Problemstilling:

Nasjonalromantikken i Norge

som et viktig ledd i nasjonsbyggingen

- sett i lyset av Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven

1      Romantikk og nasjonalromantikk

2      ”Luren”

3     Union og norsk Grunnlov i 1814

4     Trykkerfriheten og media virksomhet

5     ”For Almuen” og ”For Arbeiderklassen”

6     Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven

7     Strid om god litteratur

8     Wergeland som poetisk geni med fri form

9     Welhaven som tradisjonell

10 Wergeland er spontan og Welhaven bearbeider

11 Sammenligning av ”Den Salige” og ”Det Første Håndtrykk”

12 Kulturfellesskap?

13 Johann Gottfried von Herder og brødrene Grimm

14 Asbjørnsen og Moe

15 Miljø, middelalder og rammefortelling

16 Fornorsking og P.A. Munch

17 Språket et kjennetegn på en nasjon

18 Knud Knudsen og Ivar Aasen

19 Egen plass i litteraturhistorien

20 Norge som egen nasjon

21 Nasjonalromantikernes arbeid

22 Den radikale og konservative romantikken

23 ”Brudeferden i Hardanger”

Bondefolk fra Verdal ca år 1800    ”Brudeferd i Hardanger”(1848) av Gude og Tidemand

Foredraget

Problemstilling: Nasjonalromantikken i Norge som et viktig ledd i nasjonsbyggingen, sett i lyset av Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven

Romantikken i Norge dateres fra rundt 1800 til den blir avløst av realismen på 1850 – tallet. Hele den norske romantikken var preget av nasjonalromantikk, som bygde på den kulturelle interessen for det nasjonale. Bevegelsen fikk tidlig på 1800-tallet grobunn i land som var splittet i mange små stater, og da spesielt i Tyskland, hvor ideen om å samles til nasjonalstater oppstod. Det var også herfra romantikken kom til Norge via København.

”Luren” av Maurits Christopher Hansen regnes som Norges første bondefortelling og innholdet og skrivemåten viser tydelig påvirkning av tysk romantikk. Litteraturen i romantikken hadde ofte nasjonale motiver, og handlingen ble lagt til den norske landsbygda. Bonden i novellen fra 1819 er et prakteksemplar av en norsk storbonde, slik den romantiske forfatter trodde bøndene var, eller slik han ville de skulle være. Dette ville da si en ekte og opprinnelig nordmann. Landsbygda var det romantikerne kalte ”det egentlige Norge”, uten at de fleste kjente landsbygda og befolkningen særlig godt.

Norge var langt på vei en selvstendig stat etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814. Selv om vi lå under Sverige hadde vi den norske Grunnloven. Dette styrket den nasjonale interessen og begeistringen, og det ble viktig at også vi hadde en nasjonal kultur. Embetsmennene hadde den politiske makten i regjeringen og embetsverk, til tross for at majoriteten av de med stemmerett var bønder. Allikevel var det i denne overklassen det fantes en voldsom interesse for det norske, for norsk natur og ikke minst for den idylliserte norske bonden.

Grunnloven sikret også trykkefrihet, men her dominerte overklassen også. Selv om flere lærte å lese skikkelig utover 1800-tallet, var verken den nye skjønnlitteraturen eller den politisk-kulturelle pressen masselesning. Leserne var først og fremst å finne i hovedstadens embetsmenn, så det var ennå ikke grunnlag for noen masseproduksjon.

Den første som prøvde å nå bønder og arbeidere var Henrik Wergeland, da han ga ut folkeopplysningsskriftene ”For Almuen” og ”For Arbeiderklassen” på 1830-tallet. Disse var rettet direkte mot lavere sosiale klasser. Wergeland ønsket å opplyse og bevisstgjøre leserne om forhold som angikk deres situasjon. Her brukte han særnorske ord. Han lette etter en politisk litteratur som kjempet for frihet og rett. Selv skildret Wergeland vanlige bønder og fattigfolk i bygd og by. Dette gikk selvfølgelig ikke uten motstand og Henrik kom i konflikt med mange på grunn av sin provoserende adferd og meninger. Ikke minst med sin likemann Johan Sebastian Welhaven. Begge ble påvirket av de samme kulturelle tanker og ideer, likevel ville disse to hovedpersonene innen litteraturen spille ulike roller under nasjonsbyggingen.

