”Barmhjertighetsdrap” går ut på å fremskynde et individs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse. Dette begrepet er også kjent som ”eutanasi”, ”medlidenhetsdrap” eller ”dødshjelp”.

 

Når vi snakker om barmhjertighetsdrap er det viktig å tolke situasjonen ut i fra holdninger, plikter og konsekvens, men først og fremst ut i fra spørsmålet om en skal tillate aktiv dødshjelp. De som støtter dødshjelp har vanligvis den oppfatningen av at eutanasi bør være frivillig. De mener at det bare skal brukes i tilfeller hvor dødelige sykdommer fører til uutholdelige lidelser. Motstandere av barmhjertighetsdrap ser på dette som begynnelsen på noe som vil ende med påkrevd eutanasi.

 

Man kan dele barmhjertighetsdrap inn i disse kategoriene:

1. Passiv dødshjelp

2. Indirekte dødshjelp

3. Aktiv dødshjelp

 

1)  Passiv dødshjelp:

Denne formen for barmhjertighetsdrap innebærer at all behandling opphører. Det vil i utgangspunktet si at pasienten blir holdt kunstig i live, men eventuelle maskiner som blir brukt for å holde personen i livet blir koblet fra. Et eksempel kan være en døende kreftpasient som ikke klarer å drikke selv, men som får væske direkte inn i blodomløpet. Hvis legen og de pårørende vurderer det slik at pasienten bør få dø, og avslutter denne væskebehandlingen og slik forkorter dødsprosessen, vil man kalle det passiv dødshjelp. Slike vurderinger gjøres hver dag i helse-Norge, og de fleste vil vel mene at det, i motsetning til aktiv dødshjelp, er uproblematisk. Grunnen til dette er at hvis du drivere aktiv dødshjelp holder det ikke bare å slå av en maskin, men man må faktisk avslutte et liv, begå et drap. Dette er både ulovlig og en hard psykisk prosess i forhold til passiv dødshjelp.

 

2)  Indirekte dødshjelp:

Dette dreier seg om smertebehandling som gis med en intensjon om at smerten skal lindres og at pasienten som følge av dette skal få fremskynde sin død. Her snakker men om for eksempel overdose av smertelindrende midler. En annen betegnelse vi bruker for indirekte dødshjelp er assisterende selvmord.

 

Vi kan ta et eksempel for å sette oss litt inn i hva barmhjertighetsdrap virkelig går ut på:

Tenk deg at du har en venn, eller et familiemedlem som har blitt utsatt for en tragisk ulykke eller er dødssyk, og du vet at personen kommer til å dø innen veldig kort tid. Personen er plaget med veldig store smerter. Du blir etter hvert medfølende til denne personens lidelser og smerter. Du vil gjøre hva du kan for å hjelpe personen, og han/hun spør deg: ”Vil du hjelpe meg vekk fra disse lidelsene?” Hva svarer du?

 

3)    Aktiv dødshjelp:

Uttrykket aktiv dødshjelp har blitt ganske vanlig de siste årene. Et annet ord som også blir mye brukt, er det greske eutanasi. Det betyr direkte oversatt ”en god død”. Man kan definere aktiv dødshjelp som ”en handling som forårsaker død eller har til hensikt å forårsake død for å fjerne lidelse”. Aktiv dødshjelp brukes derfor når det gjøres et aktivt inngrep for å avslutte et menneskets liv, for eksempel ved å gi pasienten så sterke smertestillende medisiner at personen dør. Aktiv dødshjelp benyttes ikke bare når pasienten har fysiske smerter. Det viser seg at presset for å godta dødshjelp er stort også når det gjelder psykisk lidelse. Mange stiller spørsmålstegn ved hvorfor man skulle tillate aktiv dødshjelp for kreft, men ikke for depresjon.

 

De senere årene har det blitt mer og mer diskusjon som omhandler aktiv dødshjelp. Grunnen til dette er at vi alle har et ganske likt forhold til døden – den skal ramme oss alle. Vi vil også gjennom livet oppleve at personer som står oss nær går bort. Vi ser selvfølgelig forskjellig på det å dø, avhengig av for eksempel religion og eget verdensbilde. De fleste prøver kanskje bevisst eller ubevisst å tenke minst mulig på døden, rett å slett fordi tanken på å forlate livet på jorden er skremmende for mange. De som er for barmhjertighetsdrap mener at mennesker bør kunne velge at de ikke vil leve lenger. De mener at dødssyke pasienter blir gitt større respekt hvis de får ende sine lidelser enn om de holdes i live mot sin vilje.

