Innledning

I 1938 gikk tyske tropper inn i Østerrike og tok over landet uten noe skyting eller motstand, østerrikerne var faktisk glade for at tyskerne kom. Samme år tok de over Sudetenland, den vestlige delen av Tsjekkoslovakia. Storbritannia og Frankrike hadde skrevet under på dette, og trudde da at Hitler ville bli fornøyd, (München avtalen). Tsjekkoslovakia var ikke med under forhandlingene. Ett halvt år senere tok de over resten av landet. Så inngikk Tyskland inn en "ikke angrepspakt" med Sovjetunionen, da var de sikre på å ikke bli angrepet fra to sider. Da begynte de å legge press på Polen. I 1939 innvanderte de Polen, tre dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig, andre verdenskrig var i gang. Våren 1940 inntok Tyskland Nederland, Belgia og Luxemburg, (Benelux-landene) uten særlig motstand. 9. april 1940 tok de over Danmark og Norge.

 

Japan var dominerende i Asia, der hadde de tatt store landområder. (Det regnes ikke at de kom med i verdenskrigen før de angrep Pearl Harbour på Hawaii 7. desember 1941.)

 

Natt til 9. april var en stor tysk flåte på vei til Norge, De hadde akkurat tatt Danmark som bare klarte seg noen timer mot den store overmakten. Norge fikk ikke noe særlig forvarsel, men de rakk og bemanne noen festninger og kanoner langs kysten. Tidligere hadde Storbritannia lagt ut masse miner langs norskekysten.

 

Flåten hadde kurs for Oslo, for der satt kongen og regjeringa. Tyskernes planer var å ta disse til fanger, men sånn gikk det ikke. Det store tyske skipet Blücher ble senket utenfor Drøbak med omkring 2500 soldater ombord. Dermed ble erobringen av Oslo såpass forsinket at kongefamilien og regjeringen klarte og stikke av. Etter angrepet erklærte Vidkun Quisling seg som statsminister, men han møtte liten oppslutning blant nordmennene og gikk av etter noen dager. Norge fikk dannet en motstandsgruppe som het Milorg.

 

Hoveddel 2

9. april 1940, ingen dato i Norges historie skjelver slik av uhygge og angst. Problemene ute i verden hadde vart i syv måneder. Vi hadde opplevd Tyskland og Sovjets forsoning over Polens ruiner og Sovjets brutale overgrep på Finland. Her i Larvik var man opptatt av å hjelpe Finland under krigen. En gang av og til kunne man høre luftvernet illevarslende øvelses skrik. Stadig vanligere ble det å se sannsekker som var plassert foran kjellervinduene som var til beskyttelse for eventuelle bombeangrep. etter det som er fortalt seinere kom 9. april som julekvelden på kjerringa. Tyskerne tok oss bokstavelig på senga. Dagen for 9. april hadde et tysk tankskip blitt torpedert ut av en engelsk ubåt utenfor Stavern. mannskapet på rundt femti tyskere gikk i livbåtene og ble ført inn til Stavern. Det var syor forvirring, og ingen viste hvem de var eller hvordan de skulle behandles. På kvelden til 9. april kunne noen legge merke til at Svenner og Stavern fyr sloknet, samtidig gikk strømmen i Larvik. Først etter et par uker ble Larvik oppdaget som et bra landingssted. I løpet av de første dagene etter krigsutbruddet gikk flyalarmen ofte. I løpet av et par måneder vente mann seg til det meste, selv om det ikke var så lett.

Selv om det føltes fælt at tyskerne var her var vi allikevel heldig som befant oss i utkanten av krigens slagmarker. Ikke en eneste bombe datt ned over byen i løpet av de fem årene.

 

Mat mangelen ble ett problem ganske fort etter krigsutbruddet. Stengte handelsveier, og flere munner som måtte mettes førte til at produksjonen av mat måtte øke. De som kunne måtte være med å dyrke ny jord. Jordbruket i Larviks distriktet økte med ti prosent. Det oppsto fort også en akutt mangel på kjøtt, melkeprodukter og egg. Parker og private plener ble spadd opp og omjort til små jorder for poteter og grønnsaker. Ut på seinsommeren kom kampen om skogspæra det gikk fullastede tog til Kjose og Oklungen og mange syklet også opp i Lågendalen. For mange ble også sopp og nyper mat under krigen. Det som kanskje mest preget dagliglivet var varemangel. Det ble vell ikke akkurat hungersnød, men det ble heller ikke nok av noen ting. Mann måtte begynne og spare på ting og bruke de helt til de var ødelagt. Kaffe og tobbakk var omtrent ikke til og få kjøpt. Bak dette igjen sto kravet om en rettferdigst mulig fordeling av det lille som fantes. Ingen fikk kjøpt nye sko uten at de gamle var helt utslit og ødelagt. Det var melke kø og smørkø, fiskekø og kjøttkø, skokø og kleskø.

 

I tillegg til sulten og matstrevet kom kulda og strevet for å finne ved og annet brennbart stoff. Og sandelig trengtes det også, for de to første vinterene var noen av de kaldeste i dette århundre. I Larviks distriktet hogde man så å si ved hele året rundt, for å ha nok til vinteren. Vinteren 1943 fantes det omkring fem hundre vedhogger i Larvik. I både 1941 og 1942 var vinterne så kalde at brønnene frøs og det samme gjorde potetene. For å spare på brenselet ble det innført en ekstra vinterferie ved skolene, den het "brenselsferie".

