Tsarens Russland

I russland hersket den allmektige tsaren, byråkratiet og adelen over masse livegne bønder. De var ufrie og bundet til godseiernes jord. Mange russere innså at nederlaget i Krimkrigen kom av at økonomien og samfunnssystemet var for primitivt. Løsningen var å modernisere landet økonomisk og sosialt, men ikke politisk. I 1861 ble bøndene løst fra livegenskapet. De som ville, kunne forlate landsbyene og bli industriarbeidere. Landet fikk et uavhengig rettsystem og et bedre skolevesen. Men noe demokrati etter vestlig modell ville ikke tsaren og adelen ha noe av.

 

Opprør og marxisme

Mange unge var misfornøyd med at reformene ikke gikk langt nok. Mange bønder reagerte fiendtlig om dem som snakket negativt om tsar og religion. I frustrasjon over folks manglende opprørsvilje grep en gruppe fanatiske unge anarkister til terror som våpen. De håpet å utløse en revolusjon ved å angripe tsaren og andre samfunnstopper. I 1881 drepte de tsar Aleksander 2. I et bombeattentat.

 

Drapet på tsaren førte til at regjeringen bekjempet liberale og demokratiske ideer med enda større kraft enn før. Den innførte strengere pressesensur, forbød politiske partier og nedprioriterte skolevesenet slik at folk flest forble analfabeter. Jødene ble brukt som syndebukker; dette førte til store jødeforfølgelser, pogromer.

 

Økonomien ble modernisert. Russland ble verdens nest største oljeprodusent og bygde ut industri og jernbaner. Men landet lå langt etter Vest-Europa når det gjaldt de sosiale kårene for industriarbeiderne. Med industri og arbeiderklasse kom også et marxistisk parti. I 1903 ble partiet splittet i to: bolsjevikene (flertallspartiet) og mensjevikene (mindretallspartiet). Bolsjevikene hadde Lenin som leder og hadde strenge krav til medlemmene. Dette var fordi de skulle være arbeiderklassens fortropp. Mensjevikene ville ha et åpent masseparti.

 

Vladimir Uljanov (Lenin)

Kom fra en borgerlig familie. Utdannet jurist. Ble arrestert og sendt til Sibir etter at han ble tatt med marxistiske grupper. Tok dekknavnet etter elven Lena i Sibir. Innførte demokratisk sosialisme i bolsjevikpartiet. Han utviklet også en organisasjonsmodell kalt marxisme-leninisme. De partiene som sluttet seg til denne modellen, kalte seg kommunistpartier etter revolusjonen i 1917.

 

Revolusjonen i 1905

En mislykket krig mot Japan la et økt press på samfunnet. Revolusjonen ble utløst da en prest ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens palass for å få ha til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Men tarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept. Dette utøst streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte. (Partiene/organisasjonene var svake.)

 

I flere byer dannet arbeiderne råd, sovjeter, som krevde at Russland måtte få en demokratisk grunnlov. De arbeiderne gikk til generalstreik i 1905 måtte tsaren motvillig gå med på å demokratisere landet. For å hindre nye opprør tillot tsaren valg til en nasjonalforsamling der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere. Men regjeringen fortsatte å motarbeide partiarbeid og demokratisk debatt.

 

For å motvirke radikale krav søkte regimet støtte fra landsbygda. En jordreform skulle oppmuntre de mest velstående bøndene til å kjøpe opp jord og forlate det kollektive systemet der det var felles bruksrett til jorda. Målet var å skape en ny, selvstendig bondestand, kulakker, som kunne forsvare den private eiendomsretten mot sosialismen.

 

Befolkningsveksten var sterk, og jordhungeren vokste. Mange bønder mente at de skulle få overta adelens og kirkens enorme eiendommer.

 

Sovjetunionen blir til

 

Revolusjonene i 1917

Tsarveldets elendig ledelse under andre verdenskrig utløst på nytt revolusjon. Moralen hos bondesoldatene sank. Transportsystemet klarte ikke å brødfø byene og fronten, matprisene økte, og byråkratiet klarte ikke å organisere en rettferdig rasjonering. Uviljen mot tsarveldet økte i alle samfunnslag.

 

På den internasjonale kvinnedagen, 8. Mars 1917, gikk kvinnelige arbeidere ut i gatene i St. Petersburg og oppfordret til generalstreik. Myndighetene sendte inn tropper, men soldatene nektet og skyte og sluttet seg heller til kvinnene sammen med mannlige arbeidere.

 

Arbeidere og soldater begynte å organisere sovjeter. Nasjonalforsamlingen krevde at tsaren måtte abdisere. Uten lojale tropper var det ingen annen utvei for Nikolaj 2.

 

Nasjonalforsamlingen utnevnte en provisorisk regjering som skulle forbederede valg på en grunnlovgivende forsamling. Dermed var det o maktsentre i Russland, sovjetene og regjeringen. De radikale sosialistiske partiene dominerte sovjetene, mens borgerlige og moderate sosialister stod sterkest i regjeringen. Umulig for regjeringen å utføre noe dersom sovjetene ikke godkjente det.

