De fleste bildene som er dannet av Afrika, har vært uriktige og preget av fordommer og fokuset har ofte vært på katastrofer og nød. Kontinentet Afrika betraktes av mange som den fortapte og mørke Kontinentet, og mange Afrikanere føler seg ydmykt av denne forestillingen.

Vi vet at mye av slavehandel skjedde mellom Afrika og Amerika, og helt frem til 1960-årene kjempet svarte i USA for å få samme rettigheter som alle andre borgere ble garantert i grunnloven av 1776. Fortsatt er svarte i USA blandt de fattigste og som har lavest levealder.

Økonomi, samfunn og kultur blir formet i samspill med de vilkårene som er gitt i naturen. Denne sammenhengen ble ikke kjent i fortiden da historie ble skrevet i vesten. Årsaken til dette kan være at det var ikke vanlig å sammenligne land med land.

Både i Afrika og andre deler av verden var historiskriving mer interessert i de politiske aktørene. Men da interessen for produksjon, økonomi og rollen som vanlig folk spilte som aktører i historie, ble dette synet forandret. I slutten av 1970-årene begynte resten av verden å se afrikansk utvikling i sammenheng med naturgitte vilkår. Forklaringen ble ofte knyttet til økologi og i de siste årene har forklaringen også blitt knyttet til begrepet bærekraftig utvikling.

Senere har historiskrivingen lagt vekt på å inkludere jordsmonn, klima og den store variasjonen av sykdommer og ikke-menneskelig liv som avgjørende faktorer i utviklingen av Afrika og i historiske forklaringer på fattigdomsproblemet.

Mange studier viser hvordan folk i samfunnet før kolonitiden hadde lært seg å mestre natur og menneske skapte katastrofer, og hvordan de klarte å oppnå økologiske kontroll over miljøene og områdene.

Fra tidlig på 1900-tallet finnes det en stor forskningslitteratur om mennesket sitt utvikling i Afrika og hele tiden kommer nye bidrag. Øst-Afrika, fra Etiopia og helt til Sør-Afrika har vært funne stedene.

Folketallet i Afrika har blitt sett på som en viktig faktor i den historiske utvikling. Men dette kontinentet har vært det kontinentet der folketallet har økt senest. Noen hevder at dette kan ha bidratt til at presset for å endre teknologi, dyrkningsmetoder og samfunnsorganisajon har vært mindre her enn andre kontinenter. Lave folketall har hindret Afrika i å nå den draden som er nødvendig for at viktige kvalitative endringer kunne skje, sier en historiker. På grunn av dårlige vilkår for jordbruk, alvorlige sykdommer og epidemiske sykdommer har mange barn død og levealderen for voksen vært lav. På 1800-tallet herjet og drepte en stor kvegpestepidemi kveger i hele den østlig Afrika. Maten ble proteinfattig når folk ikke var i stand til å holde husdyr, og de ble mindre motstandsdyktige mot sykdommer. Febersykdommer er svært vanlig, og malaria er den farligste.

Folk fra Europa som begynte å selge og handle langs afrikakysten ut på 1400-tallet, kom sjelden i kontakt med innlandet. De trodde at Afrika var den hvite mannens grav. Og dette hindret det som kunne ha vært en fruktbar samhandling mellom folk fra forskjellige verdensdeler. Forskningen viser at koloniseringen av Afrika forårsaket ikke katastrofe for folketallet og miljøet. To forhold virket i retningen av at afrikanerne ikke ble rammet i store epidemier: A) det skjedde ei sakte tilvenning og derfor immunisering til de sykdommene som i en kort tid utryddet store folkegrupper i Amerika. B) Afrikanerne viste stor evne i å ta i bruk matplanter som de fikk gjennom den kontakten som hadde skjedd. De lange sambandet mellom Øst-Afrika og det sørøstlige Asia før portugiserne kom til Afrika, hadde ført bananplanter til kontinentet. Bananplanter var avgjørende for å åpne den fuktige regnskogen for bosetting. Fra Amerika kom potet, mais, bønner, chili, avokado og kakao, og disse spredde seg fort i kontinentet. Dette førte til bedre næring og folketallet økte.

Det økohistoriske perspektivet
Økologiske sammenhenger er et viktig trekk ved historiskriving om Afrika i nyere tid. Studier har tatt opp hva slags kunnskap og hva slags tilpasninger som har utviklet seg i samspill og konflikt mellom menneske og det lokale naturmiljøet. Studier viser at naturressurser har hatt en viktig rolle i utformingen av samfunn, kultur og identitet.

