøftet de kirkens oppgave i omformingen i Latin – Amerika. Det var biskopene i Brasil som mest ivrige med å få kirkens stemme til å lyde annerledes enn den hadde gjort før.

Eksemplet Brasil:

Brasil utgjør halve Latin – Amerika, både ved landsareal og folketall. Det som skjer i Brasil, påvirker ofte resten av Latin – Amerika. Landet er rikt på naturresurser, fargerik kultur og livsglede.

Men noen forskere sier at Brasil er delt i to stater som lever inni hverandre. 30 millioner er rike, mens resten av de 160 millionene innbyggerne er fattige. Vold er et stort problem, grupper som arbeider for menneskerettigheter sier at det pågår en ”krig mot de fattige” Brasil var et diktatur mellom 1964 og 1985, etter det ble det innført demokrati. Men det er fremdeles noen få store familier som styrer det meste i Landet.

Dom Helder Camara – biskop i Brasil:

Camara har vært nominert til Nobel fredspris 4 ganger. Men fikk i stedet folkets fredspris. Han ble født i 1909 på nord – kysten av Brasil. Som prest og senere biskop i Rio de Janeiro opplevde han de enorme forskjellene på fattig og rik. På det 2. Vatikankonsil var han en pådriver for å få satt ”rettferdighet og fred” høyt oppe på kirkens dagsorden. Der knyttet han også kontakter med kirkeledere fra andre u – land.

I 1964, samme år som militæret tok makten, ble Camara utnevnt til erkebiskop av Olinda og Recife i Nord – øst Brasil. Det vakte en viss oppsikt at han valgte å flytte inn i en vanlig bolig istedenfor Erkebiskop palasset. Hver ettermiddag holdt han ”åpent hus” på bispekontoret, slik at alle kunne komme og snakket om det om opptok dem.

Camara satte i gang aksjonsgrupper som arbeidet for sosiale og politiske endringer. Gruppene ble gjerne knyttet til basismenighetene. En av bevegelsene heter ”aksjon for fred og rettighet” og er fortatt aktiv i Brasil.

Selv om Camara talte Myndighetene, godseierne og industriherrene midt imot, la han vekt på dialog og ikkevold. Men makthaverne la ham likevel for hat, og han ble stadig vekk hengt ut som kommunist. Flere av medarbeiderne hans ble torturert og drept, men han selv var til en viss grad beskyttet av å være i verdenspressens rampelys.

I 1984 gikk han av som erkebiskop, og han døde i 1999, 90 år gammel.

Han snakket utrettelig om kløften fattig og rik i verdenssamfunnet, og at sult og nød dreper like effektivt som en blodig krig.  En av bøkene hans heter ”Voldens spiral” og ble gitt ut til minne om erkebiskopens store forbilder: Mahatma Gandhi og Martin Luther King.

Frigjøringsteologien møter motstand:

Da fornyelsene av Den Katolske kirke ble presset fram i 60 årene, fikk mange prester og andre medlemmer av kirken nytt håp, men de fikk snart kjenne at motkreftene var sterke. Fra 70 årene og framover har de radikale gruppene i kirken vært under hardt press.

Presset har kommet fra tre kanter:

- Konservative krefter i kirken som ville beholde makten sin. De passet på at de radikale ikke fikk ledende stillinger, og kalte dem marxister som ville splitte kirken. Etter hvert fikk de konservative viktige kontakter i Vatikanet i Roma. Blant annet ble Johannes Paul 2. valgt til pave i 1978, og med sin polske bakgrunn hadde han ikke så mye til overs for Marx kommunisme. Utover ble mange radikale prester fratatt retten til å undervise. Bak denne prosessen stod en av de fremste kardinalene i Vatikanet, Joseph Ratzinger. Paven selv var ikke så negativ til kirkens nye stemme i Latin – Amerika, men ville framfor alt ha ro og orden  

- Det politiske presset mot ”de fattiges kirke” har vært veldig hardt. Myndighetene, godseierne og halvmilitære terrorgrupper så på de radikale gruppene som samfunnsfiender. I perioden mellom 1968 og 1978 ble 850 prester arrester, utvist eller kidnappet, noen ble til og med myrdet. En av de meste kjente martyrene er erkebiskop Romero El Salvador, som ble myrdet i 1980.