 

Bondesoldatene desertere for å sikre seg den noe av den jorda som bøndene hadde tatt fra adelen. Nå kom Lenin hjem fra Sveits. (Tyskerne sendte han hjem fordi de håpte det ville skape kaos slik at det ble umulig for Russland å fortsette krigen.)

 

Lenin mente at krigstrette Europa var modent for revolusjon. Han mente også at landet kunne gå rett på ”å bygge sosialismen” fordi industriland ville overføre teknologi og ressurser til Russland etter at arbeiderne og soldatene der hadde gjort revolusjon. Lenin mente at revolusjonen så skulle spres til hele verden, slik at alle undertrykte folk skulle bli frie Målet var det verdenskommunistiske samfunnet til Karl Marx.

 

Lenin måtte ha bøndenes støtte dersom en ny revolusjon skulle lykkes. De fleste sosialistene mente at krigen måtte fortsette og at vi først måtte ha en periode med kapitalisme før kommunismen. Verdensrevolusjonen var urealistisk.

 

Da bolsjevikene 1917 fikk kontroll over sovjetene i de største byene, klarte Lenin å overtale de fleste i partiledelsen til å følge hans ideer og gjøre revolusjon. Regjeringen var uten folkelig støtte og Leo Trotskij ledet maktovertakelsen(7. Nov 1917). Den provisoriske regjeringen ble avsatt, og den allrussiske sovjetkongressen godkjente revolusjonen. Lenin ble leder for en ny regjering med bare bolsjeviker. De lot valget til den lovgivende forsamling gå som planlagt, men bolsjevikene fikk bare 25 % av stemmene. Men bolsjevikene ville ikke gi fra seg makta. Etter hvert innførte de pressesensur, og de rivaliserende sosialistiske og borgerlige partiene ble forbudt. Russland var på vei til å bli et totalitært samfunn. Lenin klarte å overbevise partiet sitt om at de måtte ut av krigen for at revolusjonen skulle overleve. 1918 sluttet bolsjevikene fred med Tyskland.

 

Borgerkrig og intervensjonskrig

Tsargeneralene ved frontene marsjerte mot St. Petersburg og Moskva for å styrte bolsjevikene, og mange av bolsjevikenes politiske motstandere sluttet seg til dem. Disse styrkene ble kalt hvite, mens bolsjevikene var de røde.

 

Storbritannia, Frankrike og USA så på bolsjevikenes fred med Tyskland som forræderi og sendte tropper for å støtte de hvite mot de røde i borgerkrigen. Trotskij organisere et hær av arbeidere og bønder, Den røde armé. Etter to års blodig borgerkrig vant de røde. En viktig årsak til seieren var de hvite ikke fikk støtte fra bøndene,; de var livredde for at godseierne ville ta jorda tilbake dersom de hvite vant. Mange soldater i de allierte invasjonshærene var dessuten krigstrete og hadde sympati for bolsjevikenes sak.

 

Tsarfamiliens skjebne

Da borgerkrigen brøt ut, ble tsarfamilien send til Ural for at ikke de hvite skulle befri dem og bruke dem som et samlingsmerke. Da hvite styrker likevel nærmet seg Ural, gav Lenin ordre om at hele familien skulle skytes. Det gikk rykter om at noen hadde sluppet unna (tsarens datter: Anastasia)

 

Kommunistparti, Komintern og Sovjetunionen

Lenin mente at alle folk fritt kunne velge om de ville løsrive seg fra Russland(ikke-russiske nasjoner innenfor det gamle tsarriket.) Regjeringen hadde en egen minister for nasjonale spørsmål, Josef Stalin. Bolsjevikene kalte seg kommunister for å understreke at de hadde verdensrevolusjon som mål. I 1919 opprettet de e internasjonal organisasjon, Komintern, som skulle lede denne revolusjonen. Kommunistene ventet særlig på opprør i det krigsherjede Tyskland, og tyske kommunister fikk ledende stillinger i Komintern. Dette splittet arbeiderbevegelsen. En sosialdemokratisk internasjonale ble organisert i konkurranse med Komintern. Disse ville skape et sosialistisk samfunn med reformer, ikke revolusjon (+åpne massepartier).

 

Lenin lyktes ikke med å utbre revolusjonen. Finland gikk tapt etter en borgerkrig der de hvite vant. Også de baltiske landene(Estland, Latvia og Litauen) og Polen ble selvstendige, med borgerlig styre. I 1920 okkuperte Polen selvstendige Ukraina. Nasjonalismen var sterkere enn internasjonalismen. Polske arbeidere var med på å jage Den røde armé så langt tilbake at deler av Hviterussland og Ukraina kom under polsk herredømme.

