Innledning

Hyperkinetisk forstyrrelse er i Norge mest kjent som ADHD. I Norge er det om lag 3-5% av barn og unge som får påvist denne diagnosen. De fleste opplever at symptomene avtar i voksen alder, men dette gjelder imidlertid ikke for alle. ADHD opptrer ofte sammen med andre tilstander, selv om andre tilstander også kan gi ADHD- lignende symptomer. Det kreves omfattende utredning for å kunne stille ADHD- diagnosen, og det stilles blant annet krav til at symptomene skal ha vært framtredende før barnet var 5 år. De vanligste kjennetegne hos en person med ADHD er manglende utholdenhet for oppgaver som krever vedvarende oppmerksomhet. Det er også vanlig at personer med ADHD hopper fra aktivitet til aktivitet. I ungdomsalderen avtar ofte hyperaktiviteten, mens problemer knyttet til organisering av hverdagen ofte vil kunne bli tydelig.[1] 

Markant økning i antall personer med diagnosen ADHD
Det ingen hemmelighet at barn og unge med ADHD topper mange av statistikkene ingen ønsker å toppe. De kan være en belastning for seg selv, familien og samfunnet. Frustrerte foreldre eller hardt pressede skolesystem svarer derfor ofte på slik atferd med ønske om ADHD- utredning og påfølgende medisinering. Ifølge apotekenes bransjestatistikk ser vi også at antall definerte døgndoser av ADHD medisiner har økt med over 9% de siste årene, og med hele 68% fra perioden fra 2010 til 2017.[2] Samtidig har personer med diagnosen i Norge økt fra 11000 til 42000 de siste ti årene ifølge reseptregisteret. [3] Men hvorfor er det så mange flere som får denne diagnosen nå enn tidligere, og hvorfor er det ikke større fokus på den radikale økningen på bruk av sentralstimulerende legemidler? 

Synspunktene på ADHD- utviklingen er mange og varierte. Noen mener at økningen er et resultat av at barn og unge med ADHD nå endelig får den oppfølgingen de har behov for, og at utviklingen derfor er positiv. På den andre siden er det også mange som har et mer kritisk syn på dette. Psykolog Espen Idås hevder i artikkelen «Urovekkende utvikling rundt ADHD?» at forklaringen på den økte mengden medikamenter til bruk i behandling av barn og unge med ADHD ligger i faktorer knyttet til oppvekstmiljøet. Han trekker blant annet frem mer stress, hurtigere tempo, økte krav i skolen og lite rom for å være annerledes, som viktige årsaksforklaringer. Videre påpeker han at istedenfor å gi disse barna det sentralstimulerende middelet ritalin, er det nødvendig å rette et større fokus mot barns miljø, hjemmeforhold og skolehverdag for å finne årsaken til den eksplosive økningen av barn og unge med diagnosen ADHD. Idås kan ikke tro at en hjerneorganisk funksjonsforstyrrelse skal kunne øke i et slikt omfang i befolkningen som ADHD-tallene tilsier. I artikkelen skriver han blant annet:

 «Dersom en tilsvarende økning over samme tidsrom hadde skjedd med en krefttype hos barn, ville alle ressurser bli satt inn for å finne ut hva som førte til den dramatiske økningen av antall tilfeller.»[4]

Det er ikke noe entydig og lett svar på spørsmålet om hva som er årsaken eller årsakene til at flere og flere barn og unge i dag får diagnosen ADHD og medikamentell behandling som følge av denne. Det er heller ikke mulig å finne en enkelt faktor som kan forklare hele utviklingen. Dette er nok mye av grunnen til at ADHD har skapt og skaper mye uenighet. 

