Arbeiderbevegelsen er delt i to hovedgrener: den faglige og den politiske arbeiderbevegelsen. Dette skillet var likevel ikke trukket skarpt opp. Det norske Arbeiderparti, som ble stiftet i 1887, tok mål av seg til også å støtte arbeiderne i streiker og andre arbeidskonflikter. Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (fra 1957 Landsorganisasjonen i Norge) ble dannet i 1889 som overbygning for fagforbund og fagforeninger. Det ble da bestemt at to medlemmer av Arbeiderpartiets styre skulle være med i Landorganisasjonens sekretariat. Samtidig skulle to fra sekretariatet være med i partistyret. Denne formen for gjensidig representasjon holdt seg i en årrekke. Etter hvert kom svært mange fagforeninger til å stå kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet, det vil si at en ble medlem av partiet ved å stå i fagforeningen.

På 1800-tallet var arbeidslivet preget av paternalisme. Det var flere bedrifter som også hadde skole for arbeidernes barn, eget fattigvesen og egen butikk der arbeiderne kunne få kreditt. Det hendte også at arbeidsgiveren kom med gaver til fortjente arbeidere eller hjalp til med lån i et knipetak. Men denne velviljen var blandet med et krav om at arbeiderne måtte underordne seg, liksom umyndige barn. Det gjaldt også utenfor jobben, og det hendte for eksempel at arbeidsgivere sa opp folk fordi de hadde vært fulle på lørdagskvelden. Det alvorligste var likevel om arbeiderne slo seg sammen for å kreve høyere lønn eller andre forbedringer – altså kollektive aksjoner. Det ble betraktet som et angrep på arbeidsgiverens autoritet og rolle som far for bedriftsfamilien. Fram til slutten av 1800-tallet ville slike forsøk alltid bli møtt med den strengeste straff, nemlig avskjed uten attest for godt arbeid. De paternalistiske arbeidsgiverne regnet med at denne blandingen av omsorg og steil autoritet ville holde arbeiderne i ro. Men fra 1880-årene kom det likevel en rekke streiker, og arbeiderne tok til å organisere seg i fagforeninger.

Det var arbeidere i enkelte håndverksfag som gikk foran med streiker og med å bygge opp kampklare organisasjoner. Disse fagene var i ferd med å bli forvandlet fra gammeldags håndverk til fabrikkdrift. En typografs arbeidsoppgaver ble for eksempel splittet opp i en rekke deloppgaver, som kunne utføres av folk uten fullstendig fagutdanning. Det var en trussel mot fagarbeidernes posisjon, og framfor alt tok det fra dem den kontrollen de hadde hatt over sitt eget arbeid. De følte dette som urett og at de ikke ble behandlet som selvstendige mennesker. Et hovedkrav var at arbeidere skulle få være med å bestemme ved at fagforeninger og arbeidsgivere ble enige om tariffavtaler som fastsatte lønns- og arbeidsvilkår. Kampen sto altså ikke bare om materielle kår, men vel så mye om arbeidernes ære og selvstendighet. Det var dette som fikk relativt velstående fagarbeidere til å sette arbeid og levebrød på spill for å kjempe mot sine arbeidsgivere. Bare ved å stå opp mot arbeidsgiveren og forsvare seg mot det de opplevde som overgrep, kunne de opprette sin ære.

Rjukan jern- og metallarbeiderforening ble stiftet i 1909 med åtte medlemmer. I 1915 var medlemstallet økt til nesten 600. Det kan illustrere den sterke veksten i fagforeningene i begynnelsen av dette århundret. I 1920 var over 140 000 arbeidere tilsluttet Landsorganisasjonen. Det var spesielt to forhold som bidro sterkt til denne veksten. Det ene var utviklingen av en mer moderne industri, det man kaller den andre industrielle revolusjonen. Produksjonen ble mer rasjonell og effektiv, men arbeiderne opplevde også krav om høyere arbeidstempo og at de mistet mye av kontrollen med hvordan arbeidet skulle utføres. Slik som håndverkerne tidligere, opplevde nå industriarbeiderne at de nye produksjonsmåtene tok fra dem mye av den tradisjonelle selvstendigheten. Samtidig fryktet de at arbeidet ville bli overlatt til ufaglærte arbeidere, og det skapte stor misnøye. Det andre er at det vokste fram sterke fagforbund, det vil si sammenslutninger av fagforeninger i samme fag. Selv mektige arbeidsgivere måtte gi tapt når de kom i kontakt med et forbund, for eksempel Jern- og Metallarbeiderforbundet, og det var den beste reklame for fagbevegelsen.

