Hei, alle sammen.

I dag er jeg invitert hit til dere for å snakke om det norske skriftspråket de siste hundre åra. Striden om Norges skriftspråk har i denne perioden gått livlig for seg, og personer fra hele landet har involvert seg og ytret sine meninger. Det skriftspråket vi har i dag er resultatet av mange års strid og arbeid fra flere hold. Jeg har i dag tenkt å fortelle dere litt om de språk reformene vi har hatt siden 1905, litt hva som har blitt forandre og reaksjonene på dem, samt om forholdene rundt den tiden.

På begynnelsen av 1900-tallet var Norge akkurat blitt en fri og uavhengig nasjon. Landet måtte bygge seg opp igjen etter krigen, og en ny sosial klasse ble skapt: arbeiderklassa. Arbeiderne ble sett på som kulturløse mennesker. Språket de brukte, dialektene, ble sett på som mindreverdige akkurat som folket som brukte det.  Skriftspråket i Norge på denne tiden var nesten lik dansk, og de aller færreste brukte landsmål. Når landet nå skulle bygge seg opp trengte de ett eget språk som kunne forsterke nasjonalfølelsen. Men dette var ikke så lett som det hørtes ut som. De to frontene som nå kjempet mot hverandre var den danske-norsken, senere riksmål, og bygdemålet, senere landsmål. Omtrent på samme tid som at de som før hadde kjempet for at den rene dansken skulle bli det norske språket innså at slaget var tapt, gikk en ny gruppe ut i aksjon. Arbeiderpartiet så for seg at det dannede talemålet og landsmålet skulle forenes til ett språk, samnorsk. Dette vakte stor oppsikt, og ingen av de to andre frontene likte forslaget og slo seg sammen om å jobbe mot det. Arbeidernes språk, som samnorsken skulle bygges på når de to språkene ble slått sammen, var lavere på den sosiale rangstigen og kunne ikke godtas av de med høyere status, som snakket en dialekt sterkt påvirket av den tiden vi var under danskene.

Den første språkreformen for riksmål ble foretatt I 1907 for å fornorske det danske språket litt. Hovedtrekkene da var at harde konsonantener erstattet mange av de bløte, som f.eks. kage – kake. I stedet for –e ending i flertall av substantiv blir det –er eller ingen ending, arme-armer, heste-hester og huse-hus. I preteritum av verb ble –ede erstattet med –et og –dde, som kastede-kastet og boede-bodde. For landsmål reformerte Ivar Aasen språket i 1901 og hovedtrekkene da var at endingene –de og –t ble borte i fortidsformene av a-verb. Eks. kastade-kasta, kastat-kasta. Nyere former av en del ord, små forbokstaver i substantiv som Braud-brød, Deil-del. Landsmålet hadde lenge vært det undertrykte språket, men i 1907 ble det bestemt at det i skolen var likestilt med riksmål, og alle atriumkandidater matte avgi skriflig prove i begge målformer.

Begge disse språkreformene skjedde separert, og den neste reformen som kom i 1917 var felles for begge språkene i håp om å komme lenger på vei i prosessen for å forene språkene. Man satset der på en tilnærming mellom de to målformene og man tok utgangspunkt i folkemålet, altså det språket folk brukte i by og bygder. En del av endringene var obligatoriske, altså påbudte som alle måtte følge. Disse endringene var ikke så drastiske, og man regnet med at folk tok dem til seg uten særlig om og men. Det ble også innført en del valgfrie former. Ettersom denne reformen betydde at det dannede riksmålet skulle ta til seg litt av landsmålet, ble det bråk året etter at reformen var vedtatt siden Høyre, som kjempet for riksmålet, fikk doblet mandattallet sitt på Stortinget. Året før var det Venstre, som kjempet for landsmålet, som hadde mest de skulle ha sagt som hadde stått ved makten. Reksjonenene på reformen var ikke så veldig positive. Det tok tid før mange innså at flere av formene var valgfrie, og gikk hardt ut mot dem. Nils Kjær som var forfatter på den tiden var sterkt imot den nye reformen. Han kritiserte den og uttalte mye negativt om den. Han sa bl.a. at de dannede barna ikke måtte lære ett sånn ”rampespråk” på skolen. I skolesammenheng gikk reformen greit, og de nye bestemmelsene ble tatt i bruk med en gang. Avisene derimot var det litt mer så som så med, og det tok mange år før alle tok de nye reglene i bruk.

