- Karakteristisk for svartfigurstilen er at figurene ikke står rett opp og ned som i egyptisk kunst, men er nå i bevegelse. Derfor måtte kunstneren nå male dybde i motivet. Dette ble oppnådd ved at figurene overlappet hverandre, og at armer og bein kunne være lenger inn i bildet enn sin tilsvarende kroppsdel.

 

- Rødfigurstilen kom som en videreutvikling av svartfigurstilen. Svarte figurer hadde en tendens til å virke flate, men rødfargen skapte en mer troverdig tredimensjonal effekt.

 

- De eldste greske skulpturene var små bronse og terrakottafigurer i geometrisk stil. Disse skulle tydeligvis bli sett rett forfra, fordi fra siden var de så smale at man ikke engang kunne se at de var mennesker. Ansiktstrekkene var stor nese, stor øyne, rett munn og ofte var ørene utelatt. Overgangen fra geometrisk til arkaisk stil førte til at figurene ble mer naturtro, og man fikk for første gang legemsstore figurer rundt 620 f.kr.

 

- Det skjedde en hel del forandringer fra den arkaiske til den hellenistiske tiden. De første menneskeskulpturene i fullstørrelse var Kourus og Kore. Disse figurene hadde ingen bevegelse og var ikke like naturtro som senere skulpturer. Kroppen var symmetrisk og ansiktstrekkene var generelle.

 

I friskulpturene fra den tidlige klassiske tid kunne man se en forandring. Disse skulpturene var individualiserte med karakteristiske trekk for å skille mellom mennesker og guder. Skulpturene hadde nå også en dynamikk. Skulpturene fremstilte ofte et bestemt øyeblikk i en bestemt bevegelse, og for å gjøre dette mest troverdig måtte muskelspillet være så naturtro og anatomisk korrekt som mulig. Siden grekerne hadde lært å lage hule figurer av bronse, var det mulig å lage større bevegelser enn man kunne med marmorblokker, og denne nyvinningen var en viktig faktor for utviklingen.

 

På 300-tallet f.kr skjedde det flere forandringer blant skulpturene. Kunstnerne ville avbilde psykiske reaksjoner og stemninger, og da trengte figurene noe å reagere på. Den isolerte figuren ble derfor mindre vanlig, og skulpturgruppene var mer å se.

 

Den hellenistiske perioden startet i 323 f.kr og sluttet ca 31 f.kr. I den hellenistiske perioden var det vanlig for kunstnerne å skildre det individuelle mennesket, det vil si alle typer mennesker; unge, gamle, vakre, stygge, friske og syke. Ting som lidelse og død, smerte og angst ble nå skildret.

 

- Korus og Kore figurene var de første figurene som var hogd ut slik at man kunne se at det var mennesker uansett hvilken vinkel man så de fra. Kourus figurene hadde lange armer som hang ned langs kroppen, og det venstre benet var plassert litt foran det høyre. Nesen, navlen og kjønnsorganet dannet en rett linje som delte kroppen i to symmetriske halvdeler.

 

- Hvis man sammenlikner Kourus og Kore med statuen av Mykerinos finner vi noen likheter. Man kan se at armene henger ned langs kroppen, det venstre benet var plassert litt foran det høyre, og kroppen er symmetrisk. Forskjellen er at Farao er påkledd, mens Kourus er naken. Farao har også en støtteblokk, det har ikke Kourus.

 

- Frontalitetsloven en måten man legger nesen, navlen og kjønnsorganet på en skulptur i en rett linje slik at kroppen deles i to symmetriske deler.

 

- En ”rettlinjet idealutvikling”, vil si at utviklingen skjer som resultatet av et mål, nemlig å få skulpturene så naturtro som mulig.

 

- Cantrapposto betyr en kryssbevegelse i muskelspillet til en figur, slik som vi kan se i ”Spydbæreren”. Der kan man se de avslappede musklene i en skrå linje fra venstre ben til høyre skulder, og de stramme musklene fra høyre ben til venstre skulder.

 

- Kapitel, (fra latin, caput; hode), betegner arkitekturen i et søylehode.

 

- Pedimentet er det triangulære ”taket” på tempelet.

 

- En arkitrav er den underste delen av hovedbjelken som ligger over søyleradene.

 

- En metope er et relieff eller en annen utsmykning på tempelet, gjerne funnet mellom to triglyffer.

 

- En triglyff er en liten søyle som står mellom pedimentet og arkitravet på tempelet.

 

- En volutt er en ”krølle” på kapitelet, som kan sees på dette kapitelet i jonisk stil.

 

- Tempelet hadde en helt spesiell funksjon. Tempelet fungerte som en ”sannhetslinse” som skulle åpenbare den egentlige virkelighet og det ordnede kosmos.

 

- En grunn til at bystatsrelgionen tapte mye makt etter hvert, var fordi gudene ble menneskeliggjort, og mistet derfor mye av sin helligdom. En annen grunn var fremveksten av filosofien. Den logiske og fornuftige tankegangen satte spørsmål ved liv og død, skikk og bruk, og spesielt moralen og religionen.

 

- En ting som var spesielt for mysteriereilgionen var at gudene fungerte nå som guder også i det hinsidige, og ikke bare som guder for de levende på jorden.

 

- Laokoongruppen er et godt eksempel på hellenismen først og fremst på grunn av stemningene og følelsene som kommer til uttrykk her. Vi kan se frykt, angst, smerte, og anger i samme skulptur.