Motsetningene mellom borgerskap og arbeidere vokste. Det var riktignok store lokale forskjeller, men et hovedtrekk er likevel at en stadig større del av arbeiderne så på seg selv som en egen klasse med et varig fiendeskap til borgerskap og arbeidsgivere. En slik bevisst klassemotsetning var egentlig noe nytt i historien. Det hadde nok også før vært bråk mellom samfunnsgrupper og i arbeidslivet, men det var først mot slutten av 1800-tallet at norske arbeidere, og da i første omgang håndverksfagene, begynte å se seg selv som en egen klasse som sto i bevisst, uforsonlig motsetning til arbeidsgiverne. Sammen med motsetningen til arbeidsgiverne utviklet det seg stadig sterkere solidaritet mellom arbeiderne. Solidariteten var å stå sammen i felles kamp, til felles og egen nytte, arbeiderne lærte at felles innsats lønnet seg. Mange vil mene at det først er med framveksten av klassemotsetning og solidaritet at man kan snakke om en egen arbeidsklasse.

1907 var et viktig år i Arbeiderbevegelsens historie. Da ble arbeiderne og arbeidsgiverne i jernindustrien enige om den første landomfattende tariffavtalen som gjaldt en hel næring. Norsk Arbeidsgiverforening, som ble stiftet året etter Landsorganisasjonen, tok initiativet til denne avtalen og tvang i årene fram mot 1911 igjennom veldig like avtaler i andre deler av næringslivet. Arbeidsgivernes viktigste pressmiddel var lockout, det vil si å stenge arbeiderne ute fra arbeidet. Disse tariffavtalene var nemlig veldig viktige. De la opp til at lønn og arbeidsforhold skulle avgjøres gjennom sentrale forhandlinger i stedet for gjennom lokale arbeidskamper. Arbeidskampene fortsatte for det, men forholdene ble regulert slik at lønnskrav og streiker bare kunne komme når tariffavtalene løp ut. Dermed var så å si ”spillereglene” for arbeidslivet slått fast.

Flere og flere arbeidere kom til å føle samfunnet som grunnleggende urettferdig, og forholdene under den første verdenskrigen bidro til å utbre og forsterke slike holdninger. Klasseforskjellene økte og ble mer synlige. Det var dyrtid, men også jobbetid. Enkelte tjente enorme summer på ”aksjejobbing”, det vil si kortsiktig og dristig aksjespekulasjon. Og de nyrike likte å demonstrere sin rikdom. Champagnen flommet, mens store deler av folket led nød. Klassekampen ble skjerpet. Prisene steg, mens lønningene var fastsatt i langsiktige tariffavtaler. Arbeiderne grep til ulovlige streiker for å presse lønningene oppover, og de harde kampene skapte økende bitterhet. På nyåret 1918 dukket det opp arbeiderråd, slik det hadde gjort forut for revolusjonen i Russland i 1917. Men disse rådene kom imidlertid til å få liten praktisk betydning.

Den russiske revolusjonen i 1917 og de senere revolusjonsforsøkene i Tyskland i 1918 ble forbilder, og et bevis på at det lot seg gjøre å slå det gamle samfunnet over ende. Radikal arbeiderungdom talte med begeistring om den kommende revolusjonen. I 1918 fikk Arbeiderpartiet ny ledelse, med Kyrre Grepp og Martin Tranmæl i spissen. Arbeiderpartiet gikk stadig lenger i å bli et uttalt revolusjonært parti. I 1919 sluttet det seg til Den kommunistiske internasjonalen (Komintern), som var en sammenslutning av revolusjonære partier og ble ledet fra Moskva. I 1920 ga Komintern en serie med påbud, de såkalte Moskvatesene: Alle medlemspartiene måtte gå inn for borgerkrig og ”proletariatets diktatur” etter modell av Sovjetunionen.

