Barokken er en musikkart fra barokkperioden på den tiden en ny musikktype, "concerto" (konsert) og "concerto grosso". I en konsert spiller flere instrumenter, ofte strykere, en "duell" mellom hverandre. I concerto grosso utnytter komponisten vekselvirkningen mellom en solistinstrumentgruppe og orkesteret i sin helhet. Her er en del typiske kjenne tegn for barokkmusikken:

• Terrassedynamikk:
  Terrassedynamikken vanlig i barokkmusikken. I stedet for at musikken gradvisk blir sterkere eller svakere forandrer styrkegradene seg brått.

Stil messig opptråde det to forsjellige stil arter innenfor Barokken , den akkordiske stil og kontrapunktikken.

Akkordisk stil:
Den akkordiske stilen bygger på solosang og/eller -spill og akkompagnement. Denne er veldig vanlig i de rolige barokke musikkverkene, som f.eks. Bachs "Schafe können sicher weiden"

Kontrapunktikken:
Kontrapunktikken er en komposisjonsform der to eller flere selvstendige melodier kan kombineres slik at de utfolder seg mest mulig uavhengig av hvordan de klinger sammen. Kontrapunkt virker i to dimensjoner, en horisontal (melodisk) og en vertikal (harmonisk). Varianter av kontrapunktikken er kanon (et musikkstykke hvor stemmene faller inn etter hverandre, alle med samme melodi) og fuge (musikkstykke der et tema innføres av en stemme og gjentas av de øvrige i forskjellige høyder).

Med barokkmusikken oppstod flere nye former, bl.a. suiten, sonaten og operaen.

Suite:
En suite er et musikkverk som består av en rekke mindre stykker, som regel danser. Disse var opprinnelig i samme toneart og med samme tema.

Sonate:
En sonate er et større musikkstykke i flere satser (som oftest 3-4). Disse satsene har, i motsetning til suiten, forskjellig karakter og tempo. Av sonaten kommer "sonatinen", som er en mindre, enklere sonate i 2-3 satser.

Opera:
En opera er et musikkdrama, dvs. et verk for scenen der teksten synges. Den første operaen som ble laget, het "Dafne" og ble komponert av Jacopo Peri. Operaen ble oppført i Firenze 1597. Den første betydelige opera er Orfeo (1607) av Claudio Monteverdi (1567-1643), som var en italiensk komponist og den betydeligste representant for den tidlige italienske opera.

Det er mange kjente komponister fra Barokkepoken, men her er litt fakta fra 3 av dem:

Johann Sebastian Bach levde fra 1685 til 1750. han var tysk, og er kanskje den komponisten som flest forbinder med barokken. Bach tilhørte en musikerslekt. I over 300 år - fra 1500-tallet og langt inn på 1700-tallet var medlemmer av familien aktive i alle områder av musikklivet. Bach fikk sin første utdannelse i orgelspill og kontrapunkt innen familien. Bach var organist i Arnstadt og Mühlhausen og ble 1708 ansatt i Weimar, hvor han ble til 1717. Etter noen år som kammermusiker hos fyrst Leopold i Anhalt-Köthen ble han Thomaskantor i Leipzig i 1723, der han ble til sin død.

Fremst blant Bachs religiøse verk står Johannes- og Matteus-pasjonene (1723 - 1729) og H-mollmessen (1732 - 1733). Av verdslige verker inntar de seks Brandenburgerkonsertene, ved siden av Das wohltemperierte Klavier (48 preludier og fuger), en sentral stilling. Som musikkteoretiker og -pedagog skrev Bach bl.a. "Kunst der Fuge" (1749-50).

Händel levde fra 1685 til 1759 og var en tysk-britisk komponist. han bodde i Storbritania fra 1712. Her skrev han frem til 1738 sine største operaer, og en stor del av sine instrumentalkomposisjoner Senere fulgte de store oratoriene: Messias, 1742, Samson, 1743 og Judas Maccabeus, 1747, og suiten Music for the Royal Fireworks, 1749. Hos Händel når den ornamentale barokkmusikk sitt høydepunkt.

Antonio Vivaldi levde fra 1678 til 1741 og var en italiensk komponist og fiolinist. Han skrev mer enn 400 konserter for fiolin, cello og andre instrumenter, bl.a. fiolinkonsertene De fire årstider (ca. 1725), og en lang rekke operaer, kor verker m.m. Ettersom Vivaldi var preste viet og hadde rødt hår fikk han tilnavnet "Den røde presten". Vivaldi holdt sjelden gudstjenester, men var i mange år musikklærer ved en skole for foreldreløse jenter i Venezia. Vivaldi var veldig populær i barokken, og han hadde en av sine største, samtidige beundrere i Bach, som hedret Vivaldi ved å arrangere de fleste av hans strykekonserter for andre instrumentgrupper.

Strykere

Strykere ble ofte brukt i barokken. Her er fire av de mest kjente.

Strykerne er de mest tallrike instrumentene i symfoniorkesteret. Tilsammen har de et stort toneomfang og de kan fungere både som bass-og soloinstrument
Hos strykeinstrumentene oppstår tonen når strengene strykes med en bue som setter dem i regelmessige svingninger. Strengene er spent fast over en klangkasse som forsterker lyden. De fleste strykeinstrumentene er stort sett like i form, men har forskjellige størrelse. Jo større instrumentet er, jo mørkere lyd kan man få frem ved å spille på det.

Fiolinen er i likhet med de andre strykeinstrumentene laget av tre. Bunnen vnligvis av lønn, lokket av gran. Materialenes kvalitet har stor betydning for klangen.
Fiolin er det viktigste instrumentet i strykegruppen. Den har fire strenger som blir stemt kvintvis i forhold til hverandre.
Fiolinisten har fiolinen på skulderen mens haken hviler på en skål i enden av fiolinen.
I orkesteret inndeles fiolinene i to grupper: førstefioliner og annenfioliner. Førstefiolinene spiller gjerne melodistemmen i et stykke.

Bratsj er svært lik fiolinen i utseende og størrelse. Den er en sjuendedel større enn fiolinen og den er stemt en kvint dypere.
Strengene er tykkere og mindre strammet enn på fiolinen. Bratsjen har en behagelig klang og kan sammenlignes med alt-stemmen i et kor. Det er sjelden man bruker bratsj i solopartier i musikkstykker.

Cello tilhører den mørkere og større delen av strykeinstrumentene. Strengene er omtrent dobbelt så lange som fiolinen i tillegg til at de er tykkere og kraftigere. Den er stemt kvintvis en oktav dypere enn bratsj.
Cellisten sitter på en stol bak instrumentet mens han spiller. Det er en stang på undersiden av celloen som er festet til en treplate som ligger på gulvet. Dette er for å unngå at celloen skal gli.

Kontrabassen er orkesterets største instrument. I form skiller den seg fra de andre strykerne ved at den som oftest er flat i bunnen. Noen er allikevel buet i bunnen for å få bedre klang. På grunn av bassens størrelse er det vanlig at musikeren spiller stående. Kontrabassen lages enten med fire eller med fem strenger med C som dypeste tone.

Buen til kontrabassen er tykkere, kortere og stivere enn buene til de andre strykeinstrumentene. Det er ikke uvanlig at musikeren bruker fingertuppene til å klimpre på strengene istedet for å bruke buen.