Aristoteles (384-322 f.Kr.) var elev av Platon; i sin ungdom studerte han filosofi i Akademiet, skolen som Platon stiftet. Aristoteles ble av kong Filip av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt ovenfor Makedonia, og da Aleksander døde fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser. Aristoteles flyktet; han ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til» sa han, med tanke på Sokrates' skjebne.

I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etterhvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide dog ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Aristoteles skiller seg fra Platon på et grunnleggende punkt: han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, det kan vi ikke sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden - i motsetning til Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme.

Også innen etikken benyttet Aristoteles sin tradisjonelle metode; han betraktet virkeligheten. Han begynte med å observere hva kloke mennesker gjorde, hvordan de levet sine liv osv. Dette brukte han sammen med sine teorier innen metafysikk og epistemologi som et utgangspunkt for sine etiske teorier.

Alle ting som eksisterer har visse bestemte muligheter, potensialer. Også mennesket har visse muligheter i seg, og et godt liv er et liv som går ut på å virkeliggjøre disse mulighetene. For på en best mulig måte å virkeliggjøre det som er i et bestemt menneske, må det bruke den egenskapen som er spesielt menneskelig, og som skiller det fra dyrene: det må bruke fornuften.

I motsetning til Platon hevdet Aristoteles at det ikke finnes noe Det Gode uavhengig av menneskelige behov. Alt godt er godt for noe, det er godt i forhold til en eller annen hensikt. Hensikten må ifølge Aristoteles være å leve et godt liv, og et godt liv er å leve i overensstemmelse med sine evner og egenskaper. Det er denne type etikk som kalles eudaimonisme. Den aller beste måten å leve livet på vil være et liv som i størst mulig grad går ut på å anvende fornuften, og Aristoteles gikk derfor inn for at man bør leve et kontemplativt liv, det vil si et liv hvor man sysler med abstrakte videnskaper som astronomi, matematikk, metafysikk, altså fag som ble betraktet som ikke å ha noen praktisk nytte. Han mente også at et godt liv blant annet må inneholde elementer som en god helse, materiell velstand, gode venner og at ens barn er veloppdragne.

En omtale av Aristoteles' etikk kan ikke utelate hans tese om «den gyldne middelvei». Det er viktig, mente han, at man ikke er ødsel. Men man må heller ikke være for gjerrig; det riktige må være å finne en gylden middelvei, en slags balansert generøsitet, hvor man verken gir bort for mye eller for lite. Likeledes må man ikke være feig, men man må heller ikke være for dumdristig. Løsningen er en gylden middelvei - man må ikke være ekstrem i noen retning på noe område.

Denne teorien høres kanskje tilforlatelig ut, men den er lett å misforstå. Den skal ikke forståes dithen at man skal finne en gylden middelvei på alle tenkelige områder. Tenk deg at man skal finne en «gylden middelvei» mellom løgn og sannhet! Aristoteles' oppfatning var at dersom to ytterpunkter begge er gale, slik som feighet og dumdristighet, er løsningen å velge en mellomting mellom de to ytterligheter.