Det norske Arbeiderparti framsto dermed som mer radikalt og revolusjonært enn de tilsvarende partiene i Sverige og Danmark, som holdt seg utenfor Komintern. Norge var det eneste landet i Europa der flertallsretningen i arbeiderbevegelsen sluttet seg til Komintern. Tilknytningen til Komintern bidro til å gjøre Arbeiderpartiet mer radikalt, men også til å skape splittelse. For Komintern og Moskva betydde revolusjon å ta makten ved et slags kupp, liksom i Russland i 1917. Motstanderne skulle deretter undertrykkes gjennom diktatur og forholdene legges til rette for å skape et sosialistisk samfunn. Det var et krav at medlemspartiene, også Det norske Arbeiderparti, blindt lystret alle ordrer fra Moskva. En rekke ledere i Arbeiderpartiet var innstilt på å godta dette.

Martin Tranmæl ledet en gruppe som så annerledes på revolusjonen. De tenkte seg revolusjonen som en lengre prosess, der arbeiderne reiste seg mot sosial og politisk undertrykkelse. Hvordan det skulle skje i praksis var uklart, men Tranmæl synes å ha regnet med at revolusjonen ville starte med streiker og med at arbeiderne overtok fabrikkene. Heller ikke Tranmæl fant noen plass for det ”borgerlige” demokratiet, med Stortinget i spissen. Det skulle erstattes med et rådssystem. Blant de revolusjonære ungdommene som samlet seg om Tranmæl var to senere statsministere i Norge, Oscar Torp og Einar Gerhardsen. Allerede høsten 1918 hadde de nye partilederne ment at revolusjonen kunne bryte ut om kort tid. Også i de nærmeste årene trodde og ventet de på et revolusjonært utbrudd, men de revolusjonære ble gang på gang skuffet. Norske arbeidere var villige til å gå i streik mot det de mente var urimelig og umenneskelig behandling fra arbeidsgiverne, men bare et fåtall kunne tenke seg å gå til borgerkrig og feie det politiske demokratiet over ende. Situasjonen i Norge var også helt forskjellig fra land som Russland og Tyskland, der nøden var langt verre, statsapparatet holdt på å falle sammen og store deler av befolkningen ikke lenger følte noen lojalitet til de styrende. Revolusjonsfrykten førte til at regjeringen og arbeidsgiverne la vekt på å unngå å provosere arbeiderne. I stedet forsøkte de å berolige med løfter og reformer. Et eksempel på dette er innføringen av åttetimersdagen. Ved tariffoppgjøret i 1919 ga arbeidsgiverne etter for det gamle kravet om åtte timers arbeidsdag. Samme år ble åttetimersdagen også lovfestet.

Moskvatesene skapte strid i Det norske Arbeiderparti og førte til at partiet ble splittet i to omganger. Først gikk høyrefløyen ut og dannet Norges socialdemokratiske Arbeiderparti, som gikk klart og sterkt ut mot revolusjonen. Det skjedde i 1921. Deretter fortsatte striden mellom Tranmæl-fløyen og de Moskva-tro. Blant annet satte Tranmæl seg imot Kominterns krav om at Arbeiderpartiet skulle bryte sine tradisjonelle bånd til fagbevegelsen. For å lage revolusjon var det helt avgjørende å få med seg flertallet av fagorganiserte arbeidere mente han. Men den russiske revolusjon var fremdeles populær i vide kretser blant arbeiderne, og mange kviet seg for et brudd med Moskva. Det endelige bruddet kom i 1923 og Tranmæl-fløyen fikk flertallet i Arbeiderpartiet med seg. Mindretallet dannet Norges Kommunistiske Parti, som fortsatte som Kominterns avdeling i Norge. Begge partiene var uttalt som revolusjonære, og begge hadde både revolusjonære og reformister blant medlemmene.

Splittelsen i tre partier var en belastning, ikke minst for fagbevegelsen, så i 1927 ble det samlet igjen. Men det var bare Arbeiderpartiet og Norges socialdemokratiske Arbeiderparti som gikk sammen, Kommunistpartiet ble stående utenfor. Det forente partiet beholdt navnet Det norske Arbeiderparti. Etter samlingen var mange i tvil om Arbeiderpartiets holdning til revolusjon og demokrati, og det var tydelig uenighet om dette i partiledelsen. Ennå i begynnelsen av 1930-årene var flere av Arbeiderpartiets ledere innstilt på revolusjon, selv om de måtte innrømme at det ikke så lyst ut for øyeblikket. På den annen side hadde vel aldri noe flertall av partimedlemmene tenkt på å gjøre revolusjon, og tanken på revolusjon mistet stadig tilhengere. I praksis kom arbeiderne gjennom fagbevegelsen til å føre en defensiv kamp mot blant annet forsøk på store lønnsnedslag.

