2. verdenskrig
INNHOLDSFORTEGNELSE OG KILDEHENVISNING
|
KILDE | |
|
- | |
|
Historie 9 (Aschehoug), Tragediens annen akt (Cappelen) | |
|
Tragediens annen akt (Cappelen | |
|
Tragediens annen akt (Cappelens), Historie 9 (Aschehoug) | |
|
Tragediens annen akt (Cappelen) | |
|
Tragediens annen akt (Cappelen), Historie 9 (Aschehoug) | |
|
Tragediens annen akt (Cappelen), Historie 9 (Aschehoug), Aschehougs Verdenshistorie bind 13 (Aschehoug) | |
|
„ | |
|
” | |
|
” | |
|
” | |
|
Aschehougs Verdenshistorie d 13 (Aschehoug), Angrepet på Norge (Forsvarets Forum Spesial) | |
|
Aschehougs Verdenshistorie d 13 (Aschehoug), Angrepet på Norge (Forsvarets Forum Spesial), Fritt Folk (avis fra krigen) | |
|
” | |
|
” | |
|
Aschehougs Verdenshistorie d 13 (Aschehoug), Angrepet på Norge (Forsvarets Forum Spesial), Tragediens annen akt (Cappelen) | |
|
” | |
|
Aschehougs Verdenshistorie d 13 (Aschehoug), Angrepet på Norge (Forsvarets Forum Spesial), Tragediens annen akt (Cappelen), Årsaken til og oppbygningen av festningene Dietl og Stranden (Elin Elvegaard) | |
|
Krigen i Steigen: Lofotraidene |
Årsaken til og oppbygningen av festningene Dietl og Stranden (Elin Elvegaard), Tragediens annen akt (Cappelen) |
|
Årsaken til og oppbygningen av festningene Dietl og Stranden (Elin Elvegaard), samt vitneutsagn | |
|
Illustrert Faktikon (Gyldendal), vitneutsagn |
a.
OPPTAKTEN TIL DEN ANDRE VERDENSKRIG
Etter første verdenskrig formet de allierte Versailles-pakten som gikk hardt utover Tyskland. I pakten ble Tyskland holdt ansvarlig for krigen, og de måtte betale sinnssvake summer, samt å gi fra seg 13% av Tyskland, samt kolonien med mer. Dette gjorde at det tyske folk, som allerede hadde mistet selvtilliten etter krigen, ble enda hardere rammet. Det hersket stor arbeidsledighet, og de soldatene som kom hjem fra frontene fikk ikke arbeid. Dette, i tillegg til den store arbeidsledigheten førte til stor fattigdom. Produksjonen av varer sank kraftig, mens prisene på det som ennå ble produsert gikk i taket. Dette ble fulgt av en inflasjon som var større enn alt som noen gang har skjedd, både før og etter krigen. Dette førte til at lønninger, sparepenger og pensjoner ble praktisk talt ingenting verdt. Et eksempel som er vist i læreboken er det at et frimerke kunne koste 20 milliarder mark! Det å kjøpe luksusartikler som for eksempel biler var bare å glemme! Dette gjorde at det ble stor misnøye blant folket
Etter første verdenskrig gjorde en mislykket kunster kalt Adolf Hitler om Deutsche Arbeiterpartei til NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Hitler hadde blitt visekorporal under første verdenskrig. Han hadde også mottatt jernkorset for å ha utvist tapperhet, han hadde blitt gassforgiftet og hadde ligget på et sykehus i flere måneder. Hitler var en ekstremnasjonalist og følte seg svært ydmyket over tapet i krigen.
Hitler, som var en karismatisk og flink taler, utnyttet den store misnøyen blant folket og lovet arbeid og mat til alle. Hitler ga også jødene skylden for elendigheten, og erklærte at den ariske rasen var overlegen, noe som førte til Holocaust, jødeutryddelsen. Han skyldte også på Weimarkrepublikken (navnet på det ”nye” Tyskland, med den nye, meget demokratiske grunnloven) for å ha ført landet inn i fattigdom.
Hitler og NSDAP prøvde å ta over makten ved et militærkupp i 1923, men mislyktes og Hitler ble satt i fengsel og dømt til 5 års fengsel. Men han ble benådet allerede i 1924. I fengselet skrev han første del av Mein Kampf, en bok om han selv og hans politiske og militære taktiker, tanker og mål. Boken bar preg av hans maktsyke, hans snevre menneskesyn og hans overdrevne ambisjoner. Den ble utgitt i 1925.
Ved valget i 1932 fikk NSDAP og Hitler flertall, og fikk inn menge representanter i regjeringen. I 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler, og i praksis fikk han all makt, noe som gjorde at han senere kunne avskaffe demokratiet og erklære seg selv som enerådende hersker.
Når han fikk makten satte han i gang en sinnssvak utrustning til krig, noe som fjernet arbeidsledigheten og førte verdien av mark opp. Hitler ga faktisk folket en fridag i uken, som et ledd i propagandaen. Dette og det faktum av at han var en eksellent taler og politiker, samt at han hadde en veldig god PR-mann i Joseph Goebbels, gjorde at han lett kunne manipulere folket. Han startet også en grusom antisemittisme som spesielt rammet jødene hardt (dette kommer jeg nærmere inn på i oppgave B.)
Selv om Tyskland gjennom Versailles-pakten hadde skrevet under på å aldri ha en hær på over 100 000 mann, reagerte ikke de allierte maktene på den voldsomme rustningen, fordi ingen trodde eller ønsket en nye krig. Ved München-avtalen som ble underskrevet i 1938, lovet Hitler at Sudetenland skulle være deres siste erobring, den delen av Tsjekkoslovakia hvor det bodde 3,5 millioner tyskere. Ved å ta dette området mistet også Tsjekkoslovakia alle forsvarsverk.
I 1936 forpliktet Hitler og Mussolini seg til å støtte Francos fascistiske opprør i Spania, og i oktober samme år var aksen Berlin-Roma en realitet og måneden etter fulgte antikominternpakten mellom Tyskland og Japan. I 1937 sluttet Italia seg til denne pakten. I mars 1938 ble Østerrike okkupert, en slags rar okkupasjon som faktisk var støttet av deler av den østerrikske befolkningen og landets nazipartiet.
I mars 1939 marsjerte Hitlers tropper inn i Praha, Tsjekkoslovakias hovedstad og brøt München-avtalen. Etter Tsjekkoslovakia var Polen det neste opplagte målet. Her bodde det mange tyskere. Den polske korridoren var det som skilte det tyske Øst-Preussen fra resten av Tyskland. Denne gangen var ikke Storbritannia like nådig og de sa: Hvis Tyskland angrep Polen, ville Storbritannia gå til krig mot Tyskland.
Men Hitler viste at de vestmaktene ikke kunne sende tropper til Polen, for Tyskland var i veien! Det var verre med Sovjetunionen. Kommunistene, som hadde makten i Sovjetunionen, og nazistene var dødsfiender. Men det mest utenkelige skjedde i august 1939. Hitler og Stalin sluttet en ikke-angrepspakt! I en hemmelig del av avtalene ble de enige om å dele Polen seg i mellom. Dette gjorde at Hitler kunne være trygg for at Sovjetunionen ikke skulle gjøre noe når han angrep Polen, og han trodde ikke at vestmaktene ville holde sitt løfte overfor Polen, så den 1. September 1939 angrep han Polen. To dager senere erklærte Storbritannia krig mot Tyskland.
KONKLUSJON: Alt det overfornevnte er faktorer som til slutt førte til den Andre Verdenskrig, men som hovedgrunner vil jeg trekke frem elendigheten i Tyskland etter den Første Verdenskrig, noe som gjorde at Hitler kom til makten. En annen viktig faktor var rett og slett Hitlers maktsyke. Man må heller ikke glemme at vestmaktene var så godtroende og redde for en nye verdenskrig at de rett og slett så gjennom fingrene på Hitlers opprustning. Mange ”uvitende” vil si at antisemittismen som ble utført i Tyskland var en viktig grunn, men dette er jeg veldig uenig i! Antisemittismen var noe som skjedde innad i Tyskland og den var på ingen måter noen viktig faktor for at noen erklærte krig mot Tyskland. Andre land tenkte rett og slett at det ikke var deres problem! I tillegg hadde både England og USA en antijødisk holdning!
b.
Hitler kom til makten i 1933 (se deler av oppgave A for nærmere informasjon om dette). Allerede nesten 10 år tidligere hadde Hitler uttalt at den ariske rasen var overlegen alle andre, og det ble faktisk sagt at den ariske rasen var et resultat av at engler hadde kommet til jorden og paret seg med mennesker! Han mente også at psykisk og fysisk handikappede og homofile var mindreverdige.
Når jødene så at Hitler og nazistene fikk stadig mer makt, forsto mange hva som skulle komme og de flyktet. Blant de som flyktet tidlig eller sent før og under krigen var det mange forskere, kunstnere, leger og lignende. Disse hadde penger og innflytelse nok til å komme seg vekk. En av jødene som flyktet var Albert Einstein, den kjente forskeren, som dro til USA og hjalp amerikanske forskere. Til sammen flyktet rundt halvparten av alle de tyske og ca. to tredjedeler av de østerrikske jødene fra 1933 til 1939. I begynnelsen flyktet jødene hovedsakelig til Palestina og Latin-Amerika. I England og USA var de antijødiske holdningene sterke, noe som hindret mange jøder fra å flykte til disse landene. USA ble etter hvert presset til å åpne grensene for jødiske flyktninger.
Etter hvert ble det bare verre og verre å være jøde i Tyskland og de tyskokkuperte landene. Etter at nazistene kom til makten i Tyskland, begynte de å komme med restriksjoner overfor jødene og andre minoriteter. De mistet ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten, samt at alle jøder ble merket. Mange som var i mot Hitler og nazistene ble forfulgt og arrestert, og det ble opprettet konsentrasjonsleirer. Alle jødiske embetsmenn mistet sine jobber, og i mai 1933 ble det arrangert bokbål, hvor det ble brent bøker skrevet av jødiske og antinazistiske forfattere.
I sommeren 1935 dukket det også opp skilt med ”Juden Verboten” (Jøder Forbudt) på kafeer, restauranter, kinoer og lignende, og i september innføres Nürnberg-lovene. Jødene blir registrert ut fra om besteforeldrene var jøder. I august 1938 får jødiske menn ekstranavnet Israel, mens kvinner får ekstranavnet Sara. Den 9. og 10. november samme året skjedde den til da verste forfølgelsen av jøder. Mange jøder ble mishandlet, og flere ble drept. Jødiske hjem, forretninger og synagoger ble ødelagt. 30 000 tyske og østerrikske jødiske menn ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer, og jødiske barn blir utvist fra skolene.
Egentlig kan et ord si alt om hvordan de hadde det: Forjævlig!
I 1939 startet den Andre Verdenskrig og jødene fikk det bare verre!
c.
PROPAGANDA
A) Den korrekte betydningen av ordet propaganda er:
Propaganda: (av latinsk propagare, som betyr forplante, utbre) systematisk forsøk på å påvirke menneskers holdninger med sikte på å utbre bestemte ideer. Brukes til å skape og opprettholde en bestemt holdning til en politisk retning eller en person for å få herredømme over enkeltmenneskers handlinger ved hjelp av sterke påvirkningsmidler. Propagandafilmer er veldig ofte brukt. Filmene er veldig redigerte og setter den eller de som er fiender i veldig dårlig lys, mens de allierte blir fremstilt som helter, gjerne med et helt orkester i bakgrunnen med kor og allting! En annen mye brukt propaganda er karikaturer og andre mindre sanne bilder. På disse fremstilles ofte den man vil sette i dårlig lys som uvitende, slem, rar og lignende, eller den man vil reklamere positivt for blir fremstilt som en helt, gjerne som en mann (eller kvinne) av folket.
B) På bildet på side 77 fremstilles Hitler som en mann av folket, en mann som alle ser opp til, men samtidig er som alle andre. På bildet på side 78 fremstilles Hitler som en farsfigur. Dette bildet viser Hitler som en varm og omsorgsfull person. På det øverste bildet på side 79 skal det forestille at jøder er griske, sleipe og onde. I tillegg kan det se ut her som det skal forestille at jødene er kommunister. Kommunismen var noe alle fryktet. På det nederste bildet prøver man å vise ar Hitler kommer til å ødelegge alt og føre landet ut i ny krig.
Overfor er eksempel på propaganda ved hjelp av bilder og karikaturtegninger. Andre metoder var det nye mediet filmen. Alle manuskripter måtte godkjennes av nazistene før filmen kunne lages, slik at man var sikker på at det ikke kom ut antinazistisk propaganda. Nazistene kontrollerte også alle andre informasjonskilder, som avisene og radioen. Massemønstringer var en annen type propaganda, hvor det ble benyttet massesuggesjon, dvs. at man ble revet med..
C) Et veldig godt eksempel på propaganda i dag er amerikanske krigsfilmer. Selv om ikke alle bevist virker som propaganda, blir filmene laget slik at amerikanerne er helter og redder alle, gjerne akkompagnert av skikkelig heltemusikk! Slike filmer virker slik at man får sympati for amerikanerne og man hater skurken. Et eksempel på slik filmer er filmene basert på Tom Clancy’s bøker, som ble utgitt under den kalde krigen. Disse er veldig pro-amerikansk og anti-sovjetisk.
Et annet eksempel er det amerikanerne gjorde (gjør) i krigen i Afghanistan. De slipper ned mat og medisin til lokalbefolkningen, og de passer på at hendelsen blir nøye dokumentert slik at hele verden kan se hvor snille amerikanerne er.
d.
1939 var et betydningsfullt år i verdenshistorien. Det var året hvor Hitlers vanvittige planer om det Tredje Riket fot alvor skulle settes i verk, året hvor jødene bare fikk det verre og året som etter hvert skulle føre til at gamle fiender allierte seg mot en ny felles fiende; nazismen.
Det skjedde mye som var viktig for hendelsene i 1939 før dette, men siden jeg har skrevet om disse tidligere (oppgave A), så skal jeg ikke legge ut om ting som skjedde før 1939, jeg anbefaler at du/dere leser oppgave A, hvor det faktisk står litt om det som skjedde i 1939 før krigsutbruddet, før denne oppgaven, hvis det ikke allerede er gjort.
