Kapittel 2 - Platedrift

 

Kontinentaldrift = Platedriften som flytter på kontinentene. Kontinentene var en gang samlet til ett stort superkontinent kalt Pangaea. Det forklarer utbredelsen av planter og dyr.

 

Havbunnspredning:

I 1950 – og 1960-årene begynte kartleggingen av havbunnen og midthavsryggene ble avslørt. Midthavsryggene = verdensomspennende system av undersjøiske vulkanske fjellkjeder. Det har også blitt funnet dyphavsgroper som er 11 000 km dype (Marianne-gropen).

Midthavsryggene er spredningsakser der steinsmelte strømmer opp fra mantelen og størkner til ny havbunn. Nydannet havbunn beveger seg så ut til sidene, bort fra spredningsaksen. Det forklarer den langsgående revnen på midthavsryggene. Når havbunnen kommer frem til dyphavsgropene, dukker den ned i mantelen og smelter. Derfor fornyer havbunnen seg og det er derfor den holder seg så ung.

 

Teorien om havbunnsspredning kom i 1960 – årene og hevdet at midthavsryggene var spredningsakser der steinsmelte strømmer opp fra mantelen og størkner til ny havbunn.

 

Platedrift

Det hevdes at strømmer i mantelen fører til platebevegelsen. Strømmen skyldes varme fra jordas indre, men nyere forskning tyder på at det ikke er så enkelt. På midthavsryggene strømmer det opp masse fra mantelen. Smelta størkner til ny havbunnskorpe og presset nedenfra fører til at litosfære «buler» litt opp. Resultatet blir at havbunnskorpen trekkes ut til sidene av tyngdekraften. Platene som beveger seg, består av jordskorpen og den øvre faste delen av mantelen. Platene er altså litosfæreplater. Etter at platene fjerner seg fra midthavsryggene, blir de avkjølt, og tettheten øker. Platene blir tyngre, og i dyphavsgropene synker de ned i mantelen og smelter.

 

Noen litosfæreplater har kontinentskorpe øverst (kontinentplate), andre har havbunnsskorpe (havbunnsplate), mens andre har begge deler. Platene kan gli fra hverandre (spredningsakser), mot hverandre (kollisjonssoner) eller langs hverandre. De aller fleste jordskjelv og vulkanutbrudd følger plategrensene og blir utløst når platene beveger seg i forhold til hverandre.

 

Jordskjelv

Når platene beveger seg mot, fra eller langsmed hverandre, bygges det spenninger mellom platene. Før eller senere vil spenningen bli så stor at bergartene gir etter. Platene flytter da brått på seg og det oppstår jordskjelv.

 

Det er vanlig at store jordskjelv etterfølges av mange etterskjelv. De jordskjelvene som gjør størst skade er de jordskjelvene som bare ligger noen få kilometer under jordoverflaten.

 

Episentret – er det punktet på jordoverflaten som ligger rett over jordskjelvets sentrum.

 

De mest aktive jordskjelvssonene på jorden kan vi finne rundt stillehavsplaten og i kollisjonssonen mellom den eurasiske platen og platene med Afrika, Arabia og India i sør.

 

Geofysikerne regner med at det vil komme et kraftig jordskjelv langs San Andreas forkastningen, ”The Big One”, i løpet av 20 – 30 år

 

Vulkaner

De fleste vulkanene ligger på midthavsryggene og langs dyphavsgropene.

 

Smeltemassen som finner veien opp til jordoverflaten, er mer tyktflytende enn smelten på midthavsryggene. Den tyktflytende massen kan nemmelig bygge opp et enormt trykk inni vulkanen, og utbruddene starter ofte med en gigantisk eksplosjon. Hawaii er dannet over et varm område, hot spot, i mantelen. Her strømmer smeltemasse opp gjennom havbunnen og danner vulkanøyer midt ute i Stillehavet, langt fra nærmeste plategrense. Resultatet er Hawaii-øyrekken.