Tiåret fra 1921 til 1931 ble de store kampårene for fagbevegelsen i Norge. Nesten årlig var det store streiker, samtidig som det stadig var lokale konflikter. De langvarige streikene innebar en sterk påkjenning for arbeiderfamiliene. Om jernstreiken i Oslo 1923-24 heter det at det gikk på helsa løs. Det hendte at unge jenter segnet om når de kom for å hente understøttelsen. I 1931 brøt den kjente storlockouten ut, den største arbeidskampen i norsk historie. 60 000 arbeidere ble stengt ute fra arbeidet og det tok 24 uker før partene ble enige om en løsning. Storlockouten endte uavgjort, og ble også den siste storkonflikten. Den var det endelige beviset på at ingen av partene var sterke nok til å vinne noen avgjørende seier. De var også gjennom ti år med arbeidskrig blitt utmattet, og så klart behovet for gjenreising og modernisering av den kriserammede industrien. Dette var utgangspunkt for at partene nå gikk inn for arbeidsfred og et visst samarbeid. Fagbevegelsen tok til orde for moderasjon ved tariffoppgjørene og dermed var det innført en tradisjon med at arbeiderne skulle ta hensyn til landets økonomi når de fremmet sine lønnskrav. Arbeidsgiverne ga på sin side opp kravet om at krisen måtte løses ved betydelige lønnsnedslag.

Et utslag av den nye holdningen var den såkalte hovedavtalen, som fastsatte regler for forholdet mellom partene i arbeidslivet. Den kom i 1935 og er kalt ”arbeidslivets grunnlov”. Senere er den fornyet med jevne mellomrom. Men samarbeidet betydde ikke at klassekampen var avblåst. Bedrifter og lokalsamfunn ble stadig preget av konflikter og klassemotsetning. Fagbevegelsens moderasjon ved tariffoppgjørene og samarbeid med arbeidsgiverne for å øke industriens konkurranseevne var en forløper for Arbeiderpartiets omvendelse, som førte til at partiet i 1935 fikk regjeringsmakten.

Fra 1906 til 1918 var Venstre det ledende partiet i norsk politikk. Etter 1918 fulgte en periode med liten politisk stabilitet. Mellom 1918 og andre verdenskrig hadde ikke noe enkelt parti flertall på Stortinget. Norge gikk inn i en lang periode med mindretallsregjeringer, den varte helt til 1945. Regjeringene ble sittende så lenge de ikke fikk et klart flertall imot seg (negativ parlamentarisme). Det var hyppige regjeringsskifter, i løpet av de første femten årene etter første verdenskrig var det elleve forskjellige regjeringer. Høyre var det største borgerlige partiet, og det ivrigste for å få til borgelig samling. Venstre ville stå fram som et mellomparti og en brobygger mellom borgerskap og arbeiderklasse. Bondepartiet, som var det miste av de tre borgerlige partiene, ville ikke alene slutte seg sammen med Høyre. Bondepartiet (fra 1959 Senterpartiet), ble stiftet av Norsk Landsmannsforbund i 1920 og var først og fremst opptatt av bøndenes næringsinteresser. De tre partiene holdt stort sett sammen i perioden fra 1927 til 1933, men deretter vokste splittelsen.

På ytterste høyre fløy oppstod det i løpet av 1920-årene en rekke større og mindre organisasjoner som hadde til formål å bekjempe arbeiderbevegelsen. Noen av disse skulle på forskjellige måter forvare samfunnet mot arbeideruro og eventuelle revolusjonsforsøk. Norges Samfundshjelp, som ble dannet i 1920, skulle holde vitale samfunnsfunksjoner i gang under streiker og beskytte det private næringslivet. Samfundshjelpen ble flere ganger satt inn for å gjøre jobben til streikende arbeidere, og arbeiderbevegelsen oppfattet den som en ren streikebryterorganisasjon. Flere ganger i 1920-åra kom det til voldelige sammenstøt mellom Samfundshjelpen og streikende arbeidere. Andre organisasjoner, som det frivillige halvmilitære Samfundsvernet, og også innenfor det vanlige militærapparatet, forberedte seg til konfrontasjoner med arbeiderbevegelsen. Det ble blant annet satt opp spesielle sikkerhetsstyrker med pålitelige mannskaper. Det fantes også folk som kunne tenke seg å gjøre statskupp og sette Stortinget helt eller delvis til side for å kunne slå hardt til mot arbeiderbevegelsen. Major Vidkun Quisling ble i 1931 forsvarsminister i en regjering fra Bondepartiet, og det er funnet notater som tyder på at Quisling la planer om statskupp. En del av disse planene var å sette hæren inn mot arbeiderbevegelsen.