 

Lenin fant ut at han måtte bruke makt for å gjennomføre revolusjonen. Ved hjelp av den røde armé overtok kommunister makten i Ukraina, Hviterussland og Kaukasus-republikkene Georgia, Aserbajdsjan og Armenia. I 1922 dannet disse statene Sovjetunionen sammen med Russland. Senere ble ni andre republikker tilsluttet unionen.

 

Sosial og økonomisk utvikling

Fra 1918 gjennomførte kommunistpartiet mange reformer. Staten overtok industrien, bakene og handelsflåten. Rettsystemet fikk folkedomstoler der vanlige mennesker var med på å dømme ”fiender av revolusjonen”. Kirker ble revet, religionsundervisningen kuttet og staten tok kirkens eiendommer. Kvinner og menn over 18 år fikk stemmerett til sovjetene, og menn og kvinner skulle få likt lønn for likt arbeid. Det ble likestilling av kjønnene i ekteskapet, kun borgerlig vielse og lett å få skilsmisse. Aleksandra Kollontaj ledet gjennomføringen av liketillingsarbeidet; hun var minister for sosiale forhold. I de muslimske områdene endte uheldigvis kvinnepolitikken i tragedie.

 

Aleksandra Kollontaj

I 1908 måtte hun flykte fra Russland. Hun bodde i Norge da revolusjonen brøt ut i 1917. Hun var den eneste kvinnen i Lenins regjering. Hun forlangt full seksuell frihet. Senere kritiserte hun partiet for maktmisbruk og NEP-politikken fordi den rammet kvinnene. I 1922 sendte Lenin den brysomme Kollontaj til Oslo som diplomat.

 

Aleksandra Kollontaj

I 1908 måtte hun flykte fra Russland. Hun bodde i Norge da revolusjonen brøt ut i 1917. Hun var den eneste kvinnen i Lenins regjering. Hun forlangt full seksuell frihet. Senere kritiserte hun partiet for maktmisbruk og NEP-politikken fordi den rammet kvinnene. I 1922 sendte Lenin den brysomme Kollontaj til Oslo som diplomat.

 

I 1921 førte dårlig vær til elendige avlinger og hungersnød. Et stort amerikanske hjelpeprogram ble satt i verk, og Fridtjof Nansen organiserte hjelpetiltakene. Under borgerkrigen hadde regjeringen tatt mat fra bøndene med makt for å brødfø bybefolkningen og Den røde armé (krigskommunisme). Bøndene var derfor misfornøyde, men også i partiet var mange misfornøyde. Lenin sa at bare en avtale med bøndene kan redde den sosialistiske revolusjonen i Russland. Han fikk gjennom den nye økonomiske politikken, NEP, i 1921. Den gikk ut på å gjeninnføre kapitalistiske prinsipper for å få fart på produksjonen. Bøndene fikk selge varer på frie markeder, småindustri og håndverk ble overlatt til private.. også i statsbedriftene skulle markedet til en viss grad regulere prisene. Storbøndene, kulakkene, kunne leie jord og ansette og jordbruksarbeidere. NEP var en nødløsning.

 

Stalin overtar makten

I 1923 ble de siste kommunistiske revolusjonsforsøkene i Tyskland slått ned, og flere utenlandske partier forlot Komintern(AP) fordi russerne dominerte organisasjonen.

 

Stalin og Trotskij

Lev Bronstein(Trotskij) var en velstående ukrainsk jøde. Ledet sovjetet i St. Petersburg under revolusjonen i 1905. I 1917 sluttet han seg til bolsjevikene. Hele tiden organiserte han motstand mot Stalin. I 1940 ble han drept av en av Stalins agenter. Var den berømte lederen av Den røde armé.

 

Josef Dsjugasjvili(Stalin) var den eneste ledende bolsjeviken med proletarbakgrunn. Skulle egentlig bli prest, men ble utvist pga revolusjonær virksomhet. I 1912 kom han i bolsjevikpartiets ledelse og året etter ble han forvist til Sibir. I 1917 kom han til St. Petersburg og ble redaktør av partiavisen Pravda. Regjeringens leder for nasjonale spm og generalsekretær i partiet. Førte til at han hadde et enormt kontaktnett og han ledet rekrutteringen av nye medlemmer.

 

Lenin advarte mot Stalins maktbruk. Han mente at Stalin for raskt hadde brukt hærmakt for å tvinge andre nasjoner til å lystre sovjetregjeringen. Lenin advarte mot ”storrussisk sjåvinisme”, og han konkluderte med at Stalin burde fjernes fra partiledelsen. Men han var også sterkt kritisk til Trotskij og ville derfor ha nye folk. Han ville uansett ikke at sine synspunkter skulle bli kjent for partiet i frykt for indre strid.