- Frigjøringsteologien har møtt kraftig motstand fra tusenvis av misjonærer som tilhører protestantiske grupper, særlig fra nord – Amerika. De er blitt kalt ”de nye korsfarerne”.

De bygger fort opp menighetene sine ved hjelp av massemedier, og de er sterkt imot kommunisme i tillegg til at de vil at mennesker skal ”brenne for Kristus” og slett ikke være opptatt av å forandre samfunnsforholdene.

Disse protestantiske gruppene har hatt eventyrlig vekst i Latin – Amerika de siste 10 årene. Tidligere var de knapt merkbare. Nå utgjør de 20 % av befolkningen i Brasil og 30 % i Guatemala. Det er særlig Pinsebevegelsen som en i anmarsj.

Det er eksempler på basismenigheter som har gitt opp kampen mot sine konservative biskoper. Løsningen deres har i stedet vært å bli uavhengige pinsemenigheter.

Det sørlige Afrika: Kristendom, apartheid og svart teologi

Et grunnriss av det sørlige Afrika:

Europeiske kolonimakter har delt Afrika mellom seg siden 1800-1900 tallet. I begynnelsen av 1950 årene var bare fire av de Afrikanske landene selvstendige. Men etter det gikk avkoloniseringen nokså forløpende. Tjue år etter var de fleste statene i Afrika selvstendige med unntak av det sørlige Afrika. Angola og Mosambik var fremdeles portugisiske kolonier, mens det var hvitt mindretallsstyre i både Namibia, Rhodesia (Zimbabwe) og Sør- Afrika. I disse landene var undertrykkelsen stor og de svarte hadde ofte væpnede kamper for sin frigjøring. Etter en del år med krig, fikk Angola og Mosambik sin frihet i 1975, mens Rhodesia ble til det frie Zimbabwe i 1980. Namibia fikk svart flertallstyre i 1990 og Sør- Afrika i 1994, begge gjennom frie valg.

Det sørlige Afrika har altså lidd mer enn de fleste under den hvite manns makt. Og landene i nord fikk merke hvor vanskelig det var å ha en mektig og fiendtlig nabo i Sør. Derfor ble det imponerende å se at forsoningen og samarbeidet med de hvite ble vellykket etter frigjøringen, både for Sør- Afrika og de andre landene.

Selv om det er lett å få oversikt over hovedtrekkene i politikken og situasjonen, er det atskillig vanskeligere å få oversikt over det religiøse landskapet. Afrikanere – som Latin Amerikanere er veldig religiøse, i mye høyere grad enn vanlig blant europeere.

Kristendommen ble først brakt til dette området på 1600 tallet med nederlandske kolonister. I tillegg ble hinduisme og islam brakt med slaver fra Asia. Norsk misjon begynte i 1840 årene. I det sørlige Afrika er rundt 80 % kristne i dag, den katolske kirke er størst men ellers fordeler befolkningen seg på kirkesamfunn som vi kjenner fra den vestlige verden. I tillegg finnes det mange selvstendige Afrikanske kirkesamfunn. Det finnes også innslag av hinduer, islamister og jøder. For å gjøre alt litt mer komplisert: Også en del av befolkningen tilhører de tradisjonelle afrikanske religionene.

Hovedinntrykket sier oss at kirkene i det sørlige Afrika har vært så splittet som overhode mulig. Ikke på grunn av alle de mange forskjellige kirkesamfunnene, men på grunn av at de hvite kristne har undertrykt de svarte kristne, og de hvite har oppfattet det som sin hellige rett og som et kall fra Gud. Dette har Sør – Afrika vært det fremste eksemplet på.

Når teologien velsigner apartheid:

Den første nederlenderen som kom til sør spissen av Afrika, plantet en hekk til vern mot de innfødte i 1652. slik sørget han for atskillelse, på gammelnederlandsk: apartheid. De nederlandske innvandrerne kalte seg boere, som betyr bønder og språket sitt kalte de Afrikaans. De kom fort i krig om landområdene senere og med britene – boerkrigen 1899 – 1902. Britene gav boerne selvstyre i 1910 og undertrykkelse av de ikkehvite ble en vesentlig del av politikken. ”apartheid” ble det sentrale slagordet for regjeringen i 1948 og raseskille ble mer brutalt og organisert enn før. Boerne så på seg selv som Guds utvalgte folk i sør Afrika: de ble kalt av Gud til å reise til ”det lovende land”.