Fedrelandslaget ble dannet i 1925 og var en organisasjon som skulle påvirke til borgerlig samling og aktiv kamp mot arbeiderbevegelsen. Allerede høsten samme år satte det fram et forslag om å forby både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet. Fedrelandslaget ble en massebevegelse, som i 1930 hevdet å ha over 100 000 medlemmer. Til sammenligning hadde Landsorganisasjonen 140 000 medlemmer. Men det oppnådde ikke å få de borgerlige partiene til å samle seg, og i skuffelsen over dette gikk den inn for en mer ytterliggående høyreorientert politikk. Omkring 1930 satte flere av de høyreradikale sitt håp til Vidkun Quisling, som skaffet seg politisk plattform som statsråd for Bondepartiet. Etter at bondepartiregjeringen var felt dannet Quisling i 1933 sitt eget parti, Nasjonal Samling. Men det fikk bare vel to prosent av stemmene ved stortingsvalget samme år, og et forsøk på å samle flere borgerlige organisasjoner om en nasjonal blokk mislyktes. Det at høyreaktivismen ikke fikk særlig grobunn i Norge skyldtes nok samfunnsforhold og politiske tradisjoner. Norge hadde en grunnlovsfestet demokratisk tradisjon, og avstanden mellom samfunnsgruppene var mindre enn i for eksempel Tyskland og Russland. At høyreaktivismen i Norge falt sammen i 1930-årene, må videre henge sammen med moderasjon og arbeidsfred, og at Arbeiderpartiet ikke lenger førte et revolusjonært språk.

Mellom 1920 og 1935 skiftet Arbeiderpartiet ham, fra et revolusjonært klasseparti til å bli et reformistisk folkeparti som godtok de demokratiske spillereglene. I 1933 kvittet partiet seg med alle programformuleringer som minnet om revolusjonen. Det krevde regjeringsmakten for å bestyre det borgerlige samfunnet og sette i verk en økonomisk krisepolitikk. Parolen var: Hele folket i arbeid.

Noen av grunnene til denne overgangen var at de revolusjonære ble lei av å vente på revolusjonen som aldri kom, og så seg om etter nye muligheter. Det var også viktig at mulighetene til å få stortingsflertall og regjeringsmakt var blitt bedre. Valgordningen var blitt endret til forholdstallsvalg, og Arbeiderpartiet gikk fram fra valg til valg til og med 1927. Dessuten tvang den økonomiske krisen Arbeiderpartiet til å søke regjeringsmakt, det var nødvendig å gjøre noe for å bedre forholdene og begrense arbeidsledigheten. Om ikke det skjedde ville jo tilhengerne og velgerne vende dem ryggen. I tillegg til dette kom trusselen fra fascismen, som var på frammarsj i Europa. Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske parti i Tyskland var det mest skremmende eksemplet. Menn som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen fryktet at fascismen ville vokse seg sterk også i Norge, og så det som Arbeiderpartiets viktigste oppgave å hindre en slik utvikling. Framfor alt gjaldt det å hindre at arbeidsløs ungdom i fortvilelse sluttet seg til fascismen og nazismen.

Men hvordan skulle de løse denne krisen og få ned arbeidsledigheten? Etter tradisjonell liberalistisk tankegang skulle staten overlate mest mulig til næringslivet selv, den skulle løse en slik situasjon på samme måte som en privat husholdning, nemlig ved å skjære ned på utgiftene. Arbeiderpartiet knyttet seg imidlertid til en ny økonomisk teori som snudde dette på hodet og gikk inn for en mer aktiv stat. Dette er særlig knyttet til den britiske økonomen John Maynard Keynes, og kalles keynesianismen. Men flere økonomer, deriblant nordmannen Ragnar Frisch, bidro til de nye økonomiske teoriene.