For at det skal skje endringer i et samfunn, er det viktig at kommunikasjon og utveksling av inntrykk og kunnskap skjer. I Afrikansk historie er det viktig i hvor stor grad naturen har isolert afrikanerne fra påvirkningen utenfra. Afrika er et stor kontinent, det største i verden etter Asia og nesten fire ganger større enn USA. Det mye flate sletter og bølgende landskap som ikke hindrer ferdsel. Elver renner fra det indre ut til kysten i stryk og fossefall, slik at få elver kan brukes til ferdsel med båt den andre veien. Kysten innbyr heller ikke til ferdsel med små båter. Den største hindringen for kommunikasjon i Afrika er Sahara-ørkenen som er like stor som USA. Kamelen ble tatt i bruk for nesten 2000 år siden, og de har gått gjennom ørkenen lastet med salt, gul og andre varer. Mye av afrikansk historie kan bare forstås ut fra karavanevegene som ble grunnlagt for kongemakt og rike sør for ørkenen.

Manglende regn er den mest kritiske klimatiske faktoren. Mer enn halve Afrika har for lite regn til et godt jordbruk. Resten har knapt nok regn, eller det slår ned så mye og så hardt i regnetiden at det vasker bort mye av jordsmonnet. Når det ikke regner, truer sultekatastrofe mange hvis ikke staten klarer å føre inn mat. Mangel på transportmiddel og veger og mangel på penger til å kjøpe mat der det finnes, er avgjørende for at mennesker skal overleve. I omtalen om Afrika blir naturmiljøet, jordsmonn, klima, nedbør, sykdommer og naturkatastrofer framstilt som et hinder for økonomisk utvikling.

Det var vanlig å tenke at Afrika hadde ikke noen historie. Det Europa- sentrerte perspektivet var rådende og det var lite kjent om afrikansk historie. Oppfatningen av historiefaget var knyttet til stater og politikk og skriftlige kilder som dokumentasjon. Det ble hevdet at Afrika manglet statsdanning og skrift før den europeiske koloniseringen og dermed hadde ikke noen historie.

Kildene fra det sentrale Sahara gir glimt av arbeidsliv, økonomi, lek, klær og religiøse ritualer fra nesten 5000 til 1000 år f.kr. I store område av Afrika har man funnet slike tegn, men i hovedsak er vi på jakt etter de skriftlige kildene. I middelhavsområdet er det fra oldtiden inskripsjoner på fønikisk, gresk og latin og senere på arabisk. Tidlig på 1800-tallet produserte islamske religiøse reformatorer i det nordlige Nigeria mange litterære, religiøse og politiske skrifter.

Det er den store materialet av kilder og historieskriving som er produsert av personer og institusjoner med røtter utenfor Afrika som var viktigst for historieforskningen. I gresk og romersk oldtiden var det interesse for Afrika, men mest gjaldt dette det nordlige Afrika, som hørte til middelhavskulturen. Fra den tiden(omkring 1000-tallet) da islamske kulturen stod på sitt høyste i Afrika finnes det materialet på arabisk om forholdet i Nord-Afrika og noen andre deler av kontinentet. En del av arabiske kilder stammer fra 1700- og 1800-tallet da islam igjen ekspanderte i Afrika .

De mest rikholdig kildene utenfra som er viktig for konstruksjonen av Afrikansk historie frem til kolonitiden, er europeiske, fra handel, oppdagingsreiser og misjon. Etter 1450 ble europeere, først portugiserne, kjente med kystene av det tropiske Afrika. Det førte til å skrive fortellinger som har blitt interessante kilder for moderne historieskriving. På slutten av 1700-tallet representerte de som reiste på oppdagingsferd til Afrika, en viktig utviding av kunnskapsproduksjonen i den vestlige verden. Kolonimaktene begrunnet sin erobring av Afrika med at afrikanerne var lite utviklet og så barbariske at det var den største velgjerning at den hvite mann tok over styringen av samfunnet deres. Kolonihistorie hadde et europeisk syn og holdning, og maktovertakingen på andre kontinenter ble sett på som Europas naturlige ekspansjon. Det var historie til Europa som ble skrevet, og holdningen og handlingene til afrikanerne er ikke i fokus. Etter hvert begynte den koloniale perspektivet møte stor motstand.

Gjennombrudd for det afrikanske perspektivet
Afrikanske historie var antropologene sitt felt, mente ofte europeiske historikere. Sosialantropologene gjorde feltarbeid i Afrika. Deres vitenskapelige produksjon er viktige kilder for historikere. Men problemet var at de slo seg for det meste ned i urørte småsamfunn preget av kulturell homogenitet og avgrenset seg til enkeltstudier. De var mer interesserte i det statiske og la ikke vekt på forandringer og moderniseringsdrivet i den nye økonomien, det nye utdanningssystemet, folkeforflyttingene og frigjøringsbevegelsene.

Et nytt syn på afrikansk historie dukket opp. De rike muntlig kildene fra afrikansk samfunn ble tatt i bruk, fordi historiske fortellinger var del av kulturen over hele kontinentet. Fokuset ble rettet mot afrikanerne sine erfaringer. Overleveringen fra muntlige kilder og den materielle kulturen måtte brukes. Afrikansk historie kunne studeres innenfor de samme kategoriene og begrepene som europeisk historie, som statsbygging, handelssamband og den rike kunsten. Dette kom i konflikt med flere imperiehistorikere som så på afrikansk historie som ville med enkleste form for teknologi og moral. De mente at afrikansk historie startet med kolonierobringen, men afrikansk historigrafi utviklet seg i protest mot denne koloniale oppfatningen.