1938-reformen hadde samme mål som 1917-reformen, nemelig å drive de to språkene mot hverandre. Denne gangen derimot gikk de mye hardere ut. Flere av de valgfriformene fra 1917 ble nå påbudt. I tillegg lagde de en trygghetsventil, klammeformer. Elever og folk generelt kunne fritt bruke den formen de ville, mens skolebøker måtte bruke hovedformen. På den måten mente de at folket gradvis ble vendt til det nye uten å merke det selv og lage store protester. Noen av de radikale endringene holdt seg ikke innenfor det dannede talemålet i samtiden. Det var stor protest blandt de som kjempet for riksmålet mot at de måtte begynne å bruke bygdemålet. En annen årsak til de sterkt reaksjonene var at Oslo skolekrets vedtok å bruke et radikalt bokmål som lå nærmest mulig barnets talemål, noe som ville si mer –a endinger enn nødvendig. Ettersom Oslo var så stor og innflytelsesrikt hos trykkeriene og forlaget fikk dette store konsekvenser for de andre kretsene også. Noen av forandringene som ble gjort under denne reformen var at det ble ny skrivemåte av hjelpeverb i preteritum, vilde-ville og kunde-kunne. Diftongen ble forandret, høi-høy. Det personlige pronomnet ble til sig-seg, dig-deg og mig-meg. Noen tilnærmingsformer av e---, som frem/fram-fram, nu/nå-nå, efter/etter-etter og sprog/språk-språk, ble også innført.

Fremtil 1940 fortsatte folk å protestere på reformen, men da bled et en brå slutt. Krigen kom til landet og folket samlet seg rundt språket, diktene og det de hadde for å holde seg sammen og motet oppe. Om dette var på nynorsk, som landsmålet nå het, eller bokmål, som riksmålet hadde skiftet navn til, spilte ikke så stor rolle. Etter hvert begynte allikevel folket å kjempe for sitt eget “språk”. Foreldreaksjonen var en aksjon foreldrene i Oslo satte i gang for at barna ikke skulle ha bøker med de mest radikale formene i bøkene sine. De rettet bøkene og brant noen steder de mest radikale bøkene. I 1952 ble Norsk språknemd stiftet. Det var et råd satt sammen for å ”fremme tilnærmingen mellom de to skriftsmåla på norsk folkemåls grunn”.  De utviklet en ny læreboknormal for at man skulle slippe å lage to sett skolebøker, og mange trodde at tilnærmingen hadde tatt ett skritt videre. Men ettersom riksmålsfolket hadde vært så sterkt i mot språkrådet allerede fra starten ble resultatet at de ikke tok den i mot så godt, og det ikke var så vellykket.

Fra 1970 og utover skjedde det mye nytt med språket. Ettersom flere jenter tar høyere utdanning fant man ut at man trengte nye jobbtitler som var mer kjønnsnøytrale, og språket fikk mange nye ord. Norsk Språkråd ble 1972 og tanken om å aktivt forene de to språkene ble satt i andre rekke. Hoved oppgaven til Norsk Språkråd er å ”dyrke” de to norske språkformene fremfor å absolutt forene dem som ett felles språk. Rådet er delt i to, hvor hver del representerer henholdsvis bokmål og nynorsk, og hver for seg tar stilling til avgjørelser som gjelder de forskjellige språkformene.

I 1981 var det en ny reform, som kun omhandlet bokmål som et resultat av at man ikke absolutt måtte tilnærme de to språkene lenger. Lite av de radikale bestemmelsene fra de tidligere reformene ble avskaffa, men noe av det gamle som var forbudt ble tatt tilbake. Noen av de gamle ordene som nu, efter, sne og språg forble borte etter 1981 reforma også. Valgfriheten var større enn noen sinne i bokmål, og det har vært lite diskusjoner om skrivemåten på bokmål etter denne reformen. Det kom også noen endringer i nynorsk på den tiden, men det har ikke vært noen store endringer.

I år igjen, i 2005, har det for første gang siden 1981, vært en ny retskrivingsreform både i bokmål og nynorsk som har vært ganske omfattende, bla når det gjelder skrivemåten av fremmedord. Norvagiseringen av mange ord er sentral. Noen av bøyningsreglene er også forandret, men endel av det er valgfritt å bruke. Fordi skriftspråket er bygd på talemålene har man ikke kapasitet til å ta med alle de formene folk bruker i ordboka, selvom forandringene ofte skjer på grunnlag av språket folk bruker.

Per dags dato er tanken om å forene bokmål og nynorsk til ett samnorsk, som har vært bakgrunnen for de språkreformene som er gjennomført i landet, lagt død. Om språkene en gang om mange år kanskje blir forent til ett er vanskelig å si. Kanskje beholder vi bokmål og nynorsk som utvikler seg fra hverandre, eller kanskje engelsk overtar som hovedspråk i Norge. Frem til nå har vi sett en enorm utvikling i det norske språk de siste hundre år. På en måte kan vi si at vi i dag er tilbake på samme sted nå som i 1905 i tankegangen om at språkene nå skal forbli separate og utvikle seg på egenhånd.

Hvis noen av dere har spørsmål er jeg mer enn glad for å svare på de nå.

Helt til slutt vil jeg si takk for meg og oppmerksomheten deres.