Behandling av ADHD og psykisk og fysisk helse
ADHD oppdages som regel av foreldre, helsestasjon, barnehage eller skole. De melder deretter sin bekymring videre til fastlegen eller pedagogisk psykologisk tjeneste. Barnet kan deretter henvises videre til en barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) eller barnelege. Videre blir diagnosen utredet gjennom grundige undersøkelser der PPT og fastlegen sine vurderinger inngår.[5]

Behandling av ADHD har som hovedmål å redusere symptomene på ADHD, bedre funksjonen i hverdagen, og forhindre utvikling av tilleggsproblemer. ADHD er en kompleks diagnose, og det er derfor stor variasjon mellom hvilke behov de som har ADHD trenger. Det er derfor behandlingsplanen hos personer med ADHD består av tiltak som er tilpasset symptomene og alvorlighetsgraden til hver enkelt.[6]

En av de vanligste behandlingsformene av ADHD er behandling med legemidler. Når barn i skolealder får en ADHD-diagnose, har annen hjelp ofte vært prøvd ut, uten tilstrekkelig bedring. Hvis ansvarlig faginstans anbefaler å starte med legemidler, og barn og foresatt samtykker, kan det testes ut. Ved blant annet graviditet, undervekt, alvorlig hjertesykdommer ol. bør sentralstimulerende midler unngås. [7]

Tidligere i denne artikkelen bekreftet jeg en økning av sentralstimulerende legemidler som behandling for personer med ADHD. Kritikere av denne økningen mener at Norges faginstanser ikke er gode nok til å prøve annen hjelp før man prøver ut sentralstimulerende midler. 

Ifølge nettsiden Helsenorge viser undersøkelser at en kombinasjon av strukturert foreldretrening, støttetiltak i skolen, bruk av PC i læresituasjonen og behandling med legemidler gir de beste resultatene. Medisinene kan bidra til betydelig bedre konsentrasjon og selvkontroll, samt mindre overaktivitet og impulsivitet- noe som også fører til større utbytte av andre tiltak.[8]

De fleste som bruker legemidler i behandlingen av ADHD, får ofte lette og forbigående bivirkninger. De vanligste bivirkningene er vondt i magen, hodepine, tristhet, nedsatt matlyst og innsovningsvansker. Det er ifølge Kristian Sjøgren kommet en ny studie, der forskere har gjennomgått 260 tidligere studier på området. Den viser at flere barn enn antatt opplever lette bivirkninger ved å ta medisiner som for eksempel ritalin mot ADHD. Tidligere antok forskere at mellom 1 og 10 prosent av alle barn på ADHD- medisiner opplever nedsatt appetitt, men den nye studien viser at tallet faktisk er over 30%.[9] 

Ole Jakob Storebrø som er seniorforsker i region Sjælland og Syddansk universitet hadde følgende å si om saken:

«– Jeg er ikke i utgangspunkt mot at man behandler barn med ADHD-medisiner. Jeg arbeider i psykiatrien selv og opplever at det virker for noen barn. Men jeg synes det er viktig at vi er ærlige omkring kunnskapen om medisinene»

Selv om ny forsking viser at flere enn antatt opplever lette bivirkninger ved å ta medisiner, mener han at dette ikke er godt nok grunnlag for å minske andelen barn som tar ADHD- medisiner. Videre forteller han at foreldre derimot bør få vite at 31% av barn på ADHD- medisiner opplever problemer med appetitten. 

Det er både positive og negative virkninger ved medisinering av barn og unge med ADHD. Sentralstimulerende midler gir enkelte indre ro og større konsentrasjonsevne. Dette kan føre til at personene medisinen fungerer for, lettere kan utnytte egen kapasitet ift. blant annet skole. Impulsiviteten avtar som regel hos personer med ADHD som medisineres, og dette kan føre til bedre relasjoner og at utfordringen for omgivelsene blir mindre. På den andre siden ser man en tendens til at personer som inntar sentralstimulerende midler, kan få et flatere følelsesliv, og at de kan oppleve tendenser til å «miste» noe av sin personlighet. 