Striden begynte mellom dem som en strid om hva som var god litteratur. Begge hadde som sagt et romantisk kunstsyn, men forskjellen var klar. Wergeland så på dikteren som et poetisk geni, som måtte følge øyeblikkets inspirasjon og dikte ubundet av regler for hva god litteratur var. Diktene hans var ofte skrevet i en fri form, og han brukte mange og utradisjonelle bilder. Welhaven var mer tradisjonell og mente at diktformen utrykte hva som var unikt ved et dikt. Han mente at den åndelige utvikling foregikk ved at motsetninger møttes og noe nytt oppstod. Welhaven tenkte at følelse møtte tanke, og i dette møtet oppstod diktet. Disse motsetningene gjorde at Welhaven gikk til sterke angrep på Wergelands dikting.

Wergeland skrev om øyeblikket, den spontane opplevelsen, den umiddelbare følelsen. Welhaven bearbeidet opplevelsen, lot følelse møte tanke og refleksjon, før han utformet diktet. På denne måten ble både form og innhold forskjellig. Dette ser vi om vi sammenligner for eksempel Welhavens ”Den salige” og Wergelands ”Det første håndtrykk”. Welhaven bruker en form som er streng, harmonisk og klar for å uttrykke sin kjærlighet. Wergeland bruker sin frodige fantasi og mange billedlige ord. Han spiller også på leserens erotiske fantasi for å få fram kjærligheten bak diktet.

Striden med Wergeland gjaldt først og fremst synet på diktning, men personlige og politiske motsetninger blandet seg inn. Welhaven mente vi måtte holde kontakten med det kultiverte, europeiske åndslivet i Danmark. Han syntes dessuten at samfunnseliten var best skikket til å styre. Wergeland på sin side mente at en selvstendig nasjon måtte ha en egen litteratur på sitt eget språk, og at vi måtte bygge på den kulturen Norge allerede hadde, nemlig bondekulturen. De ble ledere for hvert sitt parti: Wergeland for ”Patriotene” og Welhaven for ”Intelligenspartiet”.

”Patrioetene” ville frigjøre Norge fra kulturfellesskapet med Danmark. De støttet også kravet om utvidet demokrati og større sosial rettighet, og var pionerer i folkeopplysningsarbeidet. ”Intelligenspartiet”, også kalt ”Danomanene” av Wergelands støttespillere, ville beholde kulturfellesskapet med Danmark og støttet embetsmennene politisk. Welhaven engasjerte seg ikke politisk for bøndene slik Wergeland gjorde, men for kulturskatter i form av folkediktning, folkemusikk og folkekunst.

Det var den tyske dikteren Johann Gottfried von Herder som satte fram tanken om at det fantes en ”folkesjel”. Da brødrene Grimm ga ut sin tyske eventyrsamling i årene 1812-1814, ble den tyske eventyrtradisjonen dokumentert, og både Herders tanker og samlingene til Grimm-brødrene var viktige inspirasjonskilder for diktere og samlere her i landet. Det var ikke før i 1841, da Asbjørnsen og Moe ga ut ”Norske folkeeventyr”, at interessen for å skrive ned og verne om folkediktinga økte her i Norge. Nedskrivningen fikk mye å si for bevaringen av både eventyrstilen og selve sagnene og visene. Samtidig var samfunnet i endring, og dermed holdt også det miljøet der viser og fortellinger hadde blitt til på å forsvinne. På denne måten kom fortellinger og viser som hadde gått på folkemunne i lange tider til å spille en viktig rolle i den norske nasjonsbyggingen.

Selv om mange av historiene har røttene sine i et overklassemiljø, var folkediktninga knyttet til norsk landskap og norsk kultur. Miljøskildringene viser livet til fattigfolk, embetsfolk og rike bønder. Inneholdet og sjangeren i folkediktningen kan spores tilbake til middelalderen, og det meste var på dialekt. Asbjørnsen og Moe taklet dette på den måten at de brukte dansk skriftmål i rammefortellingen, altså hvor de forteller hvordan de fikk tak i stoffet sitt. Men når de gir ordet til eventyrfortellerne, bruker de en god del særnorske ord og uttrykksmåter. I praksis vil det si at de gjennomførte Henrik Wergelands program for gradvis fornorsking av det danske skriftmålet i opplysningsheftene sine på 1830-tallet. Det er likevel viktig å være klar over at de ikke gikk inn for å reformere selve det danske skriftmålet. Historikeren P.A. Munch, på den annen side, ville ikke ha innblanding av norsk i dansken, men heller et nytt skriftmål basert på den reneste norske dialekten som kunne vise tydelig slektskap til norrønt.