Den raske fremveksten av afrikansk historie kan illustreres med utviklingen i Nord-Amerika. Ved de svarte universitetene i det sørlige USA fantes det en tradisjon som skrev seg tilbake til 1800-tallet, der intellektuelle afroamerikanerne kjempet for ideer som er kjent under begrepet panafrikanisme.

Etter avkoloniseringen av Afrika rådde en optimisme i de afrikanske landene. Det ble lagt vekt på historisk forskning, og nemlig hvordan Afrika så ut før koloniseringen. Dar es Salaam-skolen ble er en retning som oppstad ved et møte for store afrikanske historikere. Her ble det lagt vekt på ”den afrikanske stemmen”. Faget hadde på den tiden vært dominert av europeiske og amerikanske forsker som mente de skrev med et afrikansk perspektiv. De siste tre tiårene på 1900-tallet tok historie faget opp nye spørsmål. Disse spørsmålene dreide seg om menneskelige samfunnsliv som folketallsutvikling og historie til alle sosiale klasser. Historie skrivningen ble heretter rikere og fyldigere da kulturer og samfunn fikk en større plass enn politisk historie. Det skjedde også en sterk utvidelse av regional og lokal forskning, der tendensen var at vestlige forskere skrev ”afrikansk historie” mens afrikanere skrev mer lokal afrikansk historie

Afrika før kolonitiden
Afrikas historie før koloniseringen kom i fokus når koloniherredømmet falt. Man kunne vise til statsdannelser før kolonitiden som beviste at Afrika ikke hadde vært like usiviliserte som tidligere antatt. Handel har opprettet mange stater i Afrika med alt fra karavane handelsplasser til bystater langs kysten av Øst-Afrika. Araberne medvirket til statsdannelser i mange områder og språk som swahili viser til integrasjon av nykommere.

Den første og mest kjente statsdannelsen i Afrika er Faraoenes Egypt. Denne kulturen har satt et varig spor i vår historie og preget området i årtusener frem til Alexander Den Store la området under seg. Egypterne hadde et godt utviklet samfunn på den tiden med håndverkstradisjoner, byggverk, vitenskap og filosofi. Det er Nilen som førte til at egypternes makt vokste, her levde det mange mennesker mens det øvrige Afrika på den tiden hadde ganske sprett og liten befolkning. Jordbruket spredte seg fra Nildalen og videre, men andre funn har antydet tidligere jordbruk i Etiopia. Området lot seg lett kontrollere å forsvare mot nomadefolk. Det er nettopp disse folkene egypternes har hatt betydning for og andre folk sørover, men også på grekerne og videre på det øvrige Europa. Fra 1800tallet av tok ”egyptologien” mange i Europa med storm og det ble stor fokusering på den egyptiske historie og kultur. Her ble egypterne fremstilt som hvite, kaukasusiske innvandrere fra øst med innslag fra Asia, men i en artikkel fra 1955 ble dette synet angrepet. Egypterne ble i denne artikkelen fremstilt som mørke afrikanere. En rekke debatter om dette temaet fant sted med forskjellige argumenter for og i mot. Nyere forskning har funne ut at dette kunne være riktig i enkelte tilfeller siden nildalen ble en smeltedigel av folk fra hele tre kontinenter. I det som er dages Sudan ble Kush-riket til som det ble diskutert over om var hvite-kaukasusoider eller svarte-afrikanere og slike debatter har vært mange.

Etiopia som fikk sitt navn av grekerne var for mange et symbol på svarte-afrikaneres kamp mot kolonimakta og afrikansk nasjonalisme. Italienerne forsøkte å legge Etiopia under seg under kolonikappløpet men de ble slått noe som de så på som en stor ydmykelse å bli slått av en ikke-hvit stat. Mossulini fullførte hva hans forgjengere ikke klarte da han erobret Etiopia i 1936, men ble jaget ut derifra fem år senere. Etiopia hadde en lang keisermakts tradisjon bak seg som hadde sitt senter i handelen i området. Axum-riket var opphavet til Etiopia og dette var også en afrikansk sivilisasjon. Området ble kristnet, men når islam utbrette seg på 700tallet kom det til konflikter. Man kan finne mange kirker og klostre hvor enkelte var hogd ut i fjell. Enkelte bibelske fortellinger har muligens røtter fra riket på den tiden. Den lange keiser tradisjonen i Etiopia ble brutt når keiser Haile Selassie ble avsatt av revolusjonen der i 1974.