Den vitenskapelige konsensus er i dag enig om at fysisk og psykisk helse henger sammen. For noen er det veldig positivt å få medisinering fordi de finner roen i seg selv og de fungerer sosialt bedre med andre. Det at de fungerer sosialt og får mindre negativ respons fra omgivelsene, gjør at de får et bedre selvbilde og bedre psykisk helse. Dersom medisinering virker positivt på psykisk helse gjennom f.eks. bedre relasjoner med andre, vil det også ha effekt på fysisk helse. På den andre siden vil medisineringens bivirkninger kunne påvirke motsatt. Nedsatt fysisk helse pga. dårligere matlyst f.eks., kan dermed virke negativt inn på den psykiske helsa. Fysisk og psykisk helse henger altså sammen, og dette bekreftes også i George Meads teori om selvbilde. Men dette velger jeg å ikke gå nærmere inn på i denne oppgaven.

Help til selvhjelp inngår ofte i psykoterapeutisk behandling. Selvhjelpsbegrepet har opprinnelig vært brukt om tiltak der mennesker med tilnærmet like erfaringer eller lidelser selv organiserer grupper eller andre tilbud. Selvhjeplsbevegelsen og brukerorganisasjoner for mennesker med psykiske lidelser har spilt en stor rolle for de holdningsendringene som har skjedd overfor psykiske lidelser de siste årene. Veiledet selvhjelp er en form for selvhjelp som også har vært brukt hos pasienter med ADHD. Veiledet selvhjelp innebærer at helsepersonell formidler eller viser til selvhjelpsmateriale, for eksempel brosjyrer, bøker eller internettbaserte programmer. Dette er en måte å styrke personens egen mestring på. Personen tilbys oppfølgende samtaler der materialet kan diskuteres. Denne typen er relevant hos personer med ADHD, fordi diagnosen ofte stilles sammen med andre typer psykiske lidelser.[10]

ADHD ut fra den biopsykososiale modellen
ADHD er den hyppigste stilte diagnosen blant barn i Norge i dag. Den dominerende forklaringsmodellen for ADHD er biomedisinsk, hvor diagnosen forstås ut ifra en nevrobiologisk forståelse. Samtidig er det også mange som har en mer sosial tilnærming til sin forståelse av ADHD. Selv om det er uenighet om hvordan en skal forstå ADHD, er det likevel en større enighet om at kontekstuelle og kulturelle faktorer har bidratt til lidelsens utvikling.

De fleste lidelser har mange varierende årsakssammenhenger. Når vi skal undersøke hvorfor noen mennesker rammes av psykiske vansker og lidelser, må vi forholde oss til flere psykologiske perspektiver. 

En relevant teori angående årsaksforklaringer til psykiske vansker og lidelser ut ifra et helhetlig helsepsykologis perspektiv, er den biopsykososiale modellen. Denne modellen viser en gjensidig sammenheng mellom flere ulike faktorer, ikke bare en enkelt årsak. Et slikt samspill mellom ulike årsaksforklaringer er relevant når det kommer til ADHD. Årsakene til ADHD er ikke fullt ut kjent, men de fleste forskere er enige om at det er flere faktorer som kan spille en rolle ved tilstanden deriblant arv og sosiale årsaksfaktorer.  

Ut ifra det biologiske perspektivet ser man på de biologiske faktorene som ligger til grunn for forekomsten av ADHD. I dag er det vitenskapelig konsensus at arv er hovedårsaken til at man får ADHD. En rekke tvilling og adopsjonsstudier slår fast at arvelige faktorer er av stor betydning for utvikling av ADHD. Man ser også en tendens til at ADHD forekommer oftere i enkelte familier. De fleste barn med ADHD har minst en slektning med ADHHD, og en tredjedel av menn som har hatt ADHD, har barn med ADHD. Hvis den ene av to eneggede tvillinger har ADHD, har nesten alltid også den andre det.[11] Det er samtidig viktig å huske at selv om flere studier peker på at genene har en betydelig innflytelse, så forklarer dette bare deler av årsaksbildet. 

Psykologiske årsaksfaktorer spiller også en rolle når det kommer til forekomsten av ADHD. Psykodynamiske teorier vektlegger indre konflikter og undertrykking av uønskede følelser som noen av årsakene til at man får diagnosen ADHD. 