 

Det er mange problemstillinger og spørsmål rundt aktiv dødshjelp. Skal en lege foreta handlingen? Skal det opprettes en ny yrkesgruppe som utfører dette? Skal pasienten få ta livet sitt selv med legens hjelp – indirekte dødshjelp? Legeforeningen i Norge har foreløpig sagt et klart nei til at legene skal utføre aktiv dødshjelp, men debatten og holdningen i folket utfordrer alle til å tenke gjennom holdninger til dette vanskelige temaet. Vi skal videre ta for oss dette.

 

Argumenter for og mot aktiv dødshjelp

For aktiv dødshjelp:

- En person bør ha fullmakt til å bestemme over sitt eget liv. I en håpløs situasjon bør pasienten selv få lov til å be om hjelp – og få det.

- Det er en menneskerett å bestemme over sitt eget liv så det burde også være en menneskerett å bestemme over sin egen død.

- Det er vanskelig for oss å forestille oss en ekstrem lidelse. Derfor er vi ikke i stand til å tenke oss den smerten de som vil ha/trenger aktiv dødshjelp står ovenfor.

 

Mot aktiv dødshjelp:

Motstanderne av aktiv dødshjelp kan grovt sett deles inn i to hovedkategorier: religiøse og av forsiktighetshensyn.

 

- Livsperspektivet endres når mennesker blir alvorlig syke – å tenke det er ikke det samme som å ønske det.

- Ofte er pasienter i en slik tilstand at de ikke er i stand til å ta egne avgjørelser. Hvis det blir legalisering av aktiv dødshjelp vil følger av dette kunne bli blant annet misbruk, for eksempel av gamle som føler de er en byrde for samfunnet, folk som vil ha arv tidligere, osv.

- En pasient kan endre mening veldig fort når han er i den situasjonen han er i. Forskning og studier viser at en pasient kan foretrekke å dø før lunsj, for så å ville leve etter lunsj.

- Mange religioner ser på livet som en gave fra Gud og at det enten er Hans eller det å kaste bort er å fornærme Ham.

- Målet med sterk medisinering er smertelindring og ikke forkortelse av levetiden (selv om dette er en kjent konsekvens).

- I medisinsk overvåkede barmhjertighetsdrap er det i ca. en fjerdedel av tilfellene komplikasjoner, som åndedrettstans som gjør døden alt annet enn behagelig.

 

På grensen av dødshjelp

I De Forente Nasjoners menneskerettighetserklæring fra 1948 tales det om ”menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten”, og det heter at ”hvert menneske har en iboende rett til liv. Denne retten skal beskyttes ved lovgivning. Ingen skal vilkårlig berøves livet”. De landene vi skal omtale i forhold til dødshjelp videre er alle medlem av FN, men har alikevel ulike lover med hensyn til medlidenhetsdrap.

 

Norge

I Norge er dødshjelp behandlet i straffeloven i forbindelse med drap. Her ytres det at dødshjelp er en form for drap og er derfor forbudt, selv når pasienten samtykker. På den annen side blir det gjort klart at straffen da skal være mildere enn ellers. Straffeloven har blitt behandlet på nytt og den nye straffeloven ble vedtatt av Stortinget i april 2005. Loven understreker at aktiv dødshjelp fortsatt skal straffes strengt. I lovforslaget som kom fra regjeringen lå det imidlertid en åpning for at de som utfører såkalte barmhjertighetsdrap skulle kunne slippe straffeutmåling. Den nye loven innførte det som kalles straffutmålingsfrafall. Det betyr at man blir dømt og funnet skyldig, men slipper straff, helt uten betingelser. Aktiv dødshjelp var i forslaget nevnt som et eksempel på et slikt tilfelle. Også hjelp til selvmord er forbudt, mens selvmordsforsøk nå er avkriminalisert.

 

I Norge har det vært kun en håndfull tilfeller av aktiv dødshjelp framme i mediene. Men ”mørketallene” er nok store, det gjøres altså mye på norske helseinstitusjoner som må kunne kalles aktiv dødshjelp.

Saken som har vakt mye oppsikt i det siste er den om 4-åringen som viste livstegn, men alikevel ble koblet fra maskinene som holdt henne i live. Her var det et dilemma, hvor faren og hans advokat krevde at retten skulle avgjøre saken, mens Helse Vest på den andre siden ville avslutte behandlingen. Etter fire måneder bestemte legene seg for dette.

 

For øvrig har spørreundersøkelser kartlagt følgende:

23% av sykepleiere opplyser at de har fått spørsmål om de kan assisterere ved aktiv dødshjelp.

