Denne stilen skrev nå, våren 1997. Jeg fikk en "S" på den (9. klasse) Stilen omhandler dagens situasjon i Afghanistan. Det skjer forandringer der hele tida.

Afghanistan. Hvis jeg hadde blitt spurt om hva jeg assosierer med Afghanistan, ville jeg nok svart at det er et lite land i Asia. Et land med ruvende fjell og små fjellandsbyer. Et land med et stolt folk som går rundt i vakre, fargerike folkedrakter og synger på gamle folkemelodier. Der kvinnene lager flotte håndvevede tepper mens mennene rir på hestene
sine og passer kyrne. Jeg vet egentlig ganske lite om Afghanistan. Majoriteten av verdens befolkning hadde nok aldri hørt om
Afghanistan før det ble invadert av Sovjetunionen i 1979. Da ble plutselig alle vestlige øyne rettet mot det bortgjemte landet. Det dukket opp støtteorganisasjoner, media satte søkelyset på Sovjets overfall, og vesten pumpet inn penger til humanitær såvel som militær hjelp. Så trakk Sovjethæren seg omsider ut, og all hjelp og oppmerksomhet var borte. Afghanistan var interessant for verdenssamfunnet så lenge de slåss mot Sovjetunionen. Men hva skjedde så? Afghanistans problemer var
ikke over.

Fakta om Afghanistan

Afghanistan ligger i hjertet av Asia, samlet mellom mange forskjellige kulturer. Iran ligger mot vest, mot sør og øst ligger
Pakistan og i nord ligger de tidligere sovjetiske provinsene: Turkmenistan, Usbekistan og Tadsjikistan.
Afghanistan ble grunnlagt først i 1747, og da ble de nåværende grensene også satt. Landet er på ca. 650.000 km2 , omtrent dobbelt så stort som Norge.Hovedstaden heter Kabul.

Det lever 21,3 millioner mennesker i Afghanistan. Den gjennomsnittlige levealderen blant disse er ikke mer enn 42 år og
barnedødeligheten er høy. Ja, hele 296 av 1000 barn dør før fylte ett år. Det er også utrolig mange analfabeter landet. Flesteparten av disse er kvinner. Landet er splittet kulturelt. Det er finnes over 20 forskjellige etniske grupper, men flesteparten av disse er muslimer. Etter lang tids krig er Afghanistan et meget fattig land. Det har ingen kystlinje og er
svært avhengig av jordbruk og fedrift. Konfliktens bakgrunn

Den 27. desember 1979, invaderte sovjetiske styrker Afghanistan. Dette var etter at sovjetvennlige offiserer hadde kommet til makten i et militærkupp året før. Sovjet møtte raskt motstand fra sivilbefolkningen. Spesielt av motstandsbevegelsen - Mujahedin. Mujahedin betyr «Hellig kriger» og er betegnelsen på geriljasoldatene som slåss mot de sovjetiske
invasjonsstyrkene fra begynnelsen av invasjonen. Mujahedin-geriljaen bestod ikke av like «raser», men var en koalisjon av motstandstyrker som kjempet sammen for å overvinne de sovjetiske inntrengerne.Motstandsstyrkene var i begynnelsen dårlig utstyrt for krigføring, men etter hvert begynte de å motta avanserte våpen fra bl.a. USA. Afghanistan ble nå et ledd i den kalde krigen. Etter at partene var blitt mer likestilte, herjet krigen på sitt voldsomste. Over 6 millioner afghanere flyktet til nabolandene. Over 1 million ble drept. Lemlestede er det ingen som har tall over.

Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989 etter voksende internasjonal fordømmelse og stadig sterkere motstand mot krigen også i Sovjet. På dette tidspunktet var det ingen leder i Afghanistan. En mann ved navn Najibullah dannet en midlertidig regjering, en såkalt interimsregjering. Najibullah var leder for det hemmelige politi, og det ble sagt av flere hundre av de tusener som ble satt i fengsel av han, drepte han med sine egne hender. Derfor fikk Najibullah kallenavnet
«Slakteren fra Kabul.» Med Sovjet ute av Afghanistan, gikk motstandsbevegelsen i oppløsning. De forskjellige Mujahedin-gruppene hadde masse våpen etter krigen, og begynte å kjempe mot hverandre. Det ble borgerkrig. De ulike
gruppene som nå kriget, fulgte stort sett etniske skillelinjer. Borgerkrigens kamper har spesielt rammet hovedstaden Kabul, hvor flere bydeler er jevnet med jorda. Hundretusener har forlatt byen siden urolighetene brøt ut.

Afghanistan i dag

Borgerkrigen har herjet i Afghanistan helt siden Sovjet trakk seg ut. Lederen i Afghanistan, Najibullah, ble avsatt og regjeringen hans falt i 1992. Burhanuddin Rabbani het mannen som overtok makten. En muslimsk gruppe ved navn Taliban ble dannet i 1994. Den bestod av en gruppe på 50 studenter. Disse kom fra en sunnimuslimsk skole i Kandahar og gikk sammen om å fange og henrette en lokal kommandant, som var beryktet for voldtekter og røveri. Dette konkrete lov-og-orden budskapet fikk straks stor oppslutning og da den stadig økende styrken rykket inn i nye områder, konkurrerte de fleste lokale geriljagrupper om å være først med å bli opptatt. De tilbød penger, våpen og kjøretøyer for å
få hjelp til å slå ut rivaler. Etter fire dager hadde Taliban-geriljaen erobret hele Kandahar, og etter fire måneder, behersket Taliban 1/3 av landet! Mye av suksessen til Taliban-geriljaen skyldtes at de aldri plyndret, man ryddet opp i
vrimmelen av rivaliserende, plyndrende geriljagrupper. Taliban-geriljaen nådde hovedstaden, Kabul, i februar 1995. Der
møtte de motstand fra regjeringsstyrkene. Kampene gikk kraftig ut over sivilbefolkningen som ble stående «i skuddlinjen». Etter lange stridigheter endte det med at Taliban-geriljaen overvant regjeringsstyrkene og overtok makten i Kabul i begynnelsen av oktober 1996.