Ut ifra det sosialpsykologiske perspektivet framheves miljøet som en vesentlig årsak til om man er utsatt for psykiske vansker og lidelser. Undersøkelser har også vist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel gir en økt risiko for utvikling av ADHD. En rekke studier av for tidlig fødte barn har vist at det er en overhyppighet av ADHD- symptomer i denne gruppen sammenlignet med fullbårne barn. I tillegg er det også studier som viser at eksponering for narkotika eller alkohol i svangerskapet, henger sammen med risiko for ADHD eller ADHD lignende problemer. [12]

Psykososiale risikofaktorer som sykdom hos foreldre, mye uro og uenighet hjemme, vanskelige økonomiske vilkår gir en økning i risiko for utvikling av psykiske problemer hos barn og ungdom. Ved psykiatrisk sykdom vil yte faktorer forverre tilstanden ved blant annet ADHD. Foreldre som selv har ADHD vil ofte kunne ha vanskeligheter for å være stabile omsorgspersoner med forutsigbarhet og evne til å sette barnas behov foran sine egne. Søsken med ADHD vil kunne øke den daglige belastningen og være en utfordring i familien. Barnets væremåte og forhold rundt barnet har også stor innvirkning på hvordan ADHD- tilstanden utvikler seg.[13]

ADHD sett i sammenheng med stress og sårbarhetsmodellen
De fleste psykiske vansker og lidelser er i et komplekst samspill mellom sosiale, psykologiske og biologiske faktorer. I hvilken grad de ulike faktorene spiller inn, varierer imidlertid fra tilfelle til tilfelle og fra person til person. I denne sammenheng er stress- sårbarhetsmodellen relevant. Modellen viser at mennesker har forskjellige sårbarhetsterskler når det kommer til å utvikle psykiske vansker og lidelser. Modellen peker også på at lidelsene utløses av aktuelle belastninger og stresstilstander. Enkelte mennesker har god resiliens, det vil si at de er robuste, har en lav sårbarhet og må utsettes for mye stress, før de reagerer med å bli psykisk syke. Noen har på den andre siden en høy sårbarhet, og det skal bare et mindre ytre press til før de utvikler karakteristiske symptomer. De individene som har høy sårbarhet og tåler lite, er lite resilente. De er altså mer sensitive, og det skal ikke så mye stress til før de reagerer mentalt på det. 

Løwgren & Evensen publiserte på psykologitidskriftet.no en artikkel om sammenhengen mellom ADHD og traumereaksjoner. I artikkelen skriver hun blant annet om traumer som en utløsende årsak til at enkelte personer får diagnosen ADHD. I artikkelen kommer det også frem at det er en klar sammenheng mellom traumer og stress. Traumatiske hendelser kan blant annet gi deg traumatisk stress.[14]

Med grunnlag i denne artikkelen kan man si at stress- sårbarhetsmodellen er relevant når det kommer til ADHD. Man ser blant annet at en viktig del av stress- sårbarhetsmodellen er at psykiske lidelser kan utløses av blant annet stresstilstander. Dette stemmer godt overens med hva Løwgren & Evensens artikkel har å si om temaet. Stress- sårbarhetsmodellen sier også at noen mennesker har bedre resiliens enn andre mennesker. Som nevnt tidligere slår en rekke tvilling- og adopsjonsstudier fast at arvelige faktorer er av stor betydning for utvikling av ADHD. Menneskers resiliens henger sammen med arv og miljø. Mennesker som gjennom arv har en høy resiliens, har altså lav sårbarhet og tåler mer belastninger før det går utover den psykiske helsen. Derfor kan man si at stress- sårbarhetsmodellen er en modell man kan bruke som årsaksforklaring til at mennesker får ADHD. 

Konsekvenser på mikro og makronivå
Å ha et familiemedlem eller en venn med en alvorlig psykisk lidelse kan være en påkjenning for de aller fleste. Å ha barn med ADHD har blitt sammenlignet med det å balansere på et surfebrett eller det å se på tjue TV-kanaler samtidig. Foreldre til barn med ADHD opplever også ofte å bli mistrodd av venner, familie og lærere. Å være en foreldre til et barn med ADHD er med andre er krevede oppgave for de aller fleste. Heldigvis finnes det gode behandlingsformer og hjelp å få.