3% opplyser at de har gitt en dødelig dose.

Blant leger er tallet høyere.

6 % av norske leger har utført aktiv dødshjelp.

 

Nederland

I Nederland har Overhuset godkjent en lov om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord. Loven tredte i kraft fra 1. april 2002. Dette lovverket har bred støtte blant liberale hollendere. Etter det nye lovverket er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt en fobrytelse. Unntaket er at alle krav skal være opprettfylt, og det gjøres av en lege som følger de korrekte prosedyrene.

 

Loven slår fast at dødshjelp bare er tillatt når pasienten har bedt om det gjentatte ganger, når pasientens lidelser er utålelige og når legen på forhånd har rådet seg med en kollega. Legen må også rapportere dødsårsaken til kommunens gravferdsagent med relevante opplysninger etter loven om begravelse og kremering. Regionale nemder vil fortsette med å finne ut hvorvidt en sak med terminering av liv etter forespørsel om assistert selvmord fyller kriteriene. Avhengig av deres konklusjon vil en sak enten bli avsluttet eller oversendt til påtalemyndigheten. Lovverket er tydelig på at en skriftlig erklæring fra pasienten med ønske om eutanasi skal annerkjennes. Slike erklæringer kan brukes når pasienten er i koma eller på annen måte ikke kan uttrykke om de ønsker dødshjelp eller ikke.

 

Nederland har et velutviklet helsevesen og har i likhet med Norge høy forventet levealder (menn 76,0 år, kvinner 81.1 år - for Norge: menn 76,4 år, kvinner 81,7 år). Retten til eutanasi støttes av majoriteten av tradisjonelt liberale hollendere.

(http://no.wikipedia.org/wiki/Eutanasi)

 

Tyskland

I Tyskland har rettspraksisen overfor eutanasi vært streng etter den andre verdenskrigen. Bakgrunnen for dette er Adolf Hitler og nazistpartiets ”eutanasiprogram”. Det tok sikte på å eliminere ”liv som ikke var verdig liv”, det ville i praksis si funskjonshemmede av ulike slag og spedbarn født av foreldre som ikke var friske eller tilhørte en ”mindreverdig” rase. Dette er da et eksempel på tvunget eutanasi. Dette har gjort ordet belastet i tysktalende land, på samme måte som mange andre uttrykk brukt av nazistene. Det er på grunnlag av dette at noen er motstandere av dødshjelp. I Tyskland i dag blir dødshjelp i praksis akseptert, uten at det så langt har ført til noen endring av lovverket.

 

Holdnings-, plikts- og konsekvensetikerens synspunkter

Konsekvensetikken fokuserer på konsekvensene ved en handling. Konsekvensetikerens forhold til spørsmålet om barmhjertighetsdrap vil da selvfølgelig være hvilke følger dette vil få. Personen vil tenke på om det vil få konsekvenser for familien til den det blir begått barmhjertighetsdrap på, om det var riktig å ta livet til en som kanskje ikke tenkte klart i situasjonen han/hun, eller om det vil bli konsekvenser for den som hjalp pasienten med å dø, siden handlingen er ulovlig. Men de forskjellige konsekvensetikerne vil selvfølgelig ha forskjellige meninger Han/hun vil muligens se det på den måten at det vil være positivt med aktiv dødshjelp fordi det i noen situasjoner kan anses som ”det riktige” å ta noens liv. Dette er hvis personen har meget store smerter, og kort levetid igjen, eller hvis de ikke har noe mer å leve for. På den annen side kan aldri en konsekvensetiker være helt sikker på konsekvensene. Spesielt er det vanskelig å forutse konsekvenser på lang sikt.

 

Pliktetikeren vil alltid handle etter regler som han/hun opplever som plikt å følge. Han vil ikke nødvendigvis se på det som er best for pasienten, men bare på lover og regler. Så når vi tenker på pliktetikerens synspunkter i forhold til dødshjelp så vil de ikke tenke på hva som er best for pasienten, familien og andre som står pasienten nær, men på hva som bør gjøres i forhold til lover og regler. På denne måten kan vi jo ikke tro at det er i pliktetikerens natur å ville være for dødshjelp, siden det er lover som sier at det er forbudt. Så hvis en som stod en pliktetiker nær hadde trengt dødshjelp, ville nok personen handlet i samsvar med lovene, altså ikke gjort det. Hvis det hadde vært lov hadde han hatt et dilemma. Da måtte han antakeligvis tenkt mer som en konsekvensetiker.

 

Holdningsetikeren tenker mest på de holdningene han har satt seg tidligere i livet. En holdning er en mening som ligger dypt forankra fra før. Men når men kommer i en situasjon hvor man skal ta standpunkt til om dødshjelp er bra eller dårlig, vil man tenke på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. Hvis man tenker på dødshjelp kan det være positivt i noen situasjoner, mens negativt i noen personer, så derfor må man se på hver enkeltsituasjon og ta standpunkt ut fra det. Det er den handlende personen som må ut i fra egne tanker, vilje, og følelser vurdere motivet.

 

Våre personlige konklusjoner

I forbindelse med etikkapittelet i religionsfaget så vi filmen ”Elsker deg for evig”. Vi valgte barmhjertighetsdrap, men hovedvekt på aktiv dødshjelp som det etniske spørsmålet fra filmen. Vi tenker at Joachim i filmen ikke ville oppført seg og gitt slipp på Cecilie om han virkelig ville fortsette å leve. Dermed er ikke aktiv dødshjelp noe som forekommer i filmen, men en tanke vi gjorde oss som vi vil tørre å påstå ikke er helt urealistisk. Joachim ble etter ulykken lam fra nakken og ned og hadde derfor svært liten mulighet til å fortsette et normalt liv. Det var rett og slett fysisk umulig og få gjort noe uten og være totalt avhengig fra andre rundt seg. Dette tror vi gikk opp for Joachim som førte til at han tok det valget han gjorde da han gikk fra Cecilie.

 

Etter å ha sett filmen gjorde vi oss noen tanker rundt dette med barmhjertighets drap og spesielt aktiv dødshjelp. Vi tenker følgene, er det noe som helst livskvalitet og bli liggende på en sykeseng resten av livet? Aldri kunne gå å ta seg noe å drikke, gå seg en tur, dra på kino, teater, reise, oppleve nye ting, er det et liv noen orker å leve? Om ikke, skulle det da være lov å spørre om å få hjelp til å slippe medisiner, hjelpemidler, smerte og hat over sitt eget liv? Vi tenker også på de konsekvensene aktiv dødshjelp kan føre til om det skulle komme et lovverk som sa ”ja” til dette. Som nevnt ovenfor har vi satt opp for og mot argumenter om aktiv dødshjelp. Vi vil nå komme med våre egne meninger om aktiv dødshjelp, hver og en av oss.

 

Hannah: Før jeg ytrer mine synspunkter angående aktiv dødshjelp, vil jeg si at jeg personlig har kommet nært innpå en slik situasjon. Dette gir meg da et bredere perspektiv, og en mer variert mening enn kun å være for eller mot aktiv dødshjelp. Jeg har hørt mange si ting som: ”Hvis jeg blir grønnsak, så vil jeg at dere skal gjøre slutt på meg i stedet!”. Alle som er bevisste på døden, bør kunne få bestemme selv om hva de selv ser på som verdig. Men i noen tilfeller vil det være umulig for individet å selv bestemme om en vil dø, for eksempel om det ligger i koma, har sinnslidelse med mer. Min idé angående dette er da et utfyllingsskjema en da fyller ut og endrer med jevne mellomrom angående dødshjelp under ulike situasjoner. Min oppfattelse er i hvert fall at alle har sin mening. Det vil da bli som et ”organkort”, bortsett fra at dette er en avgjørelse angående mens du fortsatt lever. Om en ser det hele fra et samfunnsmessigplan og ikke et personlig, koster det Staten å holde et menneske ufrivillig i live. Dette er da ”sløsing” av penger, vi har allerede et økende problem med ”eldrebølgen”. Der jeg vil si at jeg er imot aktiv dødshjelp er om det da til slutt vil gli over til å bli ”glipper”, hvor enkeltmennesket selv ikke vil dette, og livet er lagt i hendene på andre mennesker. Men sett utifra dagens samfunn, vil jeg si at vi har kommet såpass langt at vi med sikkerhet kan ha en trygg ordning angående barmhjertighetsdrap.

 

Marlene: Jeg mener at dødshjelp burde vært lov. Jeg syntes at hvert individ skal ha mulighet til å bestemme over sin egen død så vel som sitt eget liv. Allikevel syns jeg det bare bør være lov ved nøye gjennomgang av hvorfor og hvordan pasienten vil at dette skal skje, og om det er grunnlag for at dette dødshjelp skal foregå. En person med store smerter som skal dø innen en viss tid bør få bestemme om han/hun vil avslutte livet sitt uten å gå igjennom sin siste tid i store smerter. Det blir for mange en mer verdig avsluttelse på livet. Hvis det da er lov trenger det ikke å bli begått en forbrytelse ved at pasienten skal kunne få den slutten han/hun ønsker, og det kan gjøres med familie og venner tilstede i pasientens siste time. Altså syntes jeg dødshjelp skal være lov, men gode regler og lover om hvordan det skal skje.