 

Strid i partiet ang. NEP: 1. (Trotskij)Avvikle NEP-politikken snarest mulig og utvikle et moderne industrisamfunn. Jorda burde kollektiviseres slik at den kunne drives rasjonelt. Staten burde satse på tungindustri og stimulere revolusjoner i andre land, slik at Sovjetunionen raskt kunne få hjelp fra vennligsinnede stater. 2. Vente med å avvikle NEP. De mente at det private jordbruket var så produktivt at det kunne skaffe eksportinntekter. De kunne en investere i forbruksvareindustri, som på sikt ville gi inntekter til tungindustri.

 

Stalin lanserte ”sosialisme i ett land”. Han mente det var urealistisk å regne med revolusjoner i andre land. Sovjetunionen var så stort og rikt på råvarer at sosialismen kunne bygges innenfor grensene. Måtte først bli et lysende eksempel.

 

I løpet av 1927 utmanøvrerte Stalin Trotskij. Trotskij og hans tilhengere ble til slutt stemplet som fiender av staten. Trotskij ble forvist til Sibir, og deretter landsforvist. Begrepet Trotskisme ble i propagandaen det samme som landsforræderi.

 

Planøkonomi og femårsplaner

Stalin gikk over til Trotskij-fløyens økonomiske politikk etter dette. Målet ble å industrialisere raskest mulig ved hjelp av femårsplaner. Den første ble satt i gang i 1929, samme år som den økonomiske verdenskrisen tok til i USA. Partiet forlot den myke linjen overfor bøndene. De skulle samles i kollektivbruk og statsbruk som skulle fingere som jordbruksfabrikker. På landsbygda møtte de nye planene motstand. For å oppnå raske resultater ble bøndene tvunget inn i kollektivbrukene med makt. Samtidig ble det krevd inn kornskatt. Bøndene mente at kollektiviseringen var et nytt livegenskap. I protest brent de korn og slaktet husdyr. Myndighetene slo hardt til mot kulakkene og millioner av dem ble sendt til tvangsarbeidsleirer. Der ble de brukt som gratis arbeidskraft til store kanal- og damanlegg og industriprosjekter.

 

I Ukraina ble mat og såkorn fjernet fra landsbygda med makt for å knekke motstanden. En enorm hungersnød satte inn i 1932, der ca. fem millioner mennesker døde av sult. 6 000 utenlandske ingeniører ble lokket til landet med høye lønninger. Staten inngikk avtale med Ford-fabrikkene i USA om bygging av traktor- og bilfabrikker. Industriproduksjonen økte voldsomt. For mange stod forholdene i Sovjetunionen som en lysende kontrast til massearbeidsledigheten i de kapitalistiske landene i vest etter 1929.

 

For å øke produktiviteten innførte myndighetene store lønnsforskjeller. Kvinnene ble tilgodesett i den første femårsplanen, for staten trengte arbeidskraften deres. Barnebidrag og barnehager gjorde det lettere for dem å ta lønnsarbeid, og staten innførte kjønnkvotering ved skoler og universiteter for å sikre kvinner plass. Men myndigheten ble redde for at folketallet skulle synke: abort ble forbudt og den offentlige propagandaen idealiserte kvinnens rolle som mor. Kvinner med mange barn = heltemødre. Og staten opphevet kjønnskvoteringen ved universiteter/skoler.

 

Fagforeningene mistet sin siste rest av uavhengighet. Streikeretten ble i praksis fjernet. Arbeidere kunne ikke skifte jobb om de ville og kom de for sent risikerte de straffearbeid. En storstilt alfabetiseringskampanje sørget for kutt i analfabetiske i på slutten av tredve årene, men den var også en effektiv propagandamaskin.

 

Gulag og Moskvaprosessene

I 1917 opprettet Lenin et hemmelig politi som brukte terror for å bekjempe politiske og religiøse motstandere av bolsjevikene. Etter hvert fantes det et helt nett av tvangsarbeidsleirer over hele landet. Fangen og forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn kalte seinere dette systemet Gulagarkipelet. Vokste særlig under kollektiviseringen. I 1936 begynte Moskvaprosessene mot ledende kommunister. Nesten alle Lenins gamle medarbeidere fikk dødsstraff. De gamle kommunistene ble dømt for å ha samarbeidet med det tyske og japanske hemmelige politiet om å sabotere femårsplanene. Den alvorligste anklagen var samarbeid med den landsforviste Trotskij som Stalin påstod var fascistisk agent. Bare de som var villige til å tilstå, ble ført fram tioffentlige rettssaker. Enkelte tilstod for å redde partiet og Sovjetunionen fra kaos, og at andre tilstod etter tortur og trusler om vold mot familiene deres.

 

De fleste ble sendt til tvangsarbeidsleirene uten lov og dom. Disse ble brukt til å bygge veier, jernbaner og kanaler i områder med spesielt hardt klima. Barn som anga foreldre og lærere ble gjort til helter.

 

I 1938 tok utrenskningene slutt. Ca. 15 millioner mennesker døde som følge av henrettelser eller overanstrengelse, kulde og sykdommer i løpet av 1930-årene.