1939
I mars 1939 marsjerte Hitlers tropper inn i Praha, Tsjekkoslovakias hovedstad og brøt München-avtalen. Etter Tsjekkoslovakia var Polen det neste opplagte målet. Her bodde det mange tyskere. Den polske korridoren var det som skilte det tyske Øst-Preussen fra resten av Tyskland. Denne gangen var ikke Storbritannia like nådig og de sa: Hvis Tyskland angrep Polen, ville Storbritannia gå til krig mot Tyskland.
I mars 1939 inngikk Hitler også en handelsavtale med oljeprodusenten Romania, noe som gav dem mye verdifull olje til industrien og hæren. 22. Mai 1939 ble et militærforbund mellom Italia og Tyskland et faktum, og 23. August inngikk Tyskland og Sovjet en ikkeangrepspakt, hvor de bl.a. hadde blitt enige om at Polen skulle deles mellom dem. Samtidig hadde Tyskland, Japan, Italia, Ungarn og Spania meldt seg ut av Folkeforbundet (en slags dårlig fungerende forgjenger til FN).
1. september 1939 angrep tyske styrker Polen. De gammeldagse, polske kavaleriavdelingene hadde ingenting å stille opp med mot de tyske hypermoderne krigsmaskinene, og den polske hovedstyrken ble fullstendig utryddet. En ny type angrep ble for første gang introdusert ”Blitzkrieg” (lynkrig), som var et samarbeid mellom luft-, infanteri-, artilleri- og ikke minst tanksstyrker. Blitzkrieg baserte seg veldig mye på overaskelsemomentet, og gikk ut på at flyene angrep fienden ved fronten, ved de bakerste linjene, hovedveiene, flyplasser og kommunikasjonssenter. Samtidig angriper infanteri langs hele fronten, noe som gjør at fienden ikke vet hvor hovedangrepet vil komme. Etter dette kommer tankser som slår igjennom på en plass og trenger dypt inn i fiendens territorium, samtidig som infanteriet fortsetter sitt angrep på fronten for å hindre fienden i å etablere et ordentlig forsvar. Nye infanteridivisjoner og andre støttegrupper angriper fienden på flankene. Tanksene borrer seg lengre inn i fiendtlig territorium for å hindre at de bakerste troppene slipper unna og for å hindre at det blir etablert effektive forsvarssoner. Tilslutt møtes styrkene og de har avskjært fienden.
Etter angrepet på Polen viste Storbritannia og Frankrike at de hadde ment alvor med sine trusler om at vis Hitler angrep Polen, så erklærte de krig. Den 3. September, to dager etter angrepet på Polen, erklærte Frankrike og deres kolonier Tyskland krig, og det samme gjorde Storbritannia med alle sine dominions og kolonier. Men som Hitler hadde tenk, nådde ikke de allierte til Polen, og de turte selvsagt ikke å angripe Tyskland!
17. september 1939 angrep Sovjet Øst-Polen, slik som Tyskland og Sovjet hadde blitt enig om i ikke-angrepspakten. Den 27. september kapitulerte Warszawa. 30. November brøt Vinterkrigen mellom de gamle fiendene Finland og Sovjetunionen ut. Denne gamle feiden gjorde at Finland på en måte allierte seg med Tyskland for å sloss mot den felles fienden; Sovjet.
I en riksdagstale 6. oktober 1939 kom Hitler med et fredsforslag til Storbritannia og Frankrike, men det ble avslått.
En annen ting som skjedde i 1939, som ikke hadde så mye med krigens gang å gjøre, var at etter Polens kapitulasjon ble det opprettet jødegettoer, som betydde at i mange polske byer ble den jødiske befolkningen stuet inn i små bydeler, av og til med eget styre, men aldri uten et meget sterkt oppsyn fra nazistene. Det hadde gått opp for nazistene at Tysklands jødeproblem ikke kunne løses bare med å ta fra dem alle rettigheter og tillate fri vold mot jødene. Nå begynte for alvor konsentrasjonsleirene å bli tatt i bruk.
e.
TYSKLAND ØNSKER VERDENSHERREDØMME
13. Mars 1940 kapitulerte Finland og Vinterkrigen var over, men Finland hadde holdt stand forbausende lenge og Sovjet hadde tapt mye og brukt mye lengre tid en forventet på å ta nabolandet. 9. April 1940 invaderte Tyskland Norge og Danmark, men siden jeg skal skrive mer om dette på en senere oppgave vil jeg ikke skrive noe mer om dette her.
5. Mai erstattet den daværende marineministeren og sjefen for væpnede styrker, Winston Leonard Spencer Churchill, den mangelfulle Neville Chamberlain som statsminister. Churchill var en gammel krigshelt, og en svært god og iskald strateg. Han hadde advart mot nazismens vekst på et tidlig stadium, men han hadde talt for døve ører. Han hadde hatt mange forskjellige verv inne militæret og politikken før han ble statsminister.
Tysklands angrep på Frankrike var en militær genistrek fra Tysklands side. Etter Tysklands angrep på Norge og Danmark, hadde Storbritannia sendt store tropper til Nord-Frankrike i vendte på en invasjon. Den 10. Mai 1940 angrep Tyskland Nederland og Belgia, selv om Hitler nettopp hadde garantert deres nøytralitet. Etter å ha bombet Rotterdam sønder og sammen, kapitulerte Nederland 14. Mai, men Belgia holdt lengre.
Tyskland hadde ved første øyekast gjort akkurat slik det var forventet av dem, nemlig å angripe gjennom de flate landene nord for Frankrike. Dette passet de allierte veldig godt, for de sto de største og beste delene av de alliertes hær. De rykket raskt inn i Belgia for å stoppe de tyske troppene. Det var da tyskernes genistrek ble gjennomført, for tyskerne hadde samlet mesteparten av sine tanks og deler av hæren øst for Ardennene, et ulendt skogs- og åslandskap. Her hadde de allierte generalene aldri regnet med et angrep, fordi landskapet var så ufremkommelig, så det var få styrker ved grensen. Sør for Ardennene var Maginotlinjen, det lange forsvarsverket som strakte seg langs store deler av Frankrikes østgrense. Her var de allierte sikker på at ingen torde angripe, og det hadde de for så vidt rett i. Og siden Maginotlinjen og Ardennene dannet et ved første øyekast ugjennomtrengelig forsvarsverk, så trodde de allierte fullt og helt at angrepet kom gjennom Belgia og Nederland. Men så fort de tyske troppene fikk beskjed om at Belgia var angrepet, rykket de inn gjennom Ardennene, og de møtte så godt som ingen motstand. Faktisk forteller boken om at når de tyske tanksene og andre motoriserte kjøretøy gikk fri for bensin, stoppet de bare ved nærmeste bensinstasjon og fylte tanken uten å betale. De tyske lederne hadde beregnet å bruke 9 dager på å passere Ardennene, men de brukte bare to. De avskjærte fullstendig de allierte styrkene i Belgia og Nord-Frankrike fra resten av landet.
De belgiske og franske troppene, samt det engelske ekspedisjonskorpset ble presset sørover, helt inn i Frankrike. Belgia kapitulerte 28. Mai, mens engelskmennene og noen franske tropper holdt stand ved Dunkerque helt til 3. Juni. Da hadde alle de allierte troppene blitt evakuert over kanalen til England, 220 000 engelskmenn og 120 000 allierte tropper hadde fra 31. Mai til 3. Juni blitt fraktet over kanalen med alt som var tilgjengelig. Denne evakueringen fikk navnet ”Operasjon Dynamo”. Men en av historiens største gåter, og en av Hitlers største tabber var at han beordret holdt rett foran de allierte troppene. En av teoriene er at han viste at selv om en kamp ville knuse de allierte styrkene, så ville Tyskland bli påført store tap. Hitler trodde at de franske troppene var langt fra knust, og at de gjemte seg en plass i Frankrike, bare for å vente på det rette øyeblikket til å angripe. Men der tok han skammelig feil; de franske troppene var knust og det lille de hadde igjen var ved Dunkerque og ble evakuert til England. Historikerne har aldri funnet ut hvorfor han gjorde holdt, men mange støtter den overfornevnte teorien.
Etter Dunkerque fortsatte tyskerne videre sørover i Frankrike, mot Paris. Først 10. Juni torde Italia å erklære Frankrike krig, men den italienske innsatsen i Frankrike fikk heller liten betydning. Den 14. Juni falt Paris, og den 17. Juni 1940 nådde tyske tropper det nøytrale Sveits` grenser. 21. Juni mottok franske forhandlere de tyske kapitulasjonsvilkårene De franske styrkene skulle avvæpnes og landet besettes av tyske tropper. Den franske regjeringen under ledelse av Pètain tok sete i det ubesatte Vichy, men alle viktige saker ble i praksis styrt av Tyskland. Okkupasjonen av Frankrike førte til at Hitler kontrollerte hele atlanterhavskysten fra Finnmark til Pyreneene.
Høsten 1940 satte Tyskland i gang systematisk bombing av England, med tanke på en invasjon, kalt ”Operation Seelöwe” (Operasjon Sjøløve). Hitler viste at man ville trenge total kontroll over luftrommet for å kunne invadere England, men de langt mindretallige engelske flystyrkene klarte å forsvare seg veldig godt i ”Battle of Britain”, og tilslutt måtte Hitler innse at kampen om totalt luftherredømme var tapt. I september skiftet han taktikk og han begynte heller å konsentrere seg om å bombe de store byene, spesielt London. Denne fasen av krigen ble ofte kalt ”blitzen”. I denne perioden ble de største byene i England nærmest totalt mørklagt for at de tyske flyene ikke skulle kunne se hvor målene var om natten. Denne delen av krigen var veldig viktig, og når den var ferdig hadde 1100 tyske fly og minst like mange piloter blitt skutt ned i kampene, mens ”bare” 650 engelsk fly ble skutt ned. Fordelen til England var at pilotene kunne skyte seg ut og lande trygt i hjemlandet, slik at de kunne delta i nye kamper. Den britiske flyproduksjonen ble etter hvert større enn den tyske. Dette var det første skikkelige nederlaget til Hitler, og det knekte selvtilliten kraftig.
Hitler prøvde flere muligheter for å få Storbritannia med på en fredsavtale. Han fikk først Japan med i den tysk-italienske alliansen, og den berømte Tremaktspakten ble inngått 27. September 1940. Tyskland og ets allierte ble kalt ”Aksemaktene”. De tre landene underskrev på at hvis et av de andre landene ble angrepet av ”en makt som ikke allerede var dratt inn i den europeiske eller kinesisk-japanske krigen” skulle de andre hjelpe til.
Selv om USA hadde sagt at de ikke skulle delta aktivt i krigen, sendte de materiale til Storbritannia og høsten 1940 ble ”Lend & Lease” - avtalen mellom USA og Storbritannia et faktum. Den innebar sterkt økte muligheter for USA til å gi Storbritannia materiell støtte i krigen mot Tyskland og Italia.
Sovjetunionen hadde holdt sitt løfte overfor Tyskland, de hadde ikke reagert når Polen ble invadert og det var i alle fall ingenting som tydet på at det ble planlagt et angrep vestover. Likevel ble tyskerne fortalt at et angrep fra Sovjet var forestående, men dette var bare et ledd i en tysk plan om erobring og utnyttelse av Sovjet, som hadde blitt nøye planlagt over lengre tid.. Uten å erklære krig angrep Tyskland Sovjetunionen med støtte fra finske, ungarske, rumenske og kroatiske enheter den 22. Juni 1941. Angrepet hadde kodenavnet ”Operation Barbarosa”. De tyske panserdivisjonene fortok lynraske klipetangsmanøvrer, og omringet og tilintetgjorde store sovjetiske styrker. 3 millioner russere ble tatt til fange i mellom slutten av juni og oktober! Tyskland hadde benyttet overraskelsesmomentet meget godt, men det var ikke den enste forklaringen på Sovjets store tap. Ved a ta de baltiske landene og den østlige delen av Polen hadde Stalin skaffet seg en bred grense som var flyttet betydelig lengre vestover. Langs den gamle grensen var det bygd opp en sterk forsvarlinje, kalt Stalin-linjen, som kunne ha holdt tilbake den tyske hæren hvis den hadde blitt opprettholdt. I stedet for dette hadde store tropper blitt flyttet vestover til den nye grensen, og Stalin-linjen var uten skyts og bemanning, og de 170 divisjonene som stod foran den fikk heller ikke lov til å falle tilbake til linjen, tvert i mot, de fikk beskjed om at et hvert forsøk på tilbaketrekning ville bli regnet som forræderi og at det ville bli straffet med døden. Disse fastlåste styrkene ble lette mål for de tyske panserstyrkenes avskjærings- og omringningstaktikk.
I begynnelsen vant Tyskland så overbevisende seire at selv de mest skeptiske militæranalytikerne måtte innrømme at de hadde undervurdert de tyske styrkenes sjanser. Nok en gang så det ut til at den tyske lynkrigsstrategien skulle lykkes. Men gradvis ble den sovjetiske motstanden styrket. De sovjetiske styrkene forsto etter hvert hvordan de kunne angripe de tyske panserstyrkene fra flankene, og på denne måten skille stridsvognene fra infanteriet, som led av mangel på kjøretøy for transport og derfor ofte ble sakkende akterut under fremrykningene. Å skaffe forsyninger til fronten ble også et problem for tyskerne og tysk jernbanemateriell måte tilpasses for å kunne bruke det russiske jernbanenettet.
Den første store militære hindringen møtte tyskerne da de i slutten av august rykket frem mot Leningrad (nå St. Petersburg). Tyskerne, som rykket inn fra vest, møtte overraskende stor motstand og det ville kreve et konsentrert ”korstog” for å overvinne de sovjetiske styrkene her. Tyskerne valgte heller å beleire byen og trekke bort panservåpenet. I august ble det nødvendig å ta en pause for å kontrollere, smøre og reparere kjøretøyene, spesielt panserstyrkene, som i stor grad var tvunget til å kjøre de store distansene selv, i mangel på blokkvogner for å transportere dem.