Keynes og hans meningsfeller mente at staten burde føre en mer ekspansjonistisk politikk, det vil si øke aktiviteten og skape vekst gjennom investeringer og lån til næringslivet. På den måten skulle samfunnet få hjulene i gang, og arbeidsledige ville komme i arbeid. Dermed ville folk også få mer penger å kjøpe for, og det ville igjen gi grunnlag for vekst i næringslivet og økte skatteinntekter til staten. Slike tanker fikk gradvis innpass i Arbeiderpartiets programmer fra 1932. Det innebar en ny strategi i to etapper. Først skulle krisepolitikken hjelpe det borgerlige samfunnet på fote. Deretter skulle en gå inn for en gradvis innføring av sosialismen. Arbeiderpartiet var fremdeles et uttalt sosialistisk parti.

Arbeiderpartiet var fra 1927 det største partiet på Stortinget. Etter at det i begynnelsen av 1930-årene kom med et konkret reformprogram for å bekjempe den økonomiske krisen, økte oppslutningen sterkt. Ved stortingsvalget i 1933 fikk Arbeiderpartiet 40 prosent av stemmene. Det hadde imidlertid ikke flertall, og kunne ikke komme til makten så lenge de tre borgerlige partiene holdt sammen.

Det var Bondepartiet som først slapp Arbeiderpartiet fram, og det var overraskende for de fleste. Da Bondepartiet hadde regjeringsmakten i 1931-32 var det stadige konfrontasjoner med arbeiderbevegelsen. Under bondepartiregjeringen mistet folk som mottok understøttelse retten til å velges til kommunestyrer og kommunale utvalg. I tillegg foreslo regjeringen å ta fra dem stemmeretten. Under storlockouten i 1931 sendte regjeringen militære tropper og marinefartøyer til Menstad for å beskytte streikebrytere. Det var også på denne tiden forhandlingene om en nasjonal blokk foregikk. Først og fremst var Bondepartiet opptatt av å få løst krisen i jordbruket og på bygdene. Det kom ikke til enighet med Venstre om landbrukspolitikken og vendte seg derfor til Arbeiderpartiet. Sammen felte de to i 1935 Venstres regjering, som ble ledet av Johan Ludvig Mowinckel. Han ble den siste borgerlige statsministeren på nesten 30 år. Arbeiderpartiet dannet en mindretallsregjering under ledelse av Johan Nygaardsvold. Til grunn for regjeringsskiftet lå det såkalte kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Kriseforliket innebar at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakten mot å støtte Bondepartiets krav om tiltak for å bedre lønnsomheten i jordbruket. I virkeligheten hadde partiene felles interesse i å fremme antikapitalistiske tiltak. Men Arbeiderpartiet måtte også gi opp tidligere prinsipper. Blant annet måtte det som ledd i kriseforliket innføre en omsetningsavgift. Det var forløperen til dagens momsordning (merverdiomsetningsavgift).

Skiftet av statsminister symboliserte at det var nye sosiale grupper som nå fikk politisk makt. Den bergenske skipsrederen Mowinckel måtte vike for den tidligere sagbruksarbeideren Johan Nygaardsvold. Arbeiderpartiet kom til å beholde makten helt til 1960-årene. Året 1935 er derfor regnet som et vendepunkt i vår politiske historie. Før 1945 hadde imidlertid ikke regjeringen flertall i Stortinget. Det var avhengig av støtte fra sak til sak, og kom til å støtte seg vekselvis på Bondepartiet og Venstre. Det innebar at Arbeiderpartiet ikke kunne få gjennomslag for en sosialistisk politikk, og at regjeringen la opp til en forsiktig politisk linje.

På mange måter kom likevel regjeringen Nygaardsvold til å markere en kursendring. I den økonomiske politikken var det mest iøynefallende en mer aktiv statlig innsats for å hjelpe opp det private næringslivet. Statsbudsjettet og de offentlige investeringene økte, og det ble gitt krisebevilgninger og lånegarantier. Staten knyttet næringsorganisasjonene og fagbevegelsen nærere til seg ved å ta dem med i råd og utvalg. Det ble også tatt noen skritt for å regulere markedet, særlig for bønder og fiskere.