Grunnen til at språket ble en viktig kampsak i nasjonalromantikken var først og fremst fordi det nye Norge ble til i akkurat en tid da de intellektuelle i Europa mente at språket var det fremste kjennetegnet på en nasjon. Bakgrunnen for den norske språkstriden på 1800-tallet var altså først og fremst nasjonal – skriftspråket var dansk, men dialektene var norske. Dansken representerte ”dannelsen” og framsteget, et bondemål, samme hvor rent det måtte være, kunne ikke fylle alle de funksjonene skriftspråket skulle ha i et moderne samfunn. Knud Knudsen ville reformere dansken, lik Wergeland hadde startet med i 1830-årene, mens Ivar Aasen tok steget fullt ut med en gang og ville lage et helt nytt skriftmål basert på ulike dialekter. Trass i mye diskusjon om språkspørsmålet i 1830- og 1840- årene hadde det ennå ikke skjedd noen avgjørende endring med det vanlige skriftmålet og dansken rådde fremdeles som norsk skriftmål.

Når nasjonalromantikkens ideer og forestillinger kom til å få så stor betydning i Norge at den har fått en egen plass i litteraturhistorien, har det sammenheng med at disse årene var en nasjonal oppblomstring på mange måter. Bevisstheten om Norge som egen nasjon ble stadig sterkere, og 1840- og 1850-årene er da ogå blitt kalt ”det nasjonale gjennombrudd”. Nasjonalromantikernes arbeid med norsk folkekultur, norsk historie og norsk språk fikk mye å si for Norge som egen selvstendig stat. Målet var å vise at vi var en egen nasjon – eller et eget folk – med en egen kultur på lik linje med andre land i Europa. Som ung nasjon, ble Norge geleidet gjennom romantikken og særs nasjonalromantikken delt på to romantikker, den radikale- og den konservative romantikken med Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven som frontfigurer.

Nasjonalromantikken kan kort sammenfattes i dette bildet; ”Brudeferden i Hardanger” av Adolph Tidemand og Hans Gude. Bildet viser festkledde bønder i en vill og majestetisk natur og motiv og tema er særdeles norsk. Men historien bak bildet viser også to viktige sider ved nasjonalromantikken. For det første var den en europeisk kulturstrømning fordi Gude selv bodde nesten hele sitt liv i utlandet og malte bildet i Düsseldorf. For det andre viser det hvem som dyrket den. Bøndene i Norge var lite opptatt av malerkunst som ble vist i utlandet. Derfor er bildet blitt et symbol på nasjonalromantikken i Norge.

Mine stikkord

1      Romantikk og nasjonalromantikk - Bevegelsen fikk

2      ”Luren” - Litteraturen i Romantikken

3    Union og norsk Grunnlov i 1814

4    Styrket den nasjonale int og begeistringen og d ble viktig ànorsk kultur

5    Embetsmennene      - Allikevel

6    Trykkefriheten og media virksomhet

7    TF dominant - Skikkelig  - Hovedstadens embetsmennàikke gr.lag

8    ”For Almuen” og ”For Arbeiderklassen”

9    Lavere sosiale kl - Forhold sm angikk deres stiuasjon - politisk litter for frihet og rett - Skildring  - Konflikter:provoserende adferd

10Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven

11Samme kulturelle tankr og ideer

12Strid om god litteratur

13Wergeland som poetisk geni med fri form

14Welhaven som tradisjonell – unikt m/ dikt

15Sammenligning av ”Den Salige” og ”Det Første Håndtrykk”

16Wergeland er spontan og Welhaven bearbeider

17Kulturfellesskap? – samf.elite best skikket til å styre

18- egen litteratur på eget språk, bygge opp bondekulturen

19Johann Gottfried von Herder og brødrene Grimm

20Asbjørnsen og Moe

21Miljø, middelalder og rammefortelling

22Fornorsking og P.A. Munch

23Språket et kjennetegn på en nasjon – bakgr: nasjonal strid

24Dansk = framsteget

25Knud Knudsen og Ivar Aasen –språkspm 30-40 = dansk 50

26Egen plass i litteraturhistorien – NaRo ideer og forestillingr - nasjonal opplblomstring

27Norge som egen nasjon – 40 – 50: Det nasjonale gjennombrudd

28Nasjonalromantikernes arbeid

29Den radikale og konservative romantikken

30”Brudeferden i Hardanger” – 2 sidr: Euisk kulturstrømning & hvem som dyrket den

Kilder:

Bøker:

Aschehoug forlags lærebok i norsk for VK 1, ”Epos”, emne 4, 5 og 10

Det Norske Samlagets lærebok i norsk for VK 2, ”Kolon VK 2 studiebok” , s 171 – 188

Internett:

http://www.vgskole.no/teachers/norsk/litteratur/1800_1850/romantikken.php

http://www.vgskole.no/teachers/norsk/spraak/sprkhist/etter1814.php

http://www.skoleforum.com/stiler/resonnerende/det.aspx?id=1664