Den tyske offensiven fortsatte imidlertid i september med størst konsentrasjon mot sørøst, og Ukraina ble erobret. Det største slaget sto ved Kiev, hvor en stor sovjetisk hær ble omringet og tilintetgjort på en uke, fra 17. til 24. September 1941. Det ble tatt 650 000 sovjetiske krigsfanger, og selv om den lange kampen hadde forsinket fremrykket mot Moskva, hadde det også redusert den sovjetiske troppen, noe som betydde færre tropper å forsvare Moskva med.
Den tyske fremrykkingen mot Moskva startet rundt 1. Oktober 1941 og ble startet innledningsvis med en rekke betydelige småseire. Det var faktisk de som hevdet at den sovjetiske motstanden var knust for godt. Men på vei mot byen Tula, møtte de tyske styrkene for første gang en teknologisk overlegen fiende, den nye russiske stridsvognen T-34. Den var lettere en de tyske tanksene som var bygd på samme prinsippet, noe som gjorde den mer manøvrerbar. I tillegg hadde den større ildkraft enn den tyske motparten. De tyske styrkene var tallmessig overlegne, så den russiske brigaden overlevde ikke. Men den hadde påført tyskerne, med Guderian i spissen, enorme og uventede tap. Forsinkelsen hadde også gitt russerne tid til å organisere et skikkelig forsvar i Tula. Dette gjorde at byen ikke kunne erobres øyeblikkelig, og tyskerne var tvunget til å etterlate en styrke der, noe som svekket dem ytterligere på fremmarsjen mot Moskva.
Noen tyske styrker nådde så nær Moskva at kanonene kunne høres helt inn i byen. Et rykte om at regjeringen i Kreml hadde forlatt Moskva utløste panikk blant befolkningen. Enorme mengder folk gjorde et forsøk på å flykte fra byen, og de østlige utfartsveinen ble totalt blokkert. Men Stalin klarte å snu den negative stemningen og panikktilstandene ved å erklære at han selv skulle bli i Moskva og lede forsvarstyrkene. Stalin hadde mange ganger under krigens begynnende fase blitt kritisert for sin ledelse, men han skjøv bare skylden over på ”udugelige” generaler, som han selv kalte dem. Faktisk hadde Stalin, hvis ikke mine kilder lyver, henrettet flere titalls av sine generaler på det grunnlaget av at de var inkompetente og at de ikke stolte på det kommunistiske systemet. Det førte helt opplagt til at Sovjet fikk mange nye generaler som ikke hadde tilstrekkelig med kunnskaper og erfaring til å drive en ordentlig krig.
Det nordlige tyske angrepet førte inn i skogsområder der stridsvogner fikk det svært vanskelig, både å manøvrere og å kjempe. Grunnen var at man nå hadde kommet inn i oktober, en måned med mye regn som gjorde at skogene ble fylt med store områder med myrer. De fleste kjøretøyene kunne bare glemme å kjøre her og ble tvunget til å bruke de beste og mest opplagte veiene. De få kjøretøyene som faktisk kunne kjøre i det ulendte terrenget, ville ikke oppnå annet med dette enn å bli separert fra resten av hæren. Ved første øyekast kan det sies at tyskerne var heldige med at det ble en tidlig vinter, og allerede midt i november frøs bakken steinhard, og Hitler bestemte seg for å prøve et nytt fremstøt mot Moskva. Offensiven kjørte seg fast etter få dager; det russiske forsvaret hadde blitt for sterkt. Den 1. desember ble stormen mot Moskva endelig avblåst.
Den russiske vinteroffensiven var da satt i gang. Ved sørfronten hadde byen Rostov, som i praksis var byen som styrte veien til Kaukasus, blitt gjenerobret den 21. November, og senere tok de tilbake deler av området rundt Leningrad, noe som førte til at de fikk lettere adgang til den beleirede byen. Den største sovjetiske offensiven startet nord og sør for hovedstaden Moskva, den 3.- 4. desember og den varte fram til mars 1942.
I april 1941 hadde Japan og Sovjet undertegnet en lignende ikke-angrepspakt som den Sovjet og Tyskland hadde hatt. Tyskland hadde presset på for å få Japan til å angripe Sovjet fra øst, helt opplagt for å overskygge sin egen kommende offensiv. Sovjet hadde aldri stolt på det japanske løftet om å ikke angripe, så lenge etter at Tyskland hadde begynt med sin Operasjon Barbarosa, sto det store mengder med sovjetiske elitestyrker i Sibir, i ventet på en japansk invasjon. Det var disse styrkene som hadde kommet vestover og fikk oppdraget med å slå tilbake de tyske troppene ved Moskva. Vinteroffensiven ble bare delvis vellykket, og Sovjet mistet store styrker, men tyskerne led et totalt nederlag, så den var ikke et nederlag. Kulden spilte en viktig faktor i vinterkrigen. De tyske troppene var ikke utstyrt for en vinterkrig i temperaturer ned mot –30 grader, og Hitler nektet dem å trekke seg tilbake til plasser hvor de var mindre direkte utsatt for kulden.
I tillegg til de overfornevnte hendelsene i perioden 1940-41 skjedde bl.a. følgende: Mussolini, Italias leder, invaderte Hellas uten å informere Hitler om dette. Likevel var Hitler nødt til å støtte Italia. På grunn av at Italia dro Hellas inn i krigen, kunne Storbritannia sende tropper til Helles, og på den måten sikre seg verdifulle luftbaser innen rekkeviddet for de uhyre viktige rumenske oljefeltene, som sto for store deler av oljeproduksjonen til Hitlers industri. Dette gjorde at total kontroll over Hellas var nødvendig, og derfor måte tyskerne sende tropper dit.
Den 12. august 1941 inngikk Storbritannia og USA Atlanterhavserklæringen. Der formulerte man prinsipper som dannet grunnlaget for britisk og amerikansk utenrikspolitikk etter krigen.
Ørkenkrigen i Afrika og Stillehavskrigen (med Pearl Harbor) startet i tillegg i denne perioden, men siden hoveddelen av denne krigen skjedde etter 1941, så velger jeg å skrive om den i sin helhet på den neste oppgaven (Oppgave F).
f.
VERDENSKRIGENPEARL HARBOR
Søndag den 7. desember 1941 angrep japanske fly- og flåtestyrker uten forvarsel den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. Store deler av den amerikanske flåten ble ødelagt, men noen av marinens viktigste enheter, hangarskipene, klarte seg. Disse var andre steder på tjeneste, bl.a. i Atlanterhavet. Mer en 3000 amerikanske soldater og 400 sivile mistet livet, mens bare et lite fåtall japanere døde. Angrepet var en strategisk genistrek fra japansk side. Amerikanerne hadde ikke anelse om hva som traff dem før det var for sent! Angrepet skyldes mye at USA hadde stengt av eksporten til Japan på en rekke viktige produkter som følge av Japans medlemskap i Tremaktspakten og ets invasjon av Kina.
Fire dager senere erklærte Tyskland og Italia USA krig i overensstemmelse med Tremaktspakten. Dette førte USA inn i to kriger, i Den Fjerne Østen og i Europa. Angrepet hadde gjort slik at USA ikke hadde noe valg ; de var på vei inn i en ny krig. Den amerikanske opinionens reaksjon på angrepet mot Pearl Harbor ble mildt sagt heftige. De som hadde hevdet at USA måtte holde seg ute av krigen, ble med et meget tause. Vreden vendte seg ikke bare mot japanerne i USA, men også mot de amerikanske myndighetene og lederne. Roosevelt fikk gjennomgå for sin tidligere passivitet, og det var til og med de av hans motstandere som påsto at hans Japan-politikk direkte hadde provosert frem angrepet.
STILLEHAVSKRIGEN
Angrepet på Pearl Harbor ble opptakten til en voldsom japansk offensiv over hele Sørøst-Asia og Ostindia. Allerede dagen etter Pearl Harbor innledet japanerne et angrep mot Hong Kong. Den britiske kolonien var egentlig temmelig betydningsløs rent strategisk, men for både engelskmennene og japanerne lå det stor prestisje i å besitte øya. Neste angrepsmål var Filippinene. Den 10. desember 1941 landsatte japanerne store styrker på nordsiden av Luzon, en av hovedøyene. Deretter rykket de raskt videre sørover og drev de amerikanske forsvarsstyrkene og deres filippinske hjelpetropper foran seg. Hovedstaden Manila ble tatt 2. Januar 1942 etter voldsom bombing og harde kamper. Kampene fortsatte rundt omkring på Filippinene i mange måneder.
I begynnelsen av 1942 skaffet japanerne seg også den viktige Malakka-halvøya (Malaya), samt den britiske flåtebasen ved halvøyas sørspiss, Singapore. Fra stillinger i Thailand hadde japanerne iverksatt angrepet på Malaya samtidig som angrepene på Hong Kong og Pearl Harbor. To divisjoner fra den styrken som hadde erobret Malaya skulle også ta Burma og den viktige havnebyen Rangoon. Kampene i Burma varte helt til i mai 1942, men allerede 8. Mars ble Rangoon tatt.
I mai 1942, mindre en 6 måneder etter Pearl Harbor, hadde Japan okkupert hele Øst-Asia fra Burma i vest til Aleutenes ytterste øyer i nord, Gilbertøyene og Salomonøyene i sørøst, samt hele det Nederlandske India og størstedelen av Ny-Guinea i sør. Militært kunne Japans seire i Øst-Asia måle seg med Tysklands seire i Europa.
De japanske seirene i Ostindia og Sørøst-India hadde ført til at de japanske lederne måtte treffe et valg. Skulle de forsøke å legge under seg India, eller skulle de prøve seg på Australia? Et stort angrep mot India ville medføre at grepet om den ostindiske flanken ville bli svekket. På den andre siden hadde man relativt lite å frykte ved et eventuelt angrep på Australia. Valget ble truffet allerede i januar 1942. De skulle ta Australia, og på den måten frata USA noen veldig viktige posisjoner.
Vendepunktet i Stillehavskrigen kom i begynnelsen av august 1942. Nå begynte amerikanerne å ta initiativet og de innledet en offensiv som på relativt kort tid gjorde Japans strategiske og forsyningsmessig stilling uholdbar.
Etter en rekke kriger i Stillehavet måtte japanerne gi tapt og noen invasjon ble umuliggjort. Dette gjorde at krigen på havet stilnet, mens krigen på øyene og på land ble sentral. I de påfølgende jungelkrigene tok amerikanerne mange viktige japanskokkuperte områder, og USA tok tilbake mye av fotfestet de hadde mistet. Siden forsyningslinjene ble så lange for begge partene ble det tidlig klart at de med herredømme over havet og luften ville være overlegne. Amerikanerne hadde som sagt god kontroll over hav og luftrom, og i tillegg var de teknisk overlegne. Amerikanerne forsto at en taktikk som gikk ut på massiv erobring ikke ville nytte, så de satset heller mer på å avskjære forsyningslinjene til fienden. Dette gjorde at etter hvert som de sloss seg innover, lot de mange japanske befestninger være intakte, de bare kuttet forsyningslinjene slik at disse holdepunktene var tvunget til å forbli passive resten av krigen.
Noen av de mest avgjørende slagene i Stillehavskrigen skjedde i 1944 ved Marianene og Filippinene. Etter to års jungelkrig hadde etter hvert halvert avstanden til det japanske moderlandet for amerikanske styrker, og oppbygningen av en europeisk invasjonshær var nå ferdig slik at det ble mulig å sette inn flere krefter i Stillehavet. Det første hovedmålet for den amerikanske offensiven var øygruppen Marianene. Derfra kunne nye amerikanske bombefly nå viktige japanske øyer. Det var herfra atombombene ble sendt, noe som jeg kommer tilbake til litt senere. Det ble harde slag, som til slutt amerikanerne gikk seirende ut av. Landgangen fant sted i juni 1944, samtidig med landgangen i Normandie, og i september var øyene i amerikanske hender.
Den andre offensiven skjedde mot øya Leyte. Den 20. Oktober ble fire divisjoner landsatt her og de møte ikke særlig motstand. I all hast hadde de japanske styrkene trukket seg tilbake, og de holdt en del av øyen helt til i mai 1945, men siden de japanske styrkene var presset sammen her var veien åpen til Luzon, Filippinenes hovedøy. Den 3. februar 1945 rykket amerikanske styrker inn i hovedstaden Manila.
Hadde japanernes situasjon vært ille før tapet av Filippinene, var den nå totalt håpløs. Kamphandlingene bar dessuten preg av politisk nederlag. Den japanske ledelsen stod nå som en barriere for den fredsslutningen som hele den militære situasjon pekte i mot, uansett vilkår.
SIR WINSTON CHURCHILL (1874-1965)
fulle navn: Winston Leonard Spencer Churchill
Var en sterk person og en flink taler og holdt veldig mange kjente taler.
Var observatør ved en spansk styrke på Cuba 1895 og dro til India i 1896 og deltok i straffeekspedisjonen der i 1897. Kjempet under Kitchener i Sudanekspedisjonen i 1899. Ble tatt til fange av boerne, men flyktet.
Ble i 1900 medlem av Underhuset som konservativ unionist; kritiserte sterkt daværende krigsminister Brodricks hær-reform og Chamberlains tollpolitikk. Ble handelsminister i 1908 og innenriksminister i 1910. Etter Marokko-krisen i 1911 ble han marineminister. Ble i 1915 avløst av Balfour.
Gjorde deretter en tid i Frankrike som offiser, og ble i 1917 minister for ammunisjonsvesenet og i 1918 ble han krigs- og luftfartsminister. Men han måtte gå av i 1922. Sluttet seg til de konservative igjen i 1924 og ble valgt inn i Underhuset samme år. Gikk ut av de konservative igjen i 1929 pga. India-politikken.
Han skrev mye i årene som fulgte. Han forsøkte å vekke sine landsmenn, og advarte dem mot nazistene, og klarere en noen annen engelskmann forutsa han Nazitysklands utvikling.
Det var først ved krigens utbrudd i 1939 at han ble med i regjeringen på nytt, nå også som marineminister. Ble etter de tyske angrepene på Norge og Danmark i april 1940 formann i komiteen for de væpnede styrkene, og den 10. mai samme år etterfulgte han Neville Chamberlain som statsminister. I en tale i Underhuset sa han bl.a. de kjente ordene: ”I have nothing to offer you but blood, toil, tears and sweat”. Det betyr: ” Jeg har ikke annet å tilby dere enn blod,slit, tårer og svette”.