I sosialpolitikken kom reformene på rekke og rad. Loven om alderstrygd kom i 1936, men det var riktignok behovsprøvd fram til 1950-årene. Andre reformer var arbeidsledighetstrygd, bedre syketrygd, ny lov om arbeidervern og opprettelse av studentsamskipnaden. Dette peker fram mot utbyggingen av velferdsstaten i etterkrigstida. Også i kulturpolitikken økte aktiviteten. Skolevesenet ble utbygd. Blant annet ble det femårig gymnas, der elevene de to første årene skulle gå sammen med dem som tok treårig middelskole (realskole). Størst strid skapte språkpolitikken, med en ny rettskrivning i 1938 som gikk langt i å føre de to skriftspråkene sammen (samnorsk). Men det var ikke noe nytt at staten grep inn på disse områdene. I sosial- og kulturpolitikken var det langt på vei slik at gamle planer, som var blitt skrinlagt på grunn av mangel på penger, nå ble tatt opp og gjort til virkelighet. I den økonomiske politikken kan man snakke om et visst gjennombrudd for statlig reguleringspolitikk under Nygaardsvold. Men kapitalismen og den private eiendomsretten forble urørt.

Etter at regjeringen Nygaardsvold overtok, ble det bedre tider. Det ble riktignok ikke slutt på arbeidsledigheten før krigen kom i 1940, men den gikk merkbart nedover. Særlig ble det flere jobber i industrien og i bygg- og anleggsvirksomheter. Men mange historikere hevder at dette ikke var regjeringen Nygaardsvolds fortjeneste, at den økonomiske oppgangen i virkeligheten begynte tidligere. Det ble heller ikke ført noen ekspansiv keynesiansk politikk, til det var krisetiltakene for få og små, og det var ikke snakk om å øke aktiviteten så mye at det ble underskudd på statsbudsjettet. I stedet legger økonomene vekt på at de internasjonale konjunkturene bedret seg, og at næringslivet arbeidet seg ut av krisen gjennom omstilling og ny teknologi. Særlig ekspanderte småindustrien som produserte for hjemmemarkedet. Enkelt sagt går dette synet ut på at det kapitalistiske systemet reparerte seg selv. Andre historikere vil legge sterkere vekt på betydningen av det politiske skiftet. Regjeringen Nygaardsvold og dens aktive økonomiske politikk bidro til å skape optimisme og investeringslyst. Verdien av dette kan vanskelig måles i kroner og ører og veies opp mot andre faktorer. Dessuten kan også forholdsvis beskjedne tiltak ha hatt stor effekt. For eksempel billige statslån til folk som ville kjøpe små fiskebåter. ”Nygaardsvold-båter” ble de kalt. Sammen med andre tiltak ga dette eiendomsløse ungdommer mulighet til å tjene penger og fø en familie, samtidig som det ble oppdrag og arbeid for båtbyggerier og produsenter av båtmotorer.

Til slutt vil jeg si litt om betydningen av arbeidsfreden og fagbevegelsens moderasjonslinje. Fraværet av store konflikter sparte bedriftene for utgifter, men enda viktigere var det at de nå kunne legge planer for investeringer, produksjon og markedsføring uten den usikkerheten som de nesten årlige arbeidskampene hadde ført med seg. Det er hevdet at kapitalismen på denne måten ble hjulpet på fote av en arbeiderbevegelse som i kampen for velstand og samfunnsmakt var avhengig av et vel fungerende næringsliv.

Kilde: ”Veier til vår tid, Norgeshistorie etter 1850” av Finn Olstad

Som du sikkert har lagt merke til er mye av dette ikke skrevet av meg, men av Finn Olstad. Dette er fordi jeg fant det veldig vanskelig å formulere det med egne ord uten at de små men viktige poengene forsvant. Det ble etter hvert også et problem å få det til å henge på greip. I tillegg til dette har jeg utrolig mye å gjøre og tenke på, både privat og på skolen, og et problem ble derfor at etter hvert som jeg jobbet uten noe tilfredsstillende resultat fikk jeg dårligere og dårligere tid. Men jeg håper at du ikke vil slå for hardt ned på dette, ettersom det faktisk ligger utrolig mye arbeid bak denne oppgaven.