Jeg har valgt å skrive en oppgave om Amnesty International fordi jeg lærte mye om denne organisasjonen da jeg tok borgerlig konfirmasjon og har synes siden den gang at både organisasjonen og arbeidet deres er ekstremt interessant og meningsfullt. Derfor vil jeg grave enda dypere innen dette temaet. Både når det gjelder organisasjonen, men også hva slags saker de bryr seg om. Og lese flere av historiene bak fangene som de hjelper.

Hva er Amnesty International og hva gjør de?

Amnesty International er en verdens kjent og respektert organisasjon som kjemper for menneskerettigheter. De kjemper for mennesker som har blitt urettferdig behandlet som for eksempel samvittighetsfanger. Organisasjonen er uavhening av regjering, økonomisk aktør, politisk overbevisning og religiøs tro. De har også forskjellige avdelinger i mange land, og her i Norge har vi også avdelinger i mange av fylkene.

Amnesty Internationals visjon går ut på en verden der enhver kan nyte godt av menneskerettighetene. Menneskerettighetene er bestemt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og andre internasjonale menneskerettighetsstandarder. Amnesty International vil at alle skal forstå og respektere menneskerettighetene. Og for og oppnå dette etterforsker og aksjonerer Amnesty International for å forebygge og stanse grove overgrep mot retten til fysisk og mental intergritet, samvittighets - og ytringsfrihet fra diskriminering. Vi som enkeltmennesker kan utrette så mye mer enn vi tror. En aksjon, en protest eller et opptog for å uttrykke vår mening og standpunkt er verd så mye for den fangen som blir gjort urett mot og ikke minst retter verdens oppmerksomhet mot nettopp denne saken. Og som alle vet når en sak kommer i media (aviser, internett osv) er det større sjangs for at den blir tatt opp igjen og får mye oppmerksomhet som kan føre til en bedre løsning.

Menneskerettighetene som Amnesty International jobber utifra er en erklæring laget av FN. Denne erklæringen fastslår at alle mennesker uavhening av rase, religion, kjønn, etnisk opprinnelse eller tro har visse rettigheter som ikke kan eller skal brytes. Dette kan også sies på en annen måte: Alle mennesker har rett til frihet og personlig sikkerhet. Ingen skal derfor utsettes for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I tillegg har alle rett til tanke, menings, religions og ytringsfrihet. Dette er grunnleggende prinsipper og rettigheter som alle har, men som mange land ikke rett og slett bryr seg om eller tror på. De følger ofte den religiøse troen fremfor dette. I Sharia-lovene står det for eksempel at all form for sex utenom ekteskap er forbudt. Og om noen av kvinnene bryter denne loven blir de ofte drept av noen i familien. Slike ting jobber Amnesty International imot.

Arbeidet som organisasjonen utfører går ut på å fremskaffe fakta om menneskerettighetsbrudd og overgrep. Resultatet av denne etterforskningen offentliggjøres jevnlig i rapporter. Og videre på bakgrunn av fakta som de har fått inn om enkeltpersoner, land eller tema engasjerrer Amnesty International medlemmene og støttespillerne til målrettede aksjoner og kampanjer. Nærmere sagt gruppen som er nærmest mennesket som blir urettferdig behandlet, får informasjonen fra Amnesty International, arbeider videre med saken, skriver brev, besøker ambassader og organisere aksjoner. De drar også ned og prater med enkeltpersoner om det er mulig, for å skaffe mer fakta. Lengre ut i oppgaven har jeg skrevet om noen av menneskene som har fortalt sin historie til organisasjonen.

I det siste har også Amnesty International utvidet virksomheten sin. Verdensomfattende kampanjer mot bruk av tortur og mot dødsstraff har blitt iverksatt av Amnesty International flere ganger.

Historien om Amnesty International:

Amnesty International ble oppstartet av en britisk advoktat. Det hele skjedde som følger: høsten 1960 satt Peter Benson som var en britisk advokat på undergrunnsbanen i London og leste avisen. I avisen sto det om to studenter fra Portugal som hadde blitt dømt til syv års fengsel fordi de hadde skålt for friheten da de var på en restaurant. Advoktaten bestemte seg straks for å skrive et brev til den regjeringen i Portugal for å protestere for en slik behandling av disse to studentene og i tillegg kreve at de ble løslatt.

