Lyrisk dikting

 

Hva er lyrisk dikting?

Lyrisk dikting er opprinnelig en sangbar dikting med regelmessig bruk av rim og rytme. På 1900-tallet begynte lyrikerne å skrive dikt ned som var ment for lesing. Lyrisk dikting er ofte forstått som en kort tekst som formidler en forkortet subjektiv stemning eller øyeblikksopplevelse. Lyrisk dikting inneholder et språk fanger opp stemninger, opplevelser og tanker som det ikke er mulig å beskrive i sakprosa.

- Ofte et uttrykk for et “her” og “nå”.

- Ekspressivt uttrykk.

 

Dikt for øyet og dikt for øret

Lyrikk = gresk for lære.

Den eldre poesien har en sangnær rytme med regelmessing bruk av rim og rytme (sanglyrikk). I antikkens Hellas ble den sangbare diktingen (lyrespill) framført av profesjonelle sangere (rapsoder). Det var først på 1900-tallet begynte lyrikerne å skrive ned dikt som var laget for lesing. Med tiden fikk selve skriftbildet større betydning. Diktene ble for vanskelige å synge siden lyrikerne brøt med tradisjonelle regler for rim og rytme. Moderne sanglyrikk er dikt i lydform. F.eks. poplyrikk, rapptekster og rockepoesi. I moderne sanglyrikk er tekstene laget til melodien og rytmen og fungerer først når de blir sunget. Et fellestrekk for slik sanglyrikk er bruken av refreng. I denne typen sanglyrikk er selve framføringen av teksten viktig.

 

Folkeviser i middelalderen

- Tekster som er tilpasset dansemelodien.

- Mange var fortellende (episk-lyriske)

- Fullrim, halvrim eller bokstavrim

- Refreng

- Den mest populære diktformen i vår folkelyrikk

 

Temaer i lyrikken

Temaer i lyrikken kan være alt fra ”de store spørsmålene” i livet (livet, døden, kjærlighet) til de små tingene (katten). Temaet i et dikt trenger ikke å ha en dyp eller alvorlig mening. Et eksempel på dette er såkalte nonsensdikt som ”farao på ferie.”

 

Lyrikk, dikt og poesi

- Lyrikk brukes som benevning om selve sjangeren

- Dikt brukes om det enkelte diktet

- Poesi (gresk: skape, lage) brukes om en språkbruk som særlig kjennetegner lyrikken, men som også finne i andre sjangere.

 

Eksempel

En diktanalyse vil si det samme som en grundig lesning. Diktopplevelsen er vag og intuitiv, gjøres bevisst og eksplisitt – leseren blir klar over hvordan diktets språk fungerer à denne prosessen krever et analytisk begrepsapparat.

 

Kjennetegn på lyrisk dikting - Dikt kan være veldig forskjellige

 

Konsentrasjon = betydningstetthet

De fleste lyriske tekster er konsentrert om øyeblikket i motsetning til episke og dramatiske tekster. I diktet er det en ”stemme” som forteller en stemning eller en øyeblikksopplevelse. Etter 1900-taller ble majoriteten av diktene mer konsentrerte og korte. Lyrikerne prøver å få frem en opplevelse eller en stemning ved å bruke så få ord som mulig. Dette før han/hun ved å antyde og fortette. Denne måten har en estetisk funksjon/verdi. På den måten kan en si at et dikt er mer enn sitt innhold. Det ligger så mye skjult og mellom linjene. Noen ting virker inn på følelsene og ikke fornuften. Derfor kan ikke dikt alltid forklares, men må oppleves. For å forstå et dikt må en analysere det som står. Da kan det hende leseren finner en mening som er forskjellig fra forfatterens.

 

Det visuelle

Det grafiske oppsettet og den uvanlige linjedelingen er det som forteller leseren at han/hun har med lyrikk og dikt å gjøre. I dikt blir linjedelingen brukt som et virkemiddel og hver linje er nøye beregnet. Verselinjene er korte eller lange for å oppnå en spesiell virkning. Når vi flytter blikket til neste linje skaper dette en pause. Denne pausen skaper en spenning og forventning til hva som kommer på denne linjen.

 

Hvis et dikt blir overført til sakprosa forandres noe av det som gjør et dikt til et dikt. En kan gjenfortelle innholdet, men poesien diktet består av vil ha forsvunnet. Det er det poetiske språket som fanger opp stemningene, opplevelsene og tankene som det ikke er mulig å beskrive i sakprosa.

 

Strofer, avsnitt og linjedeling

Et dikt kan enten være strofisk eller være et såkalt avsnittsdikt.

Et strofisk dikt er et dikt som er bygget opp etter samme mønster hvor tallet på antall verselinjer er det samme i hver strofe. I et slikt dikt er også linjedelingen noe lunde lik. Ordet strofe kommer fra gresk og betyr vending. En strofe er en gruppe verselinjer som er satt sammen etter faste prinsipper.

Et avsnittsdikt er et dikt som ikke er komponert etter den regelmessige måten slik som et strofisk dikt. Det er i den moderne boklyrikken avsnittsdikt er vanlig. Det at et dikt ikke har et fast eller regelmessig mønster betyr ikke at linjedelingen ikke er viktig. Diktet er heller formet på en slik måte at leseren må lese langsomt og stoppe etter hver linje.

Konkret lyrikk = dikt som er bygget opp på en slik måte at språket er et konkret materiale.