 

Stalin som enehersker

Sovjetunionen fikk ”verdens mest demokratiske grunnlov” midt under utrenskningene. De slo fast tros- og ytringsfrihet og hemmelige, frie valg til sovjetene. Den slo også fast et klasseløst samfunn. Ettersom klassekampen var over, var det heller ikke behov for andre partier enn kommunistpartiet.

 

Denne grunnloven var et rent propagandainstrument til bruk mot kritikere. I virkeligheten kontrollerte Stalin og kommunistpartiet hele staten. Sovjetunionen var blitt et totalitært samfunn. I slutten av 1930-årene begynte en enorm persondyrking av Stalin. I 1938 ble det skrevet en ny partihistorie med Stalin som en ledende rolle under revolusjonen og borgerkrigen.

 

Nå ble kunsten ensrettet etter Stalins smak. Idealet var en sosialrealisme som skule framstille revolusjonære ledere og folket i arbeid med femårsplanene. Det jødiske teateret i Moskva ble stengte og abstrakt kunst ble forbudt. Kommunistene i de fleste land sluttet opp om Stalin.

 

USA, kapitalisme og verdenskrise

USA blir stormakt

 

Nord mot sør

Ettersom de fleste av USAs innbyggere kom fra mange ulike nasjonaliteter i Europa forsøkte en å bygge nasjonalfølelsen rundt grunnloven, flagget og forestillingen om at USA var et friere og bedre samfunn en noe annet i verden.

 

Nordstatene var i ferd med å bli industrialisert og slavehold ble forbudt. I sør var det økonomiske grunnlaget bomullsproduksjon på store, slavedrevne plantasjer. Omtrent halvparten av regionenes innbyggere var slaver. Denne produksjonen tjente inn halvparten av USAs eksportinntekter.

Den økonomiske utviklingen forsterket skille mellom sør og nord. Nordstatene ønsket vernetoll mot britisk industri, men sørstatene ønske frihandel slik at de kunne kjøpe industrivarer i Storbritannia, der de var billigst. Samtidig følte sørstatene at jernbaneutbyggingen først og fremst knyttet områdene i vest til nordstatene.

 

Motsetningene toppet seg i spørsmålet om nye stater i unionen skulle være frie stater eller slavestater. Mange i nordstatene følte at slaveriet var en skam for USA og organiserte hemmelige fluktruter for slaver som flyktet nordover (underground railroad).

 

Borgerkrigen

I 1860 vant republikanernes presidentkandidat, Abraham Lincoln, presidentvalget. Republikanerne stod for en sterk sentralmakt og vernetoll. Sør var demokratene dominerende. De var imot at mer makt skulle samles i Washington. Valget av Lincoln utløst dermed en borgerkrig. I 1861 gikk sørstatene ut av unionen (Amerikas konføderate stater). De angrep styrker fra unionen som befant seg på deres området. Til sammen falt 600 000 soldater.

 

Sørstatene håpet på britisk støtte, og dette var en årsak til at Lincoln avskaffet slaveriet. Han gjorde nordstatenes kamp også til en kamp for frihet mot slaveri, og dermed ble det moralsk og politisk umulig for Storbritannia å anerkjenne og støtte sørstatene.

 

Abraham Lincoln

Vokste opp i Kentucky som bondesønn. Studerte jus. Ble sakfører. Ble valgt til kongressen. Da det republikanske partiet ble stiftet i 1850-årene, ble han raskt en førerskikkelse. Få dager etter krigens slutt ble Lincoln myrdet av en sørstatsmann. Gettysburg Address 1863: ved innvielsen av en kirkegård for falne i slaget ved Gettysburg, PA.

 

Sørstatene vant mange seirer, men i lengden kunne de ikke stå imot de mer folkerike og ressurssterke nordstatene. I 1865 måtte konføderasjonen kapitulere, og området ble satt under føderal administrasjon i 12 år. Så snart okkupasjonen I sør opphørte, innførte de flest sørstatene rasediskriminerende lover som I praksis fratok de fleste svarte menn stemmeretten (gjeldfrie). Organisasjoner som Ku Klux Klan terroriserte folk som forsøkte å stemme. Grunnloven hindret ikke private selskaper å gjennomføre raskeskillepolitikk. De ble også nektet adgang til forskjellige steder. Denne segerasjonspolitikken ble ført helt til 1960-årene.

 

USAs sterke kvinnebevegelse håpet på at både svarte og hvite kvinner skulle få stemmerett. Bare i Wyoming og Utah fikk hvite kvinner stemmerett. Særlig kvekerne var aktive i kampen mot slaveriet. I 1848 organiserte Lucretia Mott og Elisabeth Stanton verdens første kvinnekonferanse i Seneca Falls, NY. Uttalelsen fra dette møtet krevde likestilling mellom kvinner og menn på alle områder. Først i 1920 ble det alminnelige stemmerett for kvinner i hele USA.