Inngikk et nært samarbeid med SSSR (Sovjetunionen) i 1941. Inngikk også en avtale med USA i løpet av krigen.
Tapte valget i 1945, men ble gjenvalgt i 1951 og satt til 1955. Ble slått til ridder av Hosebåndsordenen i 1953.
TILINTETGJØRELSEN
I krigens sluttfase støtte de allierte troppene på de tyske anleggene som er kjent under fellesbetegnelsen Konsentrasjonsleirer (KZ-lager). I noen av leirene var både vaktmannskapet og fangene forsvunnet, mens i andre var ”virksomheten” i full gang. Mange av fangeleirene, især dødsleirene, var så redselsfulle at det overgikk enhver forstand. Til tross for dokumentariske filmer, fotografier og vitneutsagn var det vanskelig å tro at noe så fryktelig kunne ha skjedd.
Det russere, briter, amerikanere og franskmenn møtte, var levende skjeletter, hauger med lik og store mengder med tøy, sko, riller osv. som hadde tilhørt dem som var skutt eller avlivet med giftgass. Brakkene i leirene hadde ofte rommet fem- seks ganger så mange som de var beregnet for. Sanitære installasjoner fantes som regel ikke. Sykebrakkene var mildt sagt primitive. Torturredskaper, galger, elektriske piggtrådgjerder, eneceller uten lys, henrettelsesbunkere, krematorier og gasskamre vitnet om et nazistisk herrefolk som hadde omsatt sin ideologi i ufattelig grusomme handlinger. Cirka sju millioner mennesker døde i disse konsentrasjonsleirene under krigen, dvs. mer en dobbelt så mange som hele Norges befolkning på samme tidspunkt.
Utryddelse av jøder og andre som ifølge nazismen var mindreverdige, var en av grunnpilarene i den nazistiske ideologi. Mye taler for at Hitler opprinelig hadde tenkt å ”løse” det såkalte jødeproblemet ved å tillate vold mot jødene, og på den måten tvinge jødene ut av Tyskland. Denne politikken opphørte imidlertid ved krigsutbruddet i 1939.
Etter Polens kapitulasjon høsten 1939 ble jødegettoene opprettet. I mange polske byer ble den jødiske befolkningen stuet sammen i spesielle bydeler. Ofte overlot tyskerne ledelsen av gettoene til prominente jøder, men de mistet aldri grepet på den jødiske befolkningen. Til slutten av 1941 forekom det vilkårlige drap på jøder eller sporadiske transporter til arbeidsleirer, noe som i de fleste tilfeller betydde en sikker død.
Før angrepet på Sovjetunionen ble det opprettet fire såkalte ”Einzatsgrupper”. Disse spesialavdelingene bestående av sikkerhetspoliti, SS-folk og i noen grad vanlig ordenspoliti, skulle i de fremrykkende troppenes kjølvann utføre Hitlers ”kommissær-ordre”. Den gikk ut på at alle sovjetiske propagandafunksjonærer og alle ”uforbederlige” kommunistiske elementer som ble tatt til fange, ”straks skulle likvideres”. Einzatsgruppene var også var også ansvarlig for henrettelsene av joder. Til å begynne med foregikk dette med nakkeskudd. Ved ankomst til et område beordret Einsatzkommandoen alle jøder samlet under det påskudd av at de skulle flyttes. Deretter ble de transportert til et nærliggende sted, hvor de ble gitt beskjed om å kle seg naken og legge klærne på bakken. Så ble de stilt opp på geledd langs kanten av en stridsvognsgrav, hvis de ikke ble tvunget til å grave en grav selv, og ble så skutt i nakken. Henrettelsene kunne av og til være omfattende at de varte hele dagen. De ofre som ikke ble drept av det første skuddet, ble avlivet med et pistolskudd. SS-Reichführer Henrich Himmler syntes imidlertid at fremgangsmåten var for tungvint og tidskrevende, dessuten beslagla den for mange mennesker. Det ble derfor innført et nytt system hvor man kunne avlive fangene med gass. Den enkleste måten å gjøre dette på, var å benytte en overdekt lastebil hvor man kunne føre kullos fra eksosrøret gjennom en slange inn i bilen.
Antall ofre, først og fremst i jøder, men også krigsfanger i Øst-Europa og Sovjetunionen, menes i denne perioden å ha vært omkring 800 000 mennesker.
”DIE ENDLÖSUNG”
I slutten av juli 1941 fikk sjefen for den tyske sikkerhetstjenesten, SS-generalen Reinhard Heydrich, i oppdrag av Hermann Göring å utarbeide et forslag til en ”endelig løsning” på jødeproblemet. Hans forslag ble overlevert ved den såkalte Wannsee-konferansen den 20. januar 1942 (Wannsee er en bydel i Berlin). Ved denne konferansen deltok nazistpartiets topper samt berørte deler av SS-ledelsen. Deltakerne traff beslutningen om ”die Endlösung”: tilintetgjørelsen av Europas jøder.
Etter Wannsee-konferansen ble det iverksatt deportasjoner av jøder i hele det tyskbeherskede delen av Europa. Deportasjonene rammet alle jøder, så vel gettobefolkningen som konsentrasjonsleirfangene og dem som inntil da hadde klart å holde seg skjult. Endestasjonen var dødsleirene i Polen: Chelmno, Belžec, Sobibór, Treblinka, Lublin-Majdanek og Auschwitz-Birkenau. Ansvaret for organiseringen av die Endlösung var Adolf Eichmann, sjef for det jødiske kontoret i SS. Delvis på bekostning av den tyske hærens bevegelighet, satte SS-ledelsen i gang en intens godstrafikk med menneskelig last til endestasjonene i Polen.
Ofte ble godstogene pakket så fulle av fanger at atskillige var, som noen vil si det, så heldige at de var døde ved fremkomst. De overlevende ble mottatt av SS-folk som under ledelse av en lege foretok en såkalt ”Selektion”: De arbeidsudyktige ble straks sortert fra for deretter å bli sendt til gasskamrene og døden, mens de arbeidsføre ble internt i leiren. Hensikten var imidlertid ikke at de skulle slippe unna likvidering. De fikk bare en utsettelse så lenge de kunne arbeide. Deretter ble de også henrettet.
På grunn av operasjonens omfang viste det seg snart at avlivning med karbonmonoksid (kullos) var for tidskrevende. Med stolthet fortalte Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss etter krigen at han hadde benyttet mer effektive metoder, nemlig blåsyrekrystaller, Zyklon B, fremstilt av det store, tyske kjemikalfirmaet I.G. Farben. I blant annet Auschwitz-Birkenau hadde man bygd gasskamre som kunne romme flere tusen mennesker. Gjennom en luke i taket kastet man inn Zyklon B-krystallene. De dannet en dødbringende gass, av og til via dusjer som var montert i kamrene.
Gasskamrene ble som regel fylt til bristepunktet med mennesker. Gjennomsnittlig tok det 15 minutter før skrikene ebbet ut og ofrene var døde. Deretter ble de tett tillukkede kamrene åpnet og utluftet. Såkalte Sonderkommandoer, bestående av ennå arbeidsføre jøder, ble sendt inn i kamrene for å utføre sitt uhyggelige arbeid. I dødsangst hadde de døende ofte flettet seg sammen og stod i makabre formasjoner i blod og ekskrementer. Sonderkommandoene samlet sammen ofrenes tøy, sko og briller for å anbringe dem i spesielle depoter. De døde kvinnenes hår ble barbert av og pakket sammen. Tilslutt ble likenes gulltenner og gullplomber trukket ut. De nakne likene ble så transportert til krematoriene, som var ”betjent” av så kalte arbeidsjøder. Alt ble nøye bokført.
Denne fabrikkmessige utryddelseskampanjen tok slutt etter ordre fra SS-sjefen, Henrich Himmler, den 26. november 1944. I krigens siste halvår ble nazistene nemlig nødt til å flytte leirenes fanger og personale til steder som lå lengre inn i Det tredje riket, hovedsakelig på grunn av utviklingen på østfronten. Under inntrykk av allmenn oppløsning av det tyske Europa tvang SS leirfangene ut på lange marsjer, som i realiteten betydde døden for mange av dem. Dertil kom at man nå simpelthen lot atskillige fanger sulte i hjel.
Selv om nazistene utryddelse av nesten alle de europeiske er den mest rystende og sentrale foreteelse i Det tredje rikets, bør det understrekes at tilintetgjørelsespolitikken også rammet andre befolkningskategorier. Det såkalte eutanasiprogrammet tok således sikte på en eliminering av psykisk og fysisk handikappede. Metodene var også her skyting og gassing. Cirka 400 000 sigøynere mistet også livet i nazistenes dødsleire.
Til skildring av det nazistiske leirsystemet hører også de utrolige eksperimentene som blant annet ble utført i de beryktede dødsleirene i øst og som gikk ut over både jøder og andre fanger. De som overlevde eksperimentene ble som regel drept ved en innsprøytning av fenol rett i hjerter.
Det er vanskelig å finne en rasjonell forklaring på utryddelsespolitikken. Den hadde ingen fornuftig strategisk eller taktisk funksjon. Forklaringen må søkes i den nazistiske ideologiens egen uhyggelige og sinnssyke logikk…
Det ble til sammen drept systematisk 6 millioner jøder fra 1933 til 1945.
AFRIKA
Nord-Afrika hadde allerede tidlig i krigen vært tiltenkt en viktig strategisk rolle fra begge sider. Nord-Afrika var nøkkelen til kontroll over Middelhavet. Dessuten kunne de italienske øyene lett besettes herfra.
I september 1940 hadde italienerne under General Rodolfo Graziani innledet et overfall mot de britiske stillingene i Egypt. Britene svarte med en motoffensiv som drev italienerne tilbake gjennom Cyrenaika nesten helt til Tripoli. Den britiske åttende armé kunne for så vidt ha fortsatt offensiven, men Churchill ga ordre om holdt. Den åttende armé trengtes en annen plass.
Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel ble satt inn fra tyskernes side for å hjelpe sine italienske allierte. Rommels offensiv varte i mindre enn en måned, til i midten av april 1941, men på den korte tiden hadde han stor suksess. Tobruk, en strategisk viktig plass, ble imidlertid ennå holdt av britene. Frem til november 1941 var det relativt stille på Afrika-fronten. Men mot slutten av året innledet begge parter en hektisk opprustning til kommende offensiver. At britene holdt Tobruk var dem en stor fordel. Dette viste Rommel, og han planla en offensiv mot byen. Imidlertid innledet britene en storoffensiv mot tyskerne. Ved første øyekast så det ut til at de tyske troppene skulle slå tilbake offensiven, men britene slo seg igjennom. Etter hvert nådde offensiven sluttmålet for den forrige offensiven, El Agheila. Her møtte de britiske styrkene hard motstand, og de klarte ikke å slå de tysk-italienske troppene helt ut, ”Ørkenreven” Rommel trakk sine styrker ut av den britiske knipetangen akkurat i tide.
Etter dette tok begge sidene en slags pause for å gjenoppbygge styrkene, og først i januar 1942 tok Rommel initiativet igjen. Britene ble tvunget tilbake til Tobruk nok en gang, men denne gangen lyktes det de tyske styrkene å legge kampene til et område sør for byen. I et totalødeleggende panserangrep slo tyskerne praktisk talt ut hele det britiske panservåpnet. Mer enn 30 000 briter ble tatt til fange og Tobruk gikk tapt. De slagne britiske styrkene trakk seg tilbake til El Alamein i Egypt, et område som var tilsynelatende lett å forsvare. Den ene flanke bestod av havet, den andre av den ugjennomtrengelige Quattara-senkningen i sør.
Den britiske åttende armé trengte nå å slikke sine sår. Den da relativt ukjente Bernard L. Montgomery ble sjef for den ”nye” åttende armé. Britiske styrker fra Midt-Østen skulle fylle hullene i den åttende armé. Når alt organisasjons- og forsyningsarbeidet var avsluttet høsten 1942, hadde den åttende arm en styrke som aldri før.
Den 23. oktober satte britene et angrep i gang. Mellom den 2. og den 5. november 1942 avgjorde britene i to omganger slaget ved El Alamein. Med sterk støtte fra RAF slo Montgomery`s styrker aksestyrkene ut av deres forskansninger og drev dem foran seg langs hele den etter hvert så kjente Nord-Afrikakysten. Store italienske styrker ble tatt til fange, men selve Afrikakorpset slapp ut av det britiske grepet. Men den åttende armé hadde løst sin oppgave: å slå ut de tysk-italienske styrkene før neste hammerslag vestfra, operasjon ”Torch”.
Lenge hadde Stalin krevd at vestmaktene måtte opprette en nye front slik at Sovjet ble avlastet for de tyske troppene. Uansett hvordan man snudde og vendte på det, så måtte en alliert invasjon mot Europa komme fra havet, noe som stile enorme krav til transport og frakt. Tyskernes ubåt-offensiv i Atlanterhavet umuliggjorde enhver større operasjon av denne art i det meste av 1942. I stedet ble de alliertes øyne rettet mot en eventuell invasjon av nordvest-Afrika. Dette ville oppnå to ting: Delvis ville Middelhavet renses for tyske styrker, og det ville skape grunnlag for en alliert invasjon av Sicilia, som tilhørte Italia, det svakeste ledet i aksemakten. Etter store forberedelser ble operasjon ”Torch” satt i gang.
”Torch” lyktes over alle forventninger. Den 8. november gikk amerikanerne i land i Fransk Marokko og i Oran, mens britene invaderte Alger. Selv om invasjonen av Nord-Afrika gikk som planlagt, stod det ennå igjen å slå aksemaktenes styrker, som hadde besatt seg i Tunis og Bizerte.
Mot slutten av mars 1943 foretok Montgomery et angrep som ikke riktig helt lyktes. Et mer samlet angrep gav imidlertid resultater. De allierte brøt igjennom ved El hamma, og samtidig begynte den allierte blokaden av Tunisia å virke. De tyske stillingene ble savkere og svakere, og i mai begynte sluttkampene. Den 7. Mai falt Tunis og Bizerte, som hadde vært helt avskåret en god stund. Over 250 000 soldater ble tatt til fange av de allierte. Rommel ble etter hvert kalt tilbake til Tyskland for å lede forsvaret av landet.
