Tiden etter 1980 er preget av mange store forandringer både i Norge og internasjonalt. Mange av forandringene har gjort verden mindre og mer åpen. Kommunikasjon er et viktig stikkord i denne sammenhengen, men politiske forhold har også skapt en mindre og mer åpen verden.

 

Ser vi på Norge spesielt kan vi trekke fram følgende trekk som sentrale i perioden:

 

- Oljeeventyret – gjør Norge til et ekstremt velstående land med god velferd

- Jappetid – 80-tallet preges av høyrebølge og jappetid

- Kringkastingsmonopolet – NRK mister sitt monopol i både radio og fjernsyn

- IT-revolusjon – datamaskiner blir allemannseie og internett blir en ny kanal

- Innvandring – Norge blir et flerkulturelt samfunn

 

Internasjonalt ser vi mange av de samme tendensene som i Norge, men også noen som i større grad knytter seg til det internasjonale samfunnet:

 

- Kald krig – etterkrigstidens kalde krig blir borte

- Østblokken – med Sovjetunionens fall åpner østblokken seg

- Fundamentalisme – konflikt mellom Vesten og deler av den islamske verden

- Borgerkriger – interne konflikter i tidligere Sovjetstater og Latin-Amerika

 

Idémessige forutsetninger

Deler av den amerikanske billedkunsten som ble skapt på 1950- og 1960-tallet skilte seg radikalt fra den kunsten som hadde blitt skapt tidligere i århundret. Billedkunsten fikk merkelappen popkunst, og senere en ny og mer omfattende betegnelse. Kunsten var postmoderne.

 

Betegnelsen postmodernisme har senere blitt en merkelapp innenfor alle de ulike kunst-uttrykkene, som billedkunst, arkitektur, musikk og litteratur. I internasjonal sammenheng kan vi se postmoderne uttrykk allerede på 1950-tallet, mens det i norsk sammenheng er naturlig å knytte betegnelsen til tiden etter 1980.

 

Selve begrepet postmodernisme, kan vi oversette til ettermodernisme. En slik tilnærming kan også gi mening til begrepet. For mens modernistene følte seg fremmede og ensomme i den nye verden, er det nettopp det uoversiktlige og fremmede som gir frihet, slik post-modernistene opplever det. Vi kan se den postmoderne friheten i ulike lys:

 

- Dyrkingen av det individuelle - vi ser friheten gjennom dyrkingen av det individuelle – eller gjennom dyrkingen av en egenart. Samtidig ser vi gruppetilhørighet komme til uttrykk gjennom klær, moter og eller andre trender som for eksempel tatoveringer.

 

- Ideologiene er døde - friheten kan vi også se i lys at postmodernistene avskriver de store ideologiene eller modellene som forklarer de store sammenhengene. Nå er det mange og små modeller og ideologier som gjelder.

 

Den postmoderne kunsten

Den danske lyrikeren Piet Hein skal ha uttalt at den eneste postmodernisten han kjente var en modernist som jobbet i postverket. Selv om Hein sin uttalelse er flåsete, har den et interessant poeng. For hva er postmodernistisk?

 

Form

Friheten som det uoversiktlige og skiftende gir, ser vi nemlig igjen i den postmoderne kunsten. Strengt tatt kan vi ikke skille ut verken en form eller et innhold som i sin helhet går igjen i den postmoderne kunsten. Den postmoderne kunsten er preget av stilblanding – uten en entydig form.

 

I det postmoderne kunstuttrykket blandes:

- sjangere

- stilhistoriske epoker

- stilnivåer, som for eksempel gammelt og nytt

- kunstuttrykk - performance, som er et barn av postmodernismen, kan vi også se at ulike kunstuttrykk som teater, billedkunst og musikk blandes.

 

I sum kan vi oppsummere den postmoderne kunsten på følgende måte: Alt er tillatt, og alt kan blandes.

 

Innhold

Innholdsmessig er den postmodernistiske kunsten omtrent like vanskelig å sirkle inn. Mange postmodernister gjør et poeng av at kunsten deres ikke handler om noe, slik Andy Warhol sa om sine bilder – Se på dem, det er ingenting under overflaten.

 

Det er en generell holdning blant mange postmodernister at det ikke er mulig å fortelle noe om virkeligheten. Samtidig er det er fellestrekk at mange postmoderne kunstverk har kunsten som tema. Kunsten handler om kunst – med det får vi såkalt metakunst.

 

Sammenblanding av ulike former kan vi også se igjen på innholdet. Her ser vi en blanding av ulike tema og nivåer, som for eksempel:

- vakkert og ekkelt

- seriøst og useriøst

- fiksjon og fakta

 

Postmodernismen i litteraturen

Først og fremst er det viktig å understreke at vi kan se det postmoderne mangfoldet i alle de tre skjønnlitterære sjangerne – lyrikk, epikk og dramatikk.

 

Samtidig er det klart at den postmoderne litteraturen mer enn noen gang utfordrer sjangerinndelingen. Nå får vi tekster som virker vanskelig å plassere i en bestemt sjanger. Dermed er det mer vanlig/naturlig å operere med en inndeling som fokuserer på de:

 

- lyriske trekkene – rim, rytme, bilder

- episke trekkene – fortellende, helhetlig, fortellerinstans

- dramatiske trekkene – replikker, sceneanvisninger

 

Ved siden av den mer eksperimenterende formen lever også de mer tradisjonelle formene med for eksempel historiske romaner.

 

I forhold til form kan vi se noen virkemidler som går igjen:

- ironi – tekster som sier noe annet enn det de mener – preget av distanse

- parodi – lek med for eksempel sjangere eller temaer – latterliggjøring

- naivisme – ofte forstått som det motsatte av ironi – preget av nærhet

 

Tematisk er det først og fremst teksten i seg selv som er et gjennomgangstema. Den postmoderne litteraturen er altså ofte en metalitteratur. Språket er ofte innfallsvinkelen til dette metaperspektivet. Litteratur er kommunikasjon og midlet i litteraturens kommunikasjon er språket. I de såkalte metatekstene kan vi altså se et metaperspektiv som har tre nivåer:

- språk

- kommunikasjon

- teksten selv som tekst

 

Et typisk eksempel på hvordan dette foregår, er når forfatteren omtaler/kommenterer sin egen tekst eller iscenesetter seg selv i teksten.

 

To andre trekk skiller seg også ut i den postmoderne litteraturen:

- dokumentarisme – vanlig at fiksjon og fakta blandes i tekstene, av enkelte omtalt som faksjon

- intertekstualitet – bevisste og ubevisste referanser/henvisninger til annen litteratur - eller til medier, musikk og billedkunst

 

Tematisk er det så å si ingen temaer som er ekskludert - den postmoderne forfatteren kretser også rundt mer tabubelagte områder som det sanslige, kroppen, mord og bestialitet.