 

Erobringen av vesten

Etter borgerkrigen ekspanderte USA for alvor vestover. Under krigen vedtok kongressen The Homestead Act. Den gikk ut på at nybyggere på prærien kunne gå 640 mål jord nesten gratis mot å dyrke den. I 1869 var den transkontinentale jernbanen ferdig.

 

Bøffeljakt var det viktigste næringsgrunnlaget for prærieindianerne. Nå opplevde de at jaktmarkene deres ble lagt under plogen og gjennomskåret av jernbanelinjer, samtidig som de hvite hemningsløst slaktet ned bøflene. Ved slutten av århundret var de ca. 350 000 gjenlevende indianerne henvist til reservater.

 

USA blir stormakt

USA gjennomførte en enorm utbygging av industrien etter borgerkrigen. Før 1900 passerte landet både Storbritannia og Tyskland i industriproduksjon, og landet ble verdens største industrimakt. Midt på 1800-tallet hadde noen lansert begrepet manifest destiny. De mente at USA hadde en gudbenådet rett til å ekspandere vestover. Landet kjøpte Alaska av Russland I 1867 og annekterte stillehavsøya Midway. I 1890-årene erobret USA Hawaii og gikk til krig mot Spania og tok Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Amerikanske storselskaper skaffet seg økonomisk kontroll I utlandet, særlig I det karibiske området.

 

Amerikanernes kontroll med Panamakanalen sikret den amerikanske flåten en rask forbindelse mellom Det karibiske havet og Stillehavet fra 1914. President Woodrow Wilson var overbevist om at USAs demokratiske prinsipper burde tjene som modell for hele verden. Han overbeviste kongressen om at USA skulle delta i første verdenskrig. Da kongressen i 1919 vedtok at USA ikke skulle bli med I Folkeforbundet, ble det som økonomiske stormakt USA fikk størst innflytelse.

 

USA som verdens lokomotiv

Forbrukersamfunnet – ”The roaring twenties”

Første verdenskrig førte til en fantastiske etterspørsel etter amerikanske varer fordi produksjonen i Europa ble lagt om fra sivile varer til militært utstyr. Forretningsmenn satset på å forbedre masseproduksjonen og salget av varer(Ford – samlebånd).

 

Flere bedrifter tok i bruk ingeniøren Fredrick Taylors teorier om rasjonell produksjon og ”vitenskapelig ledelse”. Taylor mente at den menneskelige faktoren kunne forbedres. Det ble innført tidsstudier og akkordlønn. For at forbruket skulle øke ble det lagt vekt på reklame(religion), og det ble vanlig å kjøpe på avbetaling.

 

1920-årene ble en storhetstid for den amerikanske middelklassen; The suburbs (bil, radio, arbeidssparende oppfinnelse, Hollywood-filmer, jazzmusikk). Stillinger i serviceyrkene økte sterkt og skapte nye yrkesmuligheter for kvinnene. De tekniske hjelpmidlene lettet husarbeidet, bedre hygiene reduserte barnedødeligheten: kvinnene fikk en ny følelse av frihet.

 

Stat og storindustri bekjemper arbeiderbevegelsen

Etter at bolsjevikene tok makten I Russland, økte frykten for at ”den røde fare” skulle spre seg til USA. Mange ville stanse infiltrasjonen av radikale, særlig fra Øst- og Sør-Europa. Innvandringen fra Afrika og Asia ble stoppet tidlig i 1920-årene(The Oriental Exclusion Act). Hvert land fikk en innvandringskvote. Nordvest-Europa ble favorisert. Staten ville sikre fri konkurranse og prøvde å bryte opp monopoler med antitrustlovgivning. Under og etter krigen gikk staten og storindustrien sammen om å knekke den radikale arbeiderbevegelsen. Delstatregjeringene gjorde en aktive innsats for å støtte storindustrien. Bedrifters skatt ble nedsatt. Det ble satt den høyeste vernetollen i USA historie. Antallet på storkonserner vokste sterkt. De store selskapene slukte de små og det ble dannet nærmest monopoler på noen markeder. Dette skjedde med banker/butikk-kjeder også. Finanskapitalen ble samlet på færre hender.

 

Mange bedrifter organiserte egne foreninger for å holde uavhengige fagforeninger utenfor. Andre innførte såkalt velferdskapitalisme: Arbeiderne fikk ferie med lønn og lønnsøkning mot at de ikke organiserte seg.

 

Skjev fordeling av kjøpekraft i 1920-årene

Det var store skjevheter I samfunnet. Fagbevegelsens svake stilling og manglende trygdeordninger gjorde at mange mennesker hadde svært lav kjøpekraft. Fattige: svarte og hvite leilendinger og jordarbeidere(SS), ufaglærte arbeidere i byene.