Enjambement = er en spesiell binding mellom verselinjene som gir avsluttet mening alene. Meningen forandrer seg etter hvordan en binder ordene i den ene verselinjen med den andre.

 

Det musikalske

 

Rytme og rim

Rytme = en gjentakende bevegelse. F.eks. puste inn, puste ut.

Takt = en rytme som blir gjentatt regelmessig uten variasjon

Taktmønster = er en regelmessig veksling mellom trykktunge og trykklette stavinger. Dette er utbredt i den tradisjonelle strofiske lyrikken. Et slikt fast taktmønster kalles et metrum/versemål. Jambe (lett-tung) og troké (tung-lett) er de to mest vanlige versemålene. Ellers har vi spondé: (tung-tung)

Skandere = opplesning av diktet på en måte som gjør at takten blir understreket.

 

Likevel er det ikke takten som styrer oss mest når vi leser et dikt. Det som styrer oss er nøkkelordene, ordene som er tunge av mening. Vi understreker de ordene det er naturlig for oss å understreke. Derfor skiller vi mellom takten som er mekaniske gjentakelser, og den varierte rytmen som leseren skaper når han/hun leser diktet.

 

I flere moderne dikt følger ikke diktet noe fast eller regelbundet mønster. Dette betyr ikke at diktet mangler rytme, men har frie vers som ikke er tvunget inn i bestemte takter. På denne måten kan lyrikeren skape en bestemt effekt ved å bruke en bestemt takt i utvalgte verselinjer.

 

Det er ulike typer rim i et dikt som skaper musikken. Dette er lyder og lydkombinasjoner som blir gjentatt. Klangeffekten som diktet binder teksten sammen. Dette kan være fullrim der det er klang- eller lydlikhet fra og med siste trykksterke vokal. Eller diktet kan være preget av enderim. I et enderim blir rimordene plassert sist i verselinjen. Som oftest har enderimet samme mønster i alle strofene:

- Parrim: aabb

- Kryssrim: abab

- Balladerim: oaoa

- Kiastisk/omsluttende rim: abba

 

 

Tre strofer, hvor hver strofe består av 4 verselinjer/vers.

 

Rim med delvis klanglikhet mellom ordene kalles halvrim eller assonans. Disse halvrimene er som oftest innrim. De står altså inne i verselinjen. Bare de vokalene som er trykktunge kan kalles halvrim.

I bokstavrim/alliterasjon har den første bokstaven i de trykktunge ordene samme konsonant, men vokalen er forskjellig. Et eksempel er: Kinder, Küche und Kirche.

 

Gjentakelse og kontrast

- Gjentakelse: er et virkemiddel som kan brukes til å understreke en mening, eller gi et uttrykk for en sinnsstemning. Gjentakelse kan også brukes for å understreke tematikken i diktet. Dette kan også gjøres ved hjelp av kontraster.

- Kontraster: kan sette forskjellige motiver og bilder opp mot hverandre og understreker forskjeller. (hvit-svart, dag-natt).

 

Poetiske bilder – kan lese ordene med en annen betydning enn den vanlige. Dette skaper en ny fortettet betydning. De vanligste bildetypene er sammenlikning og metafor.

- Sammenlikning/simile: lat. Lik, noe som likner. I en sammenlikning blir egenskaper fra to forskjellige områder satt opp mot hverandre. Sammenlikningen er satt sammen av disse ordene: ”som”, ”lik” eller ”liksom.” Sammenlikninger setter tankene i sving ved å skape en spenning mellom like og forskjellige egenskaper. Eks: ”snill som et lam”

- Metaforer: gresk for overføring. I en metafor settes også egenskaper opp mot hverandre slik som i en sammenlikning, men på en mer dristigere måte og uten ordet ”som.” I stedet flyter betydningsområdene over hverandre og blir til ett. På denne måten får vi en sammensmelting av egenskaper, ikke bare en sammenlikning. Eks: ”et blått tog/ trukket av nonner.” Metaforer er til for å fortette og konsentrere en tekst, men samtidig utvide betydningsmulighetene. Leseren kan tolke metaforene som han/hun vil.

 

Metaforer i dikt kan oppstå i særformene besjeling og personifikasjon

- Besjeling: livløse ting (ofte natur) blir tillagt menneskelige egenskaper. Samlebegrep for disse: antropomorfisme (en ting som får menneskelige egenskaper)

- Eks: ”seks gravemaskiner kom og spiste av /skogene mine”

- Personifikasjon: abstrakte begreper blir framstilt som menneskelige vesener eller blir tillagt menneskelige egenskaper. Prosopopeia = det å gi noe et menneskelig ansikt. Eks: ”mannen med ljåen.”

- Symbol: en konkret gjenstand eller et fast bilde som representerer en abstrakt størrelse eller forestilling. Symboler har kulturbestemt betydning. Det er sammenhengen symbolene blir brukt i, som avgjør om leseren oppfatter dem eller ikke. Symboler altså konvensjonelle. Symboler henviser til et større betydningsfelt. Et eksempel på dette er en rose som kan symbolisere f.eks. kjærlighet.

 

Innhold:

• Motiv - hva handler diktet om på ”overflaten” – beskriv med egne ord hva som skjer i diktet.

Tema:

• Hva handler diktet om på et dypere plan? Hva er det teksten vil uttrykke?
• Temaet er et resultat av analysearbeidet: Du skal derfor undersøke språklige og litterære virkemidler.