Hva var apartheid?

Apartheid var det store raseskillet i Sør-Afrika mellom 1910 og 1994. Det var et økonomisk og politisk system, basert på folks hudfarge. Et lite hvitt mindretall i Sør-Afrika hadde all makten. Men rikdommen til de hvite, var helt avhengig av de svartes arbeidskraft. Apartheid var ikke bare rasisme, det var en rasisme som delte hele den Sør- Afrikanske befolkningen inn i kategorier etter hvilken rase de hadde, og som trosset alle lover. Mellom 1910 og 1994 ble det vedtatt hundrevis av lover som skulle holde systemet oppe. I 1909 kom den viktigste loven kalt ” South Afrika Act” som gikk ut på at Sør-Afrika skulle styres av et parlament med bare hvite representanter. Det var her det hele startet.

 

Slik oppsto apartheid.

Allerede fra Sør-Afrika ble kolonisert i 1652 av europeerne, satt de hvite med makten. Da den Sørafrikanske unionen ble stiftet av det britiske parlamentet i 1910, ble all makten gitt til landets hvite innbyggere. Men etter andre verdenskrig ville mange innbyggere i afrikanske og asiatiske land å kreve selvstendighet fra de europeiske kolonimaktene. Men dette brydde den hvite befolkningen i Sør-Afrika seg lite om.

 

I 1948 kom Nasjonalistpartiet til makten under ledelse av Daniel F Malan, som skulle styre Sør- Afrika de neste 46 årene. De hadde gått til valg på forskjellsbehandling mellom hvite og svarte. En politikk de kalte ”Apartheid” som på Afrikansk betyr ”atskillelse”. Det de mente med Apartheid, var at de skulle ha hvit kontroll over makten, hvit kontroll over arbeidskraften, kontroll over befolkningen, og hvit kontroll over jorda. Dermed kunne de bestemme hvor svarte skulle bo, hindre svarte i å engasjere seg i politikken, og hvor mye de forskjellige skulle tjene.

 

I 1956 ble alle de fargede fratatt stemmeretten, og i 1959 ble alle de siste svarte representantene fra nasjonalforsamlingen borte.

 

Apartheid i hverdagen.

Under apartheid ble alle Sør-Afrikas innbyggere delt i to grupper. De forskjellige gruppene var hvit eller ikke- hvit. De ikke hvite besto av fargede, indere, og svarte, som igjen hadde en mengde nye grupper som ”Tswana”, ”Xhona”, ”Cape coloured”, eller ”Griqua”.

 

Hvis man var misfornøyd med klassifiseringen man hadde fått, kunne man søke om ”omklassifisering”. Da fikk man et møte for en gruppe av fagfolk, som besto av leger og psykologer. For å finne ut om man tilhørte ikke-hvit kategorien brukte de som oftest ”blyant testen”. Den gikk ut på at hvis man hadde så krøllete hår, og man stakk inn en blyant som ikke falt på bakken, var man svart.

 

Som sagt før, var det utrolige forskjeller på hvordan svarte og hvite ble behandlet skulle deles inn i forskjellige områder for forskjellige folkeslag. Da begynte myndighetene å tvangsflytte de som ikke var hvite til statlig eide områder som lå i byens ytterkant.

 

Ideen med dette, var at de hvite skulle kontrollere alle byene hvor all industrien og økonomien lå. De svarte måtte holde seg i sine ”byer”, og fikk bare lov til å være i de hvites ”byer” hvis de hadde noe med arbeidskraften å gjøre.

 

Men også noe av grunnen til at Group Areas Act ble innført, var at de mente det var best for de forskjellige folkeslagene å leve hver for seg. Dermed kunne de dyrke sin egen religion, og sine egne tradisjoner uten noen form for innflytelse fra de andre religionene.

 

Helt siden 1700-tallet har det vært en lov fra de hvite om at alle svarte over 16 år måtte bære et identitetsdokument. Og i 1952 ble det vedtatt en lov om at alle svarte over 16 år måtte bære et pass som viste hvor de bodde og hvilken rase de var. De hadde ikke lov til å være i hvite områder i mere enn 72 timer, hvis de ikke hadde tillatelse til noe annet.

 

En typisk hvit ”by” hadde veldig høy levestandard. Den besto av et forretningsentrum av hvite forsteder. De fleste hadde svømmebasseng, hushjelp, også to biler var helt vanlig.

 

”Byene” som de svarte bodde i, ble kalt ”Township”. Der var levestandaren betydelig mindre. Det var rekker på rekker med små hus. Alle delte på en felles vannpumpe på gata. De hadde bare parafin og koks, og mye av luften ble full av støv og røyk. Ofte bodde det opptil 10-20 mennesker i disse små husene.