Sudan-statene er betegnelsen for de statene en kunne finne langs savannebeltet i vest sør for Sahara. Ikke fult så gamle som Etiopia, men riker som slo seg opp og nøt godt av handel hvor Mali, Ghana og Songhai er de største. Det var alt fra kongeriker med guddommelige konger til flere lag med ledere og man finner også en rekke gamle bystater i disse områdene. Disse statene kan man på en måte kalle ”nasjonalstater” siden de hadde felles språk, kultur, religion osv. En del forsking og historieskriving har det blitt av disse rikene hvor enkelte mener at afrikanere hadde reist på sjøen og kommet seg til Amerika før Columbus. Kongene skulle noen plasser avskjermes helt fra folk slik kulturen var. Kongen i rikene hadde mye mystikk knyttet opp mot seg og sin stilling. Kongo ble ”oppdaget” av portugiserne ved slutten av 1400-tallet. Denne kontakten mellom en afrikansk og en europeisk stat førte til at europeisk språk, religion og handelskultur fikk innpass i området. Portugiserne betraktet afrikanere på østkysten som fiender siden de var muslimer.

Handelen over den enorme ørkenen hadde ørkennomadene og kamelene som de alte opp mye av takken for. Handelen til tross var områdene i sør ganske isolerte. Statene her beriket seg godt og i Europa gikk det flere fortellinger om rikdommene, men få reiste for å undersøke dette med egne øyne. Statene ved kysten har man lite beretninger om siden muslimske kjøpmenn ikke nådde til disse områdene. I Øst-Afrika var det andre konger og høvdinger av folkeslag nær de store sjøene hvor kanoer ble brukt som kommunikasjon. Det er også funne spor etter stater i området som følge av gravfunn, men enkelte stater her hadde forfalt som følge av økologiske årsaker. Palassområdet i Zimbabwe ble først ikke sett på som noe afrikanerne kunne ha laget av britiske kolonister.

Muslimene utbrette seg i Afrika på 1700tallet både fredlig og ikke fredlig. ”hedendom” ble forfulgt og områder langs savannebeltet ble lagt under muslimenes kontroll. Etter hvert startet tradisjonelle våpen å bli underlegne for europeerne og arabernes kruttvåpen og mange stater i Afrika var sikret sin styrke med denne våpenteknologien. Zulufolket la under seg store områder som følge av zuluen Shakas sterke personlighet og hans nyordninger. Hans rolle som en heroisk skikkelse slik han har blitt sett på i Afrika har i de senere år kommet under kritikk av enkelte historikere som mener han bare var en vanlig erobrer. Madagaskar ble også tilholdsstedet til en mektig stat, men når man skal summere opp ser man at bare Egypt og Etiopia overlevde tidens tann som langvarige stater.

Slavehandelen
Slavehandelen: slavehandel og slavehold var ikke noe nytt fenomen blant mennesker gjennom tidene og det å være slave var i mange tilfeller en form for straff og mistede rettigheter osv. I et tidsområde på 1 300år skal det angivelig ha blitt forflyttet en 9millioner slaver internt i Afrika. Den omfangen den atlantiske slavehandelen har er noe uten om det vanlige siden den varte i bare et par århundrene. Slaver ble svært ettertraktet i de nyettablerte koloniene i Nord- og Sør-Amerika. Spanjolene og portugiserne brukte først lokalbefolkningen i Mellom- og Sør-Amerika, men store deler av denne befolkingen døde som følge av sykdommene europeerne hadde med seg. Vis man skal forstå omfanget av slavehandelen må en lete nøye gjennom de kildene en kan finne for å få et høvelig nøyaktig tall. Enkelte har påstått at tallet har vært over 11millioner til Amerika og en 175 000tusen til atlanterhavsøyene og Europa. andre har hevdet at tallet er 15,4 og så har man kommet frem til lavere tall igjen, men en må også tenke på at ikke alle disse overlevde transporten over havet.

Den interne slavehandelen i Afrika ble presentert for europeerne som i første omgang bare etterspurte gull, elfenbein og andre varer. Konger og høvdinger som skapte stater i Afrika var i mange tilfeller avhengig av slaver og vi vet at det var disse lokale ledere som jobbet med europeerne i denne handelen med sitt eget folk. Slaveri i disse områdene opphørte mye senere en i Amerika og under den europeiske overtakelsen av Afrika var et av argumentet avskaffelse av slaveriet. Siden man har lite info om folketallet i Afrika under slaveriet har forskere litt problemer med å fastslå hva de demografiske konsekvensene av slavehandelen ble. Debatten har gått hit og dit hvor enkelte har hevdet at slavehandelen var en sikring for å hindre overbefolking og at med denne handelen kom nye matplanker og vekster tilbake til Afrika. Andre har hevdet at jakten på slaver har ført til katastrofale følger for befolkinger. Det sier seg selv at Afrikas befolking ville vært mye høyere om ikke alle de slavene var eksporterte, men som sagt ble mange igjen som slaver i selve Afrika. Det var mest menn og guttebarn som ble hentet til plantasjene i vest og nyere forsking viser til at kvinner sjeldent fikk barn eter å ha blitt fraktet over. Dette forklares med at det var mer effektiv å hente nye slaver enn å la kvinner føde nye. Europeerne betalte oftest med våpenteknologi som ble viktig for de mange statsrelaterte ekspansjonene i Afrika. Intern konkurranse om hvem som skulle handle med europeerne førte til konflikter og fiendskap mellom folkeslag. Det har vært en stor debatt om hvorvidt slavehandelen bidro til å styrke den industrielle revolusjonen i Europa og kapitalen generelt. Stor utbrett handel med billig arbeidskraft i form av slaver hadde sin betydning for vesten i en lang tid. Enkelte har hevdet at man kan forklare at Afrika er et underutviklet kontinent og at Europa og USA har slike rikdommer med å knytte slavehandelen til dette.

