Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven og Camilla Collett var alle tre forfattere som er kjent også i ettertid. Wergeland og Welhaven hadde svært forskjellige syn på hva som var bra litteratur. Dette var på den tiden Norge nettopp hadde fått sine egen grunnlov, og nå skulle Norge bygges opp igjen. Det norske språket var sterkt preget av dansk, og Wergeland ville at man skulle fornorske språket. Welhaven mente det underutviklede norske kulturen måtte hente impulser utenfra, ikke minst fra Danmark. Welhaven kjempet i mot dem som mente at Norge skulle dyrke sitt eget språk og sin nasjonale egenart. Begge skrev angripende tekster og dikt mot hverandre offentlig.

Henrik hadde folket med seg. Mange tar det kanskje som en selvfølge at det var Henrik som vant denne «krigen» i det lange løp, men også han hadde også mye motstand. Henrik var jo den som er blitt mest kjent i ettertid. De to var like gamle, og var begge studenter. Henrik fikk mye støtte fra sin far, Nicolay Wergeland, noe Welhaven måtte klare seg uten. Han hjalp Henrik også økonomisk, men allikevel valgte han å bo på fattigstrøket av studentmiljøet. Welhaven hadde ikke noe valg, og gjennom studenttiden hadde han veldig dårlig råd. Allikevel hadde han kanskje mer mer stil og manerer enn det Henrik hadde som ung.

For Henriks yngre søster, Camilla Wergeland, var denne striden meget vanskelig. Hun var nemlig hodestups forelsket i Johan S. Welhaven. For noen ble hun seende ut som en forræder for familien, som falt for en av familiens fiender. Det var en vanskelig tid for Camilla, for på den tiden skulle ikke kvinnen vise interesse for mannen før han viste interesse for henne. Hun måtte derfor holde det skjult.

Når hun kom opp i 16 års alderen var hun ferdig med skolen, og var dermed klar for å giftes bort . For en kvinne å gå på universitetet på den tiden var helt utenkelig, og Camilla har skrevet at hun av og til skulle ønske hun var gutt. Hun beskrev seg selv som en sommerfugl som ikke fikk bre ut vingene og fly av sted. Familien bodde da på prestegården på Eidsvoll, og her var det ikke mange «dannede» folk. Nicolay Wergeland håpet nok på en mann av rang for sin yngste datter. Men på Eidsvoll var det for det meste bønder, så Camilla måtte inn til Christiania for å møte folk. Det var en hel dags reise med hest og kjerre, og var det dårlig vær måtte man overnatte på veien.

I Christiania fikk hun møte andre «dannede» folk, og fikk nye bekjentskaper. En februar-kveld 1830 møtte hun Sebastian Welhaven for første gang. Senere beskriver hun denne hendelsen at det var som en angst grep om hjertet hennes. Hun falt for ham, men måtte holde det hemmelig. En kvinne som var blitt dumpet av en mann var ikke svært attraktivt blant friere. I mens Camilla dro mellom Eidsvoll og Christiania, dro på ball og møtte andre mennesker, fikk Henrik gå på universitetet, og hadde allerede begynt å gi ut dikt og bøker. Camilla misunnet friheten han hadde. Camilla forsvarte alltid Welhaven hvis det var noen diskusjoner, men hun var fortsatt svært knyttet til faren sin. Hun var fortsatt glad i faren og Henrik, men det var vanskelig for henne når de var så imot Welhaven.

En dag var hun på besk hos noen i Christiania. Det hadde gått fire år siden hun møtte Welhaven, da hun fikk vite om et rykte. Et rykte om at han hadde gjort en tjenestejente gravid, for å så forlate henne og barnet. Camilla ble dypt ulykkelig, og fikk det de kalte kramper. Hun ble lagt inn på byens beste hotell, og faren kom fra Eidsvoll. Hun lå i ørska i to dager, og ville ikke ta til seg drikke. Hun nevnte flere ganger at hun ønsket å dø. Hun kom hjem til Eidsvoll, og helsen hennes ble dårligere. Doktoren skrev ut flere styrkedrikker, men de hjalp lite når det var i hjertet det var noe galt. Det var nok ikke Welhaven alene som hadde skylden, hun manglet også krefter. Hun hadde gått på kostskole i Danmark, og hadde lært seg flytende fransk og tysk, dans, sang og tegning. Det var ikke mangel på evner, men noe å bruke dem på.

Faren innså Camillas tilstand, og forstod at noe måtte gjøres. Han ville at Camilla måtte glemme Johan Sebastian, så han tok henne med ut i Europa på en seks måneder lang tur. På turen dro de også innom en lege i Frankrike for å  få hjelp med Camilla. Etter noen år tilstod hun til Welhaven hvilke følelser hun følte for ham. Han svarte at det ikke var noen god idè. Kjærlighetsforholdet deres hadde dårlig grobunn, og ville ikke funke skrev han. Han foreslo at de kunne ha et bror/søster forhold, men det syntes Camilla virket egoistisk fra hans side. Hun ble dypt såret. Hun følte hun måtte bort fra Welhaven.

Faren betalte motvillig for at Camilla skulle få bo et år i Hamburg. I juli 1837 kom verdensdamen Camilla tilbake til Norge, og nå virket Christiania litt liten. Nå var hun ferdig med Welhaven. Hun har skrevet i ettertid at om hun hadde fått Welhaven som ektemann, hadde hun ikke blitt forfatter. Camilla er blitt 25, og er snart på randen av å være attraktiv. I 1838 møtte hun juristen Jonas Collett, som for alvor skulle inspirere henne til å skrive. Collett var en av Welhavens venner, og delte mange synspunkter med ham. Camilla og Jonas hadde mye til felles, begge var interesert i litteratur, språk, historie og norsk natur. Jonas hadde lenge vært forelsket i Camilla. De møttes i et selskap i Christiania. Samme året ble Henrik forlovet med Amalie Bekkevold. Hun ble tatt vel imot på Eidsvoll. Camilla og Jonas ble forlovet, og nå var Welhaven ute av hodet på Camilla. Den 14. juli 1841 giftet de seg, og flyttet inn i et koselig hus i «utkanten» av byen, like bak slottet. De fikk fire sønner sammen; Robert, Alf, Oscar og Emil. Hun var en god mor, men overgangen fra de bortskjemte undomsårene på Eidsvoll var enorm. Faren hadde alltid skjemt bort yngstedatteren litt ekstra, og det å komme ut i verden var en stor opplevelse for henne.

Hjemme i Chriastiania bodde hun og Jonas mange lykkelige år. Welhaven var fortsatt en venn av Jonas, men han hadde besøksforbud av Camilla. Han fikk bare komme på besøk når hun og barna var på Eidsvoll. Henrik og Amalia flyttet også inn til Christiania, hvor han fortsatte å kjempe for at Norge skulle være uavhengig av det danske. Dette var jo stikk motsatt av det Welhaven stod for, så konflikten mellom dem fortsatte med kritiserende artikler i avisene, dikt, brev og tekster.