Hva var realismen?

Frihet, likhet, og brorskap. Dette var slagordet for realismen, tidlig på 1800-tallet begynte industrialismen ute i Europa. Men med industrialisering oppstod det nye samfunnsklasser: borgerskapet og arbeiderklassen. Dette førte til at det ble hardt for arbeiderklassen, og kjempelett for de rike. Folk begynte og tenke på hva som skjedde.

Ikke før 1850 begynte det og vokse opp industri i Norge. Men når det kom så ble det likestore klasseforskjeller i Norge som i Europa. Folket begynte og klage over det dårlige arbeidsmiljøet.

I 1848 reiser folket i Paris seg til opprør. Tanken fra den store franske revolusjon i 1789 vekkes til live. Ideen om frihet, likhet og brorskap gir folket drømmen om et bedre liv. Også i Norge får drømmen gjennomslag, den yngre generasjonen mener at det slos en kamp som vi ikke kan holde oss utenfor her i Norge

Når realismen kom til landet, ble alt mye hardere og en vanelig arbeider orket ikke lenger og smile og nyte landet. De jobbet på stykke fabrikker med mye røyk, og det meste var surt og grått. Dikterne begynte og skrive kritikk til samfunnet, der de anklaget samfunnet for mye av det som gikk galt.

I bøker og dikt ble alt mer realistisk, man fant ikke på nydelige sagaer om livet til en prins men de skrev om det tøffe livet i byen. Dette kjennertegner REALISMEN

Bonde til arbeider

Borgerskapet i byen var mest handelsmenn og handverkere. De levde godt i samfunnet, men når den store industrialiseringen kom til Norge, ble de til fabrikkeiere også. Fabrikkene hadde behov får arbeidere, så da får de med seg fattige, og små bønder.

Med håp om jobb og bedre levevilkår drar mange bønder til byen. Norge var på den tiden ett lite land og på mange måter et u-land, med bare 1,4 mill innbyggere.

Bøndene som jobbet i byen fikk ikke akkurat det de hadde forventet seg. Som arbeider måtte du jobbe hardt og under dårlige forhold, og lite i lønningsposen. Det var her fagforeningen startet. Fagforeningens jobb var og prøve og ivareta arbeidernes interesser og øke lønnen i lønningsposen.

Store mennesker

I denne perioden var forfatterne også kritiske til samfunnet, som du sikkert vet.

Charles Darwin var ingen forfatter men en britisk naturforsker, hans teorier brakte sterke syn på borgerskapets utvikling. Det var nesten en revolusjon, bare i de tankene Darwin brakte frem.

Etter 5 år i jordomseiling legger Darwin fram hovedverket sitt: (artenes opprinnelse). Darwin møter stor motstand fra kirken fordi verket hans er uforenelig med bibelen. Det han legger fram er at Adam og Eva er fri diktning, og han fornekter at det finnes noen gud.

Hans kunnskaper som forsker gav forfatterne også et syn på menneskets utvikling som under hele realismen ble fremhevet i bøkene forfatterne skrev.

Karl Marx var også en stor mann. Han bodde mesteparten av sitt liv i London i det fattige strøket, han opplevde sult og fattigdom. Han var stor fan av den russiske revolusjon og mente at verden ikke skulle eies av borgerskapet (de rike). Han var også enig Charles Darwins teori om at gud ikke finnes. Gud styrer ikke samfunnet men menneskene styrer samfunnet sa Marx en gang.

Nye litterære epoker skapes sjelden av seg selv, men det er et resultat av utviklingen i samfunnet. En av litteraturens oppgaver er og speile samfunnet, på forselige måter. Grunnen til at epoken heter realismen er fordi dikterne vil skildre samfunnet så realistisk som mulig.

Ble født 18. februar 1849, faren var en handelsmann som drev ”Kielland og søn”. ”Kielland og søn” var i over hundre år den største handelsslekten i Stavanger. Alexander Kielland levde derfor opp i et godt miljø.

I 1871 tokk Kielland juridisk embetsmanneksamen og året etter giftet han seg med Beate Romsland. Hun var en kjøpmannsdatter, som også var vokst opp i en rik slekt, dette var viktig for at de to kunne gifte seg.

Kielland begynte og lese europeisk litratur og utviklet derfor en interesse for modernisering av samfunnet. Han dro senere til Paris for og bli forfatter, der møtte han flere av de kjente forfatterne fra realismen, som Bjørnstjerne Bjørnsen og søren Kirkegard. Etter hvert utgav han en rekke prosaverker, det meste med motiver fra hjembyen.

Etter hvert så så han utviklingen i samfunnet, og så at borgerskapet begynte og utnytte arbeiderklassen, selv var han en av borgerskapet. Men forfatterskapet som han var med i, gikk imot denne utviklingen, å Alexander var en av hovedpersonene i opprøret mot dette borgerskapet.

Han mente selv at han var med i en forening Georg Brandenes kalte ”det moderne gjennombruds mænd.” Det at denne gruppen fikk en så stor rang i samfunnet, hang sammen med at forfatterskapet var en gruppe høyutdannede menn. De hadde også fra før av en sterkt politisk bakgrunn fra at folk likte deres fremgangsoptimisme.

Alexander Kielland var veldig opptatt av arbeiderklassen, han ville hjelpe dem og han prøvde og minne borgerskapets ansvar til folket.

”Gift” handler om personen Marcus som går på skole. I det får man vite om livet hans og hvordan han er. lille Marcus, er det første man får vite, det gir en sterk tanke om at han er en liten gutt som ikke tør og si mye. Dette får man vite under hele utraget av Gift som jeg leste. Det jeg la merke på når jeg leste teksten var at rektoren bodde på skolen hvor mye av handlingen skjedde.

Jeg får også vite at disse barna som gikk på denne skolen var litt ”bøllete”, de brydde seg ikke om karakterkortet. De skulle til sjøs når de ble store. Men selv om jeg fikk inntrykk av at de var rampete, så fikk jeg også lese at det var sterk disiplin blant ungene.

Jeg fikk ikke så mye ut av det lille utdraget jeg leste fra ”Gift” men jeg Skjønte jo at Marcus var en liten person som ikke gjorde mye ut av seg.

Alexander Kielland var en realistisk poet som skrev om samtida. Han var kritisk mot samfunnet og enig i Darwins teorier om menneskets utvikling. Men faren likte ikke at han interesserte seg for disse ” Ville ideene,” som skapte en bitterhet mot faren.

Da han var 31 år flyttet han til Paris, å ble skjent med Bjørnstjerne Bjørnson. De møttes ofte i Paris og lærte av hverandre. Men når Kielland viste verkene sine til Bjørnson, skrøt Bjørnson sjelden av Kielland. Kielland ble skuffet, men når Bjørnstjerne Bjørnson skjønte dette kontaktet han forleggeren sin og anbefalte Kielland på det varmeste.

I 1879 gav Kielland ut den første boken ”Novelletter.” Dette var starten på en rekke gode utgivelser.

Å være en ærlig tilhenger av nyttepoesien, det er min stolthet: skrev Kielland en gang.