Europa okkuperer Afrika

Vi skal i dette kapitelet se på hvordan og hvorfor Afrika ble kolonisert, og hvordan koloniene ble styrt og hvilken innvirkning dette hadde for Afrika.

Grunnlaget for koloniseringen var at Europa var overlegent i verden når det gjaldt industriell mekanisering, våpen, økonomi og medisin.

Kappløpet etter kolonier i Afrika er tolket som et uttrykk for nasjonalisme og jag etter makt, ære og prestisje. England av hadde allerede gått i forveien når det gjaldt kolonier med sin tidligere erobringer i Asia. Mange av de andre europeiske koloniene var missunelige og ville fremme egne interesser i utlandet i likhet med Storbritannia. Hovedargumentene bak den europeiske koloniseringen var den europeiske kapitalismen. Det kapitalistiske systemet i Europa krevde stadig en økning i investeringer, og kolonierobringene ble derfor brukt som investeringsprosjekt. Folk kunne da emigrer fra et folkerikt Europa og få seg jobber i vareproduksjonen i store nye markeder. Men mange teoretikere at ulike syn på hva som satt fart i koloniseringen av Afrika, vil skal se på noen av disse teoriene.

En teori går på at koloniseringen hadde å gjøre med humanitær imperialisme. Europeerne hadde troen på at den beste utviklingen både religiøst, sosialt og økonomisk hadde foregått i Europa. Derfor var det Europas plikt å erobre Afrika for å hjelpe dem til å utvikle seg selv på samme måten som hadde skjedd i Europa.

Etter hvert som tiden gikk og handelen med Afrika utviklet seg, ble det svært mange europeiske handelsreisende fra flere europeiske land, langs Afrikas kyst. Forholdet mellom de store europeiske nasjonene hadde tradisjonelt vært fredelig. Men balansen mellom landene ble forstyrret gjennom for mange europeiske interessenter. Behovet for faste handelssentrum for de enkelte landene meldte seg.

En annen teori lagt frem av en historiker sier at det ikke bare var det økonomiske som førte til oppdelingen av Afrika, men at det dreide seg om de strategiske interessene Storbritannia hadde i Suez-kanalen. Storbritannia så det som nødvendig å stabilisere og sikre forholdene i Egypt og videre nedover langs Nilen, gjennom okkupasjon. De så dette som viktig for å sikre sjøveien til India. Frankrike følte seg truet av denne okkupasjonen og mente at Storbritannia brøt en ikke okkupasjonsavtale, og dermed var kappløpet i gang. De videre okkupasjonene i Afrika skjedde som et svar på okkupasjonen i Egypt.

I tiden omkring frigjøringen fra kolonistyret var afrikansk motstand under okkupasjonen et sentralt tema i den historiske forskningen. Europeerne hadde primært ønsket seg en legal avtale med afrikanerne. Europeerne ble først ønsket velkommen, men etter en stund da det ble oppfattet hva som var i ferd med å skje ble det gjort motstand. Vi finner eksempler på motstandskriger som afrikanerne faktisk vant, men europeerne slo tilbake etter hvert som de tok i bruk nyere og bedre militære redskaper.

Kongo var et av de største og mest ressursrike koloniene i Afrika, og ble også regna som den mest grusomme. Beregninger viser at over 10 millioner mennesker ble drept i perioden 1880-1920. Bare Fransk Kongo var på høyde med Kong Leopolds Kongo når det gjaldt folkemord og grusomheter.

Okkupasjonen kostet mye penger men finansieringen skulle ikke skje på bekostning av kolonimakten. Det var derfor nødvendig å få til så stor økonomisk vekst at afrikanerne selv kunne betale for å bli styrt av Europa. Storbritannia hadde en ideologi og en retorikk som var knyttet til indirekte styre av sine kolonier. Det vil si at kolonimakten skulle styre og få legitimitet fra de gjennærende afrikanske lederne. Britene understreket den rådgivende rollen og viste respekt for de afrikanske institusjonene. Mens Frankrike på sin side hadde færre motforestillinger med å bryte ned tradisjoner. De satset på et såkalt direkte styre, med egne innsatte ledere, i hensikt å bygge opp en fransk identitet. Franskmennene var mer foraktfulle enn britene i møtet med den afrikanske kulturen.

Det europeisk kolonistyret blir delt inn i tre faser. Den første frem til den førte verdenskrigen, var preget av minst aktivitet. Administrasjonen i koloniene hadde lite erfaring og kompetanse. Den andre fasen, frem til 1945, var det større interesse for utviklingen av kontinentet, men denne utviklingen ble svekket gjennom den store krisen i verdensøkonomien. Den tredje fasen etter 1945 var preget av et markant større engasjement for sosial og økonomisk utvikling.