FORBEREDELSENE
Da den allierte ledelsen hadde funnet ut at de måtte gjøre invasjon langs den franske kysten for å vinne krigen, begynte de å planlegge invasjonen. Det var utrolig mye som måtte gjøres i stand og forberedes. Før de kunne invadere den franske kysten måtte de få meteorologer til å forutsi været innenfor den bestemte tidsperioden, som var mellom mai og juli, for deretter å finne flere datoer for invasjonen. Flo og fjære måtte det også tas hensyn til. Terrenget innover kysten måtte være såpass fremkommelig at de allierte styrkene kunne gruppere seg, for så å rykke lenger innover i landet. Det måtte også være tyske havner og flyplasser i nærheten som kunne okkuperes og tas i bruk. Det ble nesten et slags puslespill for de allierte å finne en kyststrekning som passet best for invasjonen.
Etter mye fram og tilbake stod de tilbake med to aktuelle kyststrekninger. Det var Calais-området og Normandie-kysten, mellom Cherbourg og Le Havre. Det var vanskelig for de allierte å velge én av de to utvalgte stedene. Calais-området, som USA ville ha, lå nærmere England enn Normandie. Calais-området var sterkere befestet med tyske forsvarsstillinger. Britene gikk for Normandie fordi der var det svakere forsvar og fordi hvis man bombet broene i Loire og Seinen, ville dette området bli avskjæret fra resten av Europa. Det endte med at stabssjefen hos den allierte øverstkommanderende (COSSAC) anbefalte Normandie som invasjonsområde.
På en konferanse i Quebec august 1943 ble invasjonsplanen godkjent av Churchill, president Roosevelt og Den felles stabssjef-komitè. På den samme konferansen ble det bestemt at den allierte øverstkommanderende skulle være en amerikaner, mens hans nestkommanderende skulle være britisk. Britisk skulle også sjefene for luftvåpenet, flåten og infanteriet være.
Invasjonen skulle foregå i mai, det hadde Churchill lovt Stalin slik at de allierte også skulle få sin del av krigens byrder. Tidspunktet for invasjonen ble riktignok forandret. Det ble den fordi general Eisenhower mente at det ble disponert for små styrker i den første angrepbølgen. Dermed måtte de ta inn landingsfartøyer fra alle verdens kanter og det ble bygd nye landingsbåter hele tiden. Da det fremdeles ikke ble nok landingsfartøyer, ble invasjonen utsatt til begynnelsen av juni.
Den franske kysten fikk hele tiden besøk av allierte rekognoseringsfly som tok bilder. Disse bildene viste at nye kanonstillinger, tankhindre og festningsverk, ble bygd hele tiden. Nye minefelt ble også lagt ut. Etter hvert som de så disse bildene ble de allierte stilt overfor et valg. Enten måtte de landsette sine tropper mens det var flo sjø, da ville forsvarshindrene imidlertid være usynlige slik at mange landingsfartøyer ville bli ødelagt. Det Eisenhower og Montgomery til slutt valgte, var at landsettingen måtte foregå mens det var fjære. For å minske risikoen når soldatene måtte løpe over en 3-400 meter lang strand, bestemte de seg for å sende i land tankavdelinger først. Tankavdelingene skulle da bombardere forsvaret skikkelig før infanteriet gikk i land.
Både flyvåpenet og marinen trengte en times dagslys for å bombardere de tyske stillingene, men marinen ville også nærme seg kysten mens det var mørkt. Flyvåpenet måtte ha måneskinn for å slippe fallskjermtroppene sine.
Etter å ha satt sammen alle disse faktorene ble invasjonsdato og -tidspunkt bestemt. 5. juni ble D-dagen. 6. og 7. juni var reserve-D-dager hvis noe skulle gå galt. Klokka 6.30 og 7.30. ville de allierte styrkene gå i land.
Flåten hadde allerede dratt da Eisenhower og hans menn bestemte at D-dagen måtte utsettes til 6. Juni.
TYSKERENES FORBEREDELSE TIL INVASJONEN
Tyskerne visste i 1944 at en invasjon måtte komme i Normandie. Nå ble de presset overalt. Italia var tapt, Afrika var tapt, og de kjempet forgjeves i øst, mot Russland. Når en invasjon ville komme, kunne de aldri vite, men tyske avlyttingsstasjoner jobbet på spreng døgnet rundt. Tyskerne visste nemlig at de allierte ville sende ut en todelt melding på radioen 48 timer før invasjonen. Denne radiomeldingen ville varsle den franske undergrunnsbevegelsen om invasjonen. De allierte sendte også ut en mengde falske meldinger for å forvirre tyskerne.
Det var under et møte med Hitler i Tyskland, 1942, at det ble bestemt at atlanterhavsvollen måtte gjøres ferdig fort. Da ble tusenvis av tvangsarbeidere satt til å arbeide med atlanterhavsvollen. Arbeidet gikk tregt, tvangsarbeiderne jobbet ikke mer enn de absolutt måtte. Arbeidet krevde utrolige mengder av stål og betong. All betong som fantes ble brukt til atlanterhavsvollen. Selv om det i 1943 arbeidet en halv million mann på den, var den langt fra ferdig.
Armègruppe B`s øverstkommanderende ved kysten var generalfeltmarsjal Erwin Rommel. Han var av den oppfatning at invasjonen måtte slås ned med en gang. Øverstkommanderende i vest, von Rundtstedt mente at de måtte la de allierte komme i land og angripe etterpå. Den eneste som tenkte riktig av de to var Rommel. Hvis de skulle angripe etter at de allierte hadde kommet i land, så ville det kanskje bli nødvendig å hente reserver. For det første så ville det nok ikke ha blitt tid til det, og for det andre så ville antakeligvis reservene blitt satt ut av spill av allierte bombefly.
Da Rommel inspiserte atlanterhavsvollen i 1943, var det bare noen få steder den var ferdig. Det var da han skjønte at den store, kraftige, ugjennomtrengelige atlanterhavsvollen til Hitler ikke var noe annet enn tomt propagandasnakk. Der hvor vollen var ferdig, var det mengder av kanoner, maskingevær og bombekastere.
Rommel skjønte etter hvert at han måtte gjøre noe selv for å hindre de allierte i å invadere Tyskland. På et par måneder fikk han lagt ut en halv million primitive invasjonshindre langs kysten. Overalt hvor det var mulig å bevege seg opp fra stranden hadde Rommel lagt ut alle mulige slags landminer. Bak invasjonshindrene lå de tyske troppene og ventet i bunkere , skyttergraver og mitraljøsereder på de allierte. De store reservestyrkene ville Rommel gjerne ha ute ved kysten, men Hitler insisterte på at de skulle stå under hans personlige kommando. For å få det helt fullkomment tok Rommel sikte på å legge ut 50 millioner miner til sammen.
FALLSKJERMSOLDATENES ANGREP
De som var med i det aller første angrepet på Frankrike var fallskjermtroppene og de luftbårne troppene. De allierte fallskjermsoldatene hadde egentlig de vanskeligste oppgavene. De skulle hoppe ut av flyene sine, møtes etter landing på et bestemt møtested og utføre oppgavene sine. Aller først landet stifinnerne. De skulle markere slippsoner for fallskjermsoldatene med lys, og de skulle sette opp radiotårn. Så landet fallskjermsoldatene. De skulle sørge for at landingsplassene til glideflyene var ryddet. Glideflyene fraktet med seg tungt utstyr som biler og panservernutstyr. Dette utstyret var helt nødvendig for fallskjermsoldatene fordi de måtte erobre et område på nesten 50 kvadratkilometer og ødelegge forsvarspostene der. Panservernutstyret måtte de ha fordi det var store muligheter for å støte på tyske tanks.
De flybårne troppene som landet i glidefly skulle ta over to broer. Den ene lå over elven Orne, og den andre lå over Caen-kanalen. Disse to broene var strategisk viktige for de allierte og det var derfor nødvendig å erobre disse to broene intakt. Derimot måtte de fem broene over elven Dives ødelegges. Tyskerne hadde oversvømt dalen som Dives lagde i håp om at de ville ha kontrollen over de fem broene over elven. Hvis de flybårne troppene angrep og ødela alle de fem broene ville det være umulig for tyskerne å sette i gang et motangrep fra øst. Dermed kunne de fokusere på sitt forsvar i sør.
Andre steder landet soldatene i små landsbyer hvor det krydde av tyske vakter. Disse uheldige fallskjermsoldatene ble regelrett meiet ned. Noen var imidlertid heldige og ble tatt til fange. Det ble store forvirringer da hovedstyrken av fallskjermsoldatene ankom landingsstedet. Noen av dem hoppet ut for tidlig og landet i sumper og områder med bare gjørme. Da hadde de ikke noen sjanse med 30 kilo utstyr på ryggen. Noen andre hoppet for sent og landet i Den engelske kanal. Hundrevis av soldater druknet bare noen meter fra land.
Fallskjermsoldatene greide oppgavene sine bra til tross for de store tapene. De nesten 18.000 britiske, amerikanske og kanadiske luftbårne troppene hadde før landsettingen begynte, sikret et brohode inne i landet og omringet tyskerne med strendene for landsettingen mellom seg.
LANDSETTINGEN
Kysten langs Normandie var delt opp i fem forskjellige landingssoner. Amerikanerne hadde Utah og Ohama, mens kanadierne og engelskmennene hadde Gold, Juno og Sword. De forskjellige sonene var igjen delt opp i mange sektorer som D-grønn, E-rød, D-hvit, F-grønn osv. Den enorme flåten som angrep Normandie-kysten var på bortimot 2700 skip. Skipene var fordelt på flere konvoier slik at ikke alle skipene skulle seile samtidig. Det var i alt 21 konvoier. Alle slags skip ble tatt i bruk under D-dagen. Det var lasarettskip, transportskip, lastebåter, kanaldampere, tankbåter, og uendelig mange landgangsfartøyer med i de milelange konvoiene. Disse skipene var bare frakteskip som fraktet infanteri, tanks, forsyninger, biler, og annet utstyr. I tillegg til transportskipene var det utrolig mange krigsskip, både kryssere, minesveipere, store slagskip og torpedojagere. I midten av den enorme haugen av skip, lå det flere store kommandoskip. Disse skipene skulle fungere som en slags base for radiomeldinger helt til det ble opprettet en slik base på land.
Alt tyskerne hadde å sende ut av krigsskip var fire torpedobåter. Disse båtene kom fra en tysk havn ett eller annet sted langs invasjonskysten. Ingen vet hvorfor tyskerne bare sendte ut fire av de åtte torpedobåtene som lå i havn der. De tyske torpedobåtene var utstyrt med åtte torpedoer hver. De sendte ut alle torpedoene sine rett ut i den enorme armadaen av allierte skip, før de forsvant tilbake. Nesten alle torpedoene gikk forbi, men flere traff sine mål. Den norske jageren "Svenner" var et av de få skipene som ble senket av de tyske torpedobåtene. 32 nordmenn og 2 briter ble drept under senkingen.
Klokken var nesten 5.30 da den første invasjonsbølgen seilte innover stranden. Planen var at amfibietanks skulle svømme inn til vannkanten og bli stående der for å dekke den første angrepsbølgen som etter planen skulle komme ti minutter senere. Etter at amfibietanksene hadde gått i stilling skulle landgangsbåter landsette tanks som hadde som oppgave å myke opp det tyske forsvaret før infanteriet kom. Myke opp det tyske forsvaret skulle også krigsskipene og flyvåpenet gjøre. Deres bombardement begynte ca. kl. 5.35. Av frykt for å treffe sine egne, slapp bombeflyene sine bomber langt bak tyskerne som lå langs stranden. Mange av granatene til krigsskipene gikk enten for langt eller for kort. Selv om de fleste granatene til krigsskipene traff, så gjorde ikke det noen skade på forsvarerne.
Mens soldatene var i landgangsbåtene var deres verste fiende havet. De aller fleste ble sjøsyke i de store bølgene. Også det å sette landgangsbåter på havet var en vanskelig operasjon siden det blåste slik som det gjorde. På vei inn mot stranden sank flere landgangsbåter fordi de tok inn for mye vann. Soldatene hadde blitt forsikret om at båtene deres ikke kunne synke, men for mange så viste det seg at det ikke var sant. Soldatene som befant seg i båter som sank hadde ikke en sjanse. Med det nesten hundre kilo tunge utstyret deres, sank de fleste til bunns med en gang. De som klarte å holde seg flytende måtte vente lenge før de ble plukket opp av spesielle redningsbåter.
Da landgangsbåtene var bare noen hundre meter fra strendene, begynte tyskerne å skyte. Mange av båtene som fraktet soldater og annet utstyr ble sprengt i filler før de nådde stranden. Andre båter som nådde strendene ble sprengt av minene som var festet til undervannshindrene.
Da rampen gikk ned var det ingen annen ting å gjøre enn å løpe i dekning. I landgangsbåten til commandosoldatene ble nesten alle drept da rampen ble senket. Tyske maskingevær fyrte løs på båten så ingen kom unna. Ingeniørtroppene som skulle rydde seksten stier fra vannkanten og innover i landet fikk ikke gjort jobben sin fordi soldatene brukte hindrene som måtte fjernes, til skjulesteder. Det gjorde at de neste angrepsbølgene måtte kjempe seg fram meter for meter, noe de ikke var trent opp til.
HVORFOR MÅTTE SÅ MANGE MENN SENDES RETT I DØDEN ?
Den allierte ledelsen visste at de måtte gjøre invasjon i tyskokkupert område for å vinne krigen. De visste at det ikke nyttet å vinne krigen med bare små seire. Det kan ikke ha vært lett for Eisenhower å ta avgjørelsen om invasjonen. Han visste veldig godt at flere tusen menn aldri ville komme hjem igjen. Han kunne heller ikke risikere at Tyskland ville vinne krigen, så derfor ble avgjørelsen tatt.