 

Bøndenes kår ble forverret utover 1920-årene. Bøndene hadde tatt opp lån og investert I dyre, effektive landbruksmaskiner under krigen. Men da jordbruksproduksjonen I Europa tok seg opp igjen etter krigen, klarte ikke det innenlandske markedet å avta hele den amerikanske produksjonen. Resultatet ble prisfall og økonomisk krise for bøndene. Den enkelte bonde forsøkte å kompensere for de lave prisene med en enda større produksjon, men dermed falt prisene ytterligere. Bøndenes kjøpekraft når det gjaldt industrivarer, sank derfor sterkt. Den ujevne inntektsfordelingen I samfunnet kanskje var den viktigste årsaken til at den økonomiske veksten tok slutt. I slutten av 1920-årene var den kjøpekraftige delen av befolkningen ”mettet” av varer, mens flertallet av befolkningen ikke hadde råd til de varene de trengte.

 

1929 – økonomisk sammenbrudd og krise

Det som utløste krisen, var sammenbruddet på aksjemarkedet i New York. Børsspekulasjon hadde drevet aksjekursene opp på et helt urealistisk nivå. Folk lånte penger for å kjøpe aksjer fordi de trodde krusene bare ville fortsette å stige. Muligens skyldtes det første kursfallet at mange måtte selge aksjer for å innfri kortsiktig gjeld. Så fikk folk panikk, og alle ville selge. Da ble det et dramatisk fall i kursene. Folk med penger sluttet å investere. Fabrikker gikk konkurs, og arbeidsledigheten steg. Siden det ikke fantes arbeidsledighetstrygd, sank kjøpekraften i befolkningen enda mer. Landet kom inn Bedriftsnedleggelser = arbeidsledige = mindre kjøpekraft. De svarte ble hardest rammet (”last hired. First fired”). USA stoppet lån til andre land og importen sank, noe som førte til en verdenomspennende krise.

 

Det var mat på landsbygda, men det var ikke lønnsomt å transportere det til byene. Det var klær men folk hadde ikke råd til dem. Hus ble stående tomme. I byene oppstod det såkalte Hoovervilles der hjemløse mennesker bodde i pappskur på byens avfallsplasser. President Herbert Hover forsøkte å få til statlige støtteordninger for industrien, men de fleste i regjeringen hans mente at staten skulle spare og vise måtehold, slik at folk med penger på nytt ville få tillit til økonomien. Så ville de investere, og det ville komme en ny vekstperiode.

 

Det kom hard konfrontasjoner mellom de arbeidsledige og myndighetene. I 1932 marsjerte 200 000 arbeidsledige krigsveteraner mot Washington for å få utbetalt krigspensjonene på forskudd. Kongressen avslo kravet og siden krigsveteranene nektet, satte regjeringen militæret inn mot dem.

 

Ved valget I 1932 tapte Hoover for demokraten Franklin D. Roosevelt.

 

Roosevelt og New Deal

Roosevelt lovte at ressursene skulle fordeles på en ny måte. Han så på depresjonen som en fiende staten måtte bekjempe aktivt. Roosevelt betalte bøndene for å la en del av jorda ligge brakk, slik at avlingene ble redusert. Dermed ville matvareprisene stige og bøndene få økt kjøpekraft til industrivarer. Bøndene trengte støtte fordi Midtvesten var rammet av en økologisk krise. Jorda var blitt drevet så intenst at det øverste jordlaget var ødelagt, og tørke og sandstormer drev mange bønder fra gården.

 

Staten engasjerte seg direkte i industrireisning. Prosjektet Tennessee Valley Authority bygde staten et nett av dammer og kraftverk. Utbyggingen skapte mange arbeidsplasser, og den hindre flom og gav elektrisk kraft til industri og forbrukere.

 

For første gang kom kvinner med I regjeringen og administrasjonen. Målet var å skaffe ett medlem av hver familie jobb.

 

The National Recovery Act: skulle regulere priser og lønninger. Roosevelt sikret arbeiderne rett til å organisere seg og til å forhandle kollektivt om lønnsavtaler En ny, sterk fagorganisasjon ble stiftet.

Det ble innført trygder og forbud mot barnearbeid. Roosevelt ble beskyldt for å være fascist og kommunist.

De fleste tiltakene under New Deal skulle være kortvarige kriseløsninger. De var redde for at folk skulle bli avhengig av en velferdsstat. Etter en tid fryktet de at statens mange tiltak skulle føre til inflasjon, og bevilgningene til New Deal ble redusert. Dermed økte arbeidsledigheten igjen. Det som endelige gjorde slutt på arbeidsledigheten, var USAs deltakelse i andre verdenskrig.

 

1930-årene – en kapitalistisk verdenskrise

Arbeidsledighet var det alvorligste sosiale problemet i 1930-årene. Det var mennene som dominerte som arbeidskraft i tungindustrien, og den ble hardest rammet av krisen. Da USA etter 1929 trakk tilbake lånene til andre land og begrenset importen fra Europa, ble disse landene hardt rammet både økonomiske, sosialt og politisk. Krisen medvirket til at folk søkte til ”sterke menn” I mange europeiske land(Hitler/diktatur) De fleste landene prøvde å beskytte sin egen industri mot utenlandsk konkurranse. Verdenshandelen gikk derfor tilbake med to tredjedeler mellom 1929 og 1933.