Peter Bensons artikkel "De glemte fanger" kom på trykk i avisen The Observer 28. mai i 1961, hvor han her innførte begrepet "samvittighetsfanger" som handlet om mennesker som var blitt fengslet på politisk, religiøst eller etnisk grunnlag, og han oppfordret videre leserne til å starte opp en kampanje for å få dem løslatt. Amnesty International ble snart et faktum da responsen på artikkelen ble enorm. Organisasjonen etablerte sitt hovedkvarter i London, og nasjonale avdelinger i syv land ble opprettet i løpet av det første året. Siden den gang har Amnesty International vokst enormt som en organisasjon. Hvem som helst som ønsker å bli medlem å støtte og hjelpe dem i deres arbeid er velkommen til det. Enten ved å donere penger eller å bli medlem i organisasjonen.

Historier:

Amnesty får konstant inn informasjon og historier som er hjerteskjærende og ofte uforståelige for oss utenfor. Hvorfor blir mennesker fengslet i mange år uten å være tiltalt eller dømt for noe som helst? Hvorfor blir det gjort slik urett mot mennesker i verden? Ingen kan selvsagt gi konkrete svar på dette, men for å kunne jobbe mot en sak er det også viktig å sette seg inn i saken så godt som man kan. Og min personlige mening når det gjelder mange av disse menneskene som blir fengslet uten grunn er at det er veldig ofte religion som spiller inn. Gamle lover som står i de forskjellige religionenes bibler bestemmer i noen samfunn og land i verden enda. Mange land er det stammelover som gjelder, istedenfor de offisielle lovene som gjelder i landet. Religion har selvsagt ikke all skyld i dette, men måten de religiøse menneskene tolker lovenen på. Vi ser ofte på nyhetene disse selvmordsbomberene som gjør det i Allahs navn. De mener når de utfører noe i hans navn skal de bli belønnet i livet etter døden. Mens andre sier at å ta sitt eget liv er en av de største syndene man kan begå og blir derfor straffet fremfor belønnet i livet etter døden.

Etter 11 september er det mange som ble redde hver gang de møte på et menneske som så ut som de var av muslimsk opprinnelse og det ble et oppstyr uten like. Jeg mener at etter forderdelige hendelsen ble amerikanerene enda mer trangsynt enn de var fra før av. Det var til og med tilfeller der muslimer eller folk som kom fra Pakistan, Jugoslavia osv ble nektet å fly fordi de ble sett på som mulige terrorister og derfor en sikkerhetsrisiko. Amerikanerne burde isteden sett på sikkerheten sin på flyplassene istedenfor å anklage hver eneste utlending for å prøve å bombe både seg selv, familien og flyet de skulle reise med. De burde tenkt på hvordan de fikk disse menneskene til å føle seg. Og hvor stor grad av diskriminering de drev med. Hva med det faktum at noen faktisk klarte å kapre to fly og fly de rett inn i to av de mest kjente og berømte bygningene i New York by? Hva var galt med sikkerheten? skulle de ha brydd seg om, ikke hva slags mennesker som gjorde dette. Det kom så utallig mange dokumentarer om denne saken, men alle merket seg det samme. Hvordan kunne dette gå til? Kapre et fly og styrte det midt i New York? Amerikanerne strammet inn sikkerheten til det ekstreme etter denne hendelsen. Men er det slik det skal være? Det må skje en forferdelig ulykke eller lignende for at de skal se på sikkerheten sin? Diskrimineringen som skjedde av alle utelandske passajerer i denne perioden burde aldri ha hendt. En talsmann eller lignende burde utgitt en offisiell unnskyldning for behandlingen disse menneskene fikk. Saken er liten og ubetydelig i forhold til de andre sakene som foregår i verden. Men hvem bestemmer hvilken sak som er viktigst? Diskriminering er galt, uansett hvor stort omfang den er. Om ti personer eller en person er blitt diskriminert på samme måte, er den personen alene like viktig som de ti andre. Dette er noe av det som er galt med verden og spesielt USA. Alt måles i kvantitet.

En av sakene Amnesty jobber med er de hemmelige amerikanse fengslene. Det er blitt avslørt at amerikanske myndigheter har hemmelige underjordiske fengsler på steder som er ukjent. Her holder de fanger fengslet på ubestemt tid. To jemenittiske menn som har sittet i 18 måneder i to av disse hemmelige fengslene er blitt intervjuet av Amnesty International. Ingen av de to mennen vet hvor i verden de var da de satt i fengselet, men de mente begge at fengslet var under bakken. Og fordi amerikanske myndigheter krever det, sitter de to i dag i fengslet i Jemen. Amnesty Internationals etterforsker har blitt forklart av de to fangene hvordan de ble arrestert, fraktet rundt og avhørt. Begge mennene forteller at de ble torturert av jordanske sikkerhetsstyrker i fire dager. Siden det ble de fraktet til forskjellige steder de ikke vet hvor er. Etter dette mener de at de ble ført til et underjordisk fengsel. Grunnen til at mennene mener det er et underjordisk fengsel er fordi de gikk ned trapper da de ankom fengselet og opp igjen da de forlot det. Vaktene var også amerikanske begge gangene mener de.

Generalsekretæren i Amnesty International Norge mener dette kun er toppen på isfjellet. Han mener at mye tyder på at amerikanerne har flere slike hemmelige fengsler omkring i verden som ingen vet om.

Hva skal til før norske myndigheter slutter å anta at amerikanernes fanger behandles humant? Vil vi alltid bare følge etter stormakten USA og gjøre som de sier? Selvsagt skal vi ikke det, vi er et eget land og bør ha våre egne meninger. Og nikke og smile seg enig med et land kun fordi det er det mektigste landet i verden er feil. Skulle alle gjort slik kan man selv se for seg hvordan verden ville blitt. Det ville ikke blitt kalt verden en gang. Det ville vært USA & Co. Hvem vil vel ende opp slik? Det rare med Norge er at det er ungdomene i landet vårt som skriker ut sine meninger. De yngste, de som kanskje ikke engang har stemmerett. De er ikke redde for å si sin mening. De bryr seg ikke om det utgjør noe forskjell eller ei. Poenget er at de gir beskjed. De står ikke ved sidelinjen uten å gjøre noe. Det er ofte ungdommene som holder aksjoner og protester mot USA og politikken deres. Hvorfor reagerer ikke så mange av de voksne og eldre?

Jeg tror det er fordi ungdom er blitt så ekstremt mye mer engasjert for tiden. Alle politiske partier har et såkalt UNG parti. Og i dag får ungdom vite så mye mer nyheter enn de gjorde før. Et klikk og mann kan lese om alt som skjer i verden. Personlig er jeg ikke politisk engasjert, men jeg har klare og tydelige meninger om politiske saker. Jeg er for eksempel helt imot dødsstraff, og vil antageligvis falle under kategorien som liberal. Det Norge trenger er en såkalt "wake-up call". Noe som tar tak i skulderen våres og rister i oss og får oss til å skjønne hvordan verden er i dag, og at vi ikke kan si oss enige med et land som tilatter tortur, urett og dødsstraff.

En annen sak fra Amnesty International er saken om kvinene i Jemen som først blir voldtatt og deretter satt i fengsel. - Kvinnene her blir vanligvis fengslet pga deres forhold til menn, sier Najiba Naji som er fengselsdirektør i et statlig fengsel i Jemens hovedstad Sanaa. Det fines ingen klar politikk innen kvinners rettigheter i Jemen. I landet er det blitt rapportert fra menneskerettighetsorganisasjoner at kvinner og barn under tolv år som blir fengslet uten dom er ofre for de militante muslimene.