 

Tsunamier

En tsunami oppstår i forbindelse med undersjøiske jordskjelv, vulkanutbrudd eller skred på havbunnen. En tsunami er havets farligste bølge og det skal et megaskjelv (mer enn 8 på richterskalaen) til for å lage en. Det betyr at det er store jordskorpeplater som beveger på seg. Hvis havet er dypt vil du ikke merke en tsunami om bord i en båt. Dette er fordi en tsunami er ufarlig på dypt vann. Det er når den kommer inn mot kysten og møter grunnere vann, at den kan bli livsfarlig. Da vil fronten på bølgen bremses opp. Dette fører til at bølgen blir kortere og høyere, kanskje opp til 20 – 30 meter høy.

 

Tsunamien i Indiahavet, 2004, oppstod da to jordskorpeplater kolliderte. Havbunnen (Indiaplaten) dukket under Burmaplaten og gjennom flere år oppstod det sterke spenninger mellom de to platene. Den største første bølgen er alltid en ”sekningsbølge” (når den når land, vil de som er der oppleve at vannet trekker seg tilbake, ut mot havet). Etter treffer bølgen et annet sted. Dette er en ”hevningsbølge” (vannet trekker seg ikke tilbake).

 

Storeggaraset – et av de største undersjøiske skredene (kanskje det største) vi kjenner til skapte en tsunami som slo inn over store deler av vestlandskysten.

 

”The Ring of Fire” – er et belte der jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier rammer oftere enn andre steder. Filippinene er en del av ”The Ring of Fire”.

 

De store landformene på jorden

Midthavsryggene, dyphavsgropene og fjellkjedene tilhører de største landformene på jorden. Landformene er nært knytet til platedriften.

 

Landformer langs spredningsaksen

Det hele starter med at kontinentet, eller litosfæreplaten, buler opp fordi smelte presser på fra undersiden. Det oppstår sprekker i platen, som deler seg i to og glir fra hverandre fra undersiden. Det oppstår sprekker i platen, som deles i to og glir fra hverandre. Jordoverflaten mellom de to platene synker inn, og der oppstår det en forsenkning som kalles graben. Vulkansk aktivitet er vanlig når en graben dannes.

 

I Øst-Afrika utvikler deg seg en langstrakt graben i fortsettelsen av Rødehavet lenger nord. Kanskje er Rødehavet en ny begynnelse på et verdenshav?

 

Når et kontinent sprekker opp, og et verdenshav utvikler seg begynner utviklingen med at midthavsryggene mellom de to platene har skilt lag. De undersjøiske fjellkjedene, midthavsryggene, er spredningsakser i verdenshavene. Smelte strømmer opp gjennom vulkanene, størkner og tetter igjen revnen.

 

Landformer i kollisjonssoner

Platekollisjoner kan skje mellom to havbunnsplater, mellom havbunn og kontinent eller mellom to kontinenter.

 

To havbunnsplater kolliderer – en av platene dukker under den andre. I kollisjonssonen blir det dannet en dyphavsgrop. Platen dukker ned i mantelen, smelter gradvis, deretter presser noe av smelten seg opp gjennom jordskorpen og danner vulkanske øybuer.

 

Havbunnsplate kolliderer med kontinent – her blir det også dannet en dyphavsgrop. Havbunnen (som er tyngst pga bergartene i havbunnen har større tetthet enn bergartene i kontinentet), dukker under kontinentet. Platen synker ned i mantelen, smelter, og smelten trenger opp gjennom jordskorpen. Vulkanene blir liggende et stykke utenfor kysten.

 

To plater med kontinenter kolliderer – havbunnsskorpen dukker foran det ene kontinentet under den andre platen. Smelte trenger opp gjennom jordskorpen og danner vulkanske øyer. Kontinentet fortsetter å komme nærmere hverandre, og til slutt kolliderer de. Vulkanøyene og avsetningene utenfor kontintentkysten blir presset sammen mellom de to kontinentene, og det dannes en fjellkjede. Vi sier at det har skjedd en fjellkjedefoldning.

          

 

Tirsdag 2/9 – 08

 

Viktige begreper:

Pangea – alle kontinentene var samlet til et superkontinent

Havbunnsplater / kontinentplater – litosfæreplater.

Midthavsrygger

Dyphavsgroper

Havbunnspredning

Spredningssoner

Kollisjonssoner / subduksjonssoner

Langsgående bevegelse

Plategrenser

Forkastninger – forskyvninger i jordskorpen

Jordskjelv

Vulkaner

Øybuer

Fjellkjedefolding