1. Pressens viktigste oppgaver i samfunnet idag er:

• Informasjon og opplysning
  Pressen har et informasjonsansvar både på lokalplanet, nasjonalt og i forhold til viktige internasjonale spørsmål. Informasjonen skal både gå fra myndigheter og politikere til borgere, og motsatt vei. Den har som hensikt å opplyse og styrke demokratiet.
• Kommentar og debatt
  Pressen skal mene noe, den skal vurdere, analysere og kommentere det som skjer i samfunnet. Den skal også formidle meninger og oppmuntre til å ta initiativet til en debatt i et sunt demokrati.
• Overvåkning og kontroll
  Pressen skal granske og kontrollere dem som har makt og innflytelse i samfunnet. Alle disse skal vite at pressen leter etter og setter søkelyset på kritikkverdige forhold og maktmisbruk.
• Kommunsikasjon mellom grupper
  Mediene skal sørge for at de ulike gruppene i samfunnet får kjennskap til, forstår og respekterer skillelinjer som oppstår på grunnlag av bosted, alder, politisk syn, interesser, arbeid og yrke osv.
• Forbrukerveiledning
  Konsumenter som målgruppe. Pressen gir her publikum hjelp til å klare seg i et stadig mer komplisert samfunn, bla. Ved å gi informasjon om varer og tjenester, om rettigheter og muligheter, og om hva som er godt og dårlig, trygt og farlig, sunt og skadelig.
• Kulturell opplysning og opplevelse
  Massemediene har alltid informert om kulturlivet og presentert kunstnere for publikum. De er faktisk i seg selv kulturytringer. Kommunikasjon er kulturformidling: Ved å lese eller høre omandre lærer vi deres kultur å kjenne. Samtidig får vi et bevisst forold til vår egen kultur, vår identitet og samhørighet.
• Underholdning
  Pressen skal også gi sitt publikum underholdning, stoff til avslapping og atspredelse.

 

2. Den viktigste oppgaven synes jeg er den om informasjon og opplysning, for å få et opplyst folk. Dette styrker samfunnet og kunnskapsnivået, som igjen fører til bedre følelse av samhørighet. Dette igjen kan føre til andre punkter, som f.eks. kommentar og debatt og underholdning.

 

Den minst viktige synes jeg er forbrukerveiledning. Dette er noe som har kommet i det siste.. før så var det lite om dette (jf. Røyking), men alikevel vet de fleste nok om bruken av ulike ting. Det hendte ikke så mye ille med mennesker før selvom de ikke fikk vite om alle de oksidantene og mikropartiklene som finnes i dagens produkter.

 

3. Jeg synes punktet om underholdning blir ivaretatt mest.. hører du ikke om den ene kjendisen sin fest, så hører du om den andres nye kjæreste. Det er dette som selger og det vet de fleste, så dette får stadig større plass ( jf. USA) i den vestlige verden. Ofte er førstesidene dekket av store overskrifter om ”Flest kvinner fantasere om andre menn”, ”Nordmenn er trøtte på jobben” mm, mens det ved siden av kan stå i et lite hjørne; ”Togkrasj med 50 omkomne”. Jeg synes punktet om forbrukerveiledning ikke er så utbredt. Dette kommer som så som så – sannheter gjennom reklame i største fallet. Ellers er det noen tester nå og da.

 

4. Journalistikken er aktuell og sannferdig formidling av fakta og synspunkter, lettfattelig presentert av en uavhengig redaksjon eller journalist. Det at journalistikken er aktuell betyr bla at nyhetsformidling er journalistikkens kjerne. Jo ferskere jo bedre. Det at den er sannferdig vil si at alt er fakta og at fiksjon ikke er godtatt. Nøyaktighet og presisjon hører med til god journalistikk. Nyhetene må også settes inn i en sammenheng, slik at publikum forstår hva som skjer, og kan gjøre opp en mening om det. De må også kommenteres og analyseres – av journalister og redaktører, men også av andre utenfor redaksjonen som har noe fornuftig å si. Journalistikken henvender seg til vanlige folk, så den må derfor være lettfattelig og gjerne underholdende når det ligger til rette for det. Men det er uavhengigheten som er journalistikkens aller viktigste kjennetegn. En presse som skal overvåke myndigheter, næringsliv og andre maktesentre, må være uavhengig av dem. Mens informatøren opptrer på vegne av sin arbeidsgiver og skal ivareta dennes interesser, så skal journalisten opptre fritt og uavhengig i forhold til alle som ønsker innflytelse over redaksjonen. I grove trek kan vi si at den journalistiske arbeidsprosessen består av tre faser: Idé – Undersøkelse – Presentasjon.

 

5. Innenfor en autoritære medieideologi er mediene som regel forpliktet til ikke å kritisere myndighetene. Innholdet kontrolleres ved ulike former for sensur, og de journalistene og redaktørene som bryter med slike forordninger, blir straffet. Dette er typsik for styrer som kommunismen og nazismen. Her er hele mediesystemet offentlig planlagt, og profittmotivet er fjernet. Mens den klassiske autoritære medieideologien kun satte ”negative” grenser: Staten bestemte hva du ikke har lov til å skrive eller si.

 

6. Den liberalistiske medieideologien stammer fra liberalismens ideer og den har frihet som sin grunnsetning. Pressen skulle være uavhengig av staten og og overvåke myndighetene på vegne på publikum. Dette innebærer for det første at alle som vil, kan starte næringsvirksomhet – også mediebedrifter om de ønsker det. Markedet avgjør hvem som overlever. For det andre innebærer det at staten ikke kan bestemme over innholdet i mediene, verken hva de skal skrive, eller hva de ikke skal skrive. Man kan heller ikke forby noen å komme med ytringer som de fleste vil synes er skadelige. Tankegangen i den liberalistiske medieideologien er at publikum vil nok sørge for at de beste mediene overlever, at sannheten vil seire til slutt.