Sanitetssoldatene hadde en utrolig vanskelig jobb. Overalt lå det sårede og drepte. Det som gjorde jobben deres vanskelig var at de var under konstant ild fra de tyske stillingene. Dessuten var det så mange sårede at sanitetssoldatene kunne ikke vite hvem de skulle hjelpe først.
Mot slutten av D-dagen hadde de allierte sikret brohoder og trengt flere kilometer inn i Frankrike, noe som gjorde at D-Dagen måtte regnes som en suksess, på tross av de store tapene.
Andre viktige begivenheter som er verdt å nevne er for eksempel avslutningen på krigen i Sovjet, frigjøringen av Frankrike etter D-Dagen, invasjonen av Berlin med den påfølgende delingen, operasjon Wolfpack (tyske ubåtene som hindret alliert forsyning fra USA) og mange flere. Disse kunne fylt mange sider til, men på grunn av tidspress velger jeg å utelate dem nå.
g.
INVASJONEN
Tyskland hadde i begynnelsen av krigen store deler av marinestyrkene innesperret i Østersjøen. Derfor ville Tyskerne ha flere baser i tilknytting til Atlanterhavet. Fra Norge kunne Tyskerne angripe Storbritannia med bl.a. fly og ubåter. Tyskerne var også interessert i jernmalm som ble utvunnet i Sverige, men fraktet fra Narvik. Tyskland hadde vunnet krigen i Polen og de tyske soldatene hadde ingenting å gjøre. Dette var enda en grunn for å angripe Norge. Det var ikke bare nazistene som var interessert i å okkupere Norge. De allierte var interessert i å angripe Norge for å hjelpe finnene samtidig som de også kunne tenke seg jernmalmen. Men Norge nektet og truet med å slå igjen med alle midler. Derfor ble det Tyskland som skulle komme til å okkupere Norge.
Ved midnatt ble det kjent i Oslo at fremmede krigsskip var på vei inn fjorden. Statsministeren på denne tiden som var Nygaardsvold, reagerte på dette ved å kalle inn til regjeringsmøte i UD klokken halv to. I løpet av dette møtet kom det inn den ene dårlige meldingen etter den andre, og situasjonen så veldig svart ut. Regjeringsmedlemmene var enige i at det skulle mobiliseres, og ordren ble gitt til Forsvarsdepartementet.
Det tyske angrepet var planlagt å bli startet klokken 04.15. Ved det samme tidspunkt ringte den tyske sendemannen Bräuer for å be om et møte med utenriksministeren.
Kl. 11.15 dagen før invasjonen av Norge ble det første tyske skipet senket av en polsk ubåt. De overlevende fortalte at de var på vei til Norge. Stortinget fikk en haug av advarsler og rapporter om at tyskerne kom, men reagerte ikke. Det Norske forsvaret var gammelt og mye dårligere enn andre lands. forsvar i Europa.
De første skuddene ble avløst av det tyske skipet Albatross kl. 11 om kvelden den 8.april, da det norske kystvaktskipet Pol 3 oppdaget et par skip med slukket lanterne på vei inn Oslofjorden. Etter forhandlinger mellom skipene avfyrte Albatross ett par skudd og senket Pol 3. Kapteinen omkom og ble den første nordmann som omkom i krigen. Resten av mannskapet ble reddet.
Oscarborgs festning fikk høre hva som var skjedd med Pol 3 og forberedte seg i all hast til å sloss. Oscarborgs festning ligger i Drøbaksundet, altså i det smaleste sundet man må gjennom for å komme til Oslo med båt. Oscarborgs festning hadde tre kanoner, men bare nok folk til å bruke to. Kanonene var 55 år gamle og torpedoene var avfyrt opptil 200 ganger( uten ladning) i forbindelse med øvelse. Altså var Oscarborgs festning veldig dårlig utrustet til kamp.
9.april kl.04.00 kom det første skipet i kolonnen til syne: Blücher. Kl.04.21 ble det første skuddet avfyrt fra Oscarborgs festning og traff Blücher i kommandotårnet/broen med en avstand på 1400 til 1800 m. Skuddene fra Oscarborg traff flere ganger og det brøt ut brann i ett flybensinlager og ammunisjon begynte å eksplodere. Blücher besvarte ilden med 20 kanoner, men traff ikke. Kl.06.22 9.april 1940 la Blücher seg på siden og sank i Drøbaksundet. Ca. 1000 tyske soldater gikk ned med Blücher.
Stortingspresident C. J. Hambro fikk med seg Stortinget, Regjeringen og Kongefamilien til Hamar med ekstratog om morgenen 9. april. Det var veldig viktig at landets øverste myndigheter ikke kom i hendene på tyskerne. Det var senkingen av Blücher som hadde gjort dette mulig. Hvis Blücher ikke hadde blitt senket, så ville antagelig landets styre bli tatt til fange av tyskerne, og da ville de ikke kunne gjort noe som helst. Hvis vi hadde kommet i en slik situasjon ville vi vært ute av stand til å slåss.
Tyskerne visste hele tiden hvor Regjeringen og kongefamilien var, fordi det stod omtalt i landets aviser hvor de hadde flyktet. For å få vite hvor Regjeringen og kongefamilien befant seg, så kunne tyskerne bare lese avisene. Det var tydeligvis ingen som tenkte på at tyskerne også kunne lese avisene. Man startet et stortingsmøte i Hamar, men måtte avbryte dette, da tyske tropper kom for nære byen. Turen gikk videre nordover til Elverum. Her fortsatte man Stortingsmøtet man hadde begynt på. Bräuer forsøkte igjen å få kontakt med Regjeringen for å forhandle frem en fredelig løsning. Han mente at nå måtte landets styre kunne se at landet ikke var i stand til å forsvare seg selv. Regjeringen ba Stortinget ta stilling til om man skulle forhandle med angriperne. Stortinget mente at man i det minste burde høre hva tyskernes krav gikk ut på, og opprettet en forhandlingsdelegasjon. Man ble også enige om det som i ettertiden er blitt kalt Elverumsfullmakten.
Kvelden 8. april visste Vidkun Quisling at invasjonen ville komme meget snart. Han forlot da hjemmet sitt, og tok inn på hotell Continental. Quisling trodde fremdeles at han var med i de tyske planene, og at han skulle foreta et statskupp. Derfor begynte han om morgenen 9. april å utarbeide en regjeringsliste. Det Quisling ikke visste var at de planene han hadde om en tilnærmet lovlig maktovertakelse var blitt forkastet av tyskerne. Listen over regjeringsmedlemmer satte han sammen uten å spørre de gjeldende personene. Noen av de han satte opp var til og med uttalte motstandere av Quisling og hans sak.
Kvelden 9. april, klokken 19.32 holdt Quisling Norges mest berømte radiotale. Han fortalte at den gamle regjeringen var trått tilbake, og at en ny regjering var trått inn. Ettersom de allierte hadde begått fiendtlige handlinger, med å minelegge deler av norskekysten, kom tyskerne nå som en hjelp for oss nordmenn. All motstand måtte opphøre umiddelbart, og enhver som ikke gjorde det var å betrakte som en kriminell. Det var allerede forvirring rundt mobiliseringen av de norske styrkene. Denne talen bedret ikke akkurat på dette.
Britene tar initiativet til at norske sivile skal drive med sabotasje mot okkupasjonsmakten, og i April 1940 ble det i England opprettet en organisasjon som skulle styre alle sabotasjer og andre operasjoner mot fienden, dette ble kalt «Inter Service Project Board» (ISPB). For Norge gjaldt det å passe på at tyskerne ikke fikk noe økonomiske fordeler under krigen i Norge. Det var jern - legeringer og andre metallprodukter som var interessant. Fabrikker på Knaben , Evje, Bjølvefossen og Murvik var noen sabotasjemål. Den 17. juni ved kraftstasjonen til Bjølvefossen i Ålvik smalt det to ganger, dette fikk stoppet produksjonen helt frem til den 7. oktober.
Situasjonen var svært vanskelig for de som ledet motstanden i Norge. Det var dødsstraff for bistand til fienden, sabotasje og våpenbesittelse , og truslene gjorde sin virkning. Hjemmeledelsen mente Norge ikke var klar for aktiv motstand. De mente at så viktige spørsmål måtte drøftes omhyggelig. I en rapport til Kong Håkon skrives det blant annet at «våpen ønskes ikke på det nåværende tidspunkt», og at «sabotasjehandlinger på det nåværende tidspunkt (må) motarbeides på det kraftigste. Det vil bare skjerpe fiendens oppmerksomhet og hemme vårt opperasjonsarbeid.
En av de forskjellige måtene å sabotere skip på var for eksempel å bruke klisterminer (Limpets). Disse ble brukt for eksempel den 27. April da skipene «Ortelsburg» på 3800 tonn ble senket og «Tugela» på 5600 tonn fikk kraftig slagside. I tillegg til dette sprengte de en oljelekter og en fyrlykt på samme måte. En annen måte var å sende ubåter fullastet med eksplosiver i tuppen til å kjøre inn i båtene. Disse var sjeldent effektive.
Gruver hadde vært viktige angrepsmål og ble det også utover 1943. Sulitjelma og Orkla var de første angrepsmålene. Den 5. Februar 1943 dro 6 menn ut fra Skottland på et oppdrag kalt «seagull 2» i ubåten «Uredd» for å angripe gruva i Sulitjelma, men operasjon «seagull 2» nådde aldri målet. 26. Februar ble «Uredd» meldt savnet, og ingen vet hva som skjedde med den.
Planer om å sabotere jernbanen hadde oppstått tidlig, og et par operasjoner var allerede sendt inn i Nordland i 1941 og 1942 med jernbanen fra Grong til Mo i Rana som hovedmål. Britenes tankegang var at Norge måtte holde på tyskerne når de allierte angrep kontinentet. Derfor måtte nordmenn ligge klare til å sprenge jernbanen når den tida kom. Vanskelighetene disse operasjonene møtte var store på grunn av de spesielle geografiske og klimatiske forholdene i Norge, større enn det de som styrte de allierte var klare over. Ingen fikk noen ordre om angrep før første halvår av 1944.
JØDENE
I Norge var jødene ikke isolert fra den øvrige befolkningen som i en rekke andre tyskokkuperte land. Det var vanskelig å finne noe påskudd for klappjakten på dem her, fordi det ikke hadde eksistert noe «jødeproblem». De fåtallige jødene hadde aldri påkalt offentlighetens interesse som en egen gruppe. Som lovlydige borgere hadde de oppfylt sine samfunnsplikter, og var således anerkjent på like fot med andre. Men uten vold og terror kunne ikke nazistene holde sine tropper samlet. For å få oppmerksomheten bort fra indre uro og splid innen NS, gikk Quisling i samarbeid med tyskerne til de mest forbryterske angrep overfor jødene også i Norge.
Bestemmelser om jødeghettoer ble ikke forsøkt gjennomført her, fordi det var så få jøder. Etter hvert som forholdene ble vanskeligere, forsøkte noen å flykte fra landet, men det var likevel ikke tale om masseflukt. At flere ikke flyktet på et tidlig tidspunkt berodde på en optimistisk tro på at det snarlig ville skje noe avgjørende som ville lede til landets frigjøring. Mange ble berøvet muligheten for flukt den dagen tyskerne slo til for fullt. Det fant sted sjikane, arrestasjoner helt ned til 15-årsalder som følge av angiveri, mishandling i norske fangeleirer og deportasjon. Mange ble kastet ut av sine leiligheter, eiendommer og jødiske firmaer ble beslaglagt, og økonomiske inngrep ble foretatt både overfor enkeltpersoner og menigheter. For å bortforklare det som skjedde, ble det iverksatt propaganda som unnskyldte overgrepene. Etter hvert som tyskerne kontrollerte det norske samfunn, ble pressen mer og mer ensrettet. Antisemittiske artikler økte i antall og intensitet, og det gjaldt å håne og skjelle ut jødene. De fikk skylden for krigen, som ble karakterisert som jødenes krig for verdensherredømmet. Bøker av jødiske forfattere eller jødiske emner ble forbudt, og kristendommen ble angrepet fordi den var «jødedom». Bibelen var et «jødisk blendverk», og måtte forkastes på grunn av sin sammenheng med jødedom.
Israelsmisjonen var en kristen organisasjon som flere ganger ble truet med oppløsning. For å forsvare seg ble det skrevet et brev til Kirkedepartementet der de fremholdt at de drev upolitisk evangeliseringsarbeid. I dette skrivet finnes følgende uttalelse: «Jødemisjon har vært drevet og drives ut fra meget forskjellig syn på jødepolitikk. Det kan vel meget vel tenkes, at visse restriksjoner e.l. overfor dette folket på grunn av deres egenartede stilling mellom folkene kan være berettiget, når de gjennomføres med forståelse uten anvendelse av vold eller personlig forulempelse». (Mendelsohn, 1. bind s.65)
Det kom bare en offentlig protest mot arrestasjoner og konfiskering av jødisk eiendom under krigen. Den midlertidige Kirkeledelse som var opprettet i 1942, prøvde å hindre særbehandling av jødene ved å sende et skriv til Quisling. Dette protestskrivet ble på folkemunne kalt «Hebreerbrevet» og var undertegnet av flere biskoper, prester, frie kirkesamfunn og organisasjoner, deriblant Israelsmisjonen. Kirkedepartementet tok liten notis av henvendelsen. Tidligere formann av Stavanger krets av Den norske Israelsmisjon var da ansatt som ekspedisjonssjef i Quislingstyret, og han uttalte om deportasjon av jøder: «Det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på et sted som de så lenge har ønsket. Det kan kanskje i øyeblikket synes å være et grusomt skritt, men en dag vil jødene takke oss. I slike ting gjelder det å handle med kald hjerne og varmt hjerte». (Mendelsohn, 1. bind s.104)
Visse særtrekk kjennetegnet gjennomføringen av deportasjonene fra Norge. Det var få lover og forordninger som var utstedt før massearrestasjonene av jødene satte inn. I andre tyskokkuperte land ble denne oppgaven gjennomført av tyskerne selv. Her ble de gjennomført av det norske politi selv om initiativet opprinnelig ble tatt av tyskerne. Det norske politiet bærer derfor en stor del av ansvaret for måten de forskjellige tiltak mot jødene ble iverksatt på, og for omfanget av jakten på ofrene. Det virker ikke som om de har hatt mange betenkeligheter med å følge påbud fra tysk hold, og gjennomføre dem med stor iver.
