Beliggenhet

I dag finner vi Flesland som en langstrakt bygd på vestsiden av flyplassen, langs en strandlinje ut mot Raunefjorden i vest. Før flyplassen ble påbegynt, i 1950, lå det store utmarksområder ca. 1500 mål. Mot nordøst lå et idyllisk vann, Langavatnet. Det lå 40 meter over havet, og fra dette vannet rant Fleslandselva ned mot fjorden. Flyplassutbyggingen førte til at store deler av vannet ble gjenfylt. Men vi kan finne restene av det inne på flyplassområdet, øst for tårnet. I nord grenser garden mot Grimstad.

Navnet Flesland kommer av den gammelnorske forstavelsen "fles", som betyr "et skjær som sjøen slår over". Land-stavelsen kommer sannsynligvis av at garden er en såkalt "land-gard". Det var garder som ble ryddet under folkevandringstiden, ca. 400-570 e.Kr. Landet ved skjæret, altså. Det er rimelig å anta at skjæret det er snakk om, er Fleslandskjæret der det i dag står en fyrlykt. Husk at landet har hevet seg mye på de 10 000 årene siden siste istid.

Eierforhold

Tidlig på 1600-tallet var garden eid av Aposterkirken i Bergen. Før det er det rimelig å anta at garden hørte til krongodset. På Tyssøy, 3 nautiske mil vest for Flesland, finner vi et kongemerke innhogd i berget over flomålet. Det var kongen Håkon V Magnusson som fikk utført dette, samtidig som han fikk bygget et kapell der, St. Ludvigs kapell, litt før 1305. Tyssøy var altså kongegods. Det samme var Haganes på Sotra, like vest for Tyssøy. Det er derfor trolig at Flesland i Middelalderen også var krongods, slik at fjorden mellom kunne være sikkert område for kongens skip. Andre fornminner på Flesland, en nausttuft etter et langnaust like ved Sjoarvegen i Fleslandsvika, og et par gravrøyser, tyder på at garden ble ryddet i førkristen tid.

1 1661 ble garden kjøpt av danskene Peder Perdersen og Karl Rosenmeyer. To år seinere var det bergenseren Laurits Lauritsen Rosenberg som kjøpte garden; prisen var 700 riksdaler. I 1704 ble garden igjen solgt, till Jokum Beyer. Så, i året 1707, ble garden solgt til brukerne. Brukerne var altså bøndene som drev garden. I 1520 var det bare 1 bruker, men den ble delt opp etter hvert. I 1880 var det 6 bruk. Det var slik at eldste sønn tok over hovedbruket, mens andre sønner fikk skilt ut en viss del av bruket.

Fra gammelt av var det jordbruk og fiske som var grunnlaget for bosetningen på Flesland. Jorden var heller dårlig og skrinn, med 127 mål dyrket eng og 24 mål åker i 1867. Samlet var det 500 mål med innmark. Selv om jorden var heller mager, ligger store deler av garden i solhelling mot sør og vest, og topografien er slik at verken nordavinden eller sørvesten får skikkelig tak. Det ble dyrket korn så sent som på 1950-tallet, og kornet ble malt på egen mølle ved Fleslandselva. Særlig under siste krig ble det malt mye korn på møllen. Ellers drev bøndene med storfe og sau, gris og høns. Grønnsakdyrking ble etter 1900 mer og mr vanlig på en del av gardene i Ytrebygda, så også på Flesland.

Fiske i Langavatnet var ikke av stor betydning, selv om det var godt med aure der, men saltvannsfiske i Raunefjorden har vært en kjærkommen matkilde. Det har blitt fisket med snøre, garn, line og torskeruser. Det ble og dannet et notlag på 1800-tallet. I fjorden like utenfor Flesland har det alltid vært et godt krabbeområde. I utmarken var det rikelig med tyttebær og blåbær.

Verket

Den nye tiden kom til Flesland på midten av 1800-tallet. Da ble det solgt rettigheter til Fleslandselva, slik at det bl.a. ble bygget en kornmølle. Disse vannrettene ble så i 1874 solgt videre til Bergen Glasværk. I tillegg kjøpte Verket myrområder og tomteplass til arbeiderboliger og tilhørende felleshus. At Flesland ble valgt som sted for et glassverk, var ikke tilfeldig. Stedet hadde rikelig tilgang på ferskvann, som er viktig for kjøleprosessen ved laging av flasker, og i de store myrene i utmarken var det store mengder torv. I tillegg var det mulig å gå inn til kai med relativt store båter; og råstoffene til glassproduksjonen kom sjøveien.

Etter få år var det etablert et nytt samfunn på Flesland, eller rettere sagt på den nedre, nordlige delen av Flesland. På den sørlige, øvre delen drev fremdeles bønder og småbrukerne med sitt. De så nok med ikke så lite mistro på det som skjedde nordenfor. Glassblåserkunsten var en egen profesjon på den tiden, og i Norge var det få som kunne dette, og derfor måtte blåserne hentes fra andre land. Mange kom fra Sverige, men også fra Finland, Danmark, Tyskland og Estland kom det glassblåsere. Senere kom det arbeidere også fra Østlandet, for det ble drevet glassverk både i Larvik og i Moss. Mange av glassblåserne hadde familie med seg, og de flyttet inn i de nyoppførte arbeiderboligene, med plass til 18 familier i hver av de to boligene. I tillegg var det noen få hybler til ungkarene.

Det sier seg selv at med en slik samling av folk fra flere land, som levde så å si helt isolert fra bondebefolkningen, utviklet det seg særegne skikker og etter hvert også et særegent språk. Kontakten med utenverdenen sørget dampbåten for, med anløp flere ganger i uken. Reisen til Bergen tok vel en times tid. Det kom dessuten butikk som også hadde vin- og ølutsalg. Men som underteksten til flere av bildene sier, utviklet det seg et rikt kulturliv i det lille samfunnet. Moss Glassverk overtok glassverket på Flesland på '20-tallet, men da Moss fikk to svære maskiner som kunne forsyne hele Norge med flasker - og mye billigere enn ved gamlemåten - var det bare et tidsspørsmål før eventyret var over, og nyttårsaften i 1927 var det slutt, da sloknet ilden ut i glasshytten på Flesland. Et helt samfunn stod på bar bakke.