 

7. Den sosialt ansvarlige medieideologien springer ut fra den liberalistiske ideologien, men som skiller seg ut på noen viktige punkter. Bakgrunnen for denne ideologien er at et rendyrket liberalistisk system viste seg å ha flere negative sider. For det første oppdaget man at en ubegrenset frihet faktisk kan føre til at bare et fåtall store og sterke mediebedrifter overlever konkurransen (àikke mangfold, men ensidighet, konsentrasjon og mye makt på få hender). For det andre fikk en ubegrenset frihet også konsekvenser for medienes innold. Konkurransen førte til sensasjonsjag og kommersialisme, og det ble slett ikke slik at sannheten seiret. For å kompansere for dette er det viktig at staten faktisk blander seg inn i styringen av mediesystemet. En viss lovregulering av innholdet i mediene blir akseptert. Pressen tar selv på seg et ansvar for å holde en høy etisk standard (jf. Selvjustis).

 

8. I Norge har vi alle de tre kjennetegnene på det sosialt ansvarlige pressesystemet som finnes i den sosialt ansvarlige medieideologien. For det første: Staten har en viss innflytelse på mediestrukturen. For avisenes del skjer dette ved økonomiske virkemidler. Når det gjelder krinkasting har ikke lenger NRK monopol, alt en trenger er en konsesjon fra staten. Norske filmproduksjoner får mange bidrag fra staten for å støtte opp om norsk kultur og ikke oversvømmes av utenlandske filmer. For det andre: Vi har en rekke lover som på ulike måter setter grenser for ytringsfriheten. For det tredje: Pressen har selv tatt på seg et ansvar ved å drive aktiv selvjustis (jf. ”Vær varsom – plakaten”)

 

9. En sak bør ha disse kjennetegnene for å bli en god nyhetssak:

- Oppsiktsvekkende

- Aktuell

- Nærhet, relevans

- Identifikasjon

- Konflikt

- Vesentlighet

 

10. Fakta-stoff i en avis er stoff som er fri for journalistens meninger og synspunkter. Slik innblanding kan få negative følger for pressens troverdighet. Fakta er det som presenteres i form av nyhetsnotiser og nyhetsartikler, meldinger, referater, intervjuer og reportasjer. Men vi har også fått former og sjangrer som ikke uten videre passer inn i den enkle, todelte modellen med fakta og kommentar.

 

11. Kommentarstoff er subjektivt, så her kan journalistens personlige tolkninger og meninger om en begivenhet komme til uttrykk. Kommenatrer omfatter bla lederartikler, leserbrev, bakgrunnsartikler, anmeldelser og spaltister.

 

12. Det at en journalist er objektiv kan diskuteres. For han skriver fra sitt ståsted og kanskje til og med for en avis med et spesielt religiøst eller politisk syn. Han må med sine personlige oppfatninger og vurderinger avgjøre hva han vil skrive om og når han skal vinkle saken, vil han avgjøre hva som er vesentlig selv. Dagens journalsiter er mer oppsøkende og pågående og kan da fort ha problemer med å holde seg til de gamle kravene om objektivitet. Et annet moment er at kravet om objektivitet og nøytralitet i noen tilfeller faktisk kan komme i konflikt med kravet til sannhet. Journalisten må med motstridende kilder avgjøre hva som er sant. Enda et moment er at publikum også har behov for bakgrunnsinformasjon og forklaringer til saker. På den annen side kan det i noen saker være både aktuelt og riktig for reporteren selv å delta i begivenhetene og la dette prege reportasjen. I noen tilfeller spørres det etter journalistens evne til innlevelse, hans følelser og hans personlige opplevelse av miljøet. Journalisten velger ofte å fortelle sin historie i jeg-form i slike tilfeller. Denne typen reportasjer blir umulig å følge det tradisjonelle, trenge objektivitetskravet for. Man må også ta i betraktning at den sunne fornuft sier at man skal ta parti med de svake og undertrykte. Virkeligheten er jo ikke alltid ”balansert”, og da kan heller ikke en sannferdig journalist være det. De fleste vil nok alikevel mene at idealet om objektivitet fortsatt har mye for seg. Det sikrer i mange tilfeller en viss kvalitet på journalistikken, og det kan hindre manipulasjon. I stedet for å se på journalistens objektivitet, kan man se på journalistikkens krav om sannhet, vesentlighet og åpenhet. Sannhet er nødvendig fordi det må stilles store krav til troskap mot virkeligheten. Men det kan finnes sannferdige opplysninger som gir et galt bilde av saken dersom de står alene, der av får vi kravet om vesentlighet. All informasjon som er viktig og relevant for publikums vurdering av e sak, skal tas med. Åpenhet hindrer manipulasjon. Det er journalistens plikt å legge fram alle opplysninger som er viktige i en sak. Dermed står vi igjen med et ideal og et krav til journalisten som bevarer viktige deler av det gamle objektivitetsidealet: kravet om en redelig og fullstendig rapportering av fakta, og kravet om mangfoldighet i kilder slik at ulike syn kommer til uttrykk, Den gamle, gode regelen om å skille fakta og kommentar gjelder altså fortsatt. Men vi gir også journalisten det rom som er nødvendig for tolkning, vurderinger og formidling av opplevelse.