Et problem som opptok europeerne var hvordan koloniene skulle betale for europeisk styring. Den afrikanske økonomien hadde tidligere i liten grad ikke vært en penge økonomi. Løsningen for å få dem ut i lønnet arbeid var å beskatte lokalbefolkningen. Afrikanerne ble tvunget ut i lønnet arbeid og det ble brukt harde metoder for innkrevning av skatter for å få afrikanerne til å forstå at de måtte tjene penger.

Inntekter fra eksport jordbruk kunne utvikles på tre forskjellig måter, ved hjelp av afrikanske bønder, ved hjelp av innvandret hvite settlere, eller ved å bygge store plantasjer drevet av handelskompani med konsesjon. Alle tre metodene ble brukt i ulike kolonier.

Under den økonomiske krisen i mellomkrikstiden økte produksjonen av jordbruksvarer som var beregnet til eksport. Problemet med denne økningen var at produksjonen av slike eksportvarer opptok mye av arealet so tidligere var brukt til egenproduksjon av mat. Dette førte til at bøndene ikke produserte nok mat til å forsørge familien.

Det er vist stor respekt for misjonærenes rolle i Afrika. Kristne misjonærer opprettet skoler og introduserte skriftspråket. Misjonærene startet sitt arbeid lenge før koloniene ble opptrettet. Strømmen av misjonærer fra Europa kom for det meste fra protestantiske og katolske kirker. Afrikanerne som ble kristnet stod senere for den største spredningen av kristendommen. Denne spredningen er sett på som an av de største religiøse og kulturelle handlingene i den moderne verden. Kristendommen ble med tiden afrikanisert. Det ble ikke brukt misjonærer i muslimske områder, noe som førte til en ubalanse i moderniseringsprosessen innad i enkelte land der en del av landet var av muslimsk befolkning.

Under koloniseringen skjedde et gjennombrudd for vestlig undervisning. Det ble da opptettet flere skoler og noen få ble sendt til Europa for høyere utdanning. Noe som igjen gav grobunn for en afrikansk utdannings elite. Denne eliten stilte senere spørsmål rundt kolonimaktens legitimitet. Det var slik frigjøringsbevegelsen vokste frem. Dette gjorde seg særlig gjellende i britiske kolonier.

Den afrikanske kvinnen spilte en viktig rolle under kolonitiden. Ettersom mennene ble tvunget til å arbeide for kolonimakten var kvinnen igjen alene og måtte forsørge familien selv. Det er satt opp to vurderinger for hvordan kvinnens rolle utviklet seg. Før kolonitiden var Afrika et sted der hvor kvinnen ble sterkt undertrykt a mennene. Kolonitiden blir presentert som frigjørende for kvinnene, med flere rettigheter og valgmuligheter. Det andre synet er at kvinner var likestilte med menn før kolonitiden, men at dette endret seg gjennom kolonimaktenes politikk som undertykte kvinnene.

Urbaniseringen ble fremskyndet under kolonitiden og det åpnet først og fremst for menn i den nye administrasjonen og økonomien. De hadde fått utdanning i langt større grad enn kvinnene.

Virkningen av kolonitiden er et omstridt tema i afrikansk historie skrivning. Det som skjedde i Afrika er den raskeste og mest effektive spredningen av modernisering av vestlig kultur og historie som historien kjenner til. Hvis ikke Europa hadde kolonisert Afrika, ville kontinentet ligget åpent for vestlige foretak som kunne ville søke profitt. Kolonitiden er klart en vinning og en fordel for Afrika, skriver en historiker. Mens andre mener at de økonomiske virkningen ikke var fult så positive. Noen områder ble der det ble produsert eksportvarer ble bedre, men de fikk likevel ingen positive innvirkninger på levevilkårene. Vi finner også teoretikere som mener at kolonitiden bare dro med seg negative virkninger. De sier at Afrika underutvikling er en moralsk og økonomisk skam som Europa er ansvarlig for.

Frigjøring og kampen for utvikling
Afrika er et stort kontinent, og det vil være nærmest umulig å gi noe fasit svar på hvorfor dagens Afrika ser ut slik det gjør. Men vi vil her prøve å oppsummere noen hovedteorier for de siste 100 års utvikling og hendelser, da med hovedvekt på nettopp frigjøring og utvikling.

Årsakene til avkoloniseringen av Afrika var mange og er stadig et sentralt forskningstema. Ghana ble i 1957 den første selvstendige staten sør for Sahara. Så fulgte Belgisk Kongo i 1960. Andre Franske og Britiske kolonier fulgte etter og i løpet av noen få år fikk de alle sin politiske frihet. Hvordan kan denne dramatiske og plutselige omveltingen forklares? Årsakene var mange. Hjemvendte afrikanere med høyere utdanning var indre pådrivere for løsriving. Den såkalte ”nasjonalistrørslen”. En viktig ytre faktor er utvilsomt det nye verdensbildet etter andre verdenskrig. Stormakter i Europa som Frankrike og England hadde store hjemlige utfordringer etter år med krig, mens de to supermaktene USA og Sovjet posisjonerte seg både i Afrika og resten av verden av strategiske og handelsmessige grunner.

Andre hevder at det rett og slett ble for dyrt å ha kolonier. Investeringene i koloniene ble dyre, og de var krevende å kontrollere. Dette har vært et syn innenfor marxistisk inspirerte historikere.

De hjemvendte og høyt utdannede afrikanerne søkte som sagt et fritt Afrika, og hadde stor tro på en rivende utvikling, bare man ble kvitt kolonimaktene. Forventningene var enorme. Fattigdom skulle bekjempes, utdanning og helsevesen skulle bygges ut. Alt etter den europeiske modellen. Noe som blant annet medførte at så godt som all satsing ble lagt på byene og å drive folk sammen i større enheter. Satsningen på landsbygda hvor nærmere 90 prosent av befolkningen bodde i 1950 var fraværende.

I dag vet vi at denne satsningen slo feil. Hvorfor? Var ikke afrikanere flest klare for et slik styresett? Ble de indre stridighetene for store mellom ulike stammer og folkegrupper? Neo-koloniseringen blir av mange sett på som en hovedgrunn. De tidligere kolonimaktene og den øvrige ”vestlige verden” hadde fortsatt stor makt over en rekke land via handelsavtaler og lån med politiske styringer fra Verdensbanken.

Vietnamkrigen førte med seg antiimperialistiske, antikapitalistiske og marxistleninistiske tankeganger over hele Verden. Dette var blant annet bakgrunnen for maktovertakelser i Angola, Etiopia, Mosambik og Guinea. Utviklingen gikk i retning av ettpartistater. Oppfatningen var at flere partier ville splitte folket, dette fordi partiene da ville basere seg på etnisk grunnlag. I tillegg var nok ofte de som styrte ikke interessert i en reel maktkamp, og glorifiserte derfor fordelene med et slikt styresett. Problemene lot ikke vente på seg av den grunn. De mange ulike etniske folkegruppene innenfor et og samme land ble i mange tilfeller uforenelig med ettpartistater. Et eksempel fikk vi i Etiopia med Oromofolket, en folkegruppe på ca 30 millioner, med et språk som aldri ble brukt i skole, administrasjon og media. I nyere tid har vi konflikten i Rwanda som et skrekkeksempel på hva konflikter mellom store etniske grupper innenfor ett og samme land kan føre til.

Historikeren Basil Davidson kom i 1992 med boken The Black Mans Burden: Africa and the Curse of the Nation-State. Her tar han et knusende oppgjør med Europas rolle de siste 100 år på det Afrikanske kontinentet. Hovedsakelig fordi premissene alltid har vært at utviklingen måtte skje uten hensyn til Afrikas egen historie. Utdanningseliten brukte alt for ukritisk den europeiske nasjonalstaten som modell. Årsakene er som sagt mange til at drømmen om en rivende utvikling etter kolonitiden har slått feil.

Statsstyre og militærkupp
Kombinasjonen av nye styresett av vestlig modell og historiske røtter med sterke bånd til slekt og folkegrupper, ble i flere tilfeller uforenelig. De som kom til makta fordelte ofte offentlige ressurser hovedsakelig til sin egen folkegruppe og ett nettverk av nære medarbeidere. I land bestående av flere store etniske grupper, førte dette ofte til åpne konflikter. Kolonimaktene hadde også i flere tilfeller etterlatt seg en betydelig militær styrke, som i flere tilfeller ble støttet av en av de to supermaktene Sovjet eller USA av strategiske geografiske hensyn. Dette skulle vise seg å bli en kombinasjon som medførte at Afrika sør for Sahara ble det området med flest militærkupp i verden i tiden etter avkoloniseringen. De mange militærkuppene må sees på som tegn og bidrag til manglende stabilitet, som igjen hindrer menneskelig økonomisk utvikling.

Økonomisk utvikling
Tiden etter frigjøringen og fram til tidlig på 1970-tallet var preget av gode priser på verdensmarkedet for jordbruksprodukter, og den økonomiske veksten var i flere land god.

Men de fleste land hadde basert seg på noen få eksportprodukter, og når prisene falt på verdensmarkedet, minsket inntektene dramatisk. Dette kombinert med de høge oljeprisene i 1974 fikk i mange tilfeller katastrofale økonomiske konsekvenser.

Gjelden til den vestlige verden ble også en fryktelig og økende belastning for det post koloniale Afrika. Tidlig på 1990-tallet var gjelden større enn samlet nasjonalprodukt for landene sør for Sahara. Verdistrømmen var likevel større ut enn det som kom inn av investeringer og utviklingshjelp. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondets rolle for å løse det økende gjeldsproblemet har ofte blitt sterkt kritisert. Ikke minst gjelder dette programmet for strukturtilpassning, SAP. Billige lån ble gitt mot at landene godtok konkrete krav til politiske endringer. Senere forskning rundt SAP viser store negative konsekvenser. Fra 1980 til 1986 inngikk 30 land slike avtaler. Resultatet vi ser i dag er økt arbeidsledighet, fattigdom og større forskjeller.

Utviklingshjelp
Etterkrigstiden var preget av maktkampen mellom Sovjet og USA, og troen på at u-hjelp på lik linje med marshall hjelpen til Europa skulle kunne løfte Afrika ut av fattigdommen.

Den kalde krigen medførte konkurranse om tilhengere på det Afrikanske kontinentet. Bistand, handel og militær hjelp var lokkemat fra både USA og Sovjet. USA brukte her verdensbanken og IMF. Da den kalde krigen tok slutt medførte dette at mye av den strategiske hjelpen falt bort, og resulterte i ytterligere økonomiske problemer.

Hvor vellykket utviklingshjelpen til det Afrikanske kontinent har vært strides det litt om. Internasjonal forskning har ofte vært kritisk til om innsats og effekt har samsvart. Kritikken går her på lite samordning og stort behov for å ”dyrke” giverlandene. Hjelpen skulle være tydelig og gi resultater, og det ble ofte gjort et poeng av at giverlandet skulle vises.

Dette medførte ofte at giverlandene ikke overlot styringsansvar til mottakerlandene, med det resultat at kompetanse og teknologi ikke har blitt overført i takt med økonomiske overføringer. Man har her spurt seg om innsatsen har vært for liten eller for stor for den sittende styringskulturen, hvor korrupsjon har vært et markant trekk. Noen hevder også at det er en avhengighetslinje fra giverlandene, internasjonale organisasjoner, firmaer, banker, private og offentlige institusjoner til de hjelpetrengende fattige.

Sosial utvikling
Et mål for sosial utvikling er helse og utdanning. Her lyktes landene godt i tiden rundt avkoloniseringen. Barnedødeligheten det første leveåret ble redusert med en tredjedel mellom 1960 og 1980. Tallet på epidemiske sykdommer gikk også ned. Tallet på barn med folkeskole og videregående opplæring ble også firedoblet i denne perioden. Men med den økonomiske nedgangen kom også et tilbakefall her, og den verste av alle epidemier AIDS har eksplodert i Afrika sør for Sahara de senere år. Dette med katastrofale konsekvenser for samfunnsutvikling og kompetansebygging. Hele generasjoner forsvinner, og vi sitter igjen med samfunn bestående av barn og besteforeldre. Dette problemet har igjen satt søkelyset på kvinners rolle i det afrikanske samfunnet. Det jobbes hardt for å fremme betydningen av at gamle skikker brytes. Blant annet sedvaneloven fra bondesamfunnet som gir broren til mannen rett på arven, og ansvaret for enke og barn ved bortgang.

Kristendom på fremmarsj
Etter frigjøringen trodde man at kristendommens rolle i Afrika ville svekkes. Dette fordi den så sterkt ble forbundet med kolonimaktene. Det motsatte har skjedd i de ikke islamske statene. Tallet på kirker og kristne har økt betydelig. I Etiopia utgjorde pinsemenigheten en så stor sosial kraft at styremaktene fengslet ledere og stengte kirker. De ble ufrivillig sett på som en trussel mor makteliten. Fra 1970 vokste det fram tusenvis av pinsekirker. Dette forklares med at den samsvarer med afrikansk livsoppfatning og gir et svar på ”det vondes problem”. I en hverdag preget av fattigdom og nød representerer kirken et sted hvor folk kan finne trygghet. Kirken mobiliserer medlemmer til arbeid for selvhjelp, velferd og oppdrift i samfunnet, og den ser bort fra etniske grupper. ”Vi er alle brødre og søstrer”. Krav til personlig etikk og livsførsel har også appellert til flere, ikke minst kvinnene. De har fått større kontroll ved de sterke kravene til holdninger til kvinner i og utenfor ekteskapet. Verdien av dette er ikke minst stor opp mot HIV/ AIDS problematikken.

Studentopposisjon og demokratisering
Tallet på universitetsstudenter økte som sagt kraftig mellom 1960 og 1980. Likevel oppnådde bare 4 prosent høgere utdanning i 1990- årene. Nesten alle opplevde at styringsmaktene i lengre eller korter perioder stengte universitetene. Mønsteret var det samme. Studentene hadde i mindre eller større grad utfordret den sittende styringsmakt.

Med SAP ble det ved flere universiteter innført studentavgifter, og der det tidligere hadde vært ordninger med fri kost og losji falt dette bort. Dette medførte at utdanning ble forbeholdt de rike. Dette førte i flere land til åpne konflikter mot det sittende styret. Studentene ble drevet av fortvilelse og skam over at så lite ble gjort for å bekjempe fattigdom og for å oppnå rettferdighet. Studentenes krav var tale, trykk og organisasjonsfrihet. En kamp for demokrati som har kostet mange dyrt. Men en viktig kamp som har kommet innenfra landene selv.