I tiden med massearrestasjoner og deportasjoner kom det nokså likelydende sitater i avisene av Luther med voldsom fordømmelse av jødene. En avis gjenga blant annet Luthers råd angående jødene, sammentrengt utformet slik at uttalelsene ble sterkere poengtert: «Brenn ned deres synagoger og skoler, bryt ned deres hus, forby deres rabbinere hvis de vil beholde liv og lemmer å være lærere, forby jøder å bruke våre gater, forby deres åker, ta fra dem alt gull og gods. Guds vrede er så stor over dem at de ved human behandling blir verre, men med skarphet litt bedre. Derfor ut med dem for evig og alltid». I Quislings minnetale over Hitler uttalte han at Hitler hadde sett på seg selv som en ny Luther.
Fra enkelte hold er det senere blitt rettet kritikk for holdningen til jødene og innsatsen for å hjelpe dem. Enkelte har hevdet at det ikke ble gjort nok, og at flere var lunkne når de ble bedt om å hjelpe jøder i den farefulle situasjonen de befant seg. Man kan saktens spekulere på hvorfor halvparten av Norges jøder ble ført til utryddelsesleirene, når Danmark til sammenligning reddet nesten samtlige av sine jøder i sikkerhet. Men til tross for dette er det en uomtvistelig kjensgjerning at det ble ytet hjelp fra mange hold, ofte under stor personlig risiko.
HVERDAGSLIVET UNDER OKKUPASJONEN
Oppfinnsomhet og nøysomhet var oppskriften for å klare seg under den tyske okkupasjonen. Utfordringene gjaldt mat, klær og helse og velferd. Det var kvinnene som var heltene i denne kampen. Det var de som stod i kø på timevis for å handle mat, de konserverte og tilberedte mat og stelte og lappet tøy. Kvinnene deltok også i heimefronten. De holdt flyktninger i skjul, formidlet beskjeder, distribuerte illegale aviser og leverte mat og klær til de som trengte det.
Matvarer ble rasjonert gradvis under okkupasjonen. Først ble kaffe, sukker og mel rasjonert. I 1941 ble kjøtt, flesk, egg, melk og melkeprodukter rasjonert. Året etter ble poteter og grønnsaker rasjonert og i 1943 ble fisk rasjonert. For å sikre det norske kostholdet så ble det innført rasjonering og det ble innført store matmengder fra Tyskland. Men for å klare seg så måtte folk drive matauk i tillegg. Bøndene startet med nybrottsarbeid for å utvide landarealet og i byene ble parker og hageflekker omgjort til åkrer. Her ble det dyrket poteter og hodekål. Disse rotfruktene ble brukt for å spe på de magre brødrasjonene. Poteter ble brukt i kostholdet i mange varianter. For å dekke kjøttbehovet så ble det alet opp kaniner og griser både på garder på landsbygda og i villastrøk i byene. Folk gikk også mye på tur for å plukke bær og sopp.
Det ble også innført rasjonering på bensin. Folk kjørte rund med biler som ble fyrt med ved-knott. Folk syklet som aldri før når de skulle ta seg fram. Folk byttet ting og gjenstander for å få tak i mat. På svartemarkedet måtte man gi mye for å få tak i tobakk, alkohol og flesk.
Folk demonstrerte mot okkupasjonsmakten og det gjorde de med å bære rød nisselue, binders, norsk flagg og Haakon 7. emblem. Rødt ble motefarge. Alt dette ble forbudt. Vitser som gikk på okkupasjonsmaktens bekostning ble populære. 110 norske aviser ble lagt ned under okkupasjonen etter tysk press. De som var igjen ble ledet av naziredaktører og serverte mye propagandastoff. Disse avisene kom likevel i store opplag og ble lest.. Her kunne man lese om matstell, tyske forordninger og ved å lese mellom linjene så kunne man finne ut hvordan krigføringen gikk for tyskerne.
Allerede i 1940 ble de første illegale avisene distribuert. De formidlet nyheter som utgiverne hadde snappet opp fra BBC. Avisene var for det meste skrevet på maskin og stensilert i store opplag. 300 ulike illegale aviser kom ut i løpet av krigsårene og ca 17000 mennesker var med på å distribuere disse avisene. I 1941 ble radioapparatene i hele Norge konfiskert. Likevel ble mange apparat stukket unna og mange lyttet i hemmelighet på sendingene fra London. Folk gikk mye på kino under krigen. Det ble til og med laget 21 norske filmer i løpet av krigsårene. Bibliotekene ble flittig besøkt og folk leste bøker som aldri før. Antallet elever som tok korrespondansekurs firedoblet seg under krigen. Under krigen giftet det seg like mange som før 1940, men det spesielle var at antallet skilsmisser steg. Antallet fødsler steg med 24% under de fem krigsårene.
September 1944 så sluttet Finland fred med Sovjetunionen. De tyske troppene som stod i landet måtte trekke seg ut i løpet av 14 dager. Tyskerne kom til å kalle denne operasjonen for Birke. 6 september begynte den tyske tilbaketrekkingen. Tilbaketrekkingen gikk sent og finske soldater angrep tyskerne.
General Lothar Rendulic fikk 30. oktober 1944 i oppdrag å trekke de tyske troppene ned til Lyngenområdet i Troms. Alt av interesse i Troms og Finnmark skulle brennes ned. Det ble kalt den brente jords taktikk. Fienden skulle ikke kunne bruke noe. Tyskerne hadde brukt store ressurser i løpet av krigsårene til å forsvare Finnmark. Høsten 1944 stod det 30000 tyske soldater i Finnmark og det var bygd 48 kystbatterier med 200 skyts.
Allerede i 1943 hadde Nasjonal Samling hatt planer om å evakuere og ødelegge Finnmark. De ventet på en alliert invasjon og en slik operasjon ville etterlate et tomrom for de allierte soldatene. Det ble bare med planene.
Reichskommisar Terboven ville sette i gang en frivillig evakuering da det ble kjent at de tyske styrkene skulle trekke seg tilbake til Lyngen. NS-ministrene Jonas Lie og J. A. Lippestad dro nordover for å sette i gang den frivillige evakueringen. Oppslutningen fra folk i de to nordligste fylkene var laber. Quisling truet med bøter og fengsel for de som ikke ville dra sørover. Dermed tok tyskerne over. Det hastet, for russiske soldater begynte å nærme seg fra øst. 7. Oktober angrep russerne Murmanskfronten med stridsvogner, artilleri og fly. Tyskerne ble tvunget til retrett. Elleve dager senere kommer den neste angrepsbølgen mot Kirkenesområdet. 25. Oktober var byen erobret.
I løpet av de tre årene som Kirkenes befant seg i kampsonen så hadde byen blitt utsatt for 1012 flyalarmer og 328 flyangrep. Kirkenes var den byen i Europa som hadde blitt utsatt for flest flyangrep etter Valetta på Malta. 9 norske soldater ble drept under felttoget i Finnmark og 25 menige ble drept da de gikk på miner. 2122 russiske soldater ble drept på norsk jord. Tyskerne mistet 9000 drepte og sårede under denne operasjonen 28. oktober gav Hitler orden om at i områdene øst for Lyngen så skulle befolkningen evakueres og bygninger ødelegges. Rendulic fikk i oppdrag om å sette ordren ut i praksis. Tyskerne satte opp oppslag og tidsfrister. Da fristen var ute så satte tyske soldater hus og fjøs i brann og ødela båter, kaianlegg, fyrlykter, telefonstolper osv. Båter og fotpatruljer saumfaret kysten og fjellet etter folk som prøvde å lure seg unn tvangsevakueringen. 50000 mennesker ble evakuert av tyskerne. 12000 boliger, 4700 fjøs og uthus, 230 industribygg, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller, 106 skoler, 80 administrasjonsbygg, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus, 27 kirker, 118 elektrisitetsverk, 180 fyr, 350 fiskebåter med motor og 350 bruer ble ødelagt av de tyske styrkene .
De aller fleste som ble evakuert ble flyttet til Tromsø eller andre byer i Nord-Norge. Tusener ble også flyttet til byer og bygder på Østlandet. Her var forståelsen fra lokalbefolkningen atskillig mindre.
LITT FAKTA OM NORSKE DØDSTALL
- Krigen kostet 10262 nordmenn livet.
- 3638 sjøfolk mistet livet på havet. 83% mistet livet i utenriksfart og 40% av de som omkom på havet var under 30 år.
- De militære styrkene hadde 2000 falne hvorav 1123 personer deltok i allierte aksjoner.
- Motstandsbevegelsen mistet 2091 personer. 336 av disse ble henrettet av tyskerne.
- 130 personer omkom i norske fengsler og konsentrasjonsleire. 1340 personer mistet livet i tyske fengsler og konsentrasjonsleire.
- 610 norske jøder mistet livet.
- 1770 sivile mistet livet under okkupasjonen.
- 93 personer mistet livet på flukt til England.
- 40000 personer satt i tyske fengsler og 50000 nordmenn måtte flykte til utlandet.
- 689 norske frontkjempere mistet livet på Østfronten og 65 nazister ble likvidert av motstandsbevegelsen.
Hitler opprettet ved forordning 24.4.1940 institusjonen «Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete», og utnevnte Josef Terboven til Reichskommissar. Terboven med følge kom til Oslo 21.4.1940, og Reichskommissariat kan regnes som opprettet denne dagen. Hans oppgaver ble fastslått i Hitlers forordning, offentliggjort i Reichskommissariats «Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete» og i de norske avisene 25.4.1940. De okkuperte norske områder ble stilt under ham, han skulle ivareta Det tyske rikes interesser og være den øverste regjeringsmyndighet i sivile saker, kunne betjene seg av det norske Administrasjonsrådet og de norske myndigheter, utøve forvaltningen, skape ny rett, benytte seg av tyske politiorganer.
Administrasjonsrådet ble oppløst 25.9.1940, men forordningen om Reichskommissar («Führer-Erlass» 24.4.1940) ble stående uforandret til frigjøringen i 1945.
Reichskommissariat ble etter hvert formelt inndelt i fire hovedavdelinger, hver med en rekke avdelinger. Avdelingene var delt i kontorer (Gruppen, Referate). Tre hovedavdelinger ble regnet som det «egentlige» (das engere) Reichskommissariat: Verwaltung (administrasjon), Volkswirtschaft (næringsliv) og Volksaufklärung und Propaganda. Disse hadde pr. 30.9.1940 295 tyske medarbeidere. 5.2.1942 var tallet økt til 556 tyske, hvorav 87 i de filialer (Dienststellen) Reichskommissariat hadde i enkelte norske byer, foruten 114 norske ansatte. Det store flertall av tyskerne var ansatt i Reichskommissariat i Oslo, omtrent halvparten av disse igjen i den viktige hovedavdelingen som tok seg av norsk næringsliv.
På det meste, omkring årsskiftet 1942-1943, hadde Reichskommissariat et personale på ca. 700, herav 110-120 norske. En fjerde hovedavdeling (Technik) var blitt opprettet i begynnelsen av 1942, men ble som regel ikke regnet med til «das engere» Reichskommissariat. Institusjonen gjennomgikk mange organisasjonsendringer i løpet av de fem årene den eksisterte. De arkivene som finnes, er i regelen ordnet eller vil bli ordnet etter sist kjente organisasjonsplan.
h.
KRIGEN I STEIGENFORANLEDNINGEN
LOFOTRAIDENE
Tidlig om morgenen 4. Mars 19401 kom en flåtestyrke bestående av 550 britiske kommandosoldater og 52 norske inn Vestfjorden. De hadde som oppgave å ødelegge sildolje- og tranfabrikker og lager i Svolvær, Henningsvær, Brettnes, Stamsund. Det kom aldri til skuddveksling med tyske styrker, men 8 tyske båter ble senket, samt den norske hurtigruteskipet ”Mira”. Grunnen til at det var så viktig å ødelegge sildoljeproduksjon var at den ble brukt i fremstillingen av glyserin. Raidet var vellykket, og Churchill ble veldig oppsatt på å opprette kommandostyrker som skulle ødelegge eller lamme tyske stillinger.
Ved juletider i 1941 kom en britisk flåtestyrke nok en gang inn mot norskekysten, og denne gangen var målene Måløy og Reine i Lofoten. De britiske og norske styrkene skulle erobre områdene og bygge en base for lette britiske sjøstridskrefter. Å avskjære fiendtlig skipstrafikk til og fra Narvik skulle være hovedmålet. Dette raidet kom også som en overraskelse på de tyske troppene og derfor møte engelskmennene ingen motstand.
Hitler reagerte sterkt på det som hendte i Lofoten, og ga ordre om at forsvaret måtte forsterkes kraftig. Man måtte for en hver pris unngå at de allierte fikk fotfeste langs norskekysten. Derfor ble det satset kraftig på bygging av kystfestninger langs norskekysten fra 1942 til 1945.
PÅ ENGELØYA
Sommeren 1941 kom de første tyskerne til Engeløya i båt. Lensmann Omnes ordnet hus til dem på en gård. De satte opp en telegrafiststasjon i Storkleiva ytterst i Steigberget. Denne var bemannet av 10-12 mann som holdt oppsyn med skipstraffiken i Vestfjorden.
I 1941 begynte tyskerne å planlegge byggingen av to 40,6 cm batterier i Nord-Norge. De to skulle plasseres på Trondenes i Harstad (Trondenes Fort) og på Engeløya (Batteri Dietl). Disse batterienes viktigste oppgave var å beskytte den uhyre viktige tyske malmtransporten fra Narvik.
Festningen ble bygget av fanger under ledelse av den tyske Organization TODT. Det er usikkert hvor mange fanger, både norske, franske, russiske, polske, russiske og engelske som arbeidet med byggingen Batteri Dietl, men man vet at det ifølge tyske medisinjournaler var ca. 6000 tyskere her.
NOEN PRAKTISKE OPPLYSNINGER OM BATTERI DIETL
Batteri Dietl besto av 3 stk 40,6 cm kanoner, 1 stk 15 cm lyskanon, 1 stk 7,5 cm feltkanoner, 4 stk 7,5 cm luftvernkanoner, 3 stk 37 mm FLAK kanoner, 2 stk 20 mm FLAK kanoner og 4 stk 20 mm Madsen kanoner. Hver kanonbunker besto av ca. 3,5 meter tykk stålbetong. Det var 4 lyskastere ved Batteri Dietl, den største med en diameter på 200 cm.
BATTERI STRANDEN
De første kanonene som kom til Engeløya, ble plassert i Stranden. Umiddelbart etter at øya var utforsket, ble det plassert et transportabelt 20,6 cm skyts på Engeløya. Dermed var avsperringen av området rett over Vestfjorden mot Svolvær foreløpig løst. Oppbygningen av Batteri Stranden ble organisert av marinen og teknisk gjennomført av Organization TODT. Batteri Stranden besto av fire 15 cm kanoner med en rekkevidde på 22 000 meter.
Det må også nevnes at det under utbygningen av 40,6 cm batteriet, ble det satt opp et dekningsbatteri som fikk betegnelsen MKB Engeløya II med tre 21 cm 39/40 kanoner, med en rekkevidde på 30 000 meter. Dette batteriet ble satt opp i desember 1942 og ble demontert i januar 1944, da alle 40,6 kanonene var ferdige.
RUSSEFANGER
14. Januar 1943 gav Hitler personlig ordre om at 1500 krigsfanger, sannsynligvis russere, kunne bli overført fra veianlegg andre steder i Nordland til byggingen av det tunge kystbatteriet på Engeløya. Man er usikker på når de sovjetiske fangene kom til øya. Noen mener at de kom allerede høsten 1942. Man vet ikke det nøyaktige antallet fanger. Noen mener å ha hørt at noen nevnte at det til en vær tid skulle være 2300 fanger i arbeid ved festningen, men man vet ingenting sikkert. En russisk major hevdet at det var begravd 1000 russiske fanger på den russiske gravplassen. Det ”offisielle” tallet er 514, men dette er tallet på hvor mange som ble gravd opp etter krigen.
Russefangene holdt først til i en leir som var anlagt av tyskerne. Denne lå midt i Bøgården, på et sted som kalles Bjørnhågan. Vinteren 1943 ble fangene overflyttet til den permanente leiren som ble bygd på Jansmoan. Boligforholdene for fangene var mildt sagt elendige. Langt fra alle brakkene hadde ovn, og de få som hadde ovn, hadde en av blekk, som ikke gav fra seg noe varme. Rundt leiren gikk det et tre meter høyt piggtrådgjerde og i tillegg var det satt opp to vakttårn med lyskastere.
Fangene fikk veldig lite mat, og den maten de fikk var veldig dårlig. Det var så lite mat at når noen snek seg til en ekstra porsjon, ble noen andre fri. Når noen prøvde å snike, men ble oppdaget, trengte ikke tyskerne gjøre noe, for den som snek ble øyeblikkelig banket opp og som regel drept av medfanger. Lokalbefolkningen i Bø syntes så synd på de utsultede fangene at mange forsynte dem med mat på de mest oppfinnsomme måtene som kan tenkes. Dette var mer dristig enn de som utførte det kanskje var klar over. Tyskerne hadde fått beskjed om at alle som gav fangene mat, skulle henrettes. Likevel hjalp lokalbefolkningen fangene så godt de kunne, og takket være dette overlevde mange fanger krigen.
Fangene hadde veldig lite klær til å begynne med, og når en fange døde, var ikke fangene sene med å ribbe han for alt han hadde på seg. De sanitære forholdene i leiren var mildt sagt dårlige. Som toalett hadde de til å begynne med bare hull i bakken. Det er knyttet en morsom historie knyttet til akkurat det med hullene i marken. En betydningsfull offiser skulle en gang komme for å inspisere leiren, og i den anledning ble toaletthullene dekket med torv for syns skyld. Når offiseren kom, spaserte han rundt med nesen i sky som offiserene brukte. Rett som det var presterte han å falle nedi et av latrinehullene! De tyske vaktene begynte å le åpenlyst, noe offiseren likte svært dårlig. Den tyske lederen for leiren ble øyeblikkelig avsatt. Kort tid etter ble det støpt toalett til russefangene.
Fangene fikk hard medfart fra vaktene. Hvis de så mye som gikk en halvmeter ut fra rekken på vei til og fra arbeidet, ble de skutt på stedet. Fangene ble rett og slett sett på som en billig og ubegrenset arbeidskraft. Vaktenes oppgave var å presse fangene til å arbeide helt til de stupte. I en instruks for behandling av sovjetiske krigsfanger står det følgende: ”Ulydighet, aktiv eller passiv motstand må brytes øyeblikkelig ved hjelp av våpen (bajonett, geværkolber og skytevåpen). En hver som utfører denne ordre uten å gjøre bruk av sine våpen eller som ikke gjør det med tilstrekkelig energi, utsetter seg for straff…”. Enhver form for medlidenhet overfor fangen skulle straffes. Likevel var mange av vaktene barmhjertige til en vis grad, og de lot lokalbefolkningen hjelpe fangene. Dette gjaldt spesielt de demokratiske og kommunistiske vaktene, samt østerrikerne.
DAGLIGLIVET I STEIGEN
Lokalbefolkningen i Steigen ble merket av krigen på mange måter. For det første ble Steigen like rammet av rasjoneringen som andre steder i Norge. I tillegg konfiskerte tyskerne mange gårder og mye avling. I Bø ble i tillegg store deler av befolkningen evakuert vekk fra området når byggingen begynte. Disse fikk ly av slektninger og venner andre steder. Mange ble også merket på livet gjennom alle de grusomhetene de var vitne til. For små barn ble synet av de utsultede fangene som ble mishandlet for mye, og de sliter med det den dag i dag.
Mange arbeidet også for tyskerne som sjåfører og lignende. Disse kom litt nærmere innpå de tyske vaktene, og fikk et mer tosidet syn på dem. Disse forsto at ikke alle tyskere var uhyrer.
P.g.a. rasjoneringen måtte folk bruke fantasien for å få endene til å møtes, både i matveien og med redskapene.
Men for mange var også krigen en ”hyggelig” affære. Mange barn husker tyskerne som skikkelig koselige typer. De hadde med seg så mye rart og ukjent. Når tyskerne fikk øye på ungene, ropte de gjerne på dem og gav dem sukkertøy, kalt Bon-Bon. Tyskerne kom også hjem til folk for å bytte til seg melk, smør, egg, ull, poteter og grønnsaker mot tobakk, brød og lignende.
Se også tidligere i denne oppgaven under ”Hverdagslivet under krigen”.
i.
FRIGJØRINGEN AV NORGE
Den 8. Mai 1945 var krigen over i Norge. Det er TOTALT umulig for en som ble født 42 år senere å beskrive stemningen, jeg kan bare gjette. Jeg tror ord som ekstase og ufattelig glede hører hjemme. Tanken på at 5 år med sensur, frykt, frihetsberøvelse og for enkelte regelrett terror var over, måtte ha overveldet selv den stauteste kar. Jeg blir glad bare jeg prøver å forestille meg hvordan man følte det når man våknet om morgenen av at folket jublet i gaten og når du så ut av vinduet, så du tusenvis av norske flagg og jublende folkemasser. Du kler raskt på deg og springer ned på gaten hvor du møter på en klassekamerat. Du har en anelse, men spør likevel han hva som skjer. Han gliser og roper: ”VI ER FRI!!!”. Den følelsen som strømmer opp i deg da vil du aldri glemme, men den vil aldri heller kunne beskrives med ord. Man etter hvert kom også sorgen. Du tenker på alle dem du mistet, alle som ikke fikk oppleve denne dagen. Usikkerheten om hvor kanskje faren din hadde blitt av, etter at han ble hentet uten forvarsel. Usikkerheten om din venn som var jøde hadde overlevd. Usikkerheten om hva som sto for tur nå.
Men generelt tror jeg at alle levde i nuet på denne dagen, og få ofret fremtiden en tanke. Alle var bare glade for at alt var over, ingen tenkte på at nå måtte alt bygges opp igjen.
j.
ATOMVÅPEN OG RADIOAKTIVITET
1) En del av foranledningen til bombingen av Japan i august var at Japans allierte, Tyskland, kapitulerte 7-8. August, noe som etterlot Japan som den eneste gjenværende fungerende makten i den tidligere så mektige Tremaktspakten.
Men den viktigste grunnen til at atombomber ble tatt i bruk var mye mer innviklet.
Rundt årsskiftet 1944-45 var det klart for alle at japanerne snart måtte overgi seg. Vestmaktene kunne innkassere den ene seieren etter den andre i Ostindia og i Stillehavet. I februar 1945 ble sluttfasen på krigen i Japan innledet. Et massivt angrep ble utført mot Iwo Jima hvor de amerikanske soldatene planet ”The Star Spangled Banner”, det amerikanske flagget, på toppen av Suribachi den 28. Februar 1945. Fjorten dager senere overgav de siste japanske troppene seg etter blodige kamper. 1. April gikk amerikanske styrker i land på Okinawa, like sør for de japanske øyene. Kampene her ble de hardeste inntil da. Japanerne mistet ca. 130 000 mann, mens amerikanerne mistet ca. 17 300.
Det var disse tapene som veide sterkest i avgjørelsen om bruk av atombomber. President Truman hadde fått overslag på hvor mange mann som ville gå tapt hvis man invaderte Japan. Tallene svingte fra 100 000 til 1 000 000 mann. På grunn av disse tallene gav Truman den endelige ordren om bruk av atombomber som et ledd i aksjonen for å få Japan til å overgi seg uten store tap av amerikanske personell. Jeg tror likevel ikke at Truman helt viste hvilke konsekvenser dette ville få for fremtiden.
Det er lett å glemme p.g.a. de kommende atombombene, men det ble sluppet sinnsyke mengder brannbomber og lignende over Tokyo før atombombene ble sluppet.
De vitenskaplige forberedelsene hadde startet allerede i 1942 med det etter hvert så kjente ”Manhattan-prosjektet”. Prosjektets vitenskaplige leder var amerikaneren Oppenheim, og han fikk god hjelp fra dansken Bohr og den tyske jøden Einstein. Prosjektet kostet milliarder. Det ble satset utrolig mye på å utvikle et kjernefysisk våpen før Tyskland. I juli 1945 ble atombomben endelig erklært klar til bruk etter en rekke prøvesprengninger.
2) Konsekvensene er ganske lette å forklare. Tre fjerdedeler av husene ble jevnet med jorden og mer enn en tredjedel av befolkningen døde eller ble såret. Ennå større var senskadene som følge av strålingen.
I helt konkrete tall døde omkring 80 000 i Hiroshima, og 40 000 i Nagasaki. Den dag i dag dør ennå folk av strålingen etter bombingene. I tillegg hadde bombingen langvarige biologiske virkninger i de utsatte områdene. Disse besto av: skader i arvestoffet (defekthet hos barn), kreft, kvalme/diaré, arvelige sykdommer, øye- og hodeskader m.m.
3) Vi har tre typer radioaktiv stråling:
Alfastråling (a): Alfastråling er ladete partikler med to protoner og to nøytroner. Atombatterier som utsender uskadelige alfastråler, driver pacemakere fordi de varer mye lengre enn vanlige batterier. Alfastrålen kan brytes med et papirark. Alfastrålene har en fart tilsvarende en tiendedel av lysets.
Betastråling (b): Under radioaktiv nedbrytning kan nøytroner endres til protoner og omvendt. Strømmer av elektroner eller positroner blir frigjort i prosessen, og kalles betastråler. Isotopet karbon-14, som finnes i alle levende organismer, produserer betastråling når den brytes ned. Karbon-14 brukes av forskere for å fastslå alder på tidligere levende organismer. Betastråling kan brytes ved hjelp av en én millimeter tykk aluminiumsplate. Betastråling kan ha en fart som tilsvarer halvparten av lysets hastighet.
Gammastråling (c): Gammastråling, en elektromagnetisk bølge, beveger seg med lysets hastighet, men med mye mer energi. På samme måte som radiobølger blir disse bølgene sendt ut når en atomkjerne har for mye energi. De finnes ofte ikke alene, men sendes ut sammen med alfa- og betapartikler. Gammastråler kan brytes med en 1,5 cm tykk blyplate.
I tillegg kan det nevnes at alfa- og betastråler blir avbøyd av magnetiske og elektriske felt. Dette er ikke tilfellet med gammastråling.
4) Det finnes to typer kjernereaksjoner, fisjon og fusjon. Begge typene utløses av bindingsenergien som holder kjernen i et atom sammen. Atomer kalles stabile hvis de har mye bindingsenergi, mens de er ustabile hvis de har lite.
KJERNEFISJON: Hvis et nøytron treffer atomkjernen i det ustabile grunnstoffet uran-235, deles kjernen i to lettere kjerner. Flere nøytroner farer av sted og bombarderer andre kjerner hvor den samme prosessen skjer i noe som kalles en kjedereaksjon. Dette frigjør enorme mengder energi. Man bruker denne energien i kjernekraftverk for å produsere elektrisitet.
KJERNEFUSJON: Når atomkjernene i lettere grunnstoffer blir tvunget sammen, slår de seg sammen til en ny, tyngre kjerne og frigjør energi. I Solen danner hydrogenatomer som smelter sammen helium og produserer Solens varme.
5) Radioaktivitet kan brukes på mange måter for å hjelpe mennesker, det kan for eksempel utnyttes til å lage elektrisitet ved hjelp av kjernekraftverk. Det kan også brukes innen legevitenskapen til for eksempel kreftbehandling. Den kan i tillegg brukes til å fremstille diverse produkter, noe jeg ikke er helt sikker på hvordan fungerer. Man kan også drepe bakterier i mat ved å utsette dem for gammastråling. Dette er imidlertid en omstridt metode, fordi mange frykter senskader.
k.
Fly m/ drivstoff og bomber : 8 tonn = 8 000 kg
Tyngde på bombene: 144*10= 1440 kg
Drivstoff brukt: 1000-230= 770 kg
8000-(1440+770)= x = hva flyet veier når det vender tilbake
8000-2210= x
8000-2210=5790 kg
Flyet veier 5790 kg når det vender tilbake.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst