I artikkelen ”Egoistiske verdensmestre med puter under armene” (Dagbladets nettmagasin 13.02.08) refereres det til utsagn fra blant annet den amerikanske forfatteren Jason Dorsey. Han skal ha uttalt at den nye generasjonen, kalt millenials, er sløve, tror de er best og er ikke villig til å ta en støyt. Folk født mellom 1980-1995 har ifølge artikkelen lav moral innenfor jobb og prioriterer venner og familie foran alt. Er det sånn egentlig? Vil en 19 åring idag dra på fest framfor å gå på jobben? Vil en 25 åring skifte jobb hvis den er rent kjedelig? Og har vi ikke hørt dette før?

Noe som tidlig nevnes i artikkelen er at det er vanlig å ha 4 jobber på CV fra samme året og at det var utenkelig for tidligere generasjoner. Dette utsagnet må jeg si meg enig i og bøye meg i støvet. Vi Millenials har fått underholdning på løpende bånd hele livet og er ikke vant til å kjede oss. Så hvis jobben kjeder oss og vi har tilgang til en annen, så bytter vi. Spørsmålet jeg får en trang til å stille er: Hva er galt med det? Hele oppveksten har vi hørt «du kan bli hva du vil», «det er viktigst at du trives» og «penger er ikke alt i livet», så når vi da skal velge jobb så er det akkurat det vi tenker. 95 eller 100 kr timen er vel ikke så farlig så lenge du trives og liker selve jobben? Jeg ville heller jobbet for 80 kr timen hvis jobben var å høre på cd-er framfor 100 kr timen for å stable dem. Er det så rart?

Senere i artikkelen nevnes det at Millenials generasjonen er hardtarbeidende, ressurssterke og utrolig smarte. Nedturen er at vi alltid skal ha det gjort på vår måte og ikke respekterer andres arbeidsmetoder. De føler seg sett på som gamle, unyttige og klare for pensjon, noe jeg synes ville hørtes litt tilfredsstillende ut. At de yngre kan utføre arbeidet og effektivisere det er vel en fordel for de forrige generasjonene ettersom vi er de som skal ta vare på jorda og næringslivet videre og pleie akkurat dem på gamlehjemmene. Forstår selvfølgelig at følelsen av å ikke respekteres samt å føle seg unyttig er noe av de verre tingene som finnes. Hvordan skal en utdatert 40-åring kunne klatre i bransjen med en oppegående 20-åring ved sin side? Når jeg selv leste det så begynte jeg å tenke at det var noe i det. Er jo alltid gøy å høre at man er smart, men det at vi ikke respekterer andres arbeidsmåter virker litt urealistisk for meg. Blir som den samme gamle frasen «ungdommen idag» som kommer fra litt sure og gretne gamle folk som tusler rundt og hører på radio på fritiden. De har sine fordommer hvor noe kanskje er sant, men likevel bør vi få en sjanse. Hvis de visste om en måte å effektivisere ville de vel vist den fram?

Overskriften er jo «Egoistiske verdensmestere med puter under armene» og det nevnes da at familie og venner går foran alt, og da i tillegg jobben. Det som jeg begynner å undre over er jo hvor egoistisk det er å prioritere venner. Er det ikke mer egoistisk å tenke på å tjene penger selv og jobbe. Egoisme ovenfor jobben sin har jeg egentlig ikke hørt om før... Har vært mer om folk som prioriterte jobben sin foran alt annet og mistet da venner og jobb. De egoistiske karriere-jagende folka som vil tjene mest mulig penger og driter i om venner og familie kan forsømmes litt. Kan jo nesten ikke bli sparket fra familien eller vennegjengen, og du kan ikke få høyere stilling blant familie og venner. Dette var vel tankegangen for 40 år siden, ettersom det sies det blinde karriere-jaget holder på å forsvinne. For er jobben såpass verdt at man kan ofre familie, venner og hele sitt sosiale liv?

Problemet er nok ikke at vi har lyst til å skifte jobb hele tiden, men at vi har muligheten vil jeg si. Det er mangel på arbeidskraft i Norge, og det vil det forbli en god stund til utifra mine tanker. Norge er ikke kjent for den største befolkningsveksten og med et stort antall jobber å velge mellom er det ikke rart man blir fristet av det store utvalget. «Hvem holder seg til vaniljeis når man kan få litt krokan, jordbær og sjokolade i tillegg?» sa en venn av meg og det overrasket meg at det var mer logikk i det han sa enn man skulle tro. Noen har problemer med å holde seg til en kjæreste, mens andre har problemer med å holde seg til en jobb. Dette ble nok kanskje en litt urealistisk og dramatisk sammenligning, men tegninga er klar. Å ikke ha valgalternativer er kjipt, og ingen liker det som er kjipt. Et program man ikke interesser seg for gidder man ikke se på, som en uinteressant jobb gidder man ikke fortsette med. Er det et annet program velger man heller det og «zapper» da enkelt over.

Det er et ganske artig utsagn midt i artikkelen som man ikke kan unngå å legge merke til. -Disse ungdommene har klatret opp Mount Everest og vært med på å grave ut Machu Picchu, men de har aldri rørt et stemplingsur, sier rådgiver Mary Crane. Hvis man har klatret opp Mount Everest og vært med på å grave ut Machu Picchu trenger man strengt tatt ikke å røre et stemplingsur? Men for å være litt mer saklig igjen så må det kanskje nevnes at vår generasjon føler oss litt smart ja. Vi kan tross alt snakke med en på motsatt side av jorda gratis og finne ut hvor mye en skilpadde veier på under minuttet ved hjelp av den nye teknologien. Da vil nok de litt eldre si at det var de som ga oss muligheten til det, men det er jo de som også har gitt oss muligheten til å slippe å røre et stemplingsur. Vi kan grave ut Machu Picchu, men å stå 10 timer i strekk hver dag foran et rullebånd sammen med 200 andre som gjør akkurat det samme er for mye. Vi er lært opp til å ta utfordringer på strak arm og slippe å måtte gjøre det samme som ble gjort før. Verden forandres for at vi som kommer skal ha det enda bedre enn de tidligere og er ikke akkurat det meningen?

 Jeg må innrømme at de fleste påstandene som kom fram stemmer jo forsåvidt jeg vet, men mitt poeng er hvorfor er det så ille? Jobber man ikke for å forbedre alles levemåte, og når man faktisk kan være litt sløve eller selvgode så er man kommet til det punktet man har søkt etter? En eldre person bygger et korthus på en time, for så kommer en ungdom og bygger samme korthus ved hjelp av en liten maskin på halvparten av tiden og sover resten. Det er jo framskrittet de eldre har jobbet for og når de endelig har fått det til klager de på at vi som utnytter deres fantastiske fremskritt er sløve og selvgode. Men for å sitere «pave» fra kommentarfeltet til artikkelen «Sånn har det da vært i alle år. De voksne klager over ungdommens latskap og manglende evner til daglige gjøremål. Saken kunne blitt fortalt for 100 år siden, bare ved å bytte ut teknologien med andre interesser. Sånn er det bare» og jeg er hjertens enig. Lærer man ikke?

«Dagens unge mennesker elsker luksus. De har dårlige manerer, bryr seg ikke om autoriteter og mangler respekt for sine eldre. Dagens barn er virkelige tyranner, de reiser seg ikke når eldre kommer inn i rommet hvor de sitter, de motsier sine foreldre, snakker sammen i voksnes nærvær, spiser grådig og tyranniserer sine lærere.» (Sokrates 470-399 f. Kr.)