I boernes menigheter ble det gjennomført raseskille, og teologene deres brukte Bibelen til å begrunne apartheid, de hevdet at gud gjorde forskjell på folk, og derfor kunne svarte behandles annerledes en hvite. I en fjernsynstale i 1980 årene forklarte presidenten hvorfor hele verdenssamfunnet hadde vendt seg imot Sør – Afrika: ”Det er fordi Gud har kalt oss til å være offerlammet som slaktes på verdens alter, jeg ber om at Gud må gi oss visdom og styrke til å søke og følge Hans vilje”.

Dette er grunnen for at kirker over hele verden etter hvert engasjerte seg så sterkt i kampen mot apartheid.

De undertryktes svar: svart teologi

På 50 og 60 tallet fikk de svarte en økt selvbevissthet. De nektet å skamme seg på grunn av hudfargen sin. Begrepet ”svart teologi” ble overtatt fra USA der Martin Luther kjempet for de svartes rettigheter.

Etter hvert gikk mange kristne sammen om å utvikle en frigjøringsteologi på afrikansk jord. Som sine latin – amerikanske søsken, begynte de å lese Bibelen med nye øyne og kom fram til at: all god teologi må ta folks livserfaringer på alvor. Svart teologi må springe ut av den erfaringen vi har med den hvite manns undertrykkelse, der vårt menneskeverd blir tatt ifra oss. De hvite trenger også å bli frigjort – fra de løgnene som apartheidsystemet har fått dem til å tro på. Vi ønsker å skape en fremtid sammen med de hvite. Svart teologi betyr ikke at hvitt rasehovmod skal erstattes med svart rasehovmod…

Det Sterkeste uttrykket for dette kom frem i 1985, da de sør afrikanske myndighetenes voldsbruk nådde nye høyder. Omkring 150 prester fra mange forskjellige kirkesamfunn skrev under på et omfattende opprop som ble kalt Kairos – dokumentet. Kairos betyr ”sannhetens øyeblikk”. I dette dokumentet skrev de hvor smertefullt det var at den kristne kirke var så dypt splittet mellom undertrykkerne og de undertrykte. Dokumentet tok et kraftig oppgjør både med apartheid – teologien og med tankegangen til dem som forsøkte å ”sitte på gjerdet”. Det var nemlig mange kristne som ikke deltok i kampen mot apartheid. De la heller vekt på det åndelige frelsesbudskapet og ville ikke blande seg borti politikk. Det gjorde nok også inntrykk på flere at myndighetene la frem ”beviser” for at motstanderne av apartheid støttet kommunisme, revolusjon og mord.

Desmond Tutu – en sørafrikansk kirkeleder

Et vendepunkt:

I mai 1976 tilbrakte Domprost i Johannesburg, Desmond Tutu tre dager i bønn og meditasjon. Etter det skrev han et langt brev til statsministeren i Sør – Afrika, John Vorster. I det brevet advarte han om følgene av regjeringens politikk ovenfor de svarte.

16. juni, en måned etterpå startet et opprør blant barn og ungdom i de svartes bydel Soweto. 15 000 elever deltok i en protestmarsj mot det rasistiske skolesystemet. Plutselig skjøt politiet inn mot mengden. flere ble drept, og mange ble skadet. Så var hele landet i opprør, og det ble gjennomført skolestreiker og andre aksjoner en rekke steder. Men myndighetene slo kraftig tilbake. I løpet av noen uker ble kanskje 1000 barn, ungdom og voksne skutt og drept av politiet.

Dette opprøret ble et vendepunkt for apartheid og kanskje en vekker for mange. Desmond Tutu stod fram som en leder for de svartes kamp om likestilling og rettigheter. Midt oppi all volden nektet han å gi opp håpet om en fredlig løsning på rasekonflikten.