 

Bevegelsesfriheten var drastisk innskrenket så lenge krigen varte. Det var på grunn av Tyskernes sikkerhetshensyn. I tillegg opprettet tyskerne grensestasjoner i sør Norge. Ellers innskrenket samferdsel seg selv på grunn av at man fikk lite energi og lite krefter. Privat bil kjøring ble det slutt på så tidlig som i april dagene 1940. Det var også stor bensin mangel. Bilene fikk en ovn bakpå seg som man brant kull i. Da dannet det seg en brennbar gass som ble sprøytet inn i motoren på samme måte som bensinen. Effekten var ikke så bra så bilene kjørte saktere. Mangelen på personbiler og stadig mindre muligheter til og komme seg fram og til bake førte til at busser og tog var sprengfulle.

Ingen drosjer kunne kjøre lenger enn ti kilometer fra hjemkommunens grenser. For å kjøre ut av distriktet, eller mer enn tretti kilometer trengtes spesiell tillatelse. Av mange grunner er det lett og forstå at sykelen ble det kjæreste eie for mange i disse årene.

 

Sulten, suget etter fett, sukker og vitaminer drev mange til og bli små tyver. Mange små potethager ble robbet for grønnsaker og poteter. etter at desperasjonen økte forekom det også tyverier av høns, kaniner, griser og andre dyr. Det var nøye og passe godt på klærne, for de forsvant fort fra forsamlingssteder, skoler og klessnorer. Etterhvert kom det også en alvorlig samfunnsplage, det var sykkeltyvene. I Larvik herredsrett kunne man få opp til syv måneders fengsel for sykkeltyveri. Men når det ble stjålet for å gi til guttene på skauen var det delvis akseptabelt, spesielt hvis det ble stjålet fra en tysker.

 

Det var ikke bare på grunn av daglig brød mann sto i kø, det var også for å treffe andre mennesker. Køen utenfor Munken var veldig lang av og til, og etter hvert oppstod begrepet "Munke- køen". Grammofonen gjenerobret sin posisjon fra årene før den ble utkonkurrert av radioen. En rekke nye "gledes spredere" oppstod: Larvik musikkselskap, Larvik dramatiske selskap, Rytmeorkesteret, Munnspillorkesteret og Akrobatgruppa. Disse gruppene hadde mange arrangementer i bøkeskogen. Tilbake til tilkrigsårende må vi også for å finne noen av tidenes største filmsuksesser på Munken.

 

I 1942 og 43 gikk en bølge av avsettelser og arrestasjoner over distriktet. Prester og lærere ble avsatt på grunn av sin vrangvilje her som andre steder. En jødisk familie, Sachmowitz ble arrestert av tyskerne og sendt til konsentrasjonsleir, bare en av de kom tilbake. Mange protesterte derfor på andre måter for å unngå å bli arrestert. De gjorde ting som å sette en blomst i knappehulet, en binders på jakken, en nisselue på hodet eller et sørge bånd rundt armen. Disse tingene ble etter hvert forbudt av tyskerne. Etter krigen fikk titusener av norske unngjelde sine forhold under krigen, i vårt eget distrikt var det hundrevis. Det var blant annet de som sto på tyskernes side og de som ingen torde og stole på. For noen ble krigens forbannelse et mareritt resten av livet. Men nå 57 år etter er det grunn til og håpe at krigen har leget de fleste sår. For de flest nålevende er det hele heldigvis bare historie. Måtte den ikke gjenta seg.

 

Nødlanding

En av hendelsene som skjedde i Larviks distriktet på slutten av krigen har blitt relativt kjent, fordi det ble laget en norsk spillefilm fra hendelsen. Jeg vet at filmen ikke er helt identisk med virkeligheten, fordi min bestefar, Arne Tanum, var en av kurerene fra Milorg som deltok aktivt i aksjonen. Bestefar fikk grytidlig lørdag morgen 21. april 1945 ca. klokken 03.30 ordre om å straks stille seg til tjeneste med sin lastebil. Et B-52 fly fra England med ti manns besetning og last av våpen og utstyr til Milorg, hadde blitt skutt ned i Brunlanes. Målet var et slippsted nord for Oslo. Dit kom aldri flyet. Det ble beskutt av et tysk fly over Nordsjøen, og måtte nødlande. Beskjeden bestefar fikk var: To allierte flygere funnet i Brunlanes, disse måtte få sivile klær og fraktes til et trygt sted. Da bestefar kom, var ikke Amerikanerne seine om å trekke av seg flygerhabittene og komme seg i norske sportsklær som han hadde med til dem fra sin egen garderobe. I bytte og som takk overtok bestefar den ene flygerdressen, støvlene og skinnluen, og et ørlite kompass. Alt dette har han fortsatt.

 

Turen gikk fra Haga i Brunlanes til distrikts ledelsens meldeplass, "Edvard" i Hvarnes der var det andre som tok over. De ti flygerne endte i Brunlanes, en av dem døde fordi han ikke hadde fallskjerm og ikke klarte å klamre seg til noen av de andre  I "Operasjon Nødlanding var det. i alt 56 lokale Milorg karer og delvis deres familier som ble involvert i redningsaksjonen som tok sikte på å skjule amerikanerne for tyskerne og forsøke å få dem over til Sverige. Operasjonen ble meget vellykket, men to av amerikanerne ble tatt av tyskerne og ble værende på sykehus til frigjøringa. Resten kom seg trygt over til Sverige og videre til England takket være den norske innsatsen.  De involverte og deres etterlatte, fikk en utmerkelse for sin innsats 4juli 2001 fra The Eight Air Force Historical Society.