Født i Kristiansund 27. april 1889. Faren var skipsmaskinist, og døde tidlig. Moren betydde mye for han. Fattigdom var en stor del av livet hans. Da Arnulf var 2, flyttet familien til Bergen. Da faren døde, flyttet de til Kristiania. (men beholdt den bergenske dialekten). Studerte filologi, men endte op med å lese tysk filosofi og diktning fra mange land. Tok i ny og ne fatt på penselen, selv om det var å skrive han egentlig gjorde.

Hadde store problemer med å bli godkjent av forlag, men i 1911 slapp han ut diktsamlingen Den ensomme fest. Året etter kom De hundrede violiner. De er karakteristisk like, men likevel så forskjellige. Likheten er den egentone Øverland hadde i alt han skrev. Øverland kom litt i skyggen av to andre diktere, Wildenvey og Olaf Bull. Øverland bruker veldig lett språk når han dikter. Skrev i begynnelsen om de tradisjonelle emnene, som ensomhet og kjærlighet. Tittelen på neste diktsamling, Advent (1915), forteller at han er på vei mot et virkelig gjennombrudd. Han hadde begynt å skrive på en mer personlig måte.

Neste utgivelse var en novellebok, Den haarde fred, (1916), hadde blant annet en bitter gjenklang fra dikterens lange år som tuberkuløs (da han var 20 år fikk han tuberkulose, noe som var svært vanlig på denne tiden. Mirakuløst nok så overlevde han dette).

Skrev ofte tekster som hadde et politisk engasjement. Øverland var en allsidig mann som forsøkte seg innen flere sjangere. Han malte, som sagt tidligere, han skrev noveller, dikt, og forsøkte seg også med skuespill. Innen skuespill hadde han ikke særlig med hell. Konklusjon, dramaet var ikke Øverlands form. Øverland var en fattig mann, og en av hans få inntektskilder var som kunstanmelder (fra 1917 til 1929) i VG og Arbeiderbladet.

I diktsamlingen Brød og Vin, som kom ut i 1919, viser Arnulf at han brenner for noe. Han kritiserte jobbetiden og utsultningen av det tyske folket etter første verdenskrig, og han mente at krigen var et resultat at kapitalismen.

Ingen annen norsk dikter brakte krigen så direkte og krasst inn i diktingen sin som Øverland. Hans sympatier stilte seg på tysk side, og ikke på de allierte, noe som var veldig annerledes fra nordmenn flest.. Tonen i krigsdiktene hans er sarkastisk og harmdirrende. Diktene får også er sterk virkning ved at Øverland vrir og vender på bibelske parafraser.. Mange blir opprørt, og det var nettopp det som var meningen..

Fra 1922 skrev Øverland for tidsskriftet Mot dag, og det følgende året ble han med i organisasjonen deres. I omlag femten år var han nå en aktiv kommunist. Erling Falk vervet han. Det var Erlend Falk som vervet han, men det var krigen og dens ettervirkninger som vekket han.

Det ble få diktersamlinger fra Øverland i 1920-årene. Dagens aktive gjerning for arbeiderbevegelsen, Mot Dag og Forfatterforeningen tok Øverlands tid og krefter. I 1927 kom Berget det blå, som plasserte han midt i samtiden, men også på varig vis i litteraturhistorien. Med Berget det blå viser Øverland for første gang full bredde og toneregister.

Mesterverket til Øverland kom i og med En hustavle, 1929. Hans største dikt var her. Det var et dikt om døden. Øverland hadde, som nevnt over, vært veldig syk av tuberkulose, og virkelig følt døden på kroppen.

Når man skriver så følelsesladde dikt om Øverland gjorde da, er det lett å plumpe uti noe tull, men det gjorde han ikke.

I 1934 refset Øverland sin posisjon og skjerpet sine lyriske maktmidler med Jeg besverger dig. I denne samlingen er det kjærlighetsdiktene som dominerer. Det var som om mange års lengsel og behov endelig hadde fått en jublende utløsning.

For Øverland var ærligheten, sannheten og friheten det viktigste i livet. I 1930-årene så han at disse verdiene ble truet, særlig i Tyskland der nazismen var på fremmarsj. Han så tidlig faresignalene og appellerte til folks samvittighet. Nå var tiden inne for å våkne opp fra likegyldigheten og gjøre motstand!

I Den røde front, 1927, samlet han politiske dikt som for det meste hadde vært trykt i Mot Dag. Flere av diktene i denne diktsamlingen handlet om det Øverland syntes var viktig, nemlig menneskelige verdier.

Nazimens fremmarsj påvirket Øverland, og det intense diktet Guernica om historiens første bevisste bombing av sivile, og etter det fulgte det siden så berømte diktet Du må ikke sove!, med.

Opplevelsen fra den første verdenskrig hadde satt dype og varige spor i Øverlands diktning. Nå ble ordene hans våpen i kampen mot nazismen; fra å dikte om ensomhet og kjærlighet gikk han over til å skrive politiske kampdikt.

Så kom 9. april 1940. Meget tidlig under krigen skrev Øverland ”illegale” dikt. Disse ble kopiert og delt ut i all hemmelighet. Diktene oppmuntret nordmenn til å stå sammen og kjempe for sin frihet. Dette pågikk ett helt år, men i juni 1941 ble han arrestert av tyskerne. Der fikk han smuglet inn dopapir som han skrev dikt på.

I 1942 ble Øverland sendt til Sachsenhausen, der han satt til krigens slutt. Etter krigen ga han ut diktsamlingen Vi overlever alt, en samling av dikt han hadde skrevet imens han satt i fengsel og i konsentrasjonsleiren.

Den ediktsamlingen, og en til fra etterkrigstiden, ble svært populære.

Da Øverland kom hjem til Norge, ble han hyllet som en helt, og fikk av regjeringen lov til å flytte inn i Wergelands ”Grotten”

Senere etter at Øverland hadde roet seg ned etter krigen, noe som kunne godt merkes på diktene hans., som ble mer og mer rolige. Øverland fikk også mindre selvhat ovenfor seg selv.

Øverland var en stor forkjemper for å beholde riksmålet i Norge.

Etter hvert mister også Øverland troen på sosialismen på grunn av de umenneskelige forholdene i Sovjetunionen. Den radikale opprøreren ble mer og mer konservativ. Hele livet sitt var Øverland en innbitt ateist. Øverland døde 25. mars 1968. Da var hans felttog fra 1950-årene for det meste stilnet av, også i han selv.