Bjørnsons diktning var mye preget av kristendommen, men etter hvert tok han mer avstand fra det.

Bjørnson var en utadvendt og fremadstormende mann, som livlig deltok i samfunns- og kulturdebatten. Han skrev teater- og litteraturkritikker i avisene, og forsøkte seg tidlig som dramatiker. Fra 1856-57 redigerte han Illustrert Folkeblad, der hans første bondefortellinger ble trykket.

I 1857 ble han kunstnerisk leder for teatret i Bergen. På denne tiden skrev han ustanselig, holdt mange taler og ble en av landets store personligheter. I 1857 skrev han første utkast til nasjonalsangen vår, Ja ,vi elsker dette landet.

I 1861 dro han til Italia, for å se Norge med avstand, mer nøytralitet og bedre oversikt. Bjørnson følte også en spesiell ro i utlandet. I sin diktning hentet Bjørnson stoff fra barndomsmiljøet, norgeshistorien, men ble også inspirert av utenlandske forfattere. Helt fram til 1872 drev han på med et slags vekselbruk mellom folkelivsskildringer og historiske verker. Grunntemaet her var menneskets kamp for å innordne sin voldsomme naturkraft under høyere mål. I 1870 skrev han "Arnljot Gelline", hovedtanken her var at gjennom lidelse kunne et menneske som er trassig og stolt av natur, bli en ydmyk person som kunne tjene og ofre.

Men han skrev også litt lyrikk og med "De nygifte" innførte han et borgerlig drama her i Norden. I 1878 foregikk det en merkbar forandring av Bjørnsons livsholdning, dette hadde tydeligvis noe med realismen og gjøre. Bjørnson kom i konflikt med kristendommen, og kritiserte enkelte meninger og retningslinjer som kirken sto for. Bjørnson ble påvirket av darwinismen, og gav slipp på sin sterke tro som en brennende drivkraft når det gjaldt utvikling av det norske samfunn. Dette ga han klart uttrykk for i sine realistiske romaner der han tok opp samfunnskritiske emner, dette gjorde han også i en rekke problemdramaer. I "Kongen" gikk han til angrep både på kongedømmet og statskirken. I "En hanske" krevde han at mannen skulle være seksuelt ren før ekteskapet, noe som førte til en politisk debatt. I hovedverket "Over ævne " er det en kompromissløs kristendom. Bjørnsons diktning har en enorm kraft, friskhet og varme i seg. "Synnøve Solbakken" (1857) og "Arne" (1858) er to eksempler på noen av bondefortellinger han har skrevet. Han skrev også sangen "Løft ditt hode du raske gutt" og "Der ligger ett land mot den evige sne". "Sigurd slembe", "Faderen", "Bjørnejegeren", "Et farlig frieri" og "Ørneredet" var også noen historiske skuespill. Et annet var "Maria Stuart", som kom fra Skottland. Bjørnson skrev i alt tjue en skuespill fra han var 23 til han var 76 år gammel. I 1862 fikk Bjørnson Diktergasje ( En økonomisk støtte fra staten til heder å ære for hans verk.). Han var den første norske statsborger som fikk diktergasje. Diktergasje fikk han fordi han sto for kristendom, folkelighet, frihet og norskdom. Summen han fikk var 3 spesidaler pr. måned. Bjørnsons store mål som forfatter og dikter var å starte en ny storhetstid, han ville også vise slektskapet mellom sagatiden og de norske bønder.

Selv om ikke alle Bjørnsons verk virker like aktuelt og friskt i dag, er han stående som en av de sterkeste og mest verdifulle lyrikere norsk litteratur noensinne har hatt. Om han kan man fortsatt si det Knut Hamsun skrev i sitt dikt til hans 70 års fødselsdag: "Tit slet du med Flid for at lægge det øde med god Teori; men se om du lyktes deri! Langs Mose og Mark duver Dikterens Lotus paa hele din sti!" Bjørnson var engasjert i mennesker fra flere land, med samme lidenskap for frihet og nestekjærlighet. Bjørnstjerne Bjørnson skrev også teksten til den Norske nasjonalsang, mens komponisten Rikard Nordraak skrev melodien.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev bondefortellinger, fordi han mente det var viktig å skape noe som var ekte Norsk. Bondefortellinger var noe av det norskeste Bjørnson kunne tenke seg. Da "Synnøve Solbakken" kom ut i 1857, solgte den til gull. Boken solgte mer enn den ble trykket. "Synnøve Solbakken" handler om en stri gutt som heter Torbjørn. Torbjørn blir senere forelsket i Synnøve. Synnøve er en meget pen, god og fager pike som også blir svært glad i Torbjørn. Men hennes foreldre liker ikke Torbjørn, fordi han stadig havner opp i bråk. Synnøve gråter seg i søvn over alle Torbjørns synder. Torbjørn velger å forbedre seg slik at han kan bli verdig Synnøve. Etter en lang hard kamp klarer han og drepe sitt strie seg.

I året 1903 fikk han utdelt Nobelprisen i litteratur.