• Middelalder i Europa: fra kort før 500 e.Kr. (Vestromerrikets fall) og fram til de store oppdagelsene på slutten av 1400-tallet. Deles i tidlig middelalder (500-1000) , høymiddelalder (1000-1300) og seinmiddelalder (1300-1500).
• Ordet kommer fra Italia på 1400-tallet pga deres da kunst og kultur, som de sammenlignet som like god som i antikken, derfor var tiden imellom sett på som mørk og ufruktbar hvor kirke og religion hadde dominert.

DET KRISTNE EUROPA

Pavedømme og klostervesen

• Romerriket i oppløsning i vest à kirken overtok oppgaver som tidligere hadde blitt utført av keiserens embetsmenn. Biskopene tok seg av befolkningen og var med på å organisere forsvaret
• I Vest-Europa kom biskopen i Roma, paven, til å få en særstilling grunnet to ting:
  1. Han hadde høyere prestisje enn andre biskoper og ingen byer i vest kunne måle seg med Roma.
  2. Apostlene Peter og Paulus hadde lidd martyrdød der med Peter som byens første biskop og etterfølgerne som pave (pave = far)
• Pavens krav på lederskap ble styrket av et sitat i bibelen hvor Jesus ber Peter bygge hans menighet på den klippen.
• Gregor 1. / Den store (590–604), en munk fra klosteret Monte Cassino, bygde for alvor ut pavedømmets maktstilling ved å:
• Sørge for at inntektene fra pavens landeiendommer kom trygt til Roma
• Innføre felles regler for styring av bispedømme
• Skapte en enhetlig ordning av gudstjenesten
• Skrive en håndbok i sjelesorg og en prekensamling som flittig ble benyttet av prestene gjennom hele middelalderen (han ville de skulle bli forbilder)
• Gjøre en betydelig innsats for å styrke klostervesenet ved å innføre Monte Cassinos regler utført av Benedikt av Nursia (480-547) til mønster for gamle og nye klostre. De gikk bl.a. ut på at munkene skulle leve i kyskhet og fattigdom (jf. Selvforsyning; Jordbruk og håndverk) hele livet og være lydige mot klosterets leder, abbeden. De hjalp også syke, gamle og hjemløse.
• Sende benediktinermunker som misjonærer til England på slutten av 500-tallet som omvendte angelsaksere og skotter til kristendommen det følgende århundret. Kirken på de britiske øyene ble nær knyttet til paven i Roma. Det samme skjedde med klostrene som britiske benediktinere grunnla på 700-tallet blant frankerne på kontinentet. Frankiske benediktinere brakte det kristne budskapet videre nordover på 800-tallet til saksere, vendere og skandinaver.

Kirkesplittelse

På 800-tallet brøt det ut en kirkestrid mellom øst og vest:

Overhodet for kirken i øst - patriarken i Konstantinopel – nektet pavens krav om lederskap over hele kirken, og han fikk støtte i Østromerriket. De hevdet at Helligånden bare kunne komme fra Faderen (Gud), mens paven i Roma mente at også Sønnen måtte tas med(styrket hans posisjon mtp Bibelsitatet). Striden ble aldri løst, men endte i vestkirken(den romersk-katolse kirken) og østkirken(den gresk-ortodokse kirken) i 1054. Da erklærte de to kirkene hverandre som kjetterske, og splittelsen ble varig, men de opprettet formell kontakt i 1965.

Frankerriket – keiser og pave

På 400-tallet strømmet mange germanske folkeslag inn i Vestromerriket, som da gradvis gikk i oppløsning. Ett av disse germanske folkene var frankerne, som klarte å bygge opp en stabil stat i den gamle romerske provinsen Gallia. De blandet seg med kelterne (gallerne), og gikk over til å snakke fransk eller andre romanske språk (språk som utviklet seg fra latin).

Frankernes rike - frankerriket - hadde sin storhetstid fra midten av 700-tallet og et hundreår framover, og det var under Karl den store (768-814) at utviklingen skjøt fart. Hvert år førte Karl sine hærer i felten, og da han døde, omfattet riket hans det meste av Vest-Europa med unntak av Norden og De britiske øyene.

De frankiske kongene hadde vært kristne helt fra 500-tallet, og også Karl la vekt på å samarbeide med kirken og paven i Roma, til fordel for dem begge. Karl så det som sin oppgave å sørge for at alle undersåttene ble frelst, derfor ville han ha innflytelse over kirken og se til at den hadde mulighet til å utbre evangeliet. Men Karl ville også styrke kristendommen av mer maktpolitiske årsaker – han ønsket å legge hele Italia under seg, noe han mente var lettere med paven som alliert. Paven trengte Karls støtte for å bli anerkjent som kirkens leder i vest og for å slå fiender i Italia. 1. juledag år 800 ble kong Karl den store kronet til keiser av paven i Roma. Nå var keiserriket i vest gjenopprettet på ruinene av det gamle Vest-romerriket. Bare keiseren i Konstantinopel kunne betraktes som Karls likemann.

Det veldige frankerriket var vanskelig å holde sammen, fordi det besto av mange ulike folk, og flere var tvunget under keiseren med vold. Mange godsherrer ønsket ikke en så stor keisermakt og frankerne holdt på den skikken at alle kongssønner hadde arverett til riket. Det førte til broderstrid, og i 843 ble riket delt mellom Karls sønnesønner, noe som senere følte til splittelsen Tyskland, øst for Rhinen, og Frankrike på vestdelen, etter at den midterste delen var blitt spist opp av de andre rikene.

Frankerriket ble altså opphavet til varige statsdannelser i Vest-Europa, selv om utviklingen kom til å ta mange hundre år (selv på 1900-tallet har Tyskland og Frankrike kriget om hvor grensen mellom dem skal gå).