 

Annette: Jeg er i utgangspunktet for aktiv dødshjelp men allikevel synes jeg det ikke burde være slik at lovverket sa ”ja” eller ”nei” til dødshjelp, men at man heller går utifra hver enkelt situasjon, selv om det sikkert vil føre til nye problemer igjen. Jeg er redd for at om man sier ja til aktiv dødshjelp så vil det dessverre føre til en del triste ulemper ved aktiv dødshjelp som får meg til å sette meg litt nøytralt til dette. Som nevnt tidligere i oppgaven, kan for eksempel eldre føle seg presset til aktiv dødhjelp pga økonomiske årsaker, noe som kan føre til et kaldt samfunn. Jeg tørr egentlig ikke å gjøre meg et fast sandpunkt fordi det er så utrolig vanskelig å sette seg inn i fra utsiden. Men jeg tror det er veldig viktig at personer som virkelig ønsker å komme bort fra smertene bør vurderes. Jeg tror at man antagelig vil få et annet syn på denne problemstillingen om man havner opp i en slik situasjon på nært hold, så det og sitte og ha meninger om det på avstand kan kanskje bli litt vanskelig og urealistisk.

 

To historier fra virkeligheten

Vi har snakket med to personer som har vært i situasjoner med barmhjertighetsdrap. Bård er vårt intervjuobjekt på filmen vår. Han har selv vært i nærkontakt med døden. Astrid på den annen side åpnet seg for oss og fortalte om å måtte ta den avgjørelsen å avslutte et annet menneskeliv. Hennes historie var så tung at den knakk henne sønder og sammen. Astrid ble aldri spurt av personen som lå med smerter om å gjøre et barmhjertighetsdrap, men måtte selv ta en avgjørelse om sønnen skulle holdes kunstig i live, eller ikke.

 

En sommer for 10 år siden ble nemlig hennes sønn på 8 år sittende fast under en flåte mens han badet på Jeløya. Han ble reddet opp sekundet før han druknet, noe som resulterte i lammelser fra halsen og ned og en alvorlig hjerneskade. Når Astrid kom på sykehuset fikk hun vite at det ikke var noe håp om at sønnen noen gang kom til å klare noen ting på egen hånd igjen, han kom til å forbli stum med lammelser i hele kroppen, og avhengig av hjelp til en hver tid. I tillegg hadde han som sagt en stor hjerneskade, og de visste ikke en gang om han kunne føle eller forstå noen som helst.

 

Astrid hadde alltid ønsket seg barn, og fikk denne ene sønnen i sen alder. Når denne ulykken da inntreffer etter 8 år, og hun da må ta avgjørelsen om å ta livet til dette ene barnet hun hadde fått, valgte hun å leve i troen om at han ville komme tilbake fordi da var det troen som stod sterkest hos Astrid. Hun avsluttet alt som hadde påbegynt i livet før ulykken for å være hjemme med sønnen – og holdt ut i 6 år. Etter denne tiden hadde han ikke sagt et ord, eller vist så mye som en følelse. Etter disse 6 årene valgte derfor Astrid å la gutten få slippe å leve et slikt liv. Det var den verste avgjørelsen Astrid hadde tatt, men allikevel trodde hun at dette var det beste for sønnen.

 

Dette er et av mange tilfeller der man står ovenfor et valg der men skal benytte seg av barmhjertighetsdrap eller ikke. Man kan selvfølgelig sette seg en holdning der man enten er for eller i mot dødshjelp, men det er ikke lett å vite hvor vanskelig i de virkelige situasjonene. Man må tenke på at det er mange konsekvenser av det valget man tar som man må ta hensyn til før man tar et standpunkt.

 

Eksempelet er et av mange tilfeller av passiv dødshjelp som mennesker står ovenfor hele tiden. Men må i slike tilfeller ikke bare velge for pasienten, men også for familien og venner. Man må ta et valg som påvirker fryktelig mange personer. Det er dette som gjør dødshjelp til et vanskelig valg, og man kan derfor aldri helt vite hvilket standpunkt man vil ha før man kommer i de ekte situasjoner. Man kan selvfølgelig ta et holdepunkt før du blir utsatt for et slikt valg, men du vil nok tenke deg godt om før man tar et valg.