Blandede erfaringer:

Desmond tutu ble født i 1931 og vokste opp i området rundt Johannesburg. Faren hans var lærer og la vekt på utdannelse og opplæring. Hjemme snakket de afrikanske språk, men på skolen måtte de lære å snakket engelsk og afrikaans. Desmond la tidlig merke til de hvites forakt for hans hudfarge. Men han merket også at hvite utlendinger oppførte seg på en helt annen måte. En anglikansk prest, Trevor Huddlestone var en av dem. Senere ble han biskop og leder av den britiske bevegelsen mot apartheid systemet.

Desmond Tutu og familien hans begynte å gå i gudstjenester i den anglikanske kirke, og de var snart aktive medlemmer der.

Dette er bakgrunnen for at Tutu ble prest i den anglikanske kirke i Sør – Afrika. Han dro til Storbritannia for første gang i 1960 årene med kona og barna. London gjorde stort inntrykk på han, alle de hvite var helt forskjellig en i Sør – Afrika. Her hilste alle på dem og var vennlige, selv politiet. Det var utrolig!

Gjennom kamp til seier – og forsoning:

I 1976 ble Desmond Tutu valgt til biskop i Lesotho. Han ble nå lagt merke til, både i Sør – Afrika og i utlandet. Han var energisk og uredd. I 1978 ble han den første svarte generalsekretæren i Det Sør – Afrikanske kirkerådet. Boerkirkene var ikke med i dette kirkerådet. Kirkerådets Khotso house(fredens hus) i Johannesburg ble sterkere overvåket av myndighetene som mente det ble drevet statsfientlig propaganda der. Tutu ville ikke at Kirkerådets folk skulle framstå som politikere, oppdraget deres var å ”forkynne evangeliet inn i Sør – Afrikas virkelighet”. Selv om regjeringen ikke var enig med han, visste han at han ble støttet av kirker over hele verden, ikke minst gjennom pengegaver.

Som Generalsekretær vakte Desmond Tutu stor oppsikt med sine uttalelser om raseskille, men han gjorde mer enn bare å snakke. Kirkerådet drev en rekke tiltak: økonomisk støtte til skolegang for barn og ungdom, gratis advokathjelp for fattige og til folk som ble arrestert, praktisk og økonomisk hjelp til fattige familier som hadde forsørgeren i fengsel, kurs i ikkevoldsaksjoner og mye annet.

Selv om myndighetene ville gjøre virksomheten til Tutu forbudt, kunne de ikke. Presset mot regjeringen fra det internasjonale samfunnet var for stort. Presset ble ikke mindre av at Desmond fikk Nobels fredspris i 1984. Samme år ble han valgt til biskop i Johannesburg, og i 1986 ble han erkebiskop for den anglikanske kirke i Sør – Afrika.

Men truslene og overgrepene mot medarbeiderne i kirkerådet fortsatte, i 1988 smalt en kraftig bombe i Khotso house og huset ble ødelagt. De som stod bak var fra sikkerhetspolitiet. Men huset ble fort bygget opp igjen ved hjelp av penger fra Norge.

I 1990 årene fikk Sør Afrika endelig svart flertallstyre. Frigjøringslederen Nelson Mandela ble løslatt i 1990, etter å ha sittet mesteparten av livet fengslet på fangeøya Robbe Island. Forventningene som møtte han var skyhøye, og de ble faktisk overtruffet. Han var president fra 1994 til 1999. Mandela vil bli husket som en av de største statsmenn i det 20. århundre.

Tutu ble valgt til å lede ”kommisjonen for sannhet og forsoning”, en bredt sammensatt gruppe med 17 medlemmer. Oppgaven deres var å lindre sårene etter apartheid og arbeidet startet i 1996. Kommisjonen arbeidet med flere tusen alvorlige saker og overgriperne fikk en mulighet til å gå fri hvis de beskjente det de hadde vært med på.

Noen så på dette oppgjøret som et avgjørende bidrag til forsoningen i det nye Sør Afrika, mens andre har vært kritisk til at så mange voldshandlinger gikk ustraffet. Dessuten vakte det stor oppsikt at kommisjonen også slo ned på overgrep som frigjøringsbevegelsen hadde gjort seg skyldig i.

Samfunnet i Sør – Afrika er fortsatt preget av store etniske og religiøse kontraster, det er fremdeles mye vold og annen kriminalitet. Landet har utvilsomt noen lange harde år foran seg.