Camilla Wergeland; som hennes navn da var, var søster av Henrik Wergeland. Hun ble født i Kristiansand i 1813. Faren Nicolai Wergeland var en kjent person på den tida. Han deltok på riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Han likte dette stedet så godt at han gjerne ville tilbake dit. Og da Camilla var fire år flyttet familien til Eidsvoll, der faren ble prest. Camilla og hennes fire søsken trivdes godt på Eidsvoll prestegård.

 

Moren Alette Thaulow Hørte til en embetsslekt. Hun var varm og snill, men som kvinner flest på den tida var hun beskjeden og ydmyk. Hun lærte døtrene at de ikke skulle gjøre seg bemerket. Målet for jenter var å bli godt gift og forsørget.

 

Faren Nicolai Wergeland lærte ungene respekt for den nye nasjonen og for alle mennesker. Han brant for de demokratiske ideene i Grunnloven. Han jobbet for å spre kunnskap og opplysning til alle samfunnslag, det var et viktig middel mot sosial urett.

 

Camilla ble oppdratt helt forskjellig fra sin bror, Henrik. Hun fikk et år på jenteskolen i Kristiania. Senere var hun en tid i Tyskland for å lære seg språk og "europeisk dannelse". Hun fikk være med sin far til Kristiania for å delta i embetsstandens selskapsliv, og også på noen utenlandsreiser. Reisene var på en måte embetsmannsdøtrenes universitet, for det nye universitetet i Kristiania var stengt for kvinner. Når Camilla var hjemme på prestegården, spilte hun piano, sang, leste flere romaner fra farens boksamling, og hun skrev selv. Dagboken hennes ble etter vært som en god venninne.

 

Da hun var i Kristiania møtte hun Johann Welhaven, som hun ble forelsket i, og hun blr skuffet da det ikke ble noe ut av dette forholdet. Forholdene mellom Welhaven og broren var en stor belastning for henne, men medvirket til at hun selv begynte å skrive etter hvert. Det skjedde ganske sent sammenliknet med broren, og grunnen til dette skyldes posisjonen som kvinner hadde på den tiden. Det var rett og slett ikke vanlig at kvinner ble forfattere. Hun gav heller ikke ut noe dikt eller bøker før etter at hun ble enke. I 1841 giftet hun seg med Peter Jonas Collett, som da var 28 år gammel. Peter døde etter bare ti års ekteskap, og etterlot henne alene med ansvar for fire små barn. Hun ble nødt til å sende bort tre av disse til slektninger, men hun behold den yngste ungen. Ektemannen hadde oppmuntret henne til å skrive gjennom hele ekteskapet, noe som var uvanlig på den tiden.

 

I 1854 gav hun ut romanen Amtmandens døtre (anonymt), og denne romanen alene har gitt henne plass i litteraturhistorien. Den var uvanlig på flere punkter. For det første var det uvanlig at kvinner var forfattere (derfor ble boken utgitt anonymt). I tillegg var dette Norges tendensroman. Det vil si en roman som tar opp et så kontroversielt tema som en kvinnesak! Romanen er et forsvar for kvinnens rett til selv å velge ektefelle, noe som var uvanlig i Norge på den tida.

 

Hun engasjerte seg etter hvert sterkt i kvinnesaken, og er i historisk sammenheng kanskje mer viktig som kvinnesaks kjemper enn som forfatter. Hun skrev lite skjønnliteraur, men etterlot seg en rekk artikler om kvinnesaken. Hun har på grunn av sitt arbeid fortsatt en posisjon som symbol og foregangsperson i kvinnesaken i dag.

 

Camilla Collett døde i 1895.

 

Oversikt over viktige verk

Amtmandens døtre, roman 1854-45

Fortællinger 1860

I de lange nætter, selvbiografi 1863

Fra de stummes leir, artikler 1877

Mod Strømmen, artikler, to bind 1879 og 1885