Taliban - en fundamentalistisk bevegelse

I Norge skapte dette store problemer for elevene i de videregående skoler. De hadde valgt Afghanistan som mål for Operasjon Dagsverk. Innsamlede midler skulle brukes til opprustning av skoler og bl.a. styrke jentenes undervisnings-tilbud. De få skolene som var åpne for jenter ble stengt av geriljaen. Taliban-geriljaen har etterhvert befridd over 2/3 av Afghanistan
og også hovedstaden Kabul. Etter 17 år med kamphandlinger håpet folket på fred og ro til å gjenoppbygge landet, men Taliban er en ekstremt fundamentalistisk bevegelse. Kvinner må alltid gå med slør. Hele kroppen skal være tildekket unntatt øynene. Her er det en åpning med «gitter» som de kan se ut gjennom. De har innført yrkesforbud for kvinner og de må ha
spesiell tillatelse for å gå på gata. Bryter de disse påbudene blir de slått med stokker eller pisket. Narkotika, fjernsyn, video og all ikke religiøs musikk fordømmes. Til og med sjakk er ulovlig. Tyverier straffes med avkutting av hender og føtter med kjøttøks. Utroskap fører til døden med steining. Alkohol er også helt forbudt og gir dødsstraff.

Hva har vært prøvd?

FN har vært i Afghanistan helt siden begynnelsen av krigen mot Sovjet. De har prøvd å finne forskjellige løsninger på å få slutt på konflikten. I 1995 greide de å få et løfte fra president Rabbani om at han skulle overlate makten til et FN-meglet overgangsstyre. Dessverre brøt presidenten dette løftet fordi han følte seg trygg etter noen vellykkede kamper.
Røde Kors har også vært mye involvert i Afghanistan-krisen. Sammen med Afghanistans Røde Halvmåne, har Røde Kors opprettet sykehus som behandler hundrevis av pasienter daglig. Medisiner og medisinsk utstyr står øverst på Røde Kors’ prioriteringsliste. I perioder har de fraktet 40 tonn hjelpeutstyr til Afghanistan i måneden. Det er meget vanskelige
forhold Røde Kors jobber under i Afghanistan. Et overveldende hjelpebehov og dårlig eller ingen kommunikasjon gjør arbeidet vanskelig, men religionen er kanskje den største hindringen. Taliban-geriljaen nekter nemlig kvinnelige hjelpearbeidere å komme inn i landet De vil heller ikke la kvinnene sine bli behandlet av mannlige hjelpearbeidere. Helsetilbudet til kvinner i landet er derfor dramatisk forverret. Det gjelder syke, sårede og gravide.

Afghanistans framtid

Etter Sovjets krig mot Afghanistan er landet oversådd av miner. Et vanlig anslag er på ti millioner, uoffisiell verdensrekord. Virkningene av disse minene er grusomme. Arbeidet med å rydde Afghanistan for miner er i gang, men ryddingen tar tid og utføres med enkle midler. Det er anslått at det vil komme på flere hundre milliarder kroner å rydde opp dette kaoset.
For å hjelpe afghanistanerne burde landene i vesten støtte mineoppryddingen med alle mulige ressurser. Uansett vil det ta mellom 10 og 20 år å rense de mest sentrale områdene for miner. Daglig blir hundrevis stygt skadet. En annen mulighet er å informere folket om hvordan de best kan overleve i områder med miner. Det er viktig kunnskap. For eksempel når
flyktninger som vendte tilbake fra Pakistan skulle bosette seg på nytt i Afghanistan, begynte de med jordbruk for å klare seg. Mange ble da skadet av miner. Hvis informasjon hadde nådd ut, kunne kanskje noen av disse ulykkene ha vært unngått.

Det er vanskelig å si noe om utfallet av konflikten. Kanskje man oppnår mer ved å la være å støtte de involverte partene? Gjennom våpenleveranser, politisk og økonomisk støtte opprettholdes borgerkrigen. Observatører, afghanere selv, til og med FN er enige om at innblanding utenfra kan være det største hinderet for fred. Humanitær hjelp bør likevel opprettholdes. Det er sivilbefolkningen som rammes mest når denne typen hjelp stanses.

Dagens situasjon i Afganistan er uviss. Det er sparsomt med informasjon til utenomverdenen. Få journalister tør å oppholde seg i landet og de fleste humanitære prosjekter som sykehus, helstilsyn og skoler er lagt på is.

Yrkesforbud på grunn av kjønn er en forbrytelse mot menneske-rettighetene. For Afghanistan er det også dumt. Mannefallet i
krigen har gjort hundretusener av kvinner til eneforsørgere. Det er livsviktig for et samfunn å utnytte de ressursene det har. Kvinnene utgjør en stor og ubrukt ressurs. En afghansk jente i en flyktningeleir ante likevel håp for fremtiden. Hun trodde det ville komme en gradvis forandring til det bedre og uttrykte følgende da hun ble intervjuet:

«Afghanistan vil tjene på at kvinnene blir fri til å utvikle og utdanne seg. Et land kan ikke fungere så lenge halve
befolkningen holdes nede, akkurat som en fugl ikke kan fly med bare én vinge.»