 

Men Townshipene brakte også med seg en god ting. De hadde en sikkerhetsmessig fordel siden de lå i ytterkanten av byen, kunne de lett isoleres fra omverdenen hvis det ble opprør.

 

 

Lovene som opprettet de største skillene mellom hvite og svarte under apartheid.

Allerede i 1949 ble det opprettet en lov som het ”Prohibition of mixed marriages act” som sa at ekteskap og seksuelle forhold mellom mennesker med forskjellig rase var forbudt.

 

Deretter kom det en lov i 1950 ”Suspression of communism act” som ga politiet frie tøyler til å arrestere de som ble mistenkt for å være kommunist. Men i virkeligheten ble loven brukt til å ta enhver som gjorde motstand mot apartheidsystemet.

 

I 1953 ble det opprettet en lov som sa at barn fra forskjellige befolkningsgrupper måtte gå på forskjellige skoler, hvor de skulle lære forskjellige ting. Slik ble det at hvite barn fikk den lengste og beste skolegangen, mens asiatiske og fargede barn hadde en obligatorisk og kortere skolegang, mens svarte ikke trengte å gå på skole i det hele tatt.        

 

Dette var bare noen av de mange lovene som ble opprettet under apartheid.

 

 Men senere kom det lover som blant annet sa at svarte og hvite måtte ta forskjellige busser, gå på forskjellige toaletter, sitte på forskjellige benker, gå i hver sine trapper, t bane, til og med være på forskjellige strender. Egentlig alt som hadde med hverdagslige ting å gjøre. Dette ble vist med forskjellige skilter.

 

Motstandsbevegelser mot apartheid.

Allerede i 1912, ble det opprettet en frigjøringsbevegelse kalt ANC (African national congress.) Navnet ble forandret til ANC i 1923.

ANC arbeidet for svart stemmerett til sør- Afrikas befolkning, og utviklet seg etterhvert til en stor politisk bevegelse som arbeidet imot apartheid og like rettigheter mellom svarte og hvite.

 

I 1949 kom det nye mennesker inn i ANCs ledelse. Blant annet Nelson Mandela, Oliver Tambo og Walter Sisulu. De mente at for å få de hvite makthaverne til å forstå, måtte man mobilisere folket. Nå skulle de ikke lenger ligge i skyggen, men vise sin mening med demonstrasjoner, streiker, sivilulydighetsaksjoner og boikotter. ANC ville ha en ikke voldelig motstand mot regimet, men de ble likevell møtt med politivold, innskrenkning av ytringsfriheten, bortføringer og massakre. Sharpeville-massakren i 1960 er et eksempel på dette. 69 ubevæpnede demonstranter ble drept, og 180 såret av politiet. ANC ble også forbudt i 1960.

 

ANV ble uenige om de skulle fortsette den ikke voldelige kampen mot de hvite, mens noen mente at                                                                                                                                                                                            

Nelson Mandela.

tiden var kommet for å starte en væpnet kamp mot apartheidsystemet. MK ble da opprettet og ble ledet av Nelson Mandela i 1961. De skulle føre en geriljakrig mot apartheidstaten, og de neste 30 årene drev de med sabotasje mot kraftverk, oljeraffinerier. Også bruer ble ødelagt.

 

I 1964 ble Nelson Mandela og flere av lederne dømt til livsvarig fengsel i begrunnelse av undertrykking av kommunisme. Helt fram til 1990 når ANS ble lovlig igjen, satt de i fengsel. Nelson ble valt til leder av ANC i 1991, og til president av Sør-Afrika i 1994 når bevegelsen vant landets første demokratiske valg.

 

Frihetserklæringen ble opprettet i 1955 av en gruppe som besto av vidt forskjellige organisasjoner som arbeidet mot apartheid. Målet med frihetserklæringen var å fortelle verden hvilket samfunn de ønsket seg istedenfor apartheid. De første linjene sier: ”Vi, Sør- Afrikas folk, erklærer for hele vårt land og for verden at Sør-Afrika tilhører alle som bor i det, svarte og hvite, og at ingen regjering kan påberope seg myndighet med mindre den er basert på folkets vilje.”

 

Sannhets og forsoningskommisjonen.

Under apartheid var det millioner av mennesker som led. Mange ble tvangsflyttet, torturert og mishandlet, og mange ble drept.

 

I 1994 ble det spurt hva man skulle gjøre med dette, og hva som skulle skje med de mange menneskene som under apartheid begikk overgrep. Derfor ble sannhets og forsoningskommisjonen opprettet i 1994 for å kunne gi amnesti til de som hadde begått overgrep. Betingelsen for det, var at de måtte offentlig fortelle hva de hadde gjort, og at overgrepene var politisk motivert.

 

Målene med dette var at familier skulle få vite hva som hadde skjedd med de forsvunne, om de var drept, hvordan, og hvor de lå begravd. De ville at folk skulle forsone seg med hverandre og fortiden.