 

Franklin og Eleanor Roosevelt

Roosevelt hadde rike foreldre. Utdannet seg til jurist. Ble med i det demokratiske partiet. Ble delvis lammet I beina og måtte bruke krykker og rullestol. Han sikret det demokratiske partiet stemmene til industriarbeiderne, selv om noen så på han som en forræder mot sin klasse. Eleanor var niese av tidligere president Theodore Roosevelt. Hun var spesielt opptatt av kvinners og svartes rettigheter. Det var hennes fortjeneste at kvinner og svarte for første gang fikk ledende stillinger I administrasjonen. 85 % av de svarte stemte demokratisk.

 

Storbritannia og Frankrike

Britene devaluerte pundet og brøt med frihandelsprinsippet. Regjeringen innførte vernetoll på varer fra alle land utenfor det britiske imperiet. Britiske varer ble billigere I utlandet, og dette stimulerte eksportindustrien, samtidig som hjemmeindustrien ble skjermet mot konkurranse. Andre land fulgte dems eksempel, og det var den viktigste årsaken til at den frie flyten av varer og penger på verdensmarkedet ble redusert.

 

Krise og arbeidsledighet førte til at den franske venstresiden gikk fram. Sosialdemokrater og kommunister dannet en folkefront, som vant valget 1936. Hovedmålet var å få flere i arbeid. De franske statsutgiftene økte sterkt fordi staten skulle betale nye sosiale tiltak og samtidig kappruste med Hitler Tyskland. Folk som hadde kapital, sendte store summer ut av landet (kapitalflukt) fordi de fryktet regjeringens skattepolitikk. Mange søkte til ekstreme fascistiske grupper, og de politiske motsetningene vokste. Disse motsetningene medvirket til at Frankrike brøt så raskt sammen da andre verdenskrig startet.

 

Ringvirkninger i andre verdensdeler

Da folk i USA og Europa fikk svekket kjøpekraft, rammet det importen av råvarer fra Afrika, Asia og Latin-Amerika(Chile/kobber). Resultatet ble overproduksjon og prisfall. Lånetilgangen stoppet opp, og lån måtte tilbakebetales. Resultatet ble nedskjæringer på de budsjettene som skulle hjelpe til å utvikle disse landene. De fleste klarte derimot å beskytte seg ved å innføre vernetoll.

 

Japan skaffet seg nye markeder I Asia under første verdenskrig. Men eksporten av silke og bomullstøyer til USA stoppet opp, som førte til et dramatisk fall i valutainntekter. Eter en demokratiseringsperiode I 1920-årene gikk Japan I mer autoritær og militaristisk retning I 1930-årene.

 

Sosialøkonomene og krisen

Verdenskrisen tvang fram diskusjoner om ulike økonomiske systemer og de beste kriseløsningene. Marxistene mente at krisen var et tegn på det kapitalistiske systemets sammenbrudd, mens markedsøkonomene mente det var en naturlig svingning. Men; Sovjetunionen ble jo ikke rammet av verdenskrisen?

 

John Maynard Keynes

Var på Versailleskonferansen i 1919 og var imot at Tyskland skulle tvinges til å betale slike store krigserstatninger fordi det ville ramme økonomien i hele Europa. I 1935 skrev han ”The General Theory og Employment, Interest and Money”. Særlig var det hans teorier om den aktive staten som må ta ansvar for å påvirke den samlede etterspørselen, som slo igjennom I tiden etter den andre verdenskrigen.

 

Lanserte en revolusjonerende teori om hvordan økonomiske kriser kunne løses. Det som manglet var kjøpekraft. Fikk arbeiderne penger, ville de bruke dem til å kjøpe mat og klær. Pengene ville skifte eiere og til slutt skape investeringslyst. Staten måtte gjennom planmessige økonomiske tiltak sette denne prosessen i gang. Det offentlige måtte bruke penger, øke lønningene og gjerne ta opp lån for å få satt hjulene i sving. Staten måtte våge å føre en økonomisk politikk som privatøkonomisk ville vært lite fornuftig. Keynes innså at økt kjøpekraft ville føre til for stor import; derfor mente han det var nødvendig å kontrollere importen.

 

Ble tatt inn I partiprogrammet til de liberale i Storbritannia I 1929. Det var først etter andre verdenskrig at Keynes’ økonomiske politikk ble dominerende I de fleste industrilandene. 1930-årene var også preget av en viktig omforming av teknologi og produksjonsteknikk. Koplingen mellom vitenskap og teknikk gav resultater, og det var lett å overføre teknologi fra land til land. Mange nye småbedrifter ble grunnlagt I tredveårene. Mot slutten av tiåret bedret den internasjonale økonomien seg, men det skyldtes ikke bare omleggingen av produksjonen. Internasjonal økonomi gikk nå en ny drivkraft I opprustningen fram mot andre verdenskrig.