Martin Tranmæl ble født på gården Tranmælsøien i Sør-Trøndelag 27. juni 1879. Allerede som 19-åringen dukket han opp på sitt første fagforeningsmøte, Malersvennenes forening, og dette var bare begynnelsen. Han var 4 år som malerlærling i USA og her hentet han ideer fra den amerikanske arbeiderbevegelsen. Fra 1913 til 1918 var han redaktør i arbeiderbladet Ny Tid og fra 1918 var han med i styringen av Arbeiderpartiet.

Fra 1918 fikk vi en veldig radikal arbeiderbevegelse i Norge, dette hadde flere årsaker. Under første verdenskrig kom økte klasseforskjeller i Norge fordi noen tjente seg søkkrike på skipsaksjer mens de som hadde fast lønn ikke fikk høyere lønn selv om levekostnadene økte. Etter unionsoppløsningen ble norsk industri bygd ut, og vi fikk industriarbeidere som ikke hadde familie å tenke på, da var det også lettere å støtte en radikal arbeiderbevegelse. Den siste årsaken var at den norske valgordningen favoriserte de gamle partiene og det var nesten umulig for nye partier å ta makten på lovlig vis. I 1918 kom det et maktskifte i Arbeiderpartiet, Kyrre Grepp ble formann og Martin Tranmæl ble sekretær.

Det nye radikale styret mente at kapitalistene aldri ville gi fra seg makten frivillig og ville derfor ha revolusjon. I 1919 ble Komitern stiftet, en organisasjon for kommunist parti over hele verden og som ble ledet fra Moskva. Samme år meldte det norske Arbeiderparti seg inn. Komitern ville ha verdensrevolusjon og kommunisme i hele verden, men ikke alle medlemmene i Arbeiderpartiet var revolusjonære og i 1921 brøt en gruppe ut og dannet Norges Socialdemocratiske Arbeiderparti.

Tranmæl likte ikke Moskva tesene som kom i 1920 og sa at alle medlemmene skulle lyde ordre fra Moskva, men Grepp overtalte han til å bli i partiet. Allikevel ble det intern strid i Arbeiderpartiet og i 1923 fikk Tranmæl flertall for Einar Gerhardsen som sekretær og Oscar Torp som formann. Gerhardsen hadde samme syn på Komitern som Tranmæl og derfor brøt Arbeiderpartiet  med Komiter i 1923. Mindretallet dannet NKP, Norges kommunistiske parti, og fortsatte å være medlem i Komitern.

Samfunnet på midten av 1920-tallet var preget av nedgangstider og arbeidsløshet og det var nesten delt på midten. Arbeiderbevegelsen feiret bare 1. mai og ikke 17. mai, de hadde også egne sangforeninger, teatre og idrettsforeninger. Arbeiderpartiet fortsatte å være revolusjonært , og Gerhardsen og Tranmæl ble arrestert for å ha oppfordret til streik og militærnekt.

Men etterhvert var det mindre radikale og ikke revolusjonære som overtok makten i Arbeiderpartiet, valgordningen ble også endret sånn at det nå var lettere for nye partier å komme til makten uten å gjennomføre revolusjon. Fordi partiet ikke lengre var revolusjonært slo det seg sammen med sosialdemokratene. Samme året fikk de også regjeringsmakten og Christian Hornsrud ble statsminister.

Kilder

Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon

Historie 9 av Asle Sveen og Svein Aastad

Historikk hentet fra Ap`s hjemmeside