En sytten år gammel jente ved navn Marjam er en av de innsatte kvinnene i Jemen og forteller sin historie. Hun forelsket seg i en gift mann som leide et rom i huset i hennes familie. Hun ønsket å gifte seg med ham, men foreldrene hennes avslo dette. I Jemen er det helt vanlig å være gift medopptil fire kvinner. Marjam og den gifte mannen skal ha blitt oppdaget av foreldrene hennes og det eneste Marjam kunne si var at han hadde voldtatt henne. Grunnen til hun gjorde dette var for å redde både familiens og hennes egen ære. Igjen aviste de parets ønske om å gifte seg, og anmeldte ham isteden. Marjam ble arrestert for å ha hatt sex og det er nå umulig for Marjams familie å akseptere ønsket om giftemål og ta tilbake anklagene. De foretrekker at hun blir i fengsel for å gjenreise sitt rykte.

Slike historier som dette er helt vanlig i fengselet, at kvinnene har begått en eller annen type for kjærlighetsforbrytelse. Det er en forbrytelse å være alene med en mann og får dermed rettet samme anklager mot seg selv som prostituerte kvinner. Mange av kvinnene er også blitt fengslet for å ha blitt voldtatt og familiene vil ikke vite noe av dem og mange av kvinnene er redde for at en av familiemedlemmene skal drepe dem når de slipper ut. Dette er det vi kaller æresdrap som skjer i andre muslimske land som Jordan og Pakistan.

Da jeg var ferdig med å skrive om organisasjonen og hva de gjør osv, satt jeg meg ned og leste mange av historiene som ligger ute på nettsiden deres. Om all uretten som foregår i verden i dag som vi egentlig aldri hører noe om. Slik som kvinnene i Jemen eller de to studentene fra Portugal som utløste at Amnesty International oppstod. Hvorfor finnes det slik urettferdighet i en verden som nå? Vi er i år 2005 og ennå fengsles kvinner pga en tusenårs gammel lov som burde være fjernet eller i det minste endret på for lenge siden. Hva annet kan vi gjøre enn å sitte å vente på ting skal forandres? Jo det skal jeg si deg! Vi kan rette oss opp og gi uttrykk for vår mening klart og tydelig. Vi som skal være verdens rikeste land burde kunne utrette noe med all den makten det sies vi har. Og hvorfor er det slik at nærmest ingen av oss har hørt om mange av disse samvittighetsfangene som sitter fengslet pga urett i landet sitt? Istedenfor sitter vi og jubler over en prins som er blitt født, og glaner på de nyeste bildene av prinsen?

Min mening er at vi rett og slett ikke bryr oss om ting som ikke angår oss selv, eller landet vårt. Samfunnet idag er blitt så utrolig preget av egoisme og at vi kun tenker på det som angår oss selv og som skjer rundt oss. Ta for eksempel hver gang det skjer noe ute i verden som for eksempel et flystyrt eller en bombe som er blitt sprengt i en by. Det første vi får høre er hvor mange nordmenn som er blitt drept, og deretter begynner vi å se på våre egne sikkerhetstiltak mot samme ting som skjedde en annen plass. Det burde ikke ha noe å si hvilet land de døde kommer fra, men hvor mange det er. Uansett opprinnelse er vi alle like mye verd. Vi tenker heller på hvor mange fra Norge som kom til skade eller som faktisk bare var i nærheten. Dette isteden for å tenke på hva vi kan gjøre for å hjelpe de rammede. Oss mennesker som bor i rike land, storbyer osv har noe jeg ville kalt tunnelsyn. Vi ser ikke det som foregår rundt oss, det som foregår i resten av verden. Vi er så selvopptatte av vårt eget at vi går glipp av hva som skjer rundt oss, og om vi legger merke til det tenker vi bare at det ikke er vårt ansvar.

Selvsagt er det vårt ansvar! Om et menneske blir gjort urett mot, er det vårt ansvar som siviliserte mennesker og se til at slike ting ikke skjer. Er det ikke nettopp derfor vi har lover og erklæringer i verden? Vi glemmer rett og slett det faktum at en person kan gjøre mye mer forskjell enn vi vil tro selv.

Kilder:

http://www.amnesty.no/