Diagnosen ADHD gir ikke bare utslag på mikronivå, men også på makronivå. Det at mange personer med ADHD ikke fullfører videregående opplæring er et problem for hele samfunnet. Samfunnsøkonomiske konsekvenser av frafall er enorme. I en rapport (regjeringen.no, 2010), anslås det at å redusere frafallet fra 30 til 20%, vil spare samfunnet for fem og ti milliarder kroner per årskull.[15] Å kunne hjelpe personer med å mestre eget liv med ADHD på en god måte, kan derfor gi både personlig og samfunnsøkonomisk gevinst.

Avslutning
 

Vi ser i dag en stor økning i antall ADHD- diagnoser som stilles. Medisinering av barn og unge med ADHD er også mer utbredt i dag enn tidligere. Medisineringen av personer med ADHD er det både positive og negative sider ved. ADHD er en kompleks diagnose som påvirker både livet til den som har diagnosen og de i nærmeste omgangskrets. At diagnosen er kompleks gjør at behandlingen av personer med denne diagnosen er veldig individuell. I denne oppgaven har jeg også sett på årsakene til at enkelte får ADHD, ut ifra den biopsykososiale modellen. Biologiske, sosiale og psykologiske årsakssammenhenger spiller inn. Hvor mye de ulike faktorene spiller inn er det imidlertid fortsatt ulike meninger om. Riktig hjelp og behandling av personer med ADHD er uansett viktig både samfunnsmessig og ikke minst personlig. Behandlingens hovedmål er tross alt å bedre funksjonen i hverdagen hos personer med ADHD. Om medisinering, annen tilrettelegging, hjelp til selvhjelp eller en kombinasjon av disse gir best resultat, må vurderes i det enkelte tilfellet. 

 
Kilder:
apotek.no, Kraftig økning i bruken av ADHD- medisiner blant voksne, http://www.apotek.no/nyhetsarkiv/statistikk/2018/adhd (publiseringsdato: 29. Januar 2018)

Hatlo, Guro, -Eksplosiv økning i antall ADHD-diagnoser, nrk.no, https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/_-eksplosiv-okning-i-antall-adhd-diagnoser-1.13822672  (publiseringsdato: 13. Desember 2017)

Idås, Espen, Urovekkende utvikling rundt ADHD?,  psykologtidsskriftet.no, https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2006/03/urovekkende-utvikling-rundt-adhd (publiseringsdato: 1. Mars 2006)

Larssen, Ola Schultz mfl. (2013), Psykologi 2. H. Aschehaug og co, 1. utgave/2. opplag, Oslo 2013.

Nhi.no, ADHD – Årsaker, https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/adhd/adhd-arsaker/ (publiseringsdato: 03.01.2020)

Regjeringen.no. Frafall fra videregående opplæring – konsekvenser for samfunnet, https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/kd/Nyheter-og-pressemeldinger/nyheter/2010/frafall-fra-videregaende-opplaring--kons/id589822/ (publiseringsdato: 06.01.2010)

Sjøgren Kristian, Flere barn enn antatt får bivirkninger av ADHD, forskning.no,  https://forskning.no/psykologi-forebyggende-helse-psykiske-lidelser/flere-barn-enn-antatt-far-bivirkninger-av-adhd-medisiner/268105 (Publiseringsdato: 18 Mai 2018)

[1] Larssen, Ola Schultz mfl. 2013: 370
[2] Hatlo, Guro. 2017
[3] Apotek.no. 2018
[4] Idås, Espen. 2006
[5] Helsedirektoratet, 2020
[6] Helsedirektoratet, 2020
[7] Helsedirektoratet, 2020
[8] Helsedirektoratet, 2020
[9] Sjøgren. Kristian, 2020
[10] Larssen, Ola Schultz mfl. 2013
[11]Norges helseformatikk. 2020
[12] Norges helseformatikk. 2020
[13] Norges helseformatikk. 2020 
[14] Løwgren &Evensen. 2019